Ode til det våkne barn

Så sitter jeg i mørket, med barn som ikke sovner. 

Tenker stygge tanker, mens venstre skinke dovner. 

Hun legges ned for n'te gang og hviner høyt av fryd, 

spretter fort nok opp igjen og lager mye lyd.

For sove, hva er vitsen, jeg vil heller leke sisten! 

Krabbe rundt og smake på, hybelkaniner og smuler små! 

Klatre høyt og rive ned, alt hva storebror leker med! 

Rope og hoie og herje og le, men sove? Kan du mene det?

Bedende blikk og jamrende stemme, mammaer er riktig så slemme. 

SE på meg da, jeg vil OPP, lage røre! 

Klokka er åtte, mor vil ikke høre.

SOV, lille jente, SOV og bli stor! Og når du sovner, jubler din mor. 

I morra den dag skal vi gjenoppta leken, jeg skal være med og jeg skal tåle steken.

Selv når du lugger så hårrøtter flyr, roter og lager all verden slags styr. 

Sånn skal det jo være å være liten, men når det er kveld skal du helst være sliten.

Så glad i deg, beibi, så my' som går an,

men ha miskunn du lille, og sov littegrann...?