Ode til det våkne barn

Så sitter jeg i mørket, med barn som ikke sovner. 

Tenker stygge tanker, mens venstre skinke dovner. 

Hun legges ned for n'te gang og hviner høyt av fryd, 

spretter fort nok opp igjen og lager mye lyd.

For sove, hva er vitsen, jeg vil heller leke sisten! 

Krabbe rundt og smake på, hybelkaniner og smuler små! 

Klatre høyt og rive ned, alt hva storebror leker med! 

Rope og hoie og herje og le, men sove? Kan du mene det?

Bedende blikk og jamrende stemme, mammaer er riktig så slemme. 

SE på meg da, jeg vil OPP, lage røre! 

Klokka er åtte, mor vil ikke høre.

SOV, lille jente, SOV og bli stor! Og når du sovner, jubler din mor. 

I morra den dag skal vi gjenoppta leken, jeg skal være med og jeg skal tåle steken.

Selv når du lugger så hårrøtter flyr, roter og lager all verden slags styr. 

Sånn skal det jo være å være liten, men når det er kveld skal du helst være sliten.

Så glad i deg, beibi, så my' som går an,

men ha miskunn du lille, og sov littegrann...?

 

The fly

Vi har ei tulle med øyne blå

Og timånedersdag, OJJ! Så stor hun er nå! :D
 
At tiden flyr er ingen klisje, det er fakta! Jeg fødte jo for bare en måned siden, og det er jeg faktisk nesten helt sikker på! Mamapæpæ, sier hun, og gliser med sine to melkehvite. Makan til blid og god lita bolle skal man lete lenge etter!

Denne helga har vært så fin at jeg var motvillig til å la den gå over til hverdag, men mandagen kom åkke som. Det er skremmende hvor lite medbestemmelsesrett man har i sitt eget liv altså, dagene bare kjører på enten man vil eller ikke, sku'kke vært lov!

Ikke denne gangen heller

I går tok jeg bilder av fine ting som lukter godt, og nøt at regnet vasket vekk snøen utenfor.




Det regna vannrett, storebror fikk være hjemme fra barnehagen for det var ikke sjans for at jeg gadd meg ut i uværet med lillesøster på slep for å få henta han utpå dagen, men regn og storm er helt greit så lenge det tar snøen med seg. Helt greit!



Nuvel. Det var da. Få timer senere sank temperaturen og regnstorm ble bytta ut med snøstorm, store, ekle snøfiller dansa hånende rundt utenfor vinduet mens jeg sank til knes og hytta med neven mot himmelen. Iallefall nesten.

Og i dag?


..Det som regna bort i går er tilbake med renter. Verandaen som var bar er atter.. dekket.



Det er vel i overkant optimistisk å håpe på vår i begynnelsen av mars, men jeg går nå i fella læll, år etter år. Selvpining, kaller man det! Evt. sjarmerende optimisme? Evt. jeg døøør hvis jeg må bo en vinter til på Dalgård!

Enkelte dager

Så våkner jeg opp da, med smaken av sjokoladekjeks i munnen. Bare fordi jeg drømte at jeg fikk det servert i barnehagen hvor jeg av en eller anna grunn befant meg og lurte på om jeg burde melde fra til noen om at de faktisk røyker rundt ungene, og serverer sjokoladekjeks til lunch. Og til meg, som enda ikke var helt sikker på hva jeg gjorde der. Og så våkner jeg av at noen piller meg i nesa og drar meg i håret, fortsatt med kjekssmak i munnen, såpass at jeg lurer på om vi har kjeks i huset, og om det er en mulighet for at jeg har spist i søvne. Det har vi ikke, men jeg noterer bak øret at vi burde kjøpe det til helga.

Tar nesepilleren under armen og står opp så lydløst som bare mulig, fokuseringsevnen er enda ikke helt tilstede, jeg sjangler mot døra og vil ikke vekke opp han som fortsatt sover, og som ikke skal i barnehagen fordi han har hosta seg gjennom natta og sikkert trenger en hviledag.

Det tok bare knappe tjue minutter før han sto bak det provisoriske forhenget som deler av stue og gang, av temperaturrelaterte grunner. Han fikk klar beskjed da han var oppe i natt for å drikke varmt vann med honning og sitron i håp om å døyve hosten, om at han hadde med å sove lenge i morra. I dag. Han sto der og titta forsiktig frem som for å si at han var fullstendig klar over at han ikke hadde sovet lenge nok, men ba om tillatelse til å stå opp likevel. Og det fikk han, man kan desverre ikke tvinge dem til å sove, jeg har prøvd.

"Mamma? Mamma? Mamma? Mamma?". Jeg er skeiv i øya.
"Mamma! Mamma"
-Vent litt!
"Mammammammammammammammamma"
-Veeent liiittt!!!
"Jamen mamma! Mamma! Mamma sje her! Sjå! Mamma! Mamma sjå!"
-Veent LITT, sier jeg, er det for mye forlangt med TO MINUTTER uten mas!?
"..."
"..."
"Mamma sjå NOO!"
-Sukk

Lillesøster formiddagsduppa i over en time, det skjer sjeldent! Så våkner hun og er glad. Og så blir hun sur av grunner ingen kan forutse, eller forstå.

Jeg går på do. Pause!
"Mamma! Ojj, mamma, lillesøster velta glasset!"
-Hvilket glass?
"Melkeglasset!
-Neei, var det melk i?
"JA!"
-Hvorfor fjerna du det ikke hvis du så at hun nærma seg?
"Æ spille!"
-...

Melk på gulvteppet, melk på lillesøster, melk på bordet. Begynner det å lukte surt her om noen dager, vet vi iallefall hvorfor.

Prøver å gi mat, hun gaper halvveis og uengasjert. Så blir hun sur igjen. I bakgrunnen går "mamma kainn æ, mamma kainn vi, mamma kainn du, mamma ska vi, mamma har du, mamma æ vil, æ vil IKKE, mamma sjå, mamma hør, mamma hjælp" på repeat. Klokka er bare tolv.

Enkelte dager lurer jeg litt på hvorfor i alle dager man velger å bli foreldre. Og er det tilfeldig at disse dagene alltid er prega av søvnunderskudd? Tenkte ikke det.

Lillesøster har kommet seg opp på to mellom bord og sofa, dunker mobilen min engasjert i bordkanten og danser til storebror som bygger lego og synger egenkomponert sang til bjelleklangmelodien. "Jeg har b'ynt, åhå leek, mehee legooon miiin". Jeg ville ikke vært dem foruten ;)

Så skriver vi 2011

 

Ja, så har vi entra et nytt år. Tiden har kommet for å slutte å røyke, slanke seg, ta seg selv i nakken, endre livet, bli et nytt og bedre menneske! Nuvel. Jeg røyker ikke, og den slankinga bestemte jeg meg vel strengt tatt for lenge før nyttårsaften var nær, det går bare litt.. treigt. Nytt og bedre menneske? Jeg er jo bortimot perfekt allerede! (Kan nesten sverge på at jeg hører rå latter i det fjerne). Nyttårsforsett, schnyttårsforsett, vi tar livet som det kommer, tenker jeg.

Jeg sitter barbeint i sofaen og virrer mellom å  nyte alenetiden og å ergres over at jeg faktisk kunne sovet istedet. Seks timers søvn er ikke min greie. Ni timer, ja takk, men det skjer vel ikke før jeg lærer meg å komme meg i seng til fornuftig tid. Man er ikke utlært bare fordi man har passert tredve, ser det ut til, men så legger man seg uansett ikke tidlig på nyttårsaften da. Selv fireåringen holdt ut, men da han begynte å gråte under tannpussen fordi savnet etter den ene raketten vi fyrte opp var for stort, var det ingen tvil om at det hadde tatt på å ikke være sengeklar før halv ett.

Lillesøstera gjorde som sin bror og sov seg gjennom sitt første årsskifte. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, det smeller så mellomgulvet vibrerer, og hun leer ikke et øyelokk. Unger.

Storebroren, som tilbragte store deler av kvelden som en duracellkanin på speed, springende fra vindu til vindu hver gang det smalt (hvilket var ofte), sank sammen foran stuevinduet da klokka omsider passerte midnatt, og lurte på om det ikke var over snart. Han presterte til og med å si at det var "kjeedeli!", men det tror jeg egentlig var et skalkeskjul for "litt skummelt".


Smellene avtar og senga kaller. Duracellkaninen var borte før vi fikk sukk for oss. Lillesøstera våkna og forlangte mat og så lever man jo i teknologiens tidsalder, så ingen grunn til å la være å surfe internett bare fordi man har lagt seg. Der har man nok en grunn til lite søvn, de få gangene jeg kommer meg i seng tidlig, blir jeg jo liggende å surfe fra mobilen, eller spille avhengighetsdannende spill. Damn you, technology!

Og så sover vi.

Og så våkner klumpen ved siden av meg og sier høylytt ifra om at det er morgen. Klokka var heldigvis ikke seks, men sju er tidlig det og for et utprega B-menneske som rett som det er tar seg i å drømme tilbake til barnefrie dager der helga var helg og man hadde muligheten til å sove utpå på jobbfrie dager. Disse drømmene oppstår hyppigst mellom seks og ni om morran, eller frem til jeg får tatt meg en dupp, hvis dupping er mulig, for det er det jo ikke alltid. Jeg surrer hodeløst rundt meg selv og er overbevist om at ringene under øynene har forverret seg siden i går, så er hun trøtt igjen. For istedenfor å sove litt lengre, er det viktig å stå opp og føle litt på dagen før man forlanger søvn igjen en liten time senere (jada jada, var to timer i dag, men normalen ligger rundt én altså!). Unger. Og jeg, jeg tenkte det var like greit å la være å legge meg sammen med henne, for klokka var jo ni, hva var oddsene for at storebroren skulle sove stort lengre nå?

Klokka er straks ti og huset sover enda. Klokka er straks ti og jeg kunne sovet i en time og fuglene veit hvor mye lengre! Trøsten er at det er lørdag og at jeg uansett kan dra dyna over hodet og snorke en times tid når resten av familien har stått opp, og i mellomtiden er det jo litt fint å kunne sitte her med beina i kryss og pc'n på fanget og bare høre suset fra varmepumpa. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Der kom fireåringen tuslende ut på stua. Han kryper opp i sofaen og setter seg godt tilrette i armkroken. "Mamma... kainn æ få ds'n min?". Jeg er for trøtt til å i det hele tatt vurdere å få han til å gjøre noe litt mer fornuftig enn å spille mario, det er lørdag, det er 1. januar 2011, let the games begin ;)

The girl gets a tattoo!

(Sånn for sikkerhets skyld: NEI, mamma, den er ikke ekte! Hva tar du meg for!)

Jeg sto i dusjen her om dagen, og begynte plutselig å klø på ryggen, hvor jeg (som den eneste i heele verden) har en tatovering. Selve tatoveringa klødde og var hoven, noe som skjedde ofte da den var ny, men det må være noen år siden sist nå. Området rundt hovner ikke opp, kun selve tatoveringa, i reneste scarification-stil. Marvellous.

Og da ble jeg minna på at den er der da. For det pleier jeg å glemme, eller prøve å glemme. Og så lykkes jeg, helt til den klør eller tiden er inne for å vise seg i badetøy igjen, noe som er ganske ukult for jeg vet hva jeg selv ville tenkt om jeg så den tatoveringa på en annen stakkar, sikkert akkurat det samme som andre tenker når de ser den på meg.

Så, hva har du tatovert på ryggen da? Undrer du kanskje. Hvor ille kan det være? Jo, nå skal du høre!

Året var 1999, undertegnede hadde runda atten få måneder før og Cher og Britney Spears herja topplistene. Tatoveringer var i vinden og jeg var strengt tatt ikke en som fulgte trender, men tatoveringer, det var jo tøft! Et statement, jeg ville uttrykke meg! Å ja, dette var noe for meg. Jeg kan vel trygt si at jeg ikke planla motivet med like mye innlevelse som jeg ville gjort den dag i dag. Jeg var innom tanken på et kinesisk tegn, men slo det fra meg. Heldigvis, vil noen kanskje si, men jeg må innrømme at det å gå rundt med det kinesiske tegnet for bæsj hadde vært å foretrekke fremfor det jeg endte opp med å få. Ikke at jeg hadde lyst  på det kinesiske tegnet for bæsj, forslagene var vel heller i kategorien "drage", "styrke", "unik" (hahaha) eller noe ala "død" (jeg var i min sorte fase, må vite) og såntno, men jeg har inntrykk av at man ofte ender opp med "rumpe", "kiropraktor", "pule" eller, ja, "bæsj" istedet.

Etter noen (få) ukers surfing (google hadde vel nettop erstatta webcrawler som min prefererte søkemaskin), endte jeg opp med ei firfisle. Ei perfekt sirkulær firfisle med bittesmå klør på føttene (dette var vel det som avgjorde saken for min del, jeg likte firfisler og selv den dag i dag er jeg svak for de små detaljene) som nesten beit seg selv i halen. "Sirkulær", "nesten bite hale" og "søte små klør" altså. Jeg lurer på om jeg kan klare å lete opp det bildet, sjansene er store for at det er sletta og på nett finnere jeg det ikke. Damen på bildet hadde den i nakken, jeg ville ha den på korsryggen (åff kårs).

Jeg printa ut bilde og troppa opp hos Tattoo World. Ikkenoproblem, kom tilbake i morra, femhundrekroner. Fem hundre kroner var masse penger, men jeg var fryktløs, jeg skulle ha tattis for tattis var kult og denne kom jeg  aldri til å angre på!

Neste dag satt jeg forventningsfull på venterommet og ble ropt opp av en kar med stygge tenner som brukte noen få minutter på å overføre motivet til noe bakepapirlignende. Jeg tar en titt og påpeker mangelen på både sirkularitet og søte små klør. "Det ordner jeg underveis", sier han, og til tross for nagende magefølelse holdt jeg munn, nikka nervøst og satte meg i stolen. Jeg var atten, han var voksen og jobba som tatovør, han visste da hva han gjorde.Jeg spurte om det kom til å gjøre vondt, "neida, ikke så ille" svarer han og setter seg tilrette for å begynne på det som kom til å bli noe av det mest smertefulle jeg noengang har opplevd, jeg tror faktisk jeg vil rangere det under fødsel 1, men godt over fødsel 2. Etter et knapt minutt sa jeg på tull at jeg igrunn tror det holdt nå, etterfulgt av nervøs latter. "He he he ja da blir du gående rundt med en halvgjort fot på ryggen, he he he". Det hadde kanskje ikke vært så dumt. Halvveis uti hele greia så jeg meg selv bli bleik, bleik og klam og så kom tunnelsynet og jeg var vel ca fire sekunder fra å gå i dørsken. Noen spurte meg om det gikk bra og jeg var fortsatt atten og de var voksne tatoveringsmenn som på ingen måte måtte vite at jeg holdt på å svime av (nei giid), så jeg smilte og nikka, jajamensann. Så kommer premiespørsmålet; "vil du ha haletuppen like tynn som på bildet?". At? Hæ? Øh? Ja?? "Ok", han fortsetter. Den nagende følelsen i magen vokser seg større. Og så er han ferdig.

Jeg får seg meg i speilet og ser umiddelbart at han visst hadde glemt å "fikse underveis" det han forsikra meg om at han SKULLE "fikse underveis". Men vent, det er mer, selve toppen av kransekaka, so to speak. Spørsmålet om jeg ville ha haletuppen like tynn som på bildet? VEL! Det viste seg nemlig at mannen gikk tom for plass! Hale var iferd med å treffe hode, så for å etterkomme min forsikring om at ja, jeg ville ha haletupp like tynn som på bildet, har han bare tatt seg litt kunstnerisk frihet og dratt den utover! Ord kan igrunn ikke beskrive idiotien som utspant seg på korsryggen min. Man kan vel til en viss grad og med litt (mye) fantasi kalle det for sirkulært, men hele greia er som en stygg, svart klump. Kroppen er klump, beina er klump, søte små klør er totalt fraværende, hodet er klump, har den øye? Og halen.. er ikke i nærheten av munnen, for å si det sånn. en av de ansatte gikk forbi og sa det så bra ut, hva han var høy på vet jeg ikke.

Jeg påpekte stotrende halen, og mannen ber meg bøye meg litt fremover, som for å si "se, bare du bøyer deg litt så skjer det noe magisk og så vil det se ut akkurat som du ville det skulle se ut". Det gjorde det ikke, men jeg nikka og svelget klumpen i halsen, betalte og sykla hjem med tårer i øynene. Selv den dag i dag er jeg lettere konfliktsky, da var jeg ti ganger verre. Jeg brukte resten av dagen på å psyke meg opp til å dra tilbake neste dag. Øvde inn alt jeg skulle si og på å ikke grine når jeg sa det. Heh. Jeg trakk pusten dypt, gikk inn døra, søkte frem mannen med tenna og lira av meg det jeg hadde på hjertet. Han så på meg, og ba meg vise originalbildet så han kunne få se hva som var galt! Selv en blind mann kunne sett at dette var en rævva tatovering, uten å ha behov for å se originalbilde. Jeg påpekte at den skulle være sirkulær, at den skulle være SØT, at den skulle bite seg i halen (NESTEN) og at haletuppen var dratt langt utover, UNNA HODET! Tomt blikk tilbake, "ja, vil du ha igjen pengene da eller??". NEI! Jeg ville ha en unnskyldning, jeg ville ha noen titalls tusen til å få fjerna mainnskiten, jeg ville ha hele gårsdagen ugjort og jeg ville at mannen med de stygge tennene skulle falle død om foran meg! Men jeg ville helst ikke grine, så jeg tok pengene og storma ut igjen.


I ettertid har jeg fått vite at han, i tillegg til å være udugelig på alle andre plan, hadde stilt nåla for dypt. At korsryggen faktisk er et av de vondeste stedene å få tatovering, og at det ved å stille nåla for dypt vil gjøre langt vondere, i tillegg til å resultere i ujevne, utflytende kanter som "står ut" litt fra kroppen. Så istedenfor det kinesiske symbolet for "bæsj", har jeg altså noe som SER UT som bæsj. Fantastisk.

Bilde? Sikker? Ok...

Misunnelig? Det blir ikke bedre enn dette! :D Jeg hadde faktisk fortrengt hvor fantastisk dårlig den er, helt til jeg så dette bildet. Den ser ut som noe man kommer hjem med etter å ha ramla innom ei luguber tatoveringssjappe i et av de dårligste strøkene sydenlandet har å by på etter en fuktig kveld på byen, og blitt tatovert av en overstadig beruset kar med grå stær, fettet hår og tvilsomt klientell. Og den klør enda!

Mannen med de stygge tennene jobber forhåpentligvis ikke der lenger, og om han gjør det så har han sikkert forbedra seg i løpet av de siste tolv år. Da jeg var der for å klage, sto han klar til å starte på en diger tiger på overarmen til en fyr. Gud bedre, sier jeg bare, jeg skulle igrunn likt å se hvordan resultatet ble. Jeg visste av to tatoveringssteder, Tattoo World i lyse, fine lokaler midt i sentrum, og et annet sted som lå litt mer avsideliggende til og så skummelt ut sett gjennom mine landsens øyne. DIT skulle jeg ihvertfall ikke! Og i ettertid (duh...) kunne alle fortelle meg at det selvfølgelig var DIT jeg måtte gå! Klassisk lærdom i å ikke skue hunden på hårene.


Mulig dette innlegget fremstår som antitatoveringspropaganda, men guri nei, jeg har ingenting imot tatoveringer, bare denne! Jeg må ærlig innrømme at selv tolv år etter kjenner jeg sterkt på behovet for å få tatovert det kinesiske symbolet for "bæsj" i panna på tatovøren sjøl. Bitter much?