Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!

                                

en liten bit av livet

Et år nærmer seg slutten. Et år som, for min del, har vært av slik karakter at det blir godt å sette strek og legge det bak. Et år jeg vil forbinde med prøvelser - men også haugevis av velsignelser midt i dem. I mitt første innlegg i 2012 skrev jeg om hvordan jeg, så altfor ofte, har takket Gud når raketter smeller og et år forlates. Klar for å inn i noe nytt. Sannheten er at vi ikke trenger et nytt år for en ny start, vi kan begynne når som helst - men for mange, meg inkludert, blir ofte nyttårsaften et slags veiskille...

Heldigvis er det nå lenge siden jeg pustet lettet ut på nyttårsaften. Det var et snev av det i fjor. I år det samme. "Ett HELT år med så mye motgang!" sier mange til meg - og avslører, slik jeg ser det, en trist holdning til livet. Fokuset blir feil. "...en liten bit av livet", svarer jeg. Bare en liten bit  - ikke selve livet. Og det er verdt å takke for. Dessuten, et år med en del motgang, inneholder også mye glede. Det er slik Gud holder oss oppe - ved å gi oss uventede velsignelser.

Året som var, har kanskje vært et gledens år for deg. Et lykkelig år, som du har lyst å ramme inn med gullkant. Det er godt og viktig at det finnes slike. Jeg har mange. Men så rart hvor forskjellige årene kan være, og så forskjellige vi opplever dem? Ingen av oss kan leve på overflaten hele tiden (selvom noen prøver). Vi trenger dypene og vi trenger toppene. Det er dem som former oss og gjør oss motstandsdyktige - når alt kommer til alt.

2012. To av våre aller nærmeste ble rammet av livstruende kreft. Den ene - er nå mirakuløst frisk. Den andre - mister vi i 2013. Selv er jeg enda syk, men jeg går små skritt fremover. Så har jeg også blitt prøvd på mye av det jeg skriver om på denne bloggen, og det har vært vondt. "Han i kjellern" liker hverken meg eller Hjertespor - for jeg sier mye om hvem Gud er. Jeg er gla bloggen ble til. Den har vært med på å holde meg oppe, den har gitt meg nye venner, den har gitt utløp for alle tanker og følelser. Og oppi alt har jeg holdt fast på håpet - og på gleden over barna, gode venner, familie og fine dager. Det er viktig å telle velsignelser fremfor skuffelser og sorger. Noen dager glemmer jeg det...

De siste dager i året, er jeg - og kanskje mange med meg, inni en tid der vi reflekterer og kjenner etter. Er livet slik jeg vil ha det, eller er det på tide med opprydning? En medstudent, som har blitt en god venn, sa til meg (før vi kjente hverandre skikkelig) at "jeg ser du bærer tungt". Hun så det i øynene mine. At et annet menneske så meg på den måten, gjorde godt. Det skal ofte bare ett menneske til....
Samme damen oppfordret meg til å  "rydde". Vekk med det som stjeler energi, som ikke gir glede. Kan hende er det mennesker, jobb, fritid eller familieliv som er klar for en endring? Kan hende er det tanker jeg kan jobbe med å snu? Kan hende noen relasjoner skal forsterkes, mens andre skal få dabbe av..... Jeg har tenkt å ta henne på ordet. Det er tid for opprydning, tid for å gjøre plass - til nye dager, nye inntrykk, nye opplevelser, nye gleder. Og det jeg ikke klarer gjøre noe med, det får jeg gi til Han som kan. Min Gud, han som er en mester på å hjelpe meg å rydde opp. Og jeg rydder i håp om at jeg på slutten av 2013 kan puste ut, smile og si "dette var et godt år!". Så vet jeg at vi også går sorgen i møte igjen....Det er livet. Livet - og min Gud har gjort meg til den jeg er -  som jeg opplever leder meg gjennom prøvelser og former meg, slik keramikeren former sine kunstverk. Jeg har mine sprekker, feil og sår - men samtidig er jeg hel. Og sterk nok til å være svak.

Gud ønsker det beste for deg i ditt 2013. Uansett om ditt år også har vært litt opp og ned, så er det garantert mye å takke for likevel. Jeg vet at jeg kommer til å takke når rakettene skytes. Takke for alt som har vært bra - tross alt. Og husk nå på - at hver slutt, er starten på noe nytt. Gud har sagt - la fortid være fortid. La det vonde ligge. Strekk deg heller mot det som ligger foran. Det spirer frem noe nytt. Merker du det ikke? Jeg har tenkt å ta Gud også, på ordet. Er du med?

God nytt år!
                                                              Klem,

♥ Kjære alle lesere - takk for alt dere har gitt dette året. Takk for alle oppmuntringer. Takk for alle kommentarer, alle

 e-poster, alt jeg har fått tilsendt, alle som gir meg tilbakemelding på at det jeg skriver - utgjør en forskjell. 

Takk, takk, takk. Jeg gleder meg til et nytt år med dere......

♥Har vært helt av nett denne julen. Gleder meg til å ta en bloggrunde og oppdatere meg på dere...

Og forøvrig trekkes vinner av kalenderen i neste innlegg. 

En drøm blir til

                           Å tro er å ta det første skrittet - selv om du ikke ser hele trappen
                                                                       (Martin Luther King)

I sommer ble min diagnose omgjort til kronisk, og snart har jeg vært sykemeldt i ett år. Det føles veldig rart...Jeg har en sykdom av fysisk art, men som mennesker rundt meg har vanskelig for å forstå - fordi jeg sjelden viser meg på det dårligste, og fordi jeg ikke vil ha for mye fokus på sykdom sammen med andre. Det er ikke det som definerer meg. Å bli rammet av sykdom, har ført til litt av en prosess. Ikke bare har jeg vært nødt til å legge om livet mitt, i form av hva jeg klarer, har krefter til og hva som fungerer - men jeg har også vært nødt til å legge vekk drømmer og ønsker. Det har vært en sorgprosess. Noen sier jeg må akseptere. Dit er jeg ikke kommet, og det er heller ikke mitt mål. For jeg har en sterk tro - og et sterkt håp om å igjen bli frisk. Og det har jeg tenkt å bære med meg videre. Selv om jeg risikerer å bli skuffet.

I denne tiden har Gud jobbet mye med meg. Mens jeg har vært fortvilet og ikke sett veien videre, har Gud sagt Han vil åpne nye dører. Og slik er det faktisk blitt. Underveis har jeg fått nye drømmer. Er det ikke rart? Når livssituasjonen endrer seg, har vi mennesker evnen til å omstille oss - og vi kan velge om vi vil sette oss ned og gråte  - eller om vi vil snu det vonde til noe godt. Og vi kan velge å be Gud om hjelp og stole på at Han faktisk hjelper. Livet har lært meg at det siste er smart, men det krever sitt...

Forrige uke gikk jeg inn en helt ny dør. Jeg har begynt å studere, 12 år siden hovedutdanningen min. Jeg skal spesialisere meg - og jeg har allerede bestemt meg for å bli skikkelig god. Jeg har kastet meg utfor noe helt nytt og ukjent, og aner ikke utfallet av det enda - men det jeg nå gjør, betyr at jeg velger å ikke stagnere. Jeg velger å gjøre noe jeg vet jeg er god på, noe jeg brenner for - og jeg velger å tro at Gud ser lenger enn meg. Det kjennes helt fantastisk å ha tatt et steg i tro - og jeg er på "rett plass". Jeg har en drøm om å jobbe på en litt annen måte enn før - og jeg vet at årene med studier som ligger foran meg, vil videreutvikle meg som menneske - og gi meg en helt ny styrke.  Jeg er i gang -  og jeg er glad!

Jeg har kastet meg ut i ting mange ganger, men alltid i tillit og i tro. For noen år siden flyttet jeg og mannen fra en av Norges store byer, der vi hadde bodd i over 10 år. Vi ville til Sørlandet. Vi kjøpte en enebolig, sa opp jobbene våre i byen vi bodde - og flyttet. Helt uten inntekt, jobb eller viten om veien videre. Vi gikk i tro. Folk trodde vi var fullstendig sprø. Og det var vi jo virkelig, men når Gud har lagt ned en drøm i oss, og når vi har gitt det over til Ham og fått Hans enighet i det hele, ja da vet vi at det vil ordne seg... Og det gjorde det. En måned etter innflytting, hadde vi begge to fulle jobber og kjente vi var på rett plass. Fint, ikke sant?

Går du med en drøm i hjertet? Kanskje er tiden inne for å realisere den? Har du hindringer i veien, må du ta valg. Du kan i stor grad velge hvordan livet skal være, og hvordan du håndterer det som rammer deg. Jeg er for å våge og å kaste seg i det, i tro og i håp - og jeg vil oppmuntre deg til det samme. Du har alt å vinne. For selv om du ikke ser enden på trappen, så må du våge å ta det første skrittet - og det er i grunn mer enn nok akkurat nå. Veien blir til mens du går. Våg å ta et skritt i tro.
                                                             Klem, 

 ♥ Det er litt av en fantastisk gjeng som leser bloggen min.

Skulle ønske jeg kunne gitt dere alle

en god klem...