Når livet setter seg fast i kroppen

Hun er bare fire år, den lille jenta som sitter der og dingler med bena på den høye stolen. Hun har store, spørrende øyne - og om det virkelig er sånn at øynene er sjelens speil, vil man kunne se at hun har det vondt inni seg. Legen lytter på henne, trykker litt på magen og tar blodprøver. Han skriver noe på skjermen og spør rare spørsmål. Han ser uten å se. Det er fjerde gang på kort tid. Da hun kom hit første gang ble hun testet for allergier og magesykdommer, men ingenting slår ut, og legen...han forstår ikke.

Noen måneder tidligere ble mamma og pappa separert. Separert er et rart ord en 4-åring ikke forstår. Men pappa skulle flytte vekk en stund, ble hun forklart. Kanskje kom han tilbake, da? "De krangler litt for mye, skjønner du" sa besteforeldrene som ofte passet på henne. Hun reiste til pappaen sin annenhver helg. Da var det fint å være der, lengselen hadde jo vært så stor - men klumpen i magen satt seg fast - og vokste seg større og større. For pappa kom jo ikke tilbake....og både han og mamma var blitt så triste.

Nå sitter hun der - hos legen - og prøver så godt hun bare kan å sette ord på den diffuse magesmerten. Det legen ikke forstår -  er at livet, har satt seg fast i kroppen.....

Der jeg jobber snakker vi mye om hvordan sykdom henger sammen med hvordan vi har det. Noen er som den lille jentas lege - som ser på kropp og psyke separat. Jeg har en annen oppfatning. Vi er hele mennesker, med kropp, sjel og ånd. Slik er vi skapt. Svikter det i en av delene, vil det påvirke de andre.

Ukentlig har jeg noen innom kontoret som forteller om bekymringer, tunge tanker og et liv som har påført dem innvendig smerte. Andre har et liv der "jeg skal, vil og må klare alt" ser ut til å være deres livsmotto. De samme menneskene har ofte diagnoser som handler om ledd, muskler, mage, hode og søvn. Livet setter seg fast i kroppen.

Årsak til somatisk sykdom handler ikke alltid om hva som skjer i følelsene våre. Ofte blir vi jo syke grunnet gener og anlegg, virus og ulykker. Men hvordan vi har det på innsiden, er oftere årsak til fysisk sykdom, enn det vi liker å innse....

Jeg har selv vært den lille jenta på 4 år. Hun som hadde vondt i kroppen over tid uten at legen fant noe galt. "Psykosomatisk" står det i journalen. Hun som reagerte med smerter på at livet ikke var bra. Men jeg hadde noen rundt meg som så, som ivaretok og forsto. Ikke alle har det.

Allerede som liten har jeg også visst om en jeg kunne gå til. En som alltid har tid, når andre er for travle. En som alltid forstår, når andre ser ut som spørsmålstegn. Jeg har hatt en sterk tro gjennom hele livet - på at Han som har skapt oss, også ønsker å ivareta oss. Han svikter ikke, Han forlater ikke. Han sier - Kom til meg, du som strever - og jeg vil gi deg hvile. Kast dine byrder på meg - og jeg vil ta dem for deg...

Vi er mange som opplever at livet setter seg fast. Hva gjør du når livet har gitt deg klump i magen, smerter i muskler, ledd eller hode? Har du noen som ser og forstår? Min Gud forstår. Og Han har skapt mennesker med hjerter som ser - mennesker som kan hjelpe deg, slik at livet ikke ikke setter seg fast og av den grunn gjør deg syk. Men du må selv ta det første skrittet, du må selv velge å søke hjelp. Og mens du går den vanskelige veien, vil Han holde deg fast hver eneste dag. Og om du tør å sette ord på livet ditt til noen du stoler på, eller til Gud - så er også dèt med på å forhindre... at det vanskelige i livet setter seg helt bom fast - i kroppen.

                                                                                    Klem,

       ♥ Jeg har vært fraværende noen uker. Mail og kommentarer har vist meg 

at jeg har vært savnet, og det betyr mye for meg. Tusen takk. Dere som har fulgt meg en stund, 

vet at jeg etter lang tids sykdom, er tilbake i jobb. Jeg hoppet i det med brask og bram 

og overprøvde spesialistlegene som ba meg begynne rolig. 

  Det var ikke superlurt. Jeg er sliten, trett og stresset....

          I dag, når dette innlegget skrives, er jeg hjemme fra jobb. Nederlagsfølelsen er sterkt til stede, 

men så begynte jeg å tenke på nettopp det jeg skriver om i dag....

                 Hvordan livet kan sette seg fast - og når vår travle, "vil-så-gjerne-klare-alt"-hverdag presser oss til det ytterste....

så derfor, kjære leser, ble dette innlegget til. 

Jeg håper du som leser får en nydelig helg med mange lyspunkter og velsignelser. 

Edit: Takk til dere som linker til innlegg og tipser om bloggen min på FB. Ser noen har gjort det i dag også. Takk!

          ♥ Dagens anbefaling: Jeg ønsker å fremheve en blogg som har betydd og betyr mye for meg. 

        En mamma med et stort hjerte, skriver om hvordan det er å være syk og skulle takle hverdagen.... 

         Jeg velger å linke til et innlegg som gjorde sterkt inntrykk på meg - men surf rundt på siden hennes, den er gull!

Hvem ser du i speilet ditt?

En hånd legges på skulderen min og jeg hører en stemme jeg har hørt så mange ganger før. Svett og sliten snur jeg meg rundt og ser rett inn i to milde, blå øyne. "Er det ikke nok nå?" spør hun.
Jeg stopper tredemøllen og tørker svetten med et håndkle."Nok? Hva mener du?" spør jeg, lettere irritert over å bli avbrutt. "Du har vært her i 4 timer, for sjette dag på rad. Uke etter uke. Nå holder det" svarer hun - og jeg ser hun mener alvor.

Den dagen. Enda et vendepunkt i livet mitt. Jeg gikk derifra, og jo lenger bort fra treningssenteret, jo mer forsto jeg. Hun hadde rett. Det var nok nå. Dag ut, dag inn. For å bli bra nok, tynn nok, fin nok, flott nok. Som så mange andre jenter rundt meg. Og noen av oss er ekstrem-varianter. 20 kg av på 3 måneder. Jeg ble for tynn. For strevende. For sliten. For selvopptatt. For feilfokusert.

I går. Da skulle jeg legge jenta mi, kysser jeg henne godnatt og smiler mot henne. Hun strekker frem en finger som hun presser opp mot tannkjøttet mitt. "Hva er det, mamma?" sier hun. "Tannkjøtt" sier jeg, litt forundret. "Ekkelt, mamma, ekkelt - kan du ikke ta det vekk?". Noen ganger gjelder det å gripe mulighetene. Nå var en ypperlig anledning. Til å snakke med henne om at vi ikke er skapt for å selv omskape oss. Vi er alle unike, skapt slik Gud vil ha oss. Så ga jeg henne 14 komplimenter for hvem hun er, hvordan hun ser ut og hva hun betyr. Hun er fantastisk - og hun skal få vokse opp og vite nettopp det. Iallefall skal jeg bidra så godt jeg kan.

Hva er det som gjør at så mange kvinner sliter med selvbildet sitt? Hva er det som gjør at vi aldri blir fornøyd med hår, nese, rompe eller pupper? Hos meg handlet det om ord. Ord som såret, som slo meg til bakken. Ord om at jeg ikke var bra nok. Hos deg handler det kanskje om noe annet. Du vet, bare du vet. Og kanskje er det på tide med et vendepunkt?

For noen uker siden hadde jeg en samtale med en venninne. Hun ville forstørre puppene sa hun. Etter flere fødsler og flere runder med amming var det nok. Misfornøyd hele livet. En annen venninne går og venter på å få fikset magen. En tredje har rettet nesen og hadde med bilde av skuespilleren Halle Berry`s pene nese - som en mal for kirurgen. Ironisk nok har heller ikke Halle Berry samme nese hun ble født med.....

Vi fikser og vi styrer. Blir aldri fornøyde. Vi skal leve opp til et ideal som som ikke finnes. Om Barbie hadde vært et menneske ville hun knekt i to. Proporsjonene hennes er feilaktige, farlige og umenneskelige. Likevel prøver jenter, verden over å ligne - på henne - eller på andre, som er skapt av kirurgene. Hva Gud skaper, er det ikke så farlig med, er det vel? Jeg tror Han gråter.

Jeg våknet opp i dag. Ser meg i speilet og registrerer at rynken i pannen er litt dypere enn før. Øynene er såre og røde etter for lite søvn. Håret står alle veier og trenger så absolutt en oppfriskning. Tyngdekraften gjør sitt og magen har merker etter graviditetene. Noen kilo kunne jeg godt ha mistet...men stopp! Jeg hører noe...en stemme hvisker....."er det ikke nok nå?".

Det ER nok. For jeg er mer enn bra nok. Skapt slik Gud vil ha meg - og så er det opp til meg å gjøre det beste ut av det og prøve bli gla i meg selv. For først da er jeg fri. Fri til å leve livet. Ikke bare på overflaten. Et liv, med smil og med bekymringer. Det vil skape merker - det vil skape spor, i en panne, rundt øynene, på magen - og i hjertet. Spor jeg ikke ville vært foruten, tross alt. Mine spor forteller historier om livet....

Så jeg vandrer ut i dagen. Takknemlig for alt jeg har i livet mitt. Takknemlig for alt Gud har gitt meg. Takknemlig for alle vendepunkt. Takknemlig for at det jeg ser i mitt speil er bra nok. Mer enn bra nok. Vi er alle mer  - så absolutt mer - enn bra nok....
                                                              Klem,

♥Takk for alt engasjement på forrige innlegg. Jeg er overveldet av dere. 

Flere innlegget om temaet vil komme....

Jeg har travle dager, her går det i studie, oppussing, grupper av forskjellige slag...og jeg henger etter på bloggbesøk og mailskriving...men som jeg alltid sier: vips, så er jeg der igjen! ;)

God uke videre, alle sammen!