Gull, glitter og ståltråd

Nettopp pusset opp huset for 1 million. Designertapet til 3000 kr rullen. Sofa med merket godt synlig - så alle kan se at den kommer fra landets mest ekslusive møbeldesigner. En bil er årets modell, den andre "dessverre" bare fjorårets. Hytte på fjellet. 5 utenlandsreiser i året. Barn med Ralph Lauren-klær. Livet er helt topp.

Min venn - materialisten. Min venn, som mener det er viktig å holde fasaden, uansett hvor ofte jeg banker henne i hodet med fornuft. Selv har hun en helt "vanlig" bakgrunn. Ingen stor karriere, ingen rik mann. "Det har bare blitt slik" sier hun. "Vi har så mye å leve opp til. Venner fra beste vestkant. Direktører, professorer og advokater.Vi kan jo ikke være dårligere enn dem.". Lån bryr hun seg ikke om. Så lenge fasaden er av glitter og gull, gjør det ingenting med 7 millioner i minus. "Det er det verdt" sier hun, mens jeg sitter med store øyne og har lyst til å banke henne enda litt hardere i hodet.

Verdens beste venner. Så like. Så ulike. I dag ringte hun meg. Vi snakket sammen i over en time. I mange måneder har jeg bedt til min Gud om å få henne ned på jorden igjen. Selv har jeg ikke lagt fingrene mellom, har hverken vært diskrèt eller blyg - men jeg har ikke klart det. Da må det guddommelige krefter til. Hun og familien har nå, helt ut av det blå, meldt seg på en leir som varer en hel måned. Da skal de reise rundt med hjelpesendinger til vanskeligstilte familier. De kommer til å se fattigdom og nød, spa-sentrene er langt unna og 44-tommers tv finnes ikke. Ei heller finnes det hudpleiere, frisører og designbutikker. Jeg hører henne fortelle - og holder på å dette av stolen. Overrasket, men for en fantastisk bra overraskelse! Samtalen i dag kunne ikke gledet meg mer. En materialist har begynt å se litt annerledes på livet. Begynt å forstå viktigheten av å hjelpe andre, dele med andre, glede andre. Forhåpentlig vil hun også, etter denne reisen, få et helt annet syn på rikdom. Bønner hørt - og jeg er rørt.

Da jeg var 13 var jeg på en rundreise i sørlige Afrika. En reise som enda sitter som støpt. Jeg så, og kom for første gang tett innpå slummen. Jeg så barn uten sko, uten klær, uten vann, uten mat. De var skitne og tannløse. Bleier, varme velduftende kluter, fiks-ferdig-mat på glass og klær av egyptisk bomull - fantes ikke. Jeg satt med store øyne og håpte de ikke la merke til hvordan de var dagens attraksjon (noe jeg i etterkant syns er uendelig vondt å tenke på...). Jeg bestemte meg for å aldri glemme. Og siden har det blitt mange turer til Afrika - og andre land, for å se, lære, erfare, oppleve, kjenne det på kroppen. Ikke alle reiser handler om slaraffenliv på stranden eller fem dager til ende på spa. Vi trenger alle å påminnes hvor godt vi har det - og at sutringen over alt vi ikke har, raskt får en annen lyd den dagen vi ser...og forstår....at verden ikke handler om glitter og gull. Jeg skulle ønske vi alle kunne gjøre en slik reise - eller ti - for livet er så mye mer. Så mye mer  - som har så mye større verdi - enn gull.

I skrivende øyeblikk er en i min afrikanske familie på vei hjem fra sykehuset. 16 i bussen. 6 overlevde. Han kan endelig reise hjem. Hjem til et hus på 30 m2. Et hus uten vann, uten toalett, uten tepper, uten pc, tv og alt det vi her hjemme tar som en selvfølge. Men vet du hva han sier? Jo, han er rik. For han ser ikke på det han ikke har, men på det han har. Han har livet i behold, han har klær som holder ham varm, han har grønnsaker i hagen, han har mange barn og barnebarn - og de har leker av ståltråd. En urokkelig tro, et sterkt håp. Han er rik. Og likevel har han ikke råd til å betale for dagene på sykehuset, eller for medisinen han er avhengig av i månedene som kommer....Men rik, ja, det er han så absolutt.

Våkn opp! Vi gleder oss over gull og glitter - mens andre gleder seg over leker av ståltråd. Det er ikke det at du har et polert hus eller den flotteste bilen - som gjør deg rik. Og når du tenker etter, så vet du det, ikke sant? Hvis min venn, materialisten, kan klare å snu om - så kan vel også du? Hva kan du gjøre i dag, for å hjelpe en annen? Hva kan du selge, for deretter å gi pengene til et barn som trenger det? Hva kan du gi avkall på? Hva kan du gi? Et smil, litt tid, litt penger, noen brukte møbler, klær som barna er vokst ut av...Kan du gi det vekk?

Jesus sa: "Samle dere ikke skatter på jorden, der møll og mark ødelegger - og der tyver bryter inn. Samle dere skatter i Himmelen, der møll og mark ikke ødelegger - og tyver ikke bryter inn. For der din skatt er, der vil også ditt hjerte være...." (matt 6:19-21). Han sa aldri at vi skulle leve asketiske liv, uten penger eller eiendeler - men han advarer mot usunn selvopptatthet og tillit til det materielle. Materialismen. Den lover oss trygghet, men gir oss desto mer utrygghet.

Gull, glitter, ståltråd. Hva er rikdom for deg? Der din skatt er - der vil også ditt hjerte være....
                                                           
                                                                Klem,

♥Igjen vil jeg minne om at jeg alltid anonymiserer innlegg om andre mennesker....

også vil jeg takke for alt engasjement! Jeg har verdens beste lesere!

Se mitt hjerte

"Hello, my name is Laundry" sa han i det han rakk hånden mot meg - og satt opp det største gliset jeg noengang hadde sett. De kritthvite tennene sto i sterk kontrast mot den mørke huden hans. "Laundry..?" spurte jeg, litt nølende - og jeg skal innrømme jeg kjempet for å ikke begynne å le. Han nikket, rettet seg opp i ryggen og så riktig så stolt ut.
Vi er i Afrika. Et kontinent jeg elsker og har et sterkt forhold til. Et kontinent der alt er annerledes fra Norge - iallefall det meste. Mannen jeg møtte het, direkte oversatt - "skittentøy", men var en strålende mann som ikke så ut til å la seg påvirke av det noe spesielle navnet sitt.

Senere har jeg også møtt på "Coca Cola", "Open Door" og "Panasonic" for å nevne noen. Samtlige like fornøyde og noen kanskje også litt uvitende om betydningen av deres navn. Jeg har sett ungdommer i kirkekoret stå med t-skjorter de har "arvet" fra Norge, med store RFSU-bokstaver på. Lykkelig uvitende om hva de reklamerer for. Det hadde nok blitt stor oppstandelse her i Norge, om kirkens ungdommer reklamerte for kondomer og slikt - men i Afrika? Ingen bryr seg. Det viktigste er å ha klær på kroppen, ikke hvordan de ser ut. Jeg syns det er herlig, for hvor lett har ikke vi for å dømme hverandre nedenom og hjem dersom noen skiller seg litt ut her i lille Norge? Kan det være vi har noe å lære?

Tilbake i Norge. En av mine nærmeste er en flott mann med langt hår, piercinger i ansiktet, tatoveringer på kroppen og naglebelte om livet. Han ser røff ut, men øynene stråler og gjenspeiler hvem som bor i hans hjerte. Han er en bevisst og flott familiefar - men han skiller seg ut. Han har blitt forvist fra menigheter grunnet "upassende utseende", mistenkt for nasking i butikker og ført inn på bakrom for å kroppsvisiteres - og gått ut derfra som en fri mann og fått vekterne til å måpe i det han snur ryggen til dem. Han bærer et stort kors på ryggen der det står "Holy Riders". En kristen mc-klubb.

Er vi litt raske med å dømme mon tro?

Hva er det som får oss til å tro at barn med spesielle navn må være noen små bøller - eller at det å bo på beste vestkant er å sette likhetstegn med lykkelige familier? Hva er det som får oss til å tro at mennesker
i rullestol ikke kan snakkes direkte til, men må snakkes til gjennom den som triller stolen? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med en røffere stil enn hva vi er vant til, ikke kan være troende? Hva er det som får oss til å tro at mennesker med Downs - eller narkomane eller prostituerte ikke har de samme følelsene som deg og meg? Hva er det som får oss til å tro at pene mennesker med pene klær, pen ektefelle, pene barn og pent hus, lever vellykkede liv? For noen av oss er det slik at vi dømmer, lager oss en formening, for fort - og jeg bare undrer meg - for vi tar så ofte feil. Så veldig, veldig feil.

Jeg har skrevet mye om at jeg bærer med meg mye bagasje. Jeg har også hatt mine perioder i livet der stilen har variert noe. Jeg har vært den frika, hippie mc-jenta med piercing og farget hår - og jeg har vært den striglede, merkebevisste, preppy jenta som var opptatt av å signalisere vellykkethet. To motpoler, utseendemessig - men selvom jeg har kavet med å finne ut av livet, har hjertet mitt hele tiden vært det samme. Det har hatt en tro på Gud - tross alt.

Hva slags bagasje har du med deg? Lar du den definere livet ditt - eller lar du Gud få definere hvem du er? Ofte er det lett å tenke at "med alt det jeg har med meg av sår og skyld og skam, er jeg ikke verd å elske", fortiden blir som en lenke om foten - men sannheten er at Gud ser deg som skinnende ren, vakker, fantastisk, hel - og tilgitt. La ikke mennesker rundt deg få definere hvem du er - la ingen få tråkke deg ned med sine ord eller gjerninger eller med sin fordømmelse. Rett opp ryggen, smil og vær stolt - enten du er en rocka biker, en punk eller en striglet, fin frue eller herremann. Alt er like bra.

Også skulle jeg ønske vi kunne lære av de stolte afrikanerne - der klær er viktigere enn merket på dem, der personlighet er viktigere enn navn, der å hjelpe hverandre er viktigere enn å se ned på dem som er annerledes, der det er viktigere med et sted å sove enn glasserte takstein over hodet - og der de som har et hjerte fylt av Gud, lever slik at det synes, høres og kjennes.

Jeg syns du skal være stolt om du våger å skille deg litt ut. Mennesker ser det ytre, men Gud ser til ditt hjerte - og det ditt hjerte er fylt av er også det som betyr noe her i livet. Det er det som definerer deg.

I Bibelen står det faktisk at "mennesker ser til det ytre, men Gud ser til ditt hjerte" - og akkurat det - er så uendelig trist og så uendelig godt på samme tid. Fordømmelsen finnes i altfor stor grad hos oss mennesker, men det finnes ingen fordømmelse hos Gud - bare et hjerte fylt av kjærlighet, som ser til ditt  hjerte og til mitt hjerte -   med kjærlighet.


                                                               Klem,

Et barns bønn

I Afrika ble det født enda et lite barn den kvelden. Legen på fødeavdelingen var sliten. De hadde gjort alt de kunne, men alenemoren døde under fødselen. Og nå satt han der, helt fortvilet, med et lite prematurt barn, og storesøsteren på 2 år. Foreldreløse.

Selvom de bodde ved ekvator, var det kaldt om nettene. Den lille trengte varme, men det fantes ikke strøm og forholdene var enkle. De hadde en varmeflaske de brukte for å varme små barn, men den siste tilgjengelig var sprukket. Sykepleieren var fortvilet. "Hva gjør vi nå?" Det var langt til nærmeste apotek, og de fikk ikke kjøpt en ny. Om ikke den lille fikk varme fra et sted, ville han ikke overleve.

De la den lille babyen så nær ilden som mulig - og sykepleieren la seg til å sove mellom døren og babyen, slik at han unngikk trekken. Legen dro til barnehjemmet. Han skulle som vanlig avslutte dagen der, sammen med barna, i bønn. De snakket litt om hva de skulle be om, og legen nevnte barna. En nyfødt med livet i fare, og en 2åring som var redd fordi mamma var borte. Han nevnte også varmeflasken.

Mens de satt i ring, bøyer Ruth på 10 år sitt hode. Hun ber høyt og tydelig:

"Kjære Gud. Send oss en varmeflaske er du snill, sånn at babyen kan overleve. Og du, Gud, mens du er i gang, kan du ordne med en dukke til jenta som mista mamma`n sin også? Bare sånn at hun vet at hun er elsket!"

Legen kjente mismodigheten stige, for han trodde virkelig ikke at Gud kunne gjøre dette. Ingenting er umulig for Gud, står det i Bibelen, men det finnes vel grenser? Den eneste muligheten for å få svar på en slik bønn, var om noen sendte en pakke fra legens hjemland USA. Men hvem ville finne på å sende en varmeflaske ned til varmeste ekvator?

Neste morgen gikk legen på jobb som vanlig. Litt utpå dagen fikk han beskjed om at det sto en bil utenfor hjemmet hans. Da han kom dit, var bilen kjørt, bare en stor 10 kilos pakke sto igjen utenfor døren.  Han kjente tårene presse på, fant ut at denne ønsket han ikke åpne alene. Han fikk tak i barnehjemsbarna, så de kunne være med, og like etter kikket 30 par spente øyne på pakken foran dem.

På toppen lå det t-skjorter og bukser i forskjellige farger, noen pakker med bandasjer, rosiner, tegneblokker.... Barna gjorde store øyne da legen trakk opp enda en ting. Legen begynte gråte, kunne dette være mulig? Barna fikk se en flott og ny varmeflaske!

Da roper Ruth, full av fryd: "Når Gud sender en varmeflaske, har Han sikkert sendt en dukke også!"

Hun hiver seg over pakken, roter litt rundt, og trekker opp en nydelig dukke! Hun stråler av glede. Hun hadde aldri tvilt.

Hun ser opp på legen og sier: "Kan jeg få lov til å gå sammen med deg til jenta og gi henne dukken?Sånn at hun får vite at Gud elsker henne?"

Pakken hadde vært underveis i 4 måneder. Det var legens tidligere søndagsskoleklasse som hadde sendt den. De hadde lyttet til Gud og pakket en varmeflaske, - selv til varmeste ekvator. Og en av jentene hadde lagt nedi en av sine dukker.

4 måneder tidligere... for at en 10årig jente i Afrika skulle få svar på sin bønn.

(Dette en sann historie, fortalt av en misjonær - og fritt gjengitt av meg)  

                      

                                                           Klem,