Et aldri så lite løft

Der lå hun. Helt alene. Blodet fosset fra hodet hennes og hun kom seg ikke opp. Min farmor, en herlig dame på snart 98 år, fallt, slo seg kraftig og ble liggende. Hun kunne blitt redd, hun kunne blitt rammet av skrekk og vonde tanker, hun kunne begynt å tro at hennes siste time var kommet.
Men hun gjorde ikke det. I stedet mobiliserte hun krefter til å åle seg mot telefonen, og fikk ringt etter hjelp. Og hjelpen kom - en sterk mann tok henne i sine armer og løftet henne opp.

Igjen har jeg lært noe av min farmor. For midt oppi alt dette, uttrykker hun takknemlighet. Takknemlighet over at hun faktisk ble reddet. Hun vil jo ha mer av dette livet, hun! Takknemlighet over at det tross alt ikke gikk verre. Takknemlighet over at det dype kuttet i hodet ikke var enda dypere. Takknemlighet over hjelp i rett tid. Å takke Gud i alle omstendigheter er noe min farmor er gjennomsyret av - og jeg spør "men hvordan klarer du det?". "Jeg klarer det fordi jeg vet at å takke, snur et pessimistisk fokus om et til optimistisk - og det endrer hele min sinnsstemning. Og jeg takker fordi jeg har mye å takke for, jeg er velsignet!" sier hun, og jeg forstår at dette er den mest naturlige ting i verden.

Og midt i kampens hete, der hun ligger, så velger hun altså å ikke gi opp, men i stedet snur hun en kjip situasjon ved å nekte angsten å ta overhånd, ved å mobilisere krefter, ved å ta i mot hjelp - og ved å fokusere positivt. Jeg fortalte min farmor hvor mentalt sliten jeg har vært den siste tiden, og hvordan jeg noen dager har hatt lyst å bli værende i senga dagen lang. "Du skal ikke bli liggende, Spirea - for som dagen er skal din styrke være!". Så sant og samtidig så utrolig optimistisk! Å tillate frykt, fortvilelse og bekymringer å ta overhånd, er å tillate handlingslammelse og la vonde følelser få bryte deg ned. I stedet finnes det et sted vi kan gå - med alt det vi tenker på og kaver med. Det finnes en som bare venter på å hjelpe - en som er sterkere enn oss, en som vil løfte oss opp og bære oss på veien videre.

Gi ikke opp. Bli ikke liggende. Opp med deg, opp og face dagen og det som venter for deg i dag. Forvent gode ting! Tro at dette klarer du! Du skal bli gitt styrke til å klare det - og du vet, du trenger ikke klare det helt alene. Det finnes en som ønsker, kan og vil - gi deg et aldri så lite løft.
                                                                                     

                                                                                          Klem,

Du er ikke glemt

Jeg ligger ved siden av min lille 8 måneder gamle baby i sengen. Hører pusten hennes og ser på brystet som beveger seg opp og ned. Hun er så vakker der hun ligger og sover. Og jeg ligger der og passer på at hun har det fint. Og jeg fryder meg - for hun er min, min lille etterlengtede skatt og gledesspreder.

Når jeg er sikker på at hun har sovnet godt, lister jeg meg stille ut. Jeg har ting jeg må gjøre - jeg har andre barn som venter på at mamma skal leke litt, lytte og være tilstede for dem. Sånn er dagene, og det er så fint. Fint å være mamma.

For litt siden snakket jeg med ei som opplevde at Gud er fjern. Borte. Fraværende. Ikke tilstede slik hun trodde Han skulle være. Jeg har hatt det slik mange ganger, men mer og mer forstår jeg at Han aldri er borte fra oss, og det er når vi tror han har glemt oss, at han bærer oss i sine armer. Når vi har det vanskeligst, det er da han er oss nærmest. Han våker over oss, ser til oss og fryder seg over oss. Og hvis du spør deg selv hva det er som gjør at du opplever ham fjern, så kanskje du kommer til det samme svaret som meg. Følelsene - og ikke sannheten. For Han har lovet å alltid være ved din side. Og ved det første lille knyst fra deg, - en bønn, et hjertesukk, et skrik i smerte eller et gledeshyl, så er Han der og lytter, trøster, styrker deg. Han glemmer deg aldri, aldri, aldri - du er alltid i Hans tanker og Han bærer deg i sitt hjerte hele tiden. Slik er Gud. Slik er et hjerte proppfullt av kjærlighet.

Hun våknet igjen hun lille. Og jeg går inn til henne og tar henne i armene mine og synger litt. Stryker henne på kinnet og rufser håret hennes litt mer til. Så sitter vi sånn, helt til jeg igjen kan legge henne ned og la henne sove fredlig. Og i det jeg lukker døren på gløtt, kjenner jeg på den enorme gleden det er å ha enda en liten elskling i huset. Enda en å øse kjærlighet til. Akkurat slik Gud øser av sin kjærlighet til oss. Hver eneste dag. Vi er aldri glemt.

                                                                                          Klem,

♥Jeg har fått mail fra noen som savner meg. Det varmer. Og det er sant, det er en hel lang stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har det stort sett veldig bra, men så er det for øyeblikket noe som har slått meg litt til bakken og gjør meg sliten. Jeg vet, av erfaring, at jeg ikke blir liggende, og jeg vet at jeg finner min styrke i Ham som har styrket meg og 

båret meg gjennom hele livet... 

Likevel må jeg nå prioritere - og mine krefter blir brukt på alt annet enn blogging.

Fremover vil jeg prøve å blogge litt oftere, for jeg har mye på hjertet, mye jeg brenner for, mye jeg tror skal ut - og forhåpentlig treffe noen hjerter. 

♥Kommentarfeltet på bloggen blir midlertidig lukket. Jeg vet at jeg da går glipp av mange nydelige og fine svar og tanker fra dere der ute - men akkurat nå skal jeg gjøre dette. Det er flere grunner til det, men hovedgrunnen er at jeg ikke lenger ønsker å gi meg selv dårlig samvittighet når jeg ser at jeg gang på gang ikke klarer følge opp alt sammen. Det går ikke på lysten, for den er til stede - men nok en gang - jeg er inni en fase der jeg må prioritere hva jeg bruker kreftene på. 

♥Ønsker du å si meg noe, spørre meg om noe eller få tak i meg på en eller annen måte - ta kontakt pr mail, så svarer jeg deg om ikke altfor lenge. Mailadressen min er:

hjertespor@gmail.com

Ønsker alle dere som titter innom her en velsignet mai måned! 

Minst men likevel størst

Jeg har krøllet meg sammen i en stol. Øynene er triste og tårevåte. En liten tass kommer løpende mot meg, full av energi og glede. Han bråbremser, legger hodet på skakke og spør "er du lei deg, mamma?". Jeg nikker. "Fiiineste, besteste mammaen i hele verden!!" roper han henrykt, hopper opp i fanget mitt og slenger armene godt rundt meg. Der blir han sittende som klistret, til han igjen spør "går det bedre nå, mamma?". Jeg kan ikke annet enn å smile, for det går helt klart bedre nå...

Tidlig på morgenen, og jeg står halvveis i ørska og sminker meg. Rødsprengte øyne etter altfor sene kvelder. Ukledelige blå ringer har lagt seg godt til rette, og håret, som har mistet all glans og fylde etter måneder med amming (dere mammaer vet hva jeg snakker om!) ser bare ikke ut. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker "for et trist syn".

Det tasser i trappa. Jeg hører på skrittene at min lille gutt er på vei opp. Døren til badet rives opp, og en glad gutt kaster seg rundt magen min og roper "fiiiiiineste mamma!!!", før han kikker opp på meg og sier, sånn helt ut av det blå - "så fin du er på håret, mamma!". Jeg ser overrasket på ham, og da sier han det like godt en gang til! Hvor fikk han dèt fra? tenker jeg. Utsagnet hans får meg til å se en gang til i speilet og tenke noe helt annet enn for tre minutter siden. Kanskje ikke så verst likevel?

Vi skal i selskap og jeg har virkelig ingenting å ha på meg. Etter å ha prøvd 7 kjoler, som alle, av en eller annen merksnodig grunn er blitt for trange, setter jeg meg ned på sengen og sutrer. Jeg drar på meg den kjedeligste jeg har, en sort "sekk" som jeg mistrives totalt i. Kan jo like gjerne gå slik, uten friske farger eller stil, siden jeg likevel ser ut som en dass etter svangerskapet. Slik sitter jeg og tenker om meg selv i det døren rives opp a la Kramer, og min lille pjokk sier "BØ!". Jeg blir bare desto mer irritert, men da betrakter han meg og sier "så fin du er i den kjolen, mamma!"....

Tre små episoder der jeg var alt annet enn glad eller fornøyd med meg selv. Tre episoder som kunne preget hele dagen, gjort meg sur, sint eller trist og med negative tanker. Så kommer lille "Herr-Opp-Med-Humøret", gledessprederen vår - og lirer av seg søte ord og smiger. Og det verste beste er at han mener det, han er faktisk helt oppriktig. Tenk å være så fornøyd med mammaen sin, mens hun er det stikk motsatte?. Tenk å ha en slik fantastisk evne til å se at noen er nede, og dermed løfte dem opp?

Her en dag da jeg og gutten min var på tur, møtte vi en vi kjente. Hun så så utrolig bra ut den dagen at jeg selv følte meg som en dass - igjen! Av en eller annen (idiotisk) grunn lot jeg være å kommentere det. Men gutten min, han plumpet selvsagt ut med det han så: "så utrolig fin du er i dag!" sa han ivrig og fikk selvsagt verdens største smil tilbake. Han, den minste av oss, var definitivt den største i den situasjonen.

Hva er det med oss voksne, som kan tenke så mye fint om andre, men ut kommer det ikke? Mens det kjipe vi tenker, som den dagen da vi møtte hun som så ut som hun nettopp hadde stått opp eller som om dagen var møkk, det har mye lettere for å snike seg ut? Kan det være at vi sammenligner oss litt for mye og ikke orker gi komplimenter når vi selv føler oss ille? Hva er det som gjør at vi holder de beste, gode, oppmuntrende ordene inni oss, så altfor, altfor ofte?

Gutten min er ikke sånn. Han er en oppmuntrer og det er en gave han er blitt gitt. Han trenger ikke en gang anstrenge seg, det faller ham bare helt naturlig å snakke positivt om alle han møter på sin vei, komme med komplimenter og gode ord. Og det har fått meg til å innse noe viktig. Vi har alle fått utdelt våre gaver. Jeg vet hvilke som er mine, og jeg håper du vet hvilke som er dine. Men noen av oss bruker ikke gavene våre, vi fortrenger dem eller har ikke tro på at de er der. Men Gud var både raus og klok da han gav, for Han vet at vi trenger hverandre. Vi trenger å muntre hverandre opp, bygge hverandre opp, lene oss til hverandre og si de fineste ord til hverandre. Og de gangene jeg treffer mennesker jeg syns ser smashing ut eller gjør noe bra, har jeg lyst til å være like stor som sønnen min, og si det til dem - ikke av og til, men hver eneste gang. Det har jeg bestemt meg for å bli finkere på. For min lille gutt har snudd opp ned på mine dager mer enn en gang - og gode ord, kan utgjøre en hel stor forskjell for et menneske i dag. Vi kan kjenne oss små, kanskje ubetydelige, men de minste er likevel ofte dem som er de største....
                                                                                         Klem,

♥ Godt nytt år til alle fine lesere! 

Jeg håper dette året vil gi deg mye glede, skatter langs veien og hjertefred som bare Gud kan gi :)

Himmelen kan vente

Det er stille i huset. Solen glitrer og gjør alt så vakkert der ute - jeg har nettopp kommet inn fra en forfriskende tur. Og nå, sitter jeg på gulvet på rommet til jenta mi, med haugevis av klær rundt meg. Jeg prøver få orden i kaoset.

Mens jeg sitter der, lar jeg tankene fare. Jeg ser kaoset rundt meg, og tenker, mens jeg rydder, hvor godt det er når det blir orden igjen. Slik er det også med livet. I mitt liv har det vært mye kaos og rot, lange perioder der jeg trodde det for alltid ville være slik. Men på en eller annen måte klarte jeg ta tak - og begynne rydde og sortere.

Midt i disse tankene plinger det på mobilen. Lyden forteller meg at jeg har fått en mail - på hjertespormailen min. Jeg åpner opp og leser. Flere ganger må jeg hive etter pusten, og i det jeg har lest ferdig knekker jeg sammen. Jeg gråter. Ikke bare en enslig tåre, det drypper. Tårene drypper og vil ikke stoppe. Og jeg faller på kne - blir sittende i bønn - lenge - for et menneske jeg ikke kjenner, men som har rørt ved og satt sine spor i mitt hjerte.

For noen uker siden fikk jeg mail fra samme mennesket, som takket for alt bloggen hadde betydd for henne. Hun ga meg små brøkdeler av et vanskelig liv og jeg sendte raskt et svar tilbake. Responsen fikk jeg nå. Lite visste jeg om at den dagen hun fikk min mail, hadde hun planer om å ta livet sitt. Hun orket ikke mer.
Ordene jeg sendte fra meg den dagen, ble skrevet utenfor min kontroll. Jeg skrev, uten å legge merke til hva jeg skrev. Jeg var et redskap for å sende en hilsen fra Gud - om å ikke gi opp, men holde fast på livet. I ettertid ser jeg at jeg har skrevet at himmelen, den må vente, for den er ikke klar for å ta henne i mot...

Jeg gråter mens dette innlegget skrives. Smerten jeg kjenner på ved å lese hennes ord - og samtidig gleden og lettelsen over at hun valgte livet, har gjort uendelig mye med meg. Den mailen fikk meg til å innse at jeg ikke kan la være å skrive videre. Noen der ute trenger denne bloggen. Noen der ute trenger små hilsener fra Gud - eller fra et medmenneske som selv har gått den tunge veien - og som i dag har det bra.

Himmelen kan vente, kjære deg. Det er ikke tid for å velge livet bort. Livet kan være mørkt, trist, svart til og med - kan hende uten et eneste lyspunkt - men tro meg, himmelen kan vente. Midt i det svarteste finnes det håp. Det er når håpet får komme til deg, at du vil skimte lyset....og få krefter til en dag til - så en til og enda en. Og slik skal du klare å komme deg videre i livet.

Dette innlegget skrives til deg som har vært eller er så langt nede at du har eller har hatt tanker om å ende livet. Det er ikke det som er ment for deg. Du skal leve. Gud er ikke klar for å ta deg i mot, for det venter et annet og bedre liv - som du skal leve. Tiden er ikke inne og du er aldri, aldri, aldri alene.
Himmelen - den kan - og skal - vente....
                                                                                      Klem,

♥ Siden mitt forrige innlegg, der jeg annonserte "pause", har mye skjedd i mitt liv. 

I sommer vi fikk enda et lite barn og det har vært og er en fantastisk opplevelse. 

Jeg kjenner meg rik og takknemlig over å være mamma til 3 fantastiske barn.

♥ Takk til dere som har sendt mail og savnet og etterspurt blogginnlegg. Det har vært fint. 

Bloggen hadde jeg behov for å legge helt vekk, for å fokusere på familie, venner og litt andre ting. Da vårt siste tilskudd var 7 uker, dro vi til utlandet og bodde der i 1 måned. Det var gull og skal gjentas om ikke altfor lenge. Nå er jeg mer eller mindre tilbake på bloggen. Som nevnt over er det ikke tiden for å legge den ned. Jeg kommer kanskje ikke til å skrive så ofte, det vil tiden vise, for jeg er en travel mamma - men jeg er iallefall "på plass" igjen og jeg vet jeg har tatt et rett valg. 

Så er det bare å innrømme at jeg ikke har besøkt en eneste blogg de siste måneder, ei heller lagt igjen kommentarer. Det handler om at jeg valgte å la pause være totalpause, og det har vært nødvendig. Jeg håper jeg er tilgitt.... 

Ønsker dere alle en velsignet adventstid.

To skritt frem og ett tilbake

Helg. Et ord jeg forbinder med fine dager. Annerledesdager med tid til hverandre og andre, glede, hvile og gøy. Helg - de beste dagene i uken, slik jeg ser det. Men ingen dager er like - og helger er ikke alltid gode. Denne helgen ble min pappa innlagt på sykehus. Helgen ble preget av frykt, uro og usikkerhet. Kreften har nok en gang slått et menneske til bakken, og de små skrittene på riktig vei - har foreløpig stoppet opp.

Jeg har selv hatt mye motgang i livet mitt. Ferskest er sykdom gjennom to år, men så - i sommer, ble jeg erklært frisk. Og jeg jublet. Helt intil for en måneds tid siden, da sykdom igjen innhentet meg. Og skrittene som hele tiden har gått fremover, har foreløpig stoppet opp.

Min pappa og jeg.Vi kjemper for livet, et liv vi ønsker å bruke på dem rundt oss, på kjærlighet og glede. Men livet går ikke på skinner. Vi suser ikke av gårde. Vel, noen ganger gjør vi det. Vi er i flytsonen, har det bra, det går fremover. Helt til noe rammer oss, som gjør at vi blir slått tilbake. To skritt frem  - så, ett tilbake.

Mennesker med bekymrede blikk. "Du har hatt for mye nå" sier de og mener mye på mine vegne. Jeg må jo være lei nå, av motgangens bølger, som gang på gang ser ut til å skylle over meg og slå så hardt de bare klarer. Og jeg forstår deres undring, for jeg kan jo være motløs og fortvilet, men jeg er også glad, full av livsgnist, rampestreker og fjas - og sakte men sikkert, har jeg klart å snu det vanskelige til noe positivt. Prøvelser er blitt som en klem fra Gud. Jeg tror ikke Han påfører meg dem, men Han tillater dem - og det sies at Han tillater ikke mer enn det hver og en av oss klarer å takle. Og de av oss som kjemper mest - er da kanskje også de av oss, som Gud har kalt til nettopp det - å være sterkest. Det velger jeg å ta som et kompliment.

På sykehuset i dag, ser jeg hvordan min pappa sliter seg ut av sengen. Han går sakte fremover, har ikke krefter, stopper opp og trekker pusten, fremover igjen...og vakler så litt tilbake. To skritt frem...ett tilbake. Min pappa og jeg. Og så mange med oss.

Sånn er livet. Motgangen slår men den slår oss ikke i stykker. Vi må bøye oss, men vi knekker ikke. For hver eneste dag blir vi holdt fast, styrket - for vi, har en som går med oss, en som drar oss opp igjen når vi snubler - en som er der når vi i stillhet hvisker "jeg klarer ikke mer" . Da er Han der og sier enda en gang "du klarer det, sammen med meg". Jeg er den som gjør deg sterk.

Det sies at motgang gjør sterk. Jeg er ikke enig. Motgang i seg selv er knusende. Den er fortvilende, tung å bære. Det som gjør sterk - er å våge å stå i den prosessen det er å være svak - for en tid. Det som gjør sterk - er å gang på gang erfare at det går fremover- selv når det også går bakover. Det som gjør sterk -  er å tro og stole på at velsignelser kommer - når man minst venter det, men når man aller mest trenger det. Det som gjør sterk - er å vite, tro og håpe - at det er en som holder fast - og som hver eneste dag - gir nye krefter. Det er det som gjør meg sterk - og som gjør at det jeg også denne gang, vil takle at livet også går litt i revers...
                                                                                        Klem,

Sammenligningens pris

Jeg fikk en epost i går. Fra ei jente jeg har valgt å gå noen mil med mens det har blåst som verst i livet hennes. Det går så mye bedre nå, hun har jobbet med det vonde - og i går fikk jeg en epost som sa "du utgjør en forskjell". Helt ned til "klem fra", handlet alt om hvor viktig jeg har vært for henne - gode ord og beskrivelser på hva det er med meg, som hun syns er så bra...Tror du dette er et skryte-innlegg? Langt i fra. Dette innlegget handler om sammenligningens pris.

Vanligvis er jeg en fornøyd jente, som ikke sammenligner seg med andre. Jeg sliter lite med misunnelse og sjalusi. Jeg har vært der, men den tiden er over, ja, det har jeg bare bestemt. Enkelt ikke sant? Ikke helt....Nå har det seg sånn, at etter å ha vært syk i halvannet år, så har jeg begynt jobbe igjen. En jobb der jeg hele dagen er i møte med mennesker med utfordringer i livet. Jeg liker jobben min, men helt siden oppstart har kjipe tanker sneket seg inn og rotet til hodet mitt. Bestemmelsen om å ikke sammenligne seg med andre, er omtrent smuldret bort. Og med daglig klump i halsen tror og mener jeg at jeg ikke er bra nok. Fordi jeg sammenligner meg med andre...

"De andre" er så dyktige, de får til så mye og attpåtil klarer de å uttrykke hvor flinke de selv syns de er. Alt de gjør og sier er bra - og for en selvtillit, tenker jeg - mens min egen blir mindre og mindre. Så mange flotte ord, som gjør at jeg har ramlet av lasset for lenge siden. Tanker som "jeg er helt ubrukelig", "jeg er utdatert etter å ha vært syk så lenge", "dette mestrer jeg ikke lenger"...tynger meg.

Så er det altså ikke helt sant når jeg sier at jeg ikke sammenligner meg med andre. Jeg tror vi gjør det alle sammen, mer eller mindre ubevisst. Vi vurderer oss selv i møte med andre - om alt fra økonomi til hus til utseendet. Noen av oss kaver mer med det enn andre - og jeg har vært så glad for å slippe akkurat det...Men nå? Jeg er helt ute. Kanskje har du også vært der? Kanskje sammeligner du utseendet ditt? Kanskje sammeligner du deg på jobb, som meg? Kanskje sammeligner du bloggen din - og kanskje sammenligner du deg med hva familie eller venner får til....mens du, i egne øyne, ikke er god nok?

En tung dag ringte jeg mamma og "sutret" litt. Jeg følte meg så liten sammenlignet med "de andre". Hun lyttet - men var snar til å minne meg på alt det jeg faktisk får til, mine styrker og de egenskaper jeg har som faktisk er nødvendige i jobben min. "Og store ord, er ikke annet enn ord. Din handling er det som sier noe om hvem du er...".Kloke ord, som løftet meg opp. Det samme gjorde hun som sendte meg epost... Å overøse mennesker med ros, kan være forløsende. Å minne mennesker på at de er verdifulle, gode nok som de er, at de klarer, kan og er....som de skal være - er å handle etter Guds hjerte.

Jeg håper det snur nå, og på jobben i dag, da jeg en tilbakemelding som rørte meg til tårer - innså jeg igjen viktige ting. Selv om andre rundt meg er flinke, kloke, faglig dyktige - og selv om du som leser her skulle mene det samme, eller at noen rundt deg er så pene, flotte, kreative, intelligente - og at du selv er så langt i fra alt det - så husk: Du ER god nok som du er. Du ER verdifull og de kvaliteter og egenskaper DU bærer på er helt unike. Det finnes bare en av deg. Også finnes det en Gud som har skapt deg, som ser deg, som vet om - at sammenligningens pris kan føre til uro i magen, forsvinnende nattesøvn, stram muskulatur, angst og depresjon. Er du klar for å gi den over til Han som lytter og tar i mot?

Vi er mange som sammenligner oss med andre. Kanskje skulle vi heller bruke energien på å minne hverandre om at vi er gode nok, alle sammen. Og kanskje kan vi på den måten hjelpe hverandre fra å måtte smake på sammenligningens pris...Vet du? Jeg har bestemt meg. Igjen. For å jage kjipe tanker vekk og tro det når noen sier - "du utgjør en forskjell". For det er jo helt sant - Vi utgjør en forskjell - alle sammen....!
                                                                           Klem,

Se med hjertet

For noen år tilbake var jeg på en stor konferanse. Der kom jeg i snakk med mange nye mennesker. Jeg var glad - og det var en fin dag.....Helt til jeg skulle hilse på en fornem, eldre kvinne, godt over 80 år. Hun smilte mot meg og smigret meg ved å si "så vakker du er! Hva heter denne unge kvinnen, da?". Jeg presenterte meg høflig og rakk henne hånden. Hun slapp den brått. Øynene smalnet, munnen ble stram - og hun ba meg gjenta etternavnet mitt. Det som da skjedde, skulle jeg ønske jeg kunne visket bort fra minnet mitt...Den flotte damen spyttet på meg! Hun spyttet! - vendte meg så ryggen og marsjerte vekk. Jeg sto igjen med gråten i halsen, spytt på jakken og følte meg også tråkket på, degradert, lite verdt, dømt - og alene.*

Det jeg kjente på den dagen, dukker dessverre opp innimellom - og i forrige uke, hadde jeg to slike dager på rappen. To dager som kunne slått meg til bakken, der jeg kjente meg sett ned på, dømt og ikke god nok. 

Så var jeg i kirken - og der sniker den samme følelsen seg frem. Jeg satt alene ved et bord og følte meg ensom. Jeg, som er en utadvendt, glad og hyggelig (tror jeg, da) jente, følte meg ikke sett i det hele tatt. Tanker som "jeg er sikkert ikke god nok, interessant nok, verdt nok..." herjet. Med klump i halsen kjente jeg at "dette blir tredje kjipe dag denne uken ....". Jeg ville hjem. Det skal sies at vi er i "utprøvningsfasen" der, og mann og barn trives... Selv bærer jeg på savn - etter en ekstra god venninne, å bli inkludert, invitert, få en klem eller at noen trekker meg til side for å spørre hvordan jeg egentlig har det. Og nei, jeg er ikke en type som sitter på rompa og tror at alt ramler ned i hodet på meg... Men jeg registrerer -  at noen ser, en kort stund - andre ser forbi eller vekk - og noen ganske, ganske, ganske få - ser med hjertet. Med et hjertesukk til Gud reiste jeg meg for å gå...

En hånd legges på skulderen min. Vedkommende dukket opp fra intet - og plutselig har hun invitert meg og mann på fest. Før jeg får sagt et ord, forteller hun sin historie om det å føle seg alene, ikke sett, ikke god nok - og om ensomhet blant mennesker. "Hvorfor sier jeg egentlig dette til deg?" sier hun...Da hun så tårene mine som rant, forsto hun. Hun hadde sett med hjertet - og nettopp formidlet en hilsen fra Gud. En Gud som også så, som hørte mitt hjertesukk - og ga håp, gjennom et annet menneske som har vært der jeg er...og som i dag blomstrer....

Vi trenger å bli sett. Vi trenger støtte, oppmuntring, godhet, kjærlighet, å bli løftet opp. Vi trenger ikke fordømmelse, baktalelse, ensomhet, fortvilelse, å bli tråkket på. Vi trenger ikke at noen spytter, tråkker eller gnir inn. SE rundt deg og kjenn etter med hjertet - det kan læres, om du er villig...Du trenger ikke bare se forbi eller til din egen nesetipp. Det finnes noen som trenger at du ser dem I DAG. Er det en der ute som du vet blir dømt av andre, men som DU kan nå frem til? Er det noen du kan trøste? Er det noen du kan glede? Er det noen du kan rekke ut en hånd til - og si at "jeg vil gå sammen med deg!"? Kanskje er DU den som trenger å bli sett - i dag?

I dag - er en fin dag til å se noen andre - slik at de igjen kan rette ryggen og smile litt...I dag er en fin dag til å se med hjertet - og fortelle noen det jeg forteller deg: DU er verdifull, betydningsfull og fantastisk - akkurat slik som du er! 

                                                                                    Klem,

* Jeg fikk i etterkant vite, at damen som spyttet - forvekslet mitt utenlandske etternavn - og trodde jeg var 

etterkommer av en  med lignende etternavn...en som gjorde henne svært vondt under 2.verdenskrig.....

Det fikk jeg ta støyten for....

♥ Dagens anbefaling: Bloggen "Lammelårtanker" er jeg ofte innom. Den er reflektert, dyp og tar ofte opp 

tema som jeg også brenner for. I dag anbefaler jeg dette innlegget spesielt - "Alle forstår, ingen gjør noe"

 - om en mamma, et kreftsykt barn, den sterke kjærligheten - og om å aldri, aldri gi opp....

♥ Jeg er fortsatt litt tappet etter alt som har stått på her i månedsvis. Derfor tar jeg blogg-sommerferie nå 

- og om litt over en uke, reiser vi noen uker til en italiensk øy for å finne hvilepulsen og kose oss....

 Dette innlegget, som omhandler en av mine fanesaker - får stå øverst her i sommer - som en påminnelse om å 

se litt lenger enn seg selv - og strekke seg mot noen andre.

Også håper jeg du og de du er gla i, får en nydelig sommer. 

Gud velsigne og bevare deg

 - hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund.

Jesus, Kaptein Sabeltann og vindkast....

Ute er solen på vei ned. En liten hånd tar tak i min og vi tusler inn på det himmelblå barnerommet. Vel i seng leser vi bok og synger litt, og i det han kysses godnatt, slår han blikket opp og sier: "Mamma, det er to sjefer i verden". "Mm..ja, okei" svarer jeg, litt fraværende og klar for noen timer ro før jeg selv skal stupe i seng. Han gir meg et lite dunk i skulderen. "Mamma, det er TO sjefer i verden!". Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn da han roper det ut - "Jesus og Kaptein Sabeltann!". Han forklarer med store ord og bevegelser hvor tøff Kaptein Sabeltann er, hopper ut av sengen før jeg rekker å stoppe ham - og henter den litt for store piratjakken i sort og gull, som henger på en knagg. "Hiv og hoi" roper han, mens jeg prøver å beordre loppene i blodet til å falle til ro.

Han titter opp under dynen igjen. "Mamma, Kaptein Sabeltann bråker mye, også er han litt for sint". "Men likevel er han sjef?" spør jeg. "Ja, han er blitt det fordi han krangler og slåss….". Utrolig hva en 3-åring klarer å reflektere over her i livet. "Men Jesus, er han også sjef?. Da begynner lille gutt å synge igjen - så det ljomer gjennom tre etasjer. "Skipet er i nød, skipet er i nøøød" - en sang han har lært i barnehagen. "Sånn er det, mamma, når skipet er i nød så gjør Jesus det sånn at bølgene ikke lager storm lenger….og det er det bare, BARE Jesus som kan!". Jeg smiler. En liten gutt har lært om Jesus som stilnet stormen og lager sin egen fine kobling. Jeg stryker ham gjennom det lyse håret. "Ekentli…" sier han og trekker pusten…."ekentli... er det Jesus som er mest sjef, mamma, for han kan så mye, mye mer enn Kaptein Sabeltann kan!". 

Noen timer tidligere. Jeg - rett ut på sofaen, utslitt av alt som står på. Tankene flyr i feil retning. Jeg teller bekymringer og all min tilkortkommenhet - helt ute av stand til å telle velsignelser, gleder og alt som er så bra. En tanke blir til to, to til tre og til slutt har jeg lagd meg en så overdimensjonert bekymringsrekke at tårene presser på. Borte er evnen til å tenke rasjonellt, borte er faglighet og evnen til å løse utfordringer - jeg er bare full av bekymring for hvordan i alle dager jeg skal klare å takle alt på en gang? Lite visste jeg om at min lille 3-åring, litt senere, skulle klare å dra mammaen sin inn på rett spor igjen. 

Kaptein Sabeltann bråker og er sint, sa lillegutt. Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan bli bråkete og sint når jeg stresser eller er bekymret. Sjef i eget liv, men jeg klarer ikke stilne alle stormer på egenhånd. Ikke en gang de litt mindre voldsomme vindkastene. "Men Jesus, mamma, han er sjef, han!". Det er sant som lillegutt sier - han er mesterlig på å stilne vindkastene, stormene og er alltid der...Også er han en slik sjef som er god på å si i fra - at "nå er det nok - nå må du roe ned og overlate ansvaret til meg". Jeg liker sånn sjefer....som ser, lytter og tar vekk noe av det som er for mye. En som bærer byrdene...

Jeg kikker bort på en Kaptein Sabeltann - bok som ligger slengt på gulvet og bestemmer meg igjen - for hvem som er sjef. Lillegutt har rett. Jesus er faktisk helt sjef, og nå har jeg bedt ham ta vekk litt av alt det som er for mye - også er det bare å vente på at han stilner stormen. For det gjør han jo...igjen....og igjen.....og igjen.

                                                                             Klem,

♥For tiden er det ingen storm, men noen litt heftige vindkast her hos oss. Det går litt opp og ned. I forrige uke sovnet svigerfar stille inn. Kreften har tatt enda et liv. (Når skal kreften selv få kreft og dø for alltid?) Det var en sterk og trist opplevelse, samtidig som vi puster lettet ut over at han endelig fikk slippe. Det er mye som rører seg i oss disse dagene...Jeg har derfor vært en lite aktiv blogger i det siste, og har som vanlig dårlig samvittighet for alle jeg så gjerne skulle besøkt og sendt mail til. Men akkurat nå, må han som kan stilne vindkastene og overta 
alt som stresser meg, få gjøre sitt verk....og når det har roet seg, ja, da er jeg her igjen...

♥Vinneren av de to gavene fra Kremmerhuset ble trukket tilfeldig ut av random.org, og ble Linda Karin med denne, flotte bloggen! Gratulerer til fine du! Kan du være så snill å sende meg en mail med din adresse - til hjertespor@gmail.com?

2.mosebok 14, 14

På tide å leve igjen

I dag deler jeg noe jeg anser som veldig personlig. Det krever litt av meg å dele dette. 

Jeg velger likevel å gjøre det - fordi jeg mener gleder er til for å deles - og fordi jeg av hele mitt hjerte håper - 

at noen kan ta dette til seg som en oppmuntring og påminnelse om å ikke gi opp...

Det er litt over halvannet år siden nå. Vi hadde akkurat satt føttene på fransk jord, og gledet oss til  ferie sammen. Jeg, mannen og barna - helt sør i landet vi er så glade i. Lykke! Få timer senere kjenner jeg meg uvel. Noe er galt, men jeg tenker at det går over. Det gjorde det ikke...

Vel hjemme i Norge starter en runde som varte et halvt år - før legene klarte finne ut hva som var galt. Undersøkt, scannet og testet. Utslitt, periodevis veldig nedbrutt - og midt i det ble også Hjertespor til...Samvittigheten river - overfor barn og mann, for mamman orket ikke, klarte ikke, kunne ikke - mens pappan, min fantastiske helt som aldri klager, fikk så altfor mye ansvar...

Legene landet på en diagnose. Så en til....og så enda en. Tre diagnoser og erklært fysisk syk, veldig syk....

Tiden gikk, behandling begynte. En tid der bøttevis av tusenlapper ble spyttet ut - til reiser, behandling, medisiner - sjelden har vi slitt med økonomien som nå.  Etter en tid strøk de èn diagnose, som om den var gått ut på dato. Jeg sto igjen med to. Den ene fikk jeg medisin for og er enda "under kontroll" - den andre - sa de var kronisk. Jeg skulle ha det slik resten av livet.

Jeg, fighteren, knakk sammen. Tankene kretset rundt barna og deres oppvekst. Frykten for å ikke klare å være der for dem holdt på å rive meg i filler. Tom for tårer, fikk jeg brev fra Afrika, der familie bor. De minnet om tidligere prøvelser, hvordan jeg har kommet styrket ut av dem. Min motløshet ble gjort til skamme - og med løfter om daglig forbønn, erklærte de sterk overbevisning om at jeg skulle bli frisk igjen. Å få slike ord kan være provoserende, skummelt eller gi håp. Jeg valgte håp, for når noen på andre siden av kloden samler storfamilien og ber, hver dag, kan jeg ikke annet enn å være ydmyk og håpe sammen med dem...

Kamplysten våknet, frisk psykisk - om ikke annet. Jeg ville ha en second opinion, ringte han som stemplet meg kronisk og fikk anbefalt andre leger. I 10 måneder har jeg nå reist, jevnlig, for ny vurdering, ny behandling. "Vi skal gjøre så godt vi kan" sa de - og strøk "kronisk" fra papiret.

For to uker siden var jeg der igjen - jeg hadde kjent meg så mye bedre de siste ukene, og var spent på resultater..."Frisk" - sa hun og smilte stort. "Du er frisk - og det er på tide å leve som om du er det!". Lykkelig lukket jeg døren bak meg. Jeg ER erklært frisk. Jeg kan leke med barna, løfte dem opp og juble av glede. Sammen jubler vi av glede. Vi har bestått. Halvannet år med en stor, vond prøvelse er bestått. I takknemlighet til Gud, til familie og venner, kjente og ukjente, som har stått med meg - også denne gangen - kjenner jeg at jeg fryder meg....fordi....livet ikke lenger skal være på vent....Det er på tide - virkelig på tide - å begynne å leve igjen.

                                                                             Klem,

♡ Jeg skulle hatt en give-away denne gang - den har jeg dessverre ikke 

fått kjøpt inn, så den kommer over helgen. 

God helg alle sammen!

Gi ikke opp!

I fjor, omtrent på denne tiden, gikk jeg en liten tur i solen. Jeg fikk meg en aldri så liten bråstopp. En påskelilje hadde sprengt seg gjennom asfalten! Den sto der så fin, og jeg undret meg over hvordan den hadde klart det. Løvetannen har jo klart det mange ganger, men det var første gang jeg så dette. Den hadde kjempet! - og fikk meg til å tenke på hvor lett det er å gi opp når motstanden blir for stor. Hvor lett det er å falle og bli liggende mens krefter og kamplyst avtar - etter å kjempet så lenge?

På fagspråket snakker vi om resiliente mennesker. Resiliens er et psykologisk begrep om evnen til å håndtere stress og traumer - evnen til motstandsdyktighet. Mennesker med god resiliens, klarer å håndtere vanskeligheter på en positiv måte - de bøyer seg, men reiser seg igjen. Og igjen.

Jeg kjenner mange slike. Løvetannbarna. En av dem kaller jeg Kine. Første gang jeg så henne var hun 6 måneder gammel. Hun lå der og sprellet på et pledd, og kikket på meg med store øyne. Barnevernet hadde akkurat hentet henne. Kroppen var full av merker - etter sigaretter som var blitt stumpet på henne. Ryggen var formet som en C. Foreldrene lot henne sitte i timesvis foran tv - i en vippestol, mens de selv ruset seg.

Kine vokste opp hos gode fosterforeldre, som overøste henne med kjærlighet. Men Kine slet med identitet og selvfølelse. Hun var jo egentlig ikke ønsket - trodde hun. I barnehagen slo hun de andre barna i hodet med harde leketøy. Det triste kom ut som sinne. Barnepsykologen forutså en "krøkkete" fremtid og satt henne i bås med å bruke ord som "relasjonsskadet" og "adhd".På skolen ble hun mobbet hver eneste dag."...ingen ordentlig familie...bare et fosterbarn..." . Ikke ønsket - hørte Kine.

15 år gammel bestemte hun seg for å rømme, overbevist om at hun ikke var verdt å elske. Hun havnet i Oslo. Der møtte hun Hanna, en ung kvinne full av kjærlighet. Kine ble med Hanna på et ungdomsmøte i kirken. Der fikk hun høre om en Gud som elsker alle mennesker, som aldri forlater og som ønsker å lege ødelagte hjerter. Hun fikk høre hun var verdt å elske, verdt å like, verdt å være sammen med.

I dag er Kine en nydelig 20-åring. Hun studerer psykologi og har et brennende hjerte for Gud og andre mennesker. Hun tror på kjærligheten, på fremtiden og på Guds evne til å fikse. "Det kan snu når som helst" sier hun og har helt rett....

Det sies at livet ikke er for amatører. Kanskje ikke, men vi må likevel leve det nettopp som amatører. Vi har ikke noe annet valg. Fra begynnelse til slutt leves livet på virkelig, ikke på liksom, og virkeligheten møter oss med mange gleder, så vel som tro og tvil, nederlag, sykdom, sorg og savn. Og noen ganger blir livet så overveldende at vi ikke helt vet hvor vi skal vende oss. Da hender det Gud sender mennesker i vår vei for å hjelpe oss opp igjen. Andre ganger...en aldri så liten påskelilje - som har sprengt seg gjennom asfalten....for å minne oss om - å aldri gi opp!
           
                                                                         Klem,

(www.fosterhjem.no)

          ♥ I går skulle jeg til å legge ut et helt annet innlegg, med et helt annet tema. I det jeg sitter og leser      

gjennom, kjennes det som om jeg skal endre tema. Så det gjorde jeg.

 En (eller flere) der ute trenger å høre at du ikke skal gi opp. Du skal fortsette å kjempe - for i morgen kan alt snu 

- og det er lys i enden av tunnelen. Hold fast, hvem du enn er.....

♥ Det er påske, og på tide for meg å ønske dere alle en riktig god en!

Ta godt vare på hverandre og kos dere - enten dere er på fjellet, eller koser dere i solveggen hjemme.

Noen har forresten spurt hvordan det går med oss - og til det svarer jeg at det er tunge dager - men "hanging in there". 

Takk igjen for alle kommentarer, e-poster og nye følgere. Dere er best!

Neste gang blir det om samliv igjen....tror jeg....

GOD PÅSKE!

Prinsesse Vilikke

Jeg gikk i andre klasse da jeg fikk hovedrollen i skuespillet "Prinsesse Vil-Ikke". Dramatisk som jeg er, var det begynnelsen på en teatralsk karriere, men at jeg skulle forbli i Prinsesse Vil-Ikke-rollen, ante jeg ingenting om....

For tiden kan dattern min også kan kalles Prinsesse Vil-Ikke. Daglig trer hun på seg prinsessekjoler og oppfører seg deretter. Jeg håper ikke hun har tenkt å forbli der. Det er styr og baluba, nesen til værs og primadonnanykker - og mye "vil ikke". Mammas sminke får gjennomgå, og klærne som legges frem til barnehagen er helt uaktuelle. Aller helst vil hun kle seg med rosa tyllkjole, tiara og leppetift. Ull er tull og blått helt feil. "Det må du jo skjønne, mamma!" Så altfor lik på mamman sin... Enn så lenge - iallefall.

I slutten av 30-årene, kan jeg enda finne på å sette meg fullstendig på bakbena. Da kommer min mors ord snikende. "Av og til må vi faktisk gjøre ting vi ikke har lyst til, Spirea!". "Ja, særlig...". Ikke tale om at jeg skal gjøre ting jeg ikke vil, jeg vil gå egne veier, finne ut av ting selv. Og det har jeg også gjort. "Noen ganger kan man lære av dem som har gått foran" sa mamma, men jeg innvender, himler med øynene... "ja, særlig!". Men nå, som voksen og mamma selv - vet jeg hun har rett. Vi kan faktisk lære av andres feil, og jeg er overbevist om at når jenta mi blir tenåring med ny type trass, vil jeg fortelle henne nettopp det jeg selv fikk høre.

Jeg har gått egne veier, feilet, ramlet, fått åttini skrubbsår og litt for mange mer alvorlige sår. Skadeskutt i hjerte, følelsesliv og tanker, - brukte jeg lang tid på å prøve å lappe. Og da min veileder sa "gi det til Gud", var svaret nei. "Veldig ofte blir det bedre, når vi gir kontrollen til Gud" svarte han. "Ja, særlig" tenkte jeg. En stund.

Mens jeg var i opposisjon, hadde jeg en liten aha-opplevelse. Jeg øvelseskjørte på tung mc, med pappa bakpå. Som en villmann kjørte jeg, og pappa ropte "stopp!". Men jeg var jo Prinsesse Vil-Ikke, og syns det hele var fryktelig moro. Idiotisk moro, ser jeg i ettertid - da min far fortalte at han vurderte styre sykkelen ut på et jorde, slik at han kunne få vrengt den ned....og stoppet meg.

Så kom dagen der jeg ramlet så dugelig at jeg ikke lenger klarte fikse selv - med mine usle lappesaker og knust stolthet over tapt kontroll. Var det på tide å gi det til Gud? Jeg ba stille. "Demp min vilje under din, Gud og la din vilje, bli til min....". Vekk med lyseblå kjole, sminke og tiara. Den polerte, kontrollerte utsiden...

Jeg ga det over. Og har aldri angret. Jeg gjorde det jeg i utgangspunktet ikke ville, men fikk det bedre etterpå. Jeg ga alle sår jeg bar på, masker, stolthet, kontroll - til Gud. Ba ham overta. Og det føltes som jeg døde, men Gud bygget meg opp igjen - fra bunnen. Prinsesse Vil-Ikke, finnes her enda, tenker jeg og legger en hånd på brystet. Av og til dukker hun opp - men hun er ikke lenger sjefen. Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Det høres om jeg har vært en rebell, ikke sant?  Ja, kanskje - men ingen utagerende, sint eller slem rebell. Men en sånn en som vil gå egne veier, utforske livet og ikke la noen styre. En aldri så liten Prinsesse Vil-Ikke.

Nå er jeg ikke lenger overordnet, men underordnet. Ny sjef - og tro meg, det finnes ikke bedre sjef. Det finnes heller ikke et mer spennende liv, enn et liv der jeg ikke lenger har full kontroll....

                                                                       Klem,

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!

                                

Det kommer an på hvordan du ser det!

"Se, mamma! Der sitter jo Jesus!" ropte hun henrykt, mens jeg prøvde å få på henne utedressen. "Hmm..?" svarte jeg, morgentrett og mer eller mindre fraværende. "Jesus, mamma! Se, han sitter der borte og smiler!". Jeg kikket opp. Jenta mi lo frydefullt, pekte mot veggen der en stor lanterne står og et lerret med viktige ord henger. "Ser du ham ikke?". "Nei, Jesus er jo usynlig" smilte jeg. "Jada, mamma" sier hun lettere oppgitt, og i en veslevoksen og tatt-etter-mamma-tone fortsetter hun "men det kommer an på hvordan du ser det, skjønner du... JEG kan nemlig se ham - og han sier han passer på oss. Dessuten så bor han her hjemme sammen med oss -  der oppe i himmelen - og her inne" sa hun og la hånden over hjertet.

Tankefull kledde jeg henne ferdig, klar til å ut og leke i smeltende snø. "Kom, Jesus!" sa hun da hun ruslet ut døren. Glad og fornøyd. Et lite barn, bare 4 år - som ser, mer enn vi voksne klarer å se. Klar for en ny dag. Med Jesus.


Jeg lukket døren etter henne, og kom til å tenke på hvordan dagen min kom til å bli formet av hvilke omstendigheter jeg velger å se. En historie som jeg hørte for noen dager siden, dukket opp i tankene mine. Den handler om hvordan vi kan glede oss over dagen, uken og året - midt i prøvelser og motgang:
                                           
"Dagen hadde startet helt elendig. Jeg forsov meg og kom en time for sent på jobb. Alt som skjedde på kontoret den dagen, førte til at jeg ble helt stresset, urolig og utslitt. Da jeg på vei hjem, med dundrende hodepine, kom så langt som til bussholdeplassen - var det en stor klump i magen. For en dritt-dag!

Som vanlig var bussen forsinket - og overfylt. Jeg måtte stå i midtgangen og ble kastet hit og dit hver gang bussen krenget. Humøret sank ustanselig.

Plutselig hørte jeg en høy og dyp stemme ett eller annet sted fremme i bussen. "For en strålende dag, ikke sant?!". På grunn av alle passasjerene kunne jeg ikke se hvem som snakket, men jeg kunne høre ham da han fortsatte å kommentere at det nærmet seg vår, og de forskjellige landemerkene vi kjørte forbi. Den vakre kirken. Parken. Brannstasjonen. Den nye barnehagen med glade barn som lekte.
Snart var alle passasjerene opptatt av å se ut av vinduet. Mannens begeistring var så smittsom at jeg oppdaget at jeg smilte for første gang den dagen....

Vi nådde frem til mitt stoppested. Mens jeg manøvrerte meg frem, fikk jeg et glimt av "guiden" vår; en liten, tykkfallen skikkelse med sort skjegg, mørke briller og en tynn hvit stokk. Mannen var blind!

Jeg steg ut av bussen, og plutselig gled all min frustrasjon ut av meg. Her hadde Gud i sin visdom sendt en blind mann for å hjelpe meg å se - se at vi fremdeles lever i en vakker verden, selv om det er dager der alt går galt, og alt synes mørkt og trist. Jeg begynte å nynne for meg selv, mens jeg småløp hjem mot huset vårt og opp trappen. Jeg kunne nesten ikke vente med å hilse mannen min med "For en strålende dag, ikke sant?!" 
                                      (Hentet fra boken "Sett en nellik i hatten og vær glad" av Barbara Johnson)

Jeg åpner døren for å gå ut til min lille. I det jeg skal til å lukke den igjen, kaster jeg et blikk bort mot veggen der jenta mi så Jesus. Jeg beveger blikket opp på lerretet med de viktige ordene - som vi har fått laget spesielt til vår familie. Èn setning legger jeg ekstra godt merke til: "In our family.....we have faith...and we choose joy". Jeg smilte, for jeg har et valg. Så rusler jeg ut til datteren min som ville nikket og sagt: "Ja, mamma! - det kommer alltid an på hvordan du ser det!"

                                                                Klem,

♥Edit: Noen timer etter at dette innlegget ble lagt ut, sitter min lille datter og ser meg lese gjennom det.

Hun ser nøye på bildet øverst og spør: "Mamma, er det Jesus?" "Ja"svarer jeg.

"Hah!" triumferer hun. "Jeg sa jo at han ikke var usynlig!!"

♥Vinner av siste kalenderlike, ble trukket av random.org, og ble: fineste Lysstreif-bloggeren.

Gratulerer til deg. Du vinner en hvit hjerte-tavle og et dekorhjerte i sølv...

Fint om du sender meg en epost med adressen din!

en liten bit av livet

Et år nærmer seg slutten. Et år som, for min del, har vært av slik karakter at det blir godt å sette strek og legge det bak. Et år jeg vil forbinde med prøvelser - men også haugevis av velsignelser midt i dem. I mitt første innlegg i 2012 skrev jeg om hvordan jeg, så altfor ofte, har takket Gud når raketter smeller og et år forlates. Klar for å inn i noe nytt. Sannheten er at vi ikke trenger et nytt år for en ny start, vi kan begynne når som helst - men for mange, meg inkludert, blir ofte nyttårsaften et slags veiskille...

Heldigvis er det nå lenge siden jeg pustet lettet ut på nyttårsaften. Det var et snev av det i fjor. I år det samme. "Ett HELT år med så mye motgang!" sier mange til meg - og avslører, slik jeg ser det, en trist holdning til livet. Fokuset blir feil. "...en liten bit av livet", svarer jeg. Bare en liten bit  - ikke selve livet. Og det er verdt å takke for. Dessuten, et år med en del motgang, inneholder også mye glede. Det er slik Gud holder oss oppe - ved å gi oss uventede velsignelser.

Året som var, har kanskje vært et gledens år for deg. Et lykkelig år, som du har lyst å ramme inn med gullkant. Det er godt og viktig at det finnes slike. Jeg har mange. Men så rart hvor forskjellige årene kan være, og så forskjellige vi opplever dem? Ingen av oss kan leve på overflaten hele tiden (selvom noen prøver). Vi trenger dypene og vi trenger toppene. Det er dem som former oss og gjør oss motstandsdyktige - når alt kommer til alt.

2012. To av våre aller nærmeste ble rammet av livstruende kreft. Den ene - er nå mirakuløst frisk. Den andre - mister vi i 2013. Selv er jeg enda syk, men jeg går små skritt fremover. Så har jeg også blitt prøvd på mye av det jeg skriver om på denne bloggen, og det har vært vondt. "Han i kjellern" liker hverken meg eller Hjertespor - for jeg sier mye om hvem Gud er. Jeg er gla bloggen ble til. Den har vært med på å holde meg oppe, den har gitt meg nye venner, den har gitt utløp for alle tanker og følelser. Og oppi alt har jeg holdt fast på håpet - og på gleden over barna, gode venner, familie og fine dager. Det er viktig å telle velsignelser fremfor skuffelser og sorger. Noen dager glemmer jeg det...

De siste dager i året, er jeg - og kanskje mange med meg, inni en tid der vi reflekterer og kjenner etter. Er livet slik jeg vil ha det, eller er det på tide med opprydning? En medstudent, som har blitt en god venn, sa til meg (før vi kjente hverandre skikkelig) at "jeg ser du bærer tungt". Hun så det i øynene mine. At et annet menneske så meg på den måten, gjorde godt. Det skal ofte bare ett menneske til....
Samme damen oppfordret meg til å  "rydde". Vekk med det som stjeler energi, som ikke gir glede. Kan hende er det mennesker, jobb, fritid eller familieliv som er klar for en endring? Kan hende er det tanker jeg kan jobbe med å snu? Kan hende noen relasjoner skal forsterkes, mens andre skal få dabbe av..... Jeg har tenkt å ta henne på ordet. Det er tid for opprydning, tid for å gjøre plass - til nye dager, nye inntrykk, nye opplevelser, nye gleder. Og det jeg ikke klarer gjøre noe med, det får jeg gi til Han som kan. Min Gud, han som er en mester på å hjelpe meg å rydde opp. Og jeg rydder i håp om at jeg på slutten av 2013 kan puste ut, smile og si "dette var et godt år!". Så vet jeg at vi også går sorgen i møte igjen....Det er livet. Livet - og min Gud har gjort meg til den jeg er -  som jeg opplever leder meg gjennom prøvelser og former meg, slik keramikeren former sine kunstverk. Jeg har mine sprekker, feil og sår - men samtidig er jeg hel. Og sterk nok til å være svak.

Gud ønsker det beste for deg i ditt 2013. Uansett om ditt år også har vært litt opp og ned, så er det garantert mye å takke for likevel. Jeg vet at jeg kommer til å takke når rakettene skytes. Takke for alt som har vært bra - tross alt. Og husk nå på - at hver slutt, er starten på noe nytt. Gud har sagt - la fortid være fortid. La det vonde ligge. Strekk deg heller mot det som ligger foran. Det spirer frem noe nytt. Merker du det ikke? Jeg har tenkt å ta Gud også, på ordet. Er du med?

God nytt år!
                                                              Klem,

♥ Kjære alle lesere - takk for alt dere har gitt dette året. Takk for alle oppmuntringer. Takk for alle kommentarer, alle

 e-poster, alt jeg har fått tilsendt, alle som gir meg tilbakemelding på at det jeg skriver - utgjør en forskjell. 

Takk, takk, takk. Jeg gleder meg til et nytt år med dere......

♥Har vært helt av nett denne julen. Gleder meg til å ta en bloggrunde og oppdatere meg på dere...

Og forøvrig trekkes vinner av kalenderen i neste innlegg.