Du er ikke glemt

Jeg ligger ved siden av min lille 8 måneder gamle baby i sengen. Hører pusten hennes og ser på brystet som beveger seg opp og ned. Hun er så vakker der hun ligger og sover. Og jeg ligger der og passer på at hun har det fint. Og jeg fryder meg - for hun er min, min lille etterlengtede skatt og gledesspreder.

Når jeg er sikker på at hun har sovnet godt, lister jeg meg stille ut. Jeg har ting jeg må gjøre - jeg har andre barn som venter på at mamma skal leke litt, lytte og være tilstede for dem. Sånn er dagene, og det er så fint. Fint å være mamma.

For litt siden snakket jeg med ei som opplevde at Gud er fjern. Borte. Fraværende. Ikke tilstede slik hun trodde Han skulle være. Jeg har hatt det slik mange ganger, men mer og mer forstår jeg at Han aldri er borte fra oss, og det er når vi tror han har glemt oss, at han bærer oss i sine armer. Når vi har det vanskeligst, det er da han er oss nærmest. Han våker over oss, ser til oss og fryder seg over oss. Og hvis du spør deg selv hva det er som gjør at du opplever ham fjern, så kanskje du kommer til det samme svaret som meg. Følelsene - og ikke sannheten. For Han har lovet å alltid være ved din side. Og ved det første lille knyst fra deg, - en bønn, et hjertesukk, et skrik i smerte eller et gledeshyl, så er Han der og lytter, trøster, styrker deg. Han glemmer deg aldri, aldri, aldri - du er alltid i Hans tanker og Han bærer deg i sitt hjerte hele tiden. Slik er Gud. Slik er et hjerte proppfullt av kjærlighet.

Hun våknet igjen hun lille. Og jeg går inn til henne og tar henne i armene mine og synger litt. Stryker henne på kinnet og rufser håret hennes litt mer til. Så sitter vi sånn, helt til jeg igjen kan legge henne ned og la henne sove fredlig. Og i det jeg lukker døren på gløtt, kjenner jeg på den enorme gleden det er å ha enda en liten elskling i huset. Enda en å øse kjærlighet til. Akkurat slik Gud øser av sin kjærlighet til oss. Hver eneste dag. Vi er aldri glemt.

                                                                                          Klem,

♥Jeg har fått mail fra noen som savner meg. Det varmer. Og det er sant, det er en hel lang stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har det stort sett veldig bra, men så er det for øyeblikket noe som har slått meg litt til bakken og gjør meg sliten. Jeg vet, av erfaring, at jeg ikke blir liggende, og jeg vet at jeg finner min styrke i Ham som har styrket meg og 

båret meg gjennom hele livet... 

Likevel må jeg nå prioritere - og mine krefter blir brukt på alt annet enn blogging.

Fremover vil jeg prøve å blogge litt oftere, for jeg har mye på hjertet, mye jeg brenner for, mye jeg tror skal ut - og forhåpentlig treffe noen hjerter. 

♥Kommentarfeltet på bloggen blir midlertidig lukket. Jeg vet at jeg da går glipp av mange nydelige og fine svar og tanker fra dere der ute - men akkurat nå skal jeg gjøre dette. Det er flere grunner til det, men hovedgrunnen er at jeg ikke lenger ønsker å gi meg selv dårlig samvittighet når jeg ser at jeg gang på gang ikke klarer følge opp alt sammen. Det går ikke på lysten, for den er til stede - men nok en gang - jeg er inni en fase der jeg må prioritere hva jeg bruker kreftene på. 

♥Ønsker du å si meg noe, spørre meg om noe eller få tak i meg på en eller annen måte - ta kontakt pr mail, så svarer jeg deg om ikke altfor lenge. Mailadressen min er:

hjertespor@gmail.com

Ønsker alle dere som titter innom her en velsignet mai måned! 

Gå ved min side

Jeg betrakter min lille gutt som sitter og spiser. En skål litt for full - med havregyn, melk og blåbær. Han er så flink, sitter så rolig og slurper fornøyd i seg mens han småpludrer med meg. Ikke noe søling, ikke noe gris. Helt til mamman finner ut at det er lurt å hjelpe til - bare sånn for sikkerhets skyld. Vi kan jo ikke få blåbærflekker på den nye, rene pysjen hans. Jeg tar skjeen fra ham. "Opp med munnen" dirigerer jeg - og tømmer like godt sulamitten utover hele ham....

Tre dager før hadde jeg møtt en bekjent."Er du enda sykemeldt?" Noen ganger vet jeg ikke om folk spør av medfølelse eller nysgjerrighet, men jeg bekreftet og forklarte at legene sier nei til jobb - enn så lenge. Oppgitt ser hun på meg og sier "...men det er vel bare å ta seg i nakkeskinnet og komme i gang, det?". Jeg ser henne rett i øynene. "Mener du at det bare er å ta seg sammen?"."Ja..?" sier hun, som den største selvfølge. Null forståelse for sykdomsbildet, null forståelse for hvordan det er - som syk - å høre slikt.

Over et år tidligere, roper en fortvilet jente til Gud - som hun har gjort så mange ganger før. Hun ber om hjelp til å klare dagene. Sykdommen er tøff å bære. Hun føler seg alene, selv om hun har mange mennesker i livet sitt; sin lille, kjærlige familie og mange nære venner. Men hun savner likevel, for hun har flyttet til et nytt sted og trenger noen der hun bor...

Det gikk galt når jeg overtok for sønnen min. Han er i sin lille prosess, der han lærer, feiler og prøver igjen. På samme måte har det gått galt for meg, når noen har dyttet meg i retninger jeg ikke var klar for. Vi mennesker elsker å "dytte".Ofte velmenende og ofte tankeløst. Vi dytter og overtar. Vi ønsker oss noe på vegne av andre. Men vi må få gå i eget tempo, og få tid til å å oppdage "blomstene" langs veien. Blir vi dyttet, kan vi falle - og om vi faller kan vi slå oss. Ikke alle har krefter nok til å reise seg igjen...

Gud sier - "Jeg vil gi deg det du trenger - og i mellomtiden, stol på meg!". Selv hadde jeg ikke noe valg - jeg sa "Gå ved min side!". For det er det Han gjør. Han dytter ikke. Og klarer vi å stole på Han som vet bedre enn oss selv, kan livet også bli bedre. Slik ble det for meg, da jeg valgte å gå i tillit. Midt i det vanskelige har Gud vendt noe vondt - til noe godt. De vanskelige dagene har fått mening og innhold - og på merkelig vis har jeg fått styrke til hver eneste en. Og som om ikke det er nok - så har jeg også fått nye venner, her jeg bor...ikke bare en, to eller tre - men mange fler enn det jeg ba om...

Igjen har jeg lært, igjen har jeg innsett - at midt i alt, er jeg aldri alene. Igjen har Han vist meg, at når jeg gir Ham min tillit - så gir Han - ikke alltid det jeg ønsker, men det jeg trenger. Og det holder for meg. Idag er jeg friskere, sterkere, optimist. Igjen. Ikke fordi noen dyttet - men fordi noen mennesker og Gud - går ved min side. Dette året har Han gjort mer for meg, enn jeg noen gang kunne forestille meg. Og tross alt - så har jeg et valg. Jeg kan telle mine sorger, eller jeg kan telle mine velsignelser. Jeg velger det siste. Også vet jeg at også i dag, i morgen og for alltid - så går Han der - ved min side...

                                                                   Klem, 

♥ Livet føles rart om dagen. En slags følelse av vakum, der vi er smertelig klar over 

at vi "venter" på døden, samtidig som vi er nødt til å la livet gå sin skeive gang. Denne uken er det 

bursdag for sønnen som er omtalt i dette innlegget, jeg har eksamen (til en forandring) 

- og vi er invadert av håndtverkere som snur opp ned på en hel etasje.

Legene ga svigerfar max to uker. Nå er det gått over 4. 

En dag om gangen - og som dagene er, skal styrken også være...

♥ Jeg takker for alle kommentarer, mail og oppmuntringer. Dere er nydelige!

Også gleder jeg meg til å besøke bloggvenner og få svart på mail etterhvert også...

og forhåpentlig skal jeg klare å skrive igjen også - uten altfor lange pauser...

Takk for tålmodigheten!

                                

Det kommer til å gå bra!

På barne-tv vises en liten gutt som har falt og slått seg. Han ligger på asfalten og gråter. Min lille jente sitter og ser, med store øyne som fylles med tårer. Så løper hun bort til tv, legger hånden på skjermen og klapper på guttens blødende kne. Kinnet legges inntil og slik står hun lenge - uinteressert i at filmen suser videre på skjermen. "Hva gjør du lille venn?" undrer jeg meg - for å få henne til å sette ord på. "Jeg trøster, mamma. Det kommer til å gå bra!"

Dette året har samme lille jenta gjort det hun kan for å trøste en mamma som har vært syk og møtt mange prøvelser. De små har fått se så altfor mange tårer. Men tårer ikke er noe å være redd for. Vi sier ikke "ikke gråt!" her hos oss. Det er lov å gråte, det er lov å vise følelser. For tårer virker både forløsende og rensende, og det kjennes litt bedre etterpå. Også vet vi, av erfaring, at smilet - og latteren kommer tilbake. Igjen.

Kanskje ser det mørkt og vanskelig ut i livet ditt i dag? Det er lett å klandre Gud i slike perioder. Men vet du, Gud har aldri lovet oss et liv uten prøvelser. Han har heller aldri lovet oss et liv uten sorg, tårer og smerte. Men han har lovet å være med gjennom alt. Han er den som bærer når du selv ikke klarer gå lenger. Han er den som kommer med skjulte skatter midt i mørket, og han er den som rekker hånden sin mot din for å lede deg videre, når du selv ikke ser hvilken vei du skal gå. Om vi bare lar ham slippe til.

Jeg har en enkel tro. Jeg tror som den blinde, som ikke kan se vinden, men som kjenner den. Jeg tror på det jeg ikke ser, men kjenner som en visshet i mitt hjerte. Og gang på gang erfarer jeg at Han er trofast. Vet du, det er som regel når jeg skal fikse alt på egenhånd og tilsynelatende klare meg uten ham, at ting går galt. Derimot er det når jeg sier "Gud, nå får du overta - for jeg klarer ikke dette alene lenger", at velsignelsene ramler over meg.

Og når vi ber, så får vi ikke alltid det vi ønsker oss. Men Guds "nei" er et tegn på kjærlighet. Han gir deg heller det han ser du trenger. Det er ikke alltid dine ønsker eller drømmer er til det beste for deg. Tro meg, jeg kunne vært gift med feil mann opptil flere ganger om jeg fikk alt jeg ba om....

Tenk om vi kunne gjøre en litt større innsats for å bry oss om hverandre, hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre. Der vi ser hverandre og tar oss tid til hverandre. Som min lille, som ser en som har det vondt - og styrter dit. Hvorfor er vi så sene med å bry oss om hverandre mange ganger? Hvorfor så redde for å trøste eller rekke ut en hånd? Mennesker kan svikte. Men det finnes en som alltid er trofast og som trøster på en helt spesiell måte om du lar ham. Jeg føler det ikke alltid slik, men jeg vet det. Jeg vet det, for jeg kjenner det i mitt hjerte  - at noe har blitt bedre. Og jeg vet, at også i tiden som ligger foran - kan jeg stole på en trofast Gud, og si som jenta mi: "det kommer til å gå bra!"
                                                               
                                                                Klem,

Problem eller mulighet?

"Når du nå går ut denne døren, og lukker den bak deg, skal du tenke på at når én dør lukkes, åpnes veldig ofte en annen. Nå er kanskje tiden for å åpne en helt ny dør, kanskje er det tiden for å realisere drømmer - og gå en helt ny retning, inn på en ny vei. Noen ganger er det som ser vanskelig ut, veien til noe nytt og bedre..."

Disse kloke ordene ble sagt av min lege da jeg reiste meg og skulle gå derifra for få dager siden. Jeg hadde bestilt en hastetime. Sterkt og plutselig tilbakefall i sykdommen, etter en måned med tilfriskning og tro på at jeg var så godt som frisk, gjorde at jeg ble skuffet, rådvill, fortvilet og redd.

Har du hatt det sånn, at du lurer på hvor veien går videre? Hvilken retning skal du ta? Jeg er der nå og det kan oppleves som en form for krise, fordi utfallet av den vil påvirke så mange faktorer i livet mitt. Men omsider velger jeg å ønske den velkommen. Til tross.

To bilder har surret i hodet mitt siden jeg lukket døren bak meg hos legen. Det ene er bildet av det kinesiske skrifttegnet for ordet krise. Kineserne har ikke et eget tegn for krise, det er sammensatt av to tegn. Det ene er tegnet for "problem" (noen mener også det kan bety "fare") - det andre er tegnet for "mulighet". Midt krisen, har vi et valg. Vi kan vi velge å se på den som et problem, noe som skremmer oss og som er vanskelig å komme ut av - eller vi kan velge å gå på skattejakt etter mulighetene..

En krise, enten den er av større eller mindre grad, gir alltid mulighet til endring og vekst. Tenk bare på larven, hvordan den ligger inni en kokong - Og når tiden er inne, vil den bruke all sin kraft på å sprenge seg ut av kokongen - og kraftanstrengelsen, eller "krisen" om du vil - er med på å skape noe nytt. En larve - blir til en vakker sommerfugl. Jeg tror vi kan erfare det samme - om vi bare tør, og om vi får gå i vårt tempo.

Det andre bildet er av en Gud som skaper nye veier, der det ikke finnes noen vei. En Gud som får ting til å spire og gro, der det for oss - er umulig.
Og slik velger jeg å gå videre inn i denne sommeren. I takknemlighet over at det finnes mennesker som evner å lytte og sette håp i andre, i forventning til Gud - men også til meg selv - og i undring over hva livet vil bringe de neste månedene.

Hva med deg? Har du noen dører i livet ditt som stenges akkurat nå? Klarer du å se at du har et valg? Og skulle du befinne deg midt i en krise, så husk på at den samtidig er en sjanse til noe nytt. Den kan virke som en trussel i starten, men gir også muligheten for et forandret liv, videreutvikling og vekst.

Jeg ønsker deg en nydelig sommer videre - med gode tanker som fokuserer på mulighetene, midt i det som er vanskelig.... Også hørte jeg en gang, at når Gud ønsker å gi deg en gave, så pakker han den noen ganger inn i en prøvelse..... Kanskje det stemmer?

                                                                  Klem,

♥ Noen har savnet oftere innlegg fra meg. Takk for at jeg er savnet! :) Men for tiden har jeg mye å tenke på, det er ferietid og blogging - samt bloggbesøk blir dessverre litt nedprioritert. Om få dager reiser jeg utenlands igjen, men jeg kommer alltid sterkere tilbake :) Neste innlegg kommer forøvrig ikke før om halvannen uke....

Hjerter i øynene

En liten jente sitter og tegner. Hun har langt blondt hår i fletter, nøttebrune øyne og solen har gitt henne gyllen farge på kroppen. Hun er en nydelig liten en, og hun er min. Flere ganger de siste dagene har hun fortalt mamman og pappan hvor glad hun er for at vi er sammen. Nå er det ferie. Ingen barnehage, ingen jobb, ingen plikter eller avtaler - alle sammen - sammen hele tiden.

Glad og fornøyd roper hun på mamman sin og sier "kom og se, mamma, jeg har tegnet deg!". Jeg bøyer meg over henne og ser ned på en hodefoting som har fått to store, rosa hjerter til øyne. "Har jeg fått hjerte-øyne?" spør jeg. "Ja, mamma...du har hjerter i øynene, du." Undrende spør jeg henne hva det betyr. "Du er jo gla igjen, mamma, også er du så gla i alle oss. Derfor ser jeg at du har hjerter i øynene, mamma!"

Livet har gått i utforbakke de siste 12 måneder. Utforbakker har det vært mange av i livet mitt, men jeg håpte det var slutt på de bratteste. Det har vært alvorlig sykdom, prøvelser og harde slag. Hele tiden noe nytt. Sorg, frykt og fortvilelse hånd i hånd, mange tanker om når det hele vil snu. Periodevis har jeg mistet hele gnisten, motet, fokuset, styrken, kontrollen og humøret. Hjerter i øynene har vært mer fraværende enn tilstede, og barna har kommet med kosefiller, smokker og verdens beste klemmer for å trøste. Livet snudd opp ned, det er ikke slik det skal være. Troen og håpet har jeg derimot tviholdt på - hele tiden.

En av de mine aller nærmeste fikk kreft dette året. Først i et organ, deretter i et annet. Frykten vellet over oss. En av de mest alvorlige, ofte dødelige kreftdiagnoser. Cellegift og operasjoner, venting og uvisshet. I går fikk vi beskjeden. Da kirurgene skulle fjerne organet for få dager siden, fant de ikke lenger svulsten. All kreft er ute av kroppen. Borte. Alle prøver fine. Mitt hjerte fylles av glede og takknemlighet til en Gud som har vært med - gjennom alt.

Og jeg? Ny lege, nye medisiner, ny behandling. Den siste måneden er jeg blitt merkbart og raskt friskere og samtidig har energien kommet gradvis. Jeg tror faktisk jeg snart blir helt frisk. Jeg velger å tro det. Og jeg gleder meg til det.

Et år med prøvelser. 12 lange måneder - og jeg, krigeren, har vært mye på kne. Gir aldri opp håpet. I bønn og samtale med Gud - der henter jeg min styrke, midt i all min svakhet. Og alle dem som har stått sammen med oss, med oppmuntringer, omsorg og gode ord. Frukten av deres bønner høstes i dag.

Ordene som ble gitt meg, gang på gang, vil jeg for alltid bære med meg: "For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og ber til meg, vil jeg høre på dere. Når dere søker meg av et helt hjerte, skal dere finne meg".(Jer.29,11) Et løfte fra Gud. Min erfaring er, igjen, at han holder hva han lover. Tross alt.

"Hjerter i øynene" sier jenta mi at jeg har. Barn ser ofte ser det vi selv ikke ser, de sier ofte det vi selv ikke våger å si. Jeg tror hun har rett. Hjertene i øynene mine har vært svake, men holder på å bygges opp igjen. Og jeg vil at hun skal få se dem mer og mer i tiden som kommer, sterkere og sterkere.

Det håper jeg. Det tror jeg på...

                                                      Klem,

                                              

 ♥ Jeg har ikke vært på nett siden jeg dro, og blir veldig rørt og litt satt ut over å komme tilbake og se alt deres engasjement. Tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg og for gode ferieønsker for meg og mine. Ferien ble like skjønn som jeg håpte den skulle bli.

Velkommen også til nye følgere! 

Dager med frykt

"Jenta mi! Hvor er du?" ropte jeg, idèt jeg løp rundt for å se etter henne. Hun var 2 år, likte å gå sine egne veier for å utforske verden - akkurat som mamman sin. Vi var på familietreff i Oslo, i en bydel jeg aldri før hadde vært og var langt fra kjent i. En stor jernport tronet foran huset og skulle til enhver tid holdes stengt.
Jeg løp inn, opp og ned alle trappene i det 3etasjes huset, kikket inni skap og under senger - hun var borte.
Jeg løp ut i hagen og møtte glade, selskapelige mennesker. Fikk dratt med meg mannen og resten av mine nærmeste - og vi løp mot porten.
                Den var åpen...

Frykten som bredte seg i meg kan bare ikke beskrives. Jenta mi var borte. Rett utenfor porten var det bilvei, og jeg så henne ikke noen steder. Flere ble med for å lete, og tusen tanker fòr gjennom hodet mitt mens jeg løp alt jeg kunne den ene veien. Mannen løp den andre veien. Noen løp en tredje vei, og noen tok bilen. Sånn spredte vi oss rundt i hele området, mens vi holdt telefonkontakt med hverandre underveis. Jeg ble til og med helt irrasjonell oppi det hele, og skulte stygt på mennesker som gikk forbi.
Jeg ropte navnet hennes gang på gang, stoppet for å lytte, men det var stille. Bare suset fra biler eller bråk fra naboer som styrte med ting utenfor husene sine.

Panikken grep meg. Tenk om noen hadde tatt henne? Hun er jo sånn en nydelig liten jente. Tenk om hun var blitt påkjørt? Tenk om hun sitter fast, har ramlet, skadet seg...Og sånn fortsatte mine tanker. Ikke så rart. Vi var i Oslo, langt vekk fra vår lille sørlandsby, og min lille skatt var forsvunnet.

Jeg knakk sammen da jeg snakket med andre letende underveis, som ikke fant henne. Tårene presset på. Mannen min holdt å kontakte politiet. 20 minutter var gått. Ingen jeg traff på min vei hadde sett den lille jenta med det lange håret og den lyserosa kjolen. Jeg bråstoppet i et veikryss. Frem, til venstre eller til høyre. "Gud, hvor går jeg nå?" ropte jeg. Jeg kjente meg trekt mot venstre, en rar følelse. Og jeg løp. Helt utslitt ropte jeg navnet hennes igjen mens tårene rant. Et lystig tilsvar kunne brått høres i det fjerne. "Mamma, kom og se!" "Er du der?" ropte jeg tilbake. "Ja, mamma, jeg sitter i hagen, de har kaniner! Kom, mamma!" Jeg løp inn i en hage og fant min lille jente sittende ved et kaninbur, skitten og fornøyd, uvitende om all frykt hun hadde forårsaket. Gleden og lettelsen ved å finne henne kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt henne tett inntil meg, løftet henne opp og løp ut på veien for å fortelle nyheten til de andre.

Historien endte godt, men den får meg til å minnes og tenke på frykten.
Den frykten - som så mange ganger kan styre livene våre, ta fullstendig overhånd i det daglige, gjøre oss handlingslammet, redde for mennesker, enkelte situasjoner, sosiale settinger - og frykten som kommer brått og uventet. Har du vært der? Det har jeg. Jeg var fullstendig styrt av frykt i en periode av mitt liv. Enda er jeg en fryktsom, engstelig sjel og enda er det områder jeg jobber med. Men Gud sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg er den som hjelper deg og holder deg oppe.."(Jes.41, 10) Visste du forresten at ordene "frykt ikke", står hele 365 ganger i Bibelen. Det ble en vekker for meg. En daglig påminnelse fra Gud om å leve et liv i tillit til Ham.

Også tenker jeg på gleden og lettelsen, som kommer når det vi fryktet ikke skjedde. Og det er jo slike dager det er flest av, tross alt  - dager der alle våre bekymringer og all vår frykt IKKE skjedde likevel.
Jeg tror vi alle har vært der. Og vi kommer der, gang på gang. Frykten og lettelsen... - hånd i hånd.
På dager der frykten herjer som verst, er det godt å vite at vi har en å lene oss til, en som daglig minner oss på at Han er større enn vår frykt, Han er den som holder oss når hele verden føles som en skummel plass å være.
Jeg ønsker deg en dag full av glede, håp og forventning.
                           
                                                                   Klem,

"En av mine minste"

Jeg står utenfor et hus og ringer på døren. Jeg er klam i hendene, hjertet banker altfor fort. En skeptisk pappa åpner døren. "Hun sitter der nede" sier han og peker nedover trappen. "Men du kommer ikke til å finne ut noe som helst" snerrer han og slipper meg motvillig inn.

Ned første trinn av trappen. Jeg stopper og trekker pusten. "Gud, gi meg ro i hjertet". Andre trinn nådd og jeg stopper opp igjen. Puster dypt. "Gud, gi meg styrke". Tredje trinn "Gud, gi meg av din visdom". Fjerde trinn "Gud, dette klarer jeg aldri alene. Omslutt meg, Gud" Femte trinn. Jeg stivner, tenker at dette klarer jeg bare ikke. Har lyst til å snu. Er redd for å trø feil. "Fortsett å gå, Spirea, jeg er med deg". Sjette trinn "Gud, la henne kjenne seg trygg"...Og slik fortsetter jeg nedover trappen. Ett og ett trinn helt til jeg er nede og møter en liten jente på 6 år. Hun er blendende vakker. Store grønne øyne og langt brunt hår. Smilet mangler en fortann. Hun kommer mot meg, holder godtfast på en slitt bamse og sier hun har gledet seg til å vise meg rommet sitt. Jeg puster ut, de første ord er sagt. Jeg får sagt "jeg heter Spirea" - i det vi rusler inn på det lille lilla rommet hennes.

En uke tilbake i tid sitter jeg og venter på barnevernsjefen på hans kontor. Han kommer brått inn døren, og minner meg om Kramer (fra Seinfeld-serien). Før rompa hans er plassert på stolsetet sier han like brått og brutalt "Kan du ta en samtale med en jente på 6 år? Vi mistenker overgrep".
Tusen tanker farer gjennom hodet. Den første er en protest. NEI, det kan jeg ikke. Jeg kan virkelig ikke, er ikke sterk nok, har ikke visdom nok, er for uerfaren, for ung, for liten, for svak, for redd, for usikker.. "Nei, det kan jeg ikke" svarer jeg. "Jo, det kan du" sier Kramer og setter øynene i meg og kunne like gjerne sagt "du har ikke noe valg, vi vil at du skal gjøre dette!"

Og her er jeg. I et lilla rom med lysegule gardiner. Med en jente som er opptatt av å vise meg alle dukkene sine, alle tegningene hun har tegnet og alle perlebrettene hun har laget. Hjertet banker enda altfor fort. Men jeg kjenner Guds nærvær og stoler på at han hjelper meg.

Jeg legger merke til esken med alle fargeblyantene hennes. De ser nesten nye ut, men den sorte er nesten oppbrukt. Jeg kikker igjen på alle tegningene og ser at nesten alle er farget sorte. Ingen friske farger, ingen gul sol, ingen rød blomst, ingen blå himmel. På en av tegningene er en jente i sort kjole. Ved siden av er en oversized mann. "Hvem er dette?" spør jeg. Og der var det noe som løsnet. Begynnelsen på ord som tidligere var tiet i hjel. Hjertet mitt var rolig, men jeg hev etter pusten flere ganger. Følte meg kvelt av det hun fortalte.

2 timer og 40 minutter senere sitter hun enda på fanget mitt. Jeg gir henne en god klem og sier jeg må tilbake til kontoret. Jeg lover at vi skal ses igjen. Jeg løp opp trappen og klarte å si "takk for hjelpen, Gud" før jeg nådde toppen. Tar skoene med meg ut av gangen, hiver meg inn i bilen og får tredd dem på. Kjører som et svin 300 meter og bråstopper. Går ut og brekker meg. Har lyst til å skrike. Tårene bare renner. Jeg slår hånden i taket på bilen - og slår, og slår og slår - til jeg ikke har krefter igjen.

Dagen etter er jeg i møte med leder og en saksbehandler i barnevernet. De betviler min rapport. Hvordan kunne hun ha åpnet opp for en hun traff for første gang? "Alt er mulig for Gud" tenker jeg, men sier ikke noe. En saksbehandler som hadde hatt kontakt med familien i 1 år sier at selv om mistanken har vært tilstede, hadde de i grunn tenkt å henlegge saken. Jeg, som har temperament som en latino, farer opp og sier "tror du virkelig jeg ville funnet på å lyve om disse tingene? Ser dere ikke at dette haster?"

3 måneder gikk uten at noe skjedde. Gang på gang var jeg innom kontoret til lederen og kjeftet, maste om nytt på fosterhjemsfronten og om medisinske undersøkelser. Ingenting. Jenta hadde selv bekreftet forholdene, men hun ble likevel ikke trodd. Jeg ble ikke trodd.
Helt til den dagen det banket på min kontordør. De kom uanmeldt, ingen avtale. Bestemor og jenta. Plutselig sto de der på kontoret mitt. "Vær så snill" sa bestemor, "vi trenger hjelp". Jenta gir meg en klem og jeg holder henne fast mens bestemor forteller. Jeg får igjen en skildring som ikke skal gjengis. En bestemor hadde reist 60 mil fordi barnebarnet hadde ringt etter henne. En bestemor - tryggheten i livet. Et hjem - en destruktiv tragedie.

Det er 4 år siden nå, jeg tenker tilbake. Jenta er 10. Medisinske undersøkelser ga nok bevis. Hun er i fosterhjem. Hos bestemor og bestefar. Hun måtte gå et skoletrinn to ganger. Hun sliter med konsentrasjon, hukommelse, hun tisser på seg, har en seksualistert atferd, hun sover urolig, har angst. Men hun får hjelp av barnepsykolog, oppfølging på skolen og bor i en ny by. Hun er trygg - og viktigst av alt, hun får kjærlighet og omsorg. Hos bestemor og bestefar. Livet ligger foran henne, tross alt. Og når jeg husker på henne, takker jeg Gud for snille besteforeldre og ber om at både dem og Gud må hjelpe henne med veien videre.

Så tenker jeg på hva denne historien har lært meg om livet og om Gud:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk". Hvor svak jeg enn er og føler meg, så kan Gud utrette store ting vi som mennesker aldri hadde klart på egen hånd. Mer enn èn gang har jeg erfart at han gir rett ord i rett tid - og det er noe jeg velger å ta med meg videre og stole på. Hans nåde er nok for meg.

Og Jesus sa en gang: "Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du også mot meg."
Og det er for meg blitt viktig å leve etter. Det håper jeg det også er for deg?

                                                                  Klem,

♥ Jeg gjør igjen oppmerksom på at alle historier som omhandler andre mennesker, 

                                   anonymiseres og gjøres om på - til det ugjenkjennelige.

Var du der likevel?

Hun sitter på gulvet med hodet nedbøyd i hendene. Tårene renner. En etter en drypper de ned og lager små dammer på gulvet foran henne. Hun titter bort på den lille vuggen med det blå pleddet oppi. Hun tenker tilbake på den dagen drømmen ble knust, på sønnen hun mistet, nesten fullbåren, inni magen. Hvor var du, Gud?

Han reiser seg fra sengekanten og går bort til klesskapet. Åpner opp og ser alle de nakne kleshengerne lyse mot ham. Tomme hyller. Hun forlot ham i dag. Hun elsket ham ikke lenger, sa hun, og ønsket ikke prøve fikse noe. Hun var forelsket i en annen. Han kjenner smerten og savnet velte opp i ham. Hvor var du, Gud?

Hun ligger i fosterstilling i sengen. Det knyter seg hardt i magen. Lysten til å kutte i armen presser seg på. Smerten er intens og hun vet ikke på hvilken annen måte hun kan la det vonde få utløp. Hun hater seg selv, kjenner på skyld og skam. Kroppen er pakket inn i altfor store klær så ingen skal finne den attraktiv. Overgrepene varte i flere år. Hvor var du, Gud?

De står og ser på ruinene. De holder rundt hverandre og gråter. Huset de bygde opp sammen, helt nedbrent. Alle minner, alt det uerstattelige de mistet. Hvor var du, Gud?

Ved siden av sykesengen hennes står stativet med cellegift. Hun er blek, sliten og orker snart ikke mer. Pusten er svak og pipete. Kreften herjer i lunger, lymfer og mage. Hun tørker en tåre når hun tenker på alle dem som har bedt for henne, og vet hun snart må forlate dem. Hvor var du, Gud?

I hjørnet av badet sitter hun, sammenkrøket. Hun knyter hendene foran på leggene. Hun har låst døren, vet han snart kommer tilbake. Hun har lappet pannen med plaster, nesen er tørket for blod.Blåmerkene verker over hele kroppen. Hvor var du, Gud?

Det blåser en mild vind.
De kikker opp. Lytter.
En varm stemme hvisker rolig:

"I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.
Går du gjennom vann er jeg med deg, gjennom elver skal det ikke flomme over deg,
går du gjennom ild skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
Jeg går foran deg. Jeg er med deg. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
Vær ikke redd, og mist ikke motet!" (Jes.57,15. Jes.43,2. 5 mos.31,8)

Tårene renner hos dem alle. Hjertene banker roligere.

Var du der likevel, Gud?

                                                         Klem,

Et løfte om håp

Det er spennende å leve med Gud. Tro meg, å være kristen er langt i fra kjedelig, slik enkelte tror. Å gå i tro, og ha full tillit til en annen, krever å måtte oppgi kontrollen og å av og til leve i stor spenning - og ikke minst i forventning. Og hvorfor tør vi egentlig det? Kanskje fordi vi vet at det vi kan forvente har kjærlighet som hovedingrediens? Slik opplever iallefall jeg det.

Og i dag fikk jeg en sterk bekreftelse på at Han ser og at Han holder sine løfter, og en bekreftelse på at mennesker som lever med Ham, kan bli brukt på helt spesielle måter.

Jeg har fått en ny bloggvenninne, og de siste dagene har vi mailet litt frem og tilbake.

I dag skrev hun noe som traff meg sterkt og som gjorde meg klar over at hun der og da ble brukt av Gud for å minne meg på at et løfte er blitt holdt, men også for å vise meg  - og henne - at Gud jobber på  de underligste måter.

Hun fortalte meg at hun har gått gjennom en svært vanskelig tid som varte noen år. Samtidig sier hun at hun ikke lenger husker så mye av det. Det er som om det er "blitt borte", skrev hun.

Det fikk meg umiddelbart til å tenke tilbake, på den gangen jeg fikk et brev fra min afrikanske venn. Jeg hadde fortalt ham min livshistorie i et brev, jeg hadde utøst mitt hjerte og delt all min sorg og smerte for ham - og i det lange nydelige brevet han skrev tilbake, ga han meg også følgende bibelvers som han ba meg holde fast på og tro på:

"Du skal glemme dine lidelser. Du skal bare ha et vagt minne om dem, slik du minnes vann som rant forbi.

Livet ditt skal overstråle middagsolen, og mørket skal bli som den lyseste morgen.

Du kan være tillitsfull, for det er håp. 

Du kan se deg omkring, og legge deg trygt. For du er beskyttet."
Job 11, 16-18

Jeg husker at min reaksjon på det verset, var at dette kan umulig stemme. Jeg ristet på hodet og tenkte at jeg kommer aldri i livet til å glemme noe som helst, og det mørke i livet mitt kommer såvisst ikke til å føles som en lys morgen. Og håpet, det var der og da ikke tilstede.

Så kommer denne påminnelsen i dag, i form av en bloggvenn, som skriver noe som treffer meg rett i hjertet. Som en hilsen fra Gud. "Var det ikke dette jeg lovet deg, Spirea?"

Jeg må ydmykt bøye mitt hode og tørke mine tårer, for sannheten er at idag er jo mye av smerten, mye av det vonde jeg har gjennomgått, kun vage minner. Jeg kan prøve å presse frem minnene, men det krever mye, mye tankearbeid, og en hel del husker jeg virkelig ingenting av. Det er borte.

Livet mitt er fullt av håp, det VAR håp allerede den gangen, og jeg kan i dag se at mørket er omgjort til lys. Har han ikke holdt sitt løfte? De versene jeg fikk for flere år siden - de ble fullstendig levende for meg i dag.

Jeg tror fullt og helt på at Gud kan viske vekk det vonde med tiden. Jeg tror ikke på at "tiden" er det eneste som leger alle sår, selvom tid er en god medspiller. Gud er den som kan viske det vekk, som kan lege sår, som gir håp, ny glede - og som ønsker se deg gå i tro, tillit og trygghet.

Og i dag takker jeg min Gud for alt han har ført meg gjennom, for at Han har holdt sine løfter - for at han brukte min afrikanske venn den gangen og ga meg et løfte jeg burde ha klynget meg til - og for at han i dag brukte en ny venn for å minne meg på det hele.

Jeg må erkjenne at nok en gang har jeg lært noe av Ham som har kontrollen på alt og som gir håp når alt ser som mørkest ut....

                                                                Klem,