Squash til glede og besvær

Squash er kanskje den aller mest lettdyrkede spiselige planten jeg kjenner til. Den vokser som et uvær og jeg har ennå ikke opplevd at den blir angrepet av noe slags udyr. Problemet er likevel at den ikke har noen tradisjonell plass i det norske kjøkken og det derfor kan være vanskelig å finne bruk for, særlig siden hver plante er meget produktiv.

Squashfruktene vokser raskt og kan bli kjempestore i løpet av noen få dager. De er likevel best å spise når de er små, så jeg vil anbefale å høste fruktene når de er rundt 10-20 cm lange. Når de blir større mister de noe av fastheten i fruktkjøttet og blir lett vassen når de tilberedes.

I stedet for å så squash selv har jeg i år valgt å kjøpe en enkelt squashplante. Den står inne i drivhuset der det er varmt og godt, og den produserer flere squashfrukter enn mannen min og jeg klarer å spise, enda jeg forsøker å bruke det så mye jeg kan.

Her er noen tips til hvordan jeg bruker squash. 

Unge frukter passer godt i salater, supper og gryter.  De kan også grilles og brukes på grillspidd. En anvendelse jeg har brukt med hell gjennom flere år er til ratatouille, den franske grønnsakgryten eller varm salat, om en vil. Det finnes mange oppskrifter på ratatouille på nett, men når man har laget noe flere ganger tar man det gjere litt på slump. Her er sånn ca det jeg bruker:

Ratatouille

1 stor løk eller 2 mindre

1 middels stor squash

1-2 paprika

3-4 fedd hvitløk

1 chili

Hjemmelaget tomatsaus eller 2 bokser hakkede tomater

Basilikum

Salt og pepper

olivenolje e.l.

Strimle løk og paprika og fres dem i oljen. Del opp squashen i terninger og legg i gryten. Tilsett hvitløk, chili og tomater. Smak til med basilikum, salt og pepper og la det putre på svak varme, gjerne 45-60 min. Ratatouille passer godt som tilbehør til grillmat og kan både fryses og klare seg i kjøleskap i flere dager.

For et par år siden, da vi forsøkte å spise lavkarbo laget jeg lasagne med squash. Da raspet jeg squashen på langs med ostehøvel og saltet skivene for å trekke ut fuktigheten. Ellers gikk jeg frem som ved vanlig lasagne. Det fungerte greit, men jeg vil nå si at lasagne med pastaplater passer min gane bedre.

I år har jeg bakt krydderkake med squash, og det har vært en mye større suksess. Det finnes mange oppskrifter på nett, men jeg har benyttet oppskriften fra Trines Matblogg. Jeg har allerede bakt kaken (eller snarere kakene) to ganger, og de er virkelig saftige og smaker deilig krydderkake. Jeg gjengir oppskriften nedenfor mest som oppslagsverk for min egen del.

Krydderkake med squash

3 egg

250 g sukker

100 g demerarasukker

1 ts vaniljesukker

2 dl soyaolje (eller solsikkeolje)

Ingrediensene ovenfor piskes sammen til en jevn blanding.

400 g hvetemel

1 ts natron

1/2 ts bakepulver

1/2 ts salt

1 ts kanel

1 ts nellik

1 ts muskatnøtt

Bland alt det tørre og sikt det litt etter litt i deigen mens du rører forsiktig. Deigen blir ganske tykk, men det endrer seg når du tilsetter squashen.

1 squash (ca 350 g)

Rasp squashen og rør den inn i deigen til slutt.

Fyll røren i to brødformer, gjerne foret med bakepapir så det blir lett å få ut kakene. Stek midt i ovn som er forbarmet til 150 grader i 50-75 min. Ta ut og avkjøl på rist.

Kakene kan glaseres med ostekrem laget av:

100 g romtemperert smør

200 g kremost naturell

350 g melis

1-2 ss presset sitronsaft

raspet skall av 1 sitron

Visp sammen smør, ost og melis. Tilsett sitronsaft og skall. Smør kremen over kakene.

Hvis du ikke skal spise alt med det samme anbefaler jeg å legge den ene kaken i fryseren umiddelbart. Kaken tåler ellers godt å stå i kjøleskap noen dager og blir bare saftigere av det.

Dette er litt av hva jeg har benyttet squashen til, men jeg tar gjerne imot andre gode forslag.

En drøm oppfylles

Et av mine mange gode barndomsminner er fra et år min mor hermetiserte frukt. Det var både plommer og pærer og epler. Særlig godt likte jeg smaken av hermetiserte plommer og pærer, men vi var ikke bortskjemte på søtsaker så opplevelsen ble nok forsterket av det. I mange år har jeg drømt om å hermetisere plommer selv. Selvsagt kunne jeg nok ha kjøpt plommer, men av en eller annen grunn har det aldri blitt noe av.

For seks år siden plantet jeg mitt første plommetre. Hvilken sort det er har jeg for lengst glemt, men treet skal i utgangspunktet være selvpollinerende. Inntil i fjor hadde jeg ikke fått en eneste plomme på treet, men da ble det i alle fall nok til at jeg rakk å finne ut hvordan de smakte.

Treet har vokst sakte men sikkert, til tross for til tider standhaftige angrep av lus og andre skadedyr. I vår blomstret endelig hele treet og det dannet seg plommekart på mange av grenene. Sakte men sikkert har de modnet, og selv om jeg har oppdaget at småfuglene også liker plommer, så ble det heldigvis noe igjen til meg også.

Jeg antar plommene burde vært tynnet ut, men siden det var første året med frukt har jeg latt dem vokse vilt og uhemmet.

Tilsammen har jeg fylt vel 2 av disse bøttene, som jeg forøvrig har fått i vervepremie fra Norsk Hagetidend.

Dermed var alt klart for hermetisering. Plommene ble vasket og sortert (bare de fineste ble brukt til hermetisering, resten ble kokt til syltetøy.

Så ble plommene fylt på Norgesglass. Jeg stappet glassene så tett det var mulig. Deretter kokte jeg sukkerlake, tilsatt ekte vanilje, som jeg fylte opp glassene med. Deretter satte jeg glassene i en gryte med varmt vann og lot de trekke rundt kokepunktet i ca. 20 min.

Etter det fisket jeg opp glassene og skrudde lokk påført gummiring så de forhåpentligvis ble tette. jeg sier forhåpentligvis, for norgesglassene er kjøpt på loppis og et av glassene tålte ikke påkjenningen med å bli varmet opp. Bunnen falt ut da jeg skulle løfte det opp.

Ca 5 kg plommer ble kokt til syltetøy. Ifølge oppskriften som jeg fant på nett skulle jeg ha 200 g sukker pr kg frukt, samt 1,5 dl vann. Etter den første porsjonen syntes jeg syltetøyet ble litt for søtt, så jeg reduserte til 150 g sukker pr kilo. Jeg hadde heller ikke mer vann enn omtrent 2 dl på 3-4 kg da det ble ganske mye væske av plommene likevel.

Ifølge oppskriftene jeg fant skulle jeg dele opp plommene, men koke dem med både skall og steiner. Jeg vil imidlertid anbefale å fjerne stenen før kokingen da det blir mye søl å skulle plukke dem ut etterpå. Skallet bør fiskes opp så snart det løsner, før det løser seg for mye opp. Det går selvsagt an å sile massen gjennom en sikt eller et dørslag, men jeg ville gjerne ha syltetøy med biter, så jeg lot det være. Syltetøyet bør imidlertid stå og småkoke i minst 2 timer, slik at væsken koker inn. Da behøver blir syltetøyet passe tykt når det kjølner.

Til slutt endte jeg opp med 7 norgesglass med hermetiserte plommer og ca 3 l syltetøy. Vi er allerede godt i gang med å spise syltetøyet, men jeg har ikke servert plommedessert ennå. Det vil nok smake godt med råkrem, tenker jeg. Jeg antar jeg også kan bruke de hermetiserte plommene i en kake, men jeg tar gjerne imot tips og oppskrifter på andre bruksområder, for er jeg heldig blir det enda flere plommer neste år.

Blåbærsmoothie

Denne blåbærsmoothien har jeg laget mange ganger og om du ikke er helt nøye på målene så gjør det ingenting. Oppskriften rekker til ca 2-3 glass (avhengig av størrelsene selvsagt), så dersom du bare trenger en porsjon er det bare å halvere ingrediensene.

Dette trenger du til 2 porsjoner:

2 dl ekstra lett melk (eller annen melk)

3 dl vaniljeyoghurt

1 banan

2 dl frosne blåbær

Jeg bruker selvplukkede blåbær som jeg fryser hele. Da slipper du f.eks isbiter.

Fremgangsmåte:

Legg alle ingrediensene i en hurtigmikser og kjør blandingen på full styrke i ca 1 minutt. Dette er alt som skal til - hell over i glass og nyt. Smoothien passer godt som et lite mellommåltid og er full av vitaminer og kalsium som kroppen trenger.

Mammas blåbærsyltetøy

Det er ikke bare i hagen vi høster bær for tiden. Naturens spiskammer har mye å tilby akkurat nå. Både blåbæra og bringebæra er modne og tilgjengelig for alle som orker å ofre noen timer i skogen.  Min mor, som alltid har vært en ivrig bærplukker pushet oss ut på bærtur på søndag, og etter vel en time i bærskogen kunne vi rusle hjem med omtrent 20 liter deilig blåbær.

Jeg er vokst opp med blåbærsyltetøy som en del av hverdagskosten. Sammen med gulost og brunost spiste vi stort sett syltetøy av blåbær, bringebær og multer på brødskiva. Jeg pleier å si at en av årsakene til at jeg heldigvis sjelden er syk, er at jeg ble proppet full av C-vitaminer og antioksidanter i hele oppveksten. At det sannsynligvis også er bra for huden kan dere sikkert se på bildene av min mor. Hun fyller nemlig 80 år om noen måneder, og selv om hun har levd et aktivt liv ute i sola har hun ikke nevneverdig mange rynker.

Dessuten er hun "still going strong" og svinser lett rundt i kjøkkenet mitt mens hun renser bærene og rører det til deilig syltetøy. Jeg skal om litt gi dere oppskrifta på mammas rørte blåbærsyltetøy, men først vil jeg fortelle litt om hvordan denne oppskrifta kom til. Alle kan selvsagt røre sammen blåbær og sukker, men det er ikke gitt at resultatet blir like godt som her.

Før fryseboksenes tid var det vanlig å koke syltetøy. Da fryseboksene ble vanlige i norske husholdninger (sånn på slutten av 60-tallet for oss som bodde i Nord Norge) ble det mer vanlig å røre bærene med sukker for deretter å fryse det som syltetøy. Jeg husker imidlertid fra min barndom at blåbærsyltetøy ikke smakte like godt som ferskt blåbærsyltetøy, etter en runde i fryseren. Det var som noe av friskheten ble borte.

Dette levde vi med helt til en dag, etter at vi hadde flyttet til Sulitjelma, var på besøk hos ei dame som serverte oss deilig blåbærsyltetøy midt på vinteren. Det hele var et mysterium, for vi trodde hun måtte ha fått tak i ferske blåbær, men dama hevdet hun hadde servert oss syltetøy som hadde vært dypfryst. Hun delte imidlertid oppskriften, som i dagens ører kan lyde noe merkelig. Bærene måtte nemlig knuses med en klubbe, helst smidd av en rikule (utvekst på bjørketreet). Deretter skulle man tilsette sukkeret mens man rørte godt rundt og man måtte passe nøye på å bare røre rundt i en retning.

Min mor fikk smidd en passende klubbe til å knuse bærene med, men hun oppdaget fort at syltetøyet ble like godt om hun rørte en vei eller i begge retninger. Det viste seg nemlig at årsaken til at syltetøyet smakte like godt som om høsten var sukkermengden. Damen med det gode blåbærsyltetøyet benyttet nemlig mye mer sukker en det som var vanlig. Så da kjøkkenmaskinene gjorde inntog på kjøkkenet på begynnelsen av 70-tallet, gikk min mor over til å bruke maskin i stedet for treklubbe. Syltetøyet smakte fortsatt like godt. 

Her er oppskriften:

(passer i en stor Kenwood maskin)

2 kg renset blåbær

650-750 g sukker 

Syltetøyet smaker egentlig for søtt om du spiser det ferskt, men noe av sukkersmaken forsvinner i fryseprosessen - derfor den forholdsvis store sukkermengden.

50-80 g Certo frysetøy (valgfritt)

Hvis du synes syltetøyet blir for rennende kan du tilsette 50-80 g Certo frysetøy. Etter min mening forringer det den friske blåbærsmaken noe, men syltetøyet blir definitivt enklere å spise. Og faren for blåbærflekker på klærne blir helt klart mindre.

La maskinen jobbe til bærene er knust og sukkeret er oppløst. Det kan ta ca 10 min, så ikke ha det for travelt. Deretter er det bare å øse opp syltetøyet i passende begere og sette dem i fryseren. Det er en fordel å bruke små begerene slik at du bare tiner så mye syltetøy som du trenger hver gang. Syltetøyet tiner ganske raskt da sukkermengden hindrer bærene i å bli altfor stive.

Nå har jeg fylt fryseren med masse deilig blåbærsyltetøy. Selv om vi ofte spiser det på brødskiva kan du også lage kaker og desserter med syltetøyet. For eksempel en deilig blåbærsuppe til nystekte pannekaker.

Siden jeg benytter blåbær i smoothies har jeg også valgt å fryse en del av bære hele. Oppskrift på en velsmakende blåbærsmoothie kommer snart.

Rabarbrasyltetøy

Jeg har aldri laget rabarbrasyltetøy før. Grunnen til det er ganske enkelt at de gangene jeg har smakt rabarbrasyltetøy hos andre har jeg ikke likt det. Dermed har jeg gjort som man gjerne gjør med noe man ikke liker; man slutter å smake. Hver gang noen har budt meg rabarbrasyltetøy som de har hevdet smaker vidunderlig, har jeg ignorert lovnadene, og tenkt; dem om det. Jeg har aldri vært fristet til å smake.

At jeg ikke har hatt sansen for rabarbrasyltetøy var i grunnen merkelig, for jeg liker rabarbra, både i kaker og som dessert. Det ante meg at det sannsynligvis var et tilsetningstoff i syltetøyet som gjorde at jeg styrte unna smaken.

I går kom min mor på besøk og så at jeg hadde mye rabarbra i hagen. Kanskje vi skal lage syltetøy, foreslo hun. Jeg var ikke umiddelbart begeistret for ideen, men det er jo en grense for hvor mye pai og dessert man kan spise. Dessuten går jeg på Grete Roede kurs for tiden.

Mamma hadde funnet oppskrift på rababrasyltetøy i et ukeblad. Jeg tok en titt på oppskriften og fastslo at den skulle ha stjerneanis, nøtter og flere andre krydder, og ble straks skeptisk til smaken. Hvorfor skal man på død og liv kvele smaken av rabarbra med så mye annet, tenkte jeg. 

Etter en snartur innom Google laget jeg derfor en syntese av noen oppskrifter som fremstod som enklere. 

Dette er oppskriften til det jeg lagde:

1 kg rabarbra 

650 g sukker

1 vaniljestang

saft av 1/2 sitron

saft av 1/2 lime

litt vann

Fjern bladene og rotfestet på rabarbraen, men ikke skrell stilkene. Vask og tørk stilkene før de kuttes i passende biter (1-2 cm). Press saften av sitron og lime (det går sikkert greit med bare en av delene, men jeg hadde litt lite sitron, så da benyttet jeg litt lime i stedet - "man tager hva man haver"). Bland sitron-limesaften men litt vann inntil det utgjør en desiliter. Snitt vaniljestangen og ta ut frøene. Bland vaniljefrø, saft og vann i en kasserolle med noe av sukkermengden.  Kok opp. Tilsett bærene og resten av sukkeret. Kok blandingen på svak varme i ca 45 min. Fyll på rene glass.

Vips så har man rabarbrasyltetøy som faktisk smaker aldeles nydelig.

Mmmm - for - matauk

Etter 6 dager i Skottland har det gått litt over styr i drivhusene. Agurkene hadde fått litt lite vann og hang med bladene. Fatalt for et par stykker, viste deg seg. Tomatene hadde klart seg bedre, men etter flere uker med marginalt stell bestod de av et villniss med sideskudd som trengtes å ryddes opp i. Det gamle epletreet vårt, som begynner å drysse epler allerede fra midten av juli og trengte å høstes. I det hele tatt var det mye å ta fatt på. Det var bare å brette opp ermene.

Bladene på sjalottløken hadde visnet, så det var bare å spa opp hele avlingen. Mange av løkene hadde fin størrelse, men noen er fortsatt litt små. Likevel har de sluttet å vokse uten at jeg helt vet hvorfor. Squashen og agurkene slutter imidlertid ikke å vokse, og hvis jeg ikke har tid til å høste dem når de er passe store, blir de enorme. De er imidlertid fint spiselige.

Jeg har allerede høstet tomater og kokt tomatsaus to ganger. Jeg har mer eller mindre benyttet denne oppskriften på tomatprat.no, men jeg laget store porsjoner, sånn at jeg fikk saus til fryseboksen. Jeg  hakket opp tomatene, kokte dem med litt løk og chili fra egne planter før jeg silte massen gjennom en sikt for å få vekk skall og frø. Deretter kokte jeg sausen til den ble passe fyldig. Det tar litt tid, men det ble en veldig god tomatsaus.

I år har jeg også forsøkt å gjøre noe med alle eplene fra det gamle treet vårt. Som nevnt flere ganger blir de modne veldig tidlig, og det meste av eplene drysser ned på plenen og havner i komposten. Eplene er ikke særlig holdbare å lagre, så enten må de spises raskt eller bearbeides. Selv om jeg er glad i eplekake er det grenser for hvor mye eplekake vi kan spise, og jeg tror ikke juicepressene er kommet i gang med å ta imot epler så tidlig på høsten.

Derfor bestemte jeg meg for å lage eplemos. Jeg har kokt eplene, med litt vann og sukker slik at de beholdt litt av eple-konsistensen og jeg ble forbauset over hvor godt mosen smaker. 

Oppskriften ble til etter hva jeg hadde i huset og en porsjon består av:

Ca 3 kg epler (skrelles og kuttes i biter)

3 dl vann

saften av en lime (hadde ikke sitron, men kunne sikkert benyttet det i stedet)

3 dl sukker 

Hell vann og limesaft i kasserollen og fyll på med epler etter hvert som de blir skrellet. Kok opp med halvparten av sukkeret. Kok til eplene er passe møre (litt avhengig av eplene, men for meg holdt det med ca. 10 min). Rør inn resten av sukkeret. Avkjøl, fyll i passende begre og frys ned.

Råsaft av blåbær

Jeg er vokst opp med hjemmelaget "krøkebærsaft," eller krekling som søringene sier. Nå vokser det ikke så mye krekling i lavlandet i Vestfold, derimot finnes det mye blåbær. Min mor laget alltid nydelig blåbærsyltetøy av blåbæra. Selv har jeg valgt å fryse det meste av bærene hele, slik at jeg kan bruke det til mer enn bare å spise på brødskiva. Men jeg fikk lyst til å forsøke meg på blåbærsaft også.

Det er to måter for å lage blåbærsaft. Du kan koke bærene eller lage råsaft. Jeg valgte det siste fordi det var slik jeg laget "krøkebærsaft" (får meg ikke til å kalle det krekling). Siden det var en stund siden sist (mange år faktisk) googlet jeg en oppskrift og gikk i gang. 

Det kjekke med å lage råsaft er at du ikke behøver rense bærene på forhånd. Hvis du har veldig mye rusk kan det likevel være en ide å fjerne litt. Du trenger ikke halve skogen i safta.

Oppskriften jeg brukte fra nettet synes jeg ble for "tynn." Det vil si når safta var ferdig måtte jeg ha ganske mye råsaft i glasset for å få ferdig utspedd saft som smakte godt av blåbær. Jeg har derfor endret oppskriften slik at det meste av vannet tilsettes når du skal drikke saften. Det er lite hensiktsmessig i å fylle fryseren med nesten utspedd saft. 

Oppskriften på min blåbærsaft blir dermed slik:

6 liter blåbær

1/2 - 1 liter vann

1 pakke (30 g) sitronsyre eller vinsyre

______

Ca 1-1 1/2 kg sukker*

Mål opp bærene og knus dem i en mikser eller foodprocessor (det kan selvsagt også gjøres for hånd med en klubbe). Fyll bærmosen over i en passende stor og ren beholder. Bland inn vann og vinsyre/sitronsyre og rør rundt. Sett blandingen kjølig og la det stå minst over natten. Om blandingen står kjølig kan den godt stå lenger. Jeg måtte reise bort og mosen ble stående i 5 døgn. Det gikk helt fint.

Nå skal mosen siles og til det trenger du et rent klede. Du kan f.eks bruke gas som du kjøper i metervis på apotek. Jeg ofret et kjøkkenhåndkle (må vaskes først). 

Da er det bare å gå i gang å øse opp passende mengder bærmos i kledet og vri ut saften. Skall og rusk som blir til overs kan gå i komposten. Når saften er silt tilsetter du sukker. Her er det viktig at du begynner med kanskje bare halve mengden og smaker deg frem. Rør til sukkeret er oppløst i saften. Øs litt saft i et glass og spe ut med vann for å smake om blandingsforholdet er greit. Tilsett mer sukker om det trenges. Når du er fornøyd og saften smaker passe søtt, men godt av blåbær stopper du.

Rør til alt sukkeret er oppløst før du fyller saften på flasker. Jeg vasket og benyttet halvliters brusflasker. Ikke fyll flaskene helt opp da det må være noe plass til at væsken utvider seg ved frysing. Jeg anbefaler at du fryser saften da det ellers vil danne seg litt mugg på toppen om de står i en kjeller. Hvor farlig dette er vet jeg forresten ikke, for da jeg vokste opp helte vi ut muggen og brukte saften likevel, og alle i min familie er ganske så friske ;-)

Jeg anbefaler likevel å fryse saften for da er du på den sikre siden. Oppskriften kan selvsagt både halveres og dobles, alt etter hvor mye bær du har.

Blåbærsaft smaker godt og er full av antioksidanter. Jeg har sterk tro på at alle antioksidantene jeg daglig fikk i meg i oppveksten, i form av hjemmelaget saft og syltetøy, gjør at jeg sjelden blir syk. Derfor er det kanskje på tide med litt påfyll.

Lykke til!

Gressløkpesto

Etter tips fra en leser har jeg laget gressløkpesto for første gang. Frank og jeg var invitert til en hytte-grill-fest forleden. Alle skulle bidra med seg noe til fellesbordet, så dermed ble jeg inspirert til å forsøke noe nytt. Vi var 17 personer, så jeg laget en ganske stor porsjon. Oppskriften går imidlertid fint å halvere.

Hvis du har en oppskrift på vanlig pesto så antar jeg det er mulig å erstatte basilikum med gressløk. 

Her er min oppskrift:

4 dl gressløk

3 dl olivenolje

4-5 ss pinjekjerner

3-4 fedd hvitløk (kan sløyfes)

3 dl revet parmesan

salt og pepper

Ha alt unntatt parmesan i en blender og kjør til alt er en glatt blanding. Rør inn parmesan og smak til med salt og pepper til slutt. Om du har maldonsalt er det ekstra fint.

Pestoen ble godt mottatt på festen, men det ble likevel litt til overs. Dette har klart seg fint i kjøleskapet i flere dager. 

Mitt bidrag til festen ble gressløkpesto, tzatsiki og rabarbrakake. Jeg synes forresten rabarbrakake er bedre enn rabarbrapai og mye enklere å lage.

Tips til bruk av gressløkpesto:

Siden jeg hadde en del gressløkpesto til overs og skulle servere lammestek neste dag, besluttet jeg meg å kombinere dette. Jeg utbenet lammesteken, krydret den med salt og pepper og smurte på et ganske tykt lag med gressløkpesto. Deretter surret jeg kjøttet sammen og lot steken hvile i kjøleskapet noen timer før vi grillet den og serverte med grillede poteter og salat. 

Lammesteken smakte vidunderlig og de få restene som ble igjen ble brukt som pålegg. Nydelig! Dessverre var vi så sultne at jeg glemte å ta bilder etter steking.