Hårklipper

Jeg liker så godt å gå i bruktbutikker. Jeg handler selvsagt endel, men mest kikker jeg.

Når en har levd en stund, og kanskje særlig i siste halvdel av forrige århundre, hvor verdens utvikling virkelig gjorde et hopp innen teknologi, mote, holdninger, osv, så finner en ofte ting som er fullstendig av en annen verden, men som faktisk var en del av MIN verden som barn allikevel.

Jeg kan se på pynteting, og huske at sånne hadde tanten min på veggen, sånn hadde bestemor, sånn hatt hadde pappa, osv. Da er jeg tilbake i en stue eller kjøkken flere tiår tilbake, og lukter og stemmer dukker opp i hodet. Og som den heldiggrisen jeg er er det ingen vonde barndomsminner å hente fram hos meg; bare gode. Og den takknemligheten kan jeg også kjenne på der jeg tusler mellom hyllene.

Forleden så jeg en hårklipper hos Skrot-Tor i Porsgrunn:

Og akkurat en sånn hårklipper hadde vi hjemme. Den var fra 50-tallet (iflg. Google), men den var aldri i bruk.

Som barn var jeg facinert av hvordan en sånn sak virket, men da jeg nå så den igjen må jeg beundre fortidens frisører og andre som manuelt fikk bladet til å klippe.Det måtte da bli veldig slitsomt i lengden? Så lettvint vi har det idag med oppladbare klippere som gjør herreklippen unna på notime.

Hjemme hos oss hadde vi et bryggerhus hvor vi oppbevarte endel ting som ikke var i daglig bruk. Der slynget også faren min honning. Hårklipperen ble oppbevart i bryggerhuset, og helt sikkert kastet da foreldrene mine flyttet i 1986.

Men da jeg sto der ved hyllen hos Skrot-Tor og kikket på hårklipperen du ser på bildet, så var jeg tilbake på et slitt, brunmalt tregulv, - en gammel grue i hjørnet, - litt rot på benkene langs veggen. Og den svake honninglukten som alltid hang i rommet kjent jeg helt tydelig.......

Rosinante

Nå skal jeg fortelle noe rart. Det er ikke så veldig spennende, men historien er litt artig og spesiell for meg. Så jeg forteller den her på bloggen så dere kan lese den, men også så jeg ikke skal glemme den igjen.

For jeg hadde nemlig glemt akkurat denne hendelsen i nesten 30 år.

Da jeg var i begynnelsen av 20-åra, så var jeg så heldig å få tilbringe en hel uke på en bryggekant i Blindleia ved Lillesand.

En venninne hadde tilgang til en liten hytte der, og akkurat den uken jeg var der var været helt fantastisk. Det var den gang somrene var varme og fine, og ikke sånn som nå; kalde og våte både her og der. 

Vi tilbragte hele uken i hytteveggen der ute på bryggen, for den lille hytten ligger nemlig helt ytterst der alle båtene som går mellom Lillesand og Kristiansand må gå forbi. 

De første dagene vinket vi til alle båtene der de strøk forbi så tett på oss.
Alle de blide menneskene som koste seg mens det glitret i sjøen rundt dem der de duppet forbi i små og store båter.

Etterhvert orket vi ikke vinke til alle, for det var så utrolig mange båter! 
Da ble det sånn at vi vinket til de som kom tidlig om morgenen, da det var langt mellom båtene.
Og til de siste som kjørte forbi om kvelden.

Og en slik fin kveld satt jeg med en kryssord og koste meg i kveldssolen. 
Alt var stille og fint. Jeg hadde bare ett ord igjen i kryssorden, og der sto det ROSINANTE.

Jeg hadde aldri hørt det ordet, og løsningsordet skulle være bare 2 bokstaver, hvorav den andre var K.

Dette var selvsagt før internetts tid, så vi hadde ingen mulighet til å slå opp noe sted for å finne ut av dette der ute på bryggekanten.

Og mens jeg satt der og lurte og lurte mens jeg tygde på pennen, så kom en av kveldens siste båter forbi.

Jeg kikket opp fra kryssordet, og så rett på båtens navn.

Og hva det var?? Jo du har selvsagt skjønt det; det var ROSINANTE!

Dette var et ord jeg aldri hadde sett før, og her dukker det opp to ganger på samme dag. Er det mulig???

Ja, det er visst ikke grenser for hvilke tilfeldigheter en kan komme borti. Det var helt sprøtt, og håret reiste seg på hele kroppen!


Og hvis du heller ikke vet hva ROSINANTE er, så kan jeg opplyse deg om at det er hesten til den litterære personen DON QUIJOTE (uttales dånn kisjått.... sånn cirka).

Og løsningsordet i kryssordet? Jo, det skulle være ØK, selvfølgelig!

(Sørlandsbildene er lånt av BAATPLASSEN.NO)

Hørt.......

Mannen min kom hjem fra jobb idag med følgende historie på innerlomma:

Vår venn Arild hadde vært innom. Hans kone var på hytta og hadde ringt og sagt at hun ikke fikk startet gressklipperen. Arild hadde prøvd å hjelpe henne via telefonen med forskjellige tips hun kunne prøve for å få lirket den aldrende maskinen i gang.

Hans instruksjoner ble fulgt av følgende oppfordring:

"Så drar du i snora til du ser mann' med ljåen, og får du ikke starta da, så får du få han til å slå grasset for deg......"

Håper du koser deg med sommeren!

Og kanskje litt gressklipping...

.....Alt hva fedrene har kjempet.......

Vår 17. mai startet friskt.

Ettersom vi ikke skulle eller måtte rekke noe idag, så sov vi så lenge vi ville i morges. Men på slaget 8 ringte visst en alarmklokke i hodet til mannen min som heiv seg ut av senga og jeg hørte bare ordet ....FLAGGET mens han forsvant ut av soverommet.

For er det noe mannen min holder på med i mai så er det aktiv flagging.
1. mai og 17. mai er skikkelige flaggdager. De andre flaggdagene i løpet av året (kongelige bursdager og religiøse høytidsdager) kommer ofte og går uten at altanflaggene vaier hos oss. Ja, for vi har nemlig to montert på henholdsvis hus og uthus.

Naboen er derimot jevnt over flinkere med flagg. Han flagger både når han skal og når bursdager i familien feires.

Jeg slumret videre og nøt den deilige stillheten det er i nabolaget en tidlig 17. mai morgen.

Antagelig er alle hjemme og forbereder barnetoget som skal starte om etpar timer. Knepping av bunader, desperat leting etter bunadsko, stresstryking av skjorter osv. Ingen biler kjører i gata, ingen skal på jobb. Ikke engang hundene blir luftet.

Husene ligger tett i vårt nabolag, og nå når løvet ennå ikke demper lyden mellom husveggene skal en ikke bevege seg mye før naboen vet hva du driver med.

Så plutselig.... få minutter over 8 hørte jeg naboen rope høyt og tydelig: JEG RAKK DET FØR DEG!!!


Ja, selvsagt skjønner du at han fikk flagget på plass minuttet før min manns første flagg smalt i metallholderen.

Og kanskje noen av dere husker at jeg har skrevet om datteren til en annen nabo som har blitt en dyktig fiolinspiller? Hun er bare 9 år og lærer stadig nye musikkstykker. Så hva skjedde i år som aldri har skjedd før? Jo, ti over 8 ble første vers (?) av JA VI ELSKER spilt høyt og tydelig fra verandaen på skrått overfor oss. Jeg lå i sengen og applauderte. Da hørte jeg felespillerens mor le i det fjerne.

Så gikk nå dagen som den skal; noen gikk i tog......

..... noen kom på besøk og spiste pølser og bløtkake. Litt TV ble sett på og nå på tampen ble det visse litt blogging også.

Og hva er favorittstrofen min fra JA VI ELSKER?

...alt hva fedrene har kjempet, 
   mødrene har rett......

Loppehistorier

Jeg leste et blogginnlegg om loppemarkedfunn en dag, og plutselig dukket det opp noen hyggelige minner fra tidligere års loppemarkeder i hodet mitt. Vil dere høre?

På loppemarkeder er det vel mest damer egentlig, men endel eldre og noen yngre mannfolk liker også å snoke rundt på jakt etter skatter og samleobjekter. 

Det med kjønnsfordelingen er igrunnen likegyldig for meg, men noen ganger er det kjekt med sterke, unge karer i nærheten. En gang var jeg nemlig tidlig ute på et loppemarked og fant et gammelt, tungt bord som jeg klarte å slepe med meg til bilen. Jeg trodde jeg skulle DØ, så tungt var det.

Vel framme ved bilen klarte jeg bare ikke å få løftet det inn bak i bilen, og sto og kikket etter noen som kunne hjelpe. Bilen sto rett ved der folk gikk mot loppemarkedet, men alle som gikk forbi var enten damer som ikke så så sterke ut, eldre mennesker eller mannfolk med en haug med unger og barnevogn. 

Men DER, der kom en ganske ung fyr som så sprek ut. Jeg fikk øyekontakt, begynte på et høflig "Du, eh?......"

Han fortrakk ikke en mine, gryntet bare et imøtekommende "Eøø!..." og tok tak i andre enden av bordet og løftet det inn sammen med meg på to sekunder. Og så gikk han videre uten noen videre kommunikasjon. Jeg sto litt fortumlet tilbake, men med bordet inne i bilen kunne jeg ta en ny runde på loppemarkedet. Og kjøpe litt mindre ting denne gangen. Grei fyr!!

Jeg har forresten en annen mannfolkhistorie fra loppemarked også.

En gang sto jeg ved et bord i en gymsal hvor de hadde funnet ut at alt skulle koste kr 5. De hadde nok tenkt riktig i starten og satt billige ting på det bordet. Men så viste det seg at UNDER bordet sto mange uåpnede esker. Ungdommene som var selgere pakket opp disse eskene etterhvert som det ble ledig plass på bordet, og hadde ikke begrep om pris, så jeg oppdaget at det dukket opp litt av hvert av noen skatter fra eskene. 

Ved siden av meg sto en fyr på min alder, men han la jeg ikke merke til med en gang. Men etter en stund ble jeg klar over at han gjorde som meg; sto og småryddet litt på bordet sånn at det ble ledig plass for ungdommene så de kunne sette fram nye ting fra eskene. Sleipinger?? VI?!
Neida, bare veldig, veldig smarte!

Og vi trang ingen spisse loppemarked-albuer, vi samarbeidet fint. "Den vil jeg gjerne kjøpe, hvis ikke du vil ha den", kunne jeg si høflig. "Er du interessert i denne?" spurte han når noe annet interessant dukket opp. Og vi sto og vi sto. Side om side fulgte vi med på at eske etter eske ble pakket opp, og vår egne poser fylte seg opp sakte men sikkert.

Til slutt var det ingen flere esker, vi nikket fornøyde til hverandre og gikk ut i sola og vaffelduften.

Men mine fleste loppemarkedminner inkluderer nok damer jeg kjenner. Eller ikke kjenner.

En ung, chic dame i 30-årene ser jeg på absolutt ALLE loppemarkeder jeg går på. Hun er pen, flott, moderne og ser absolutt ikke ut som om hun kjøper klær og ting på loppemarked. Men hun går iherdig igjennom alle kleshauger, studerer gamle duker nøye, finkjemmer bordene med nips. Men hun prater aldri. Hun har mer enn nok med å jobbe seg raskt og effektivt gjennom lokalet.

En pratsom loppevenninne jeg har heter Ruth. Hun er over 70, og er utrolig aktiv. Hun er et fyrverkeri av et menneske, og elsker loppemarked og bruktbutikker. Vi har mange hyggelige prater over en kaffekopp, men når jeg treffer henne på loppemarked, da kan jeg bare glemme noe kaffeprat. Har prøvd å si at "Skal vi treffes i vaffelteltet om en halvtimes tid og ta en kaffe?", men det har hun ikke tid til. Hun må kikke og kikke.

Noen ganger har hun kjørt med meg til loppemarkeder eller bruktbutikker. Da ser jeg bare hælene på henne, og det blir ofte sent før jeg får henne med hjem. For en energi. Og du vil ikke TRO hva hun har funnet av skatter iløpet av de siste årene. Hun har faktisk et helt rom i kjelleren med hyller hvor hun oppbevarer det hun ikke har plass til i boligdelen. Der står servisedeler fra alle norske produsenter, glass og nips av alle slag. Hun har satt seg inn i stempler og merker, og har blitt ganske så kunnskapsrik gjennom sin hobby. Gjett om hun koser seg med dette. Og jeg er faktisk en av de få som har fått lov å komme ned i hennes aller helligste og se skattene hennes. Tror mange hever øyenbrynene litt over hennes interesse, og synes mye er skrot. Men jeg liker det, så jeg får se.

I loppemarkedkø har jeg overhørt mange fortellinger om skikkelige kupp; svarte beger som viser seg å være sølv og verdt tusenvis av kroner, osv. Selv har jeg ikke gjort noen gode økonomiske kupp, men har funnet massevis av ting jeg har har stor glede av.

Nå er sesongen igang igjen! Lykke til med loppejakten!

I mine egne fotspor

Denne helgen har vi hatt besøk. Vi har vært ved sjøen en tur, for her i Vestfold er det jo herlig å kose seg langs kysten.
Men turen jeg så mest fram til var turen til mine hjemtrakter. Der jeg gikk i mine barnesko....

Men som dere ser har vi alle fått større føtter og både gummistøvler og tursko.

Den lille gården vi bodde på er nå noens feriested. Ved fjøsdøra, der utedoen er, sto den store rabarbraen vår. Nå er den borte....

Her er fjøsdelen, med møkkakjelleren under. Her har jeg spadd mange møkkalass. Med greip.....

Veien opp til naboen (- også feriested nå).
Gluggen oppe på låven vår sto oppe for å lufte høyet om sommeren, og der har jeg ofte sittet alene og balansert på en bjelke og kikket ut. Bare hørt på fuglesangen, snust inn sommerluktene og beundret utsikten. (Jeg var nok et rart barn.)

Innehuset er opprinnelig et  en-etasjes hus med tømmervegger. Det ble senere bygget en etasje til, og jeg skal fortelle dere at veggene i 2. etasje var IKKE isolert!

Nå blir det visst pusset opp her, men min mors blomsterbed langs veggen er for lengst borte.
Det lille vinduet øverst til høyre var ett av mine soveromsvinduer. Der var det svalereir under takskjegget, så jeg kunne åpne vinduet og se rett oppi et svalereir!
Min mor var fortvilet over fugleskitten fra disse reirene, og ville ha dem vekk.
Min far synes svalene strevde så med å få festet reirene, så han klatret opp i stige og spikret små støtte-klosser for dem.
Det var sånn jeg lærte hva "motstridende interesser" betydde.

"Det er deilig å sitte på tram" heter det i en sang. Og trammen i mitt barndomshjem med runde, fine kanter er fremdeles min favoritt.
Når en sitter på den, så ser en opp til naboen. Og mellom husene her hadde hestene sin hestehavn. Så der var det snaubeitet, og til venstre renner det en liten bekk så hestene hadde friskt vann hele tiden.

Nå gror det lupiner her, men da vi bodde her var det snauspist av kuene våre som beitet i området.
(Og fordi stedet ligger 450 moh så er sesongen litt senere her enn ellers i Vestfold/Telemark/Buskerud.)

Men etter litt vandring i min mors nå overgrodde have, så gikk turen til en fin rasteplass. Her er Skrimfjellene neste, og mobildekningen er fraværende. Bompengene og fiskekortene betalt....

Og så er det bare å nyte naturen, bruset fra bekken og ellers bare stillhet.....

God mat. Og akevitt.

Etter noen deilige timer i sola uten fiskelykke (- det visste vi jo, for det biter ikke før utpå kvelden), så dro vi til et av mine favorittfiskesteder. Nydelig natur, sol til kl 22.00 nå i disse tider, og garantert trytefangst!

Men det er nå engang sånn at sola MÅ gå ned før fisken biter. Men problemet er at da biter også noe annet; nemlig knotten! Mygg er til å orke, og kan skremmes bort med myggspray.
Men knotten er verre. Den biter ingenting på.
Så dette er IKKE  "Elg i solnedgang", men mannen min som tar det helt med ro på svaberget med fiskehatt med myggnetting mens han venter på fiskebett:

Men så gikk det som det pleier å gå; de andre pyset ut for knotten akkurat når fisken begynt å bite!!!
3 tryter fikk jeg halt på land før vi måtte gi oss og våre gjester søkte tilflukt i bilen.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur.

(Og hvis noen lurer på hvor dette er, så er det Mykle i Buskerud, ved grensen til Telemark og Vestfold)

Innom Røros

Hvis du tror dette innlegget skal handle om at jeg er på ferietur oppover i landet, så tar du feil. Jeg er stuck her i hagen og er meget fornøyd med det.

Men jeg gleder meg jo over de som frivillig tar seg ut i verden. Når dette skrives venter vi for eksempel på våre naboer på vei hjem fra cruice på Donau. De reiser så mye at vi har begynt å kalle dem Phileas Fogg og Passepartout. (De som dro Jorda Rundt på 80 dager, vet dere.)


Men det jeg EGENTLIG skal fortelle om er noe som sto i lokalavisa her i Larvik i går.  Det har seg nemlig sånn at en rektor på min barneskole visstnok har forflyttet seg fra Larviksdistriktet og til RØROS! Men det er heller ikke HAN jeg skal fortelle om, men en som heter Torgeir Larsen. Hvis du klikker på navnet hans, så kommer du til en fin artikkel om han og livet hans. Det er en sterk historie om rusmisbruk, kriminalitet, helvete på jord, om vilje, tilfeldigheter og et liv som igjen har blitt et godt liv.

Han har nemlig blitt treningsnarkoman, og er nå på vei fra Larvik til Nordkapp. Og tilbake.....
(Artikkelen over er fra ifjor høst, men er så godt skrevet, så jeg tok den med for de av dere som er interessert i en god livshistorie.)

Men så var det tilbake til Røros.

Igår sto det nemlig i avisa vår ØstlandsPosten:

"At verden ikke er så stor, kan denne lille historien bekrefte. Den fikk vi fra tidligere Torstrand-rektor Torkel Kaupang som nå bor på Røros og holder ØP. Mandag satt han på trappa og leste om larviksgutten Torgeir Larsen som skal sykle tur-retur Nordkapp og underveis fortelle om sitt liv som narkoman.
- Og tror du ikke at det plutselig stoppet en mann i veikanten og spurte om veien videre. Det var ingen andre enn Torgeir Larsen. Du snakker om tilfeldighet! Jeg og samboeren min Unni ba ham selvsagt bort til oss og vi utvekslet historier om gamle kjente fra Larvik. Virkelig artig var det. Mannen dukket altså opp akkurat i det øyeblikket vi leste om ham i avisen."

Jeg synes dette var artig, og har dere hengt med nå helt til slutt, så har dere også fått en fin historie, og litt innsikt i livet til dem som lever i skyggen av samfunnet.
Og er kanskje som meg bittelitt mer takknemlig for det som er trygt, fint og godt i livet mitt.

The house that built me

Jeg så på Country Music Award på TV nylig. Fine greier. Jeg liker køntri, jeg.

Og på slutten fikk jeg med meg noe med Årets sang og Årets video-eller noe.

Miranda Lambert. Har ikke hørt om dama, jeg. Følger visst ikke så godt med i Køntri-verdenen lenger.

Men hva het den videoen de refererte til? THE HOUSE THAT BUILT ME.

Hmmm. Høres fint ut. Får sjekke YouTube.....

Og videoen var nydelig. 

Bandbussen til Miranda stopper utenfor et hus, og dette er huset hun har vokst opp i. Her er hunden hennes begravet i hagen, og det er merker som hun har laget på verandaen.

Og har noen av dere gjort det hun gjør her i videoen? Ringt på hos noen vilt fremmede og spurt om å få se huset deres, fordi du har der bodd en gang?

Jeg har gjort det, og det er veldig rart å komme inn i sitt barndomshjem etter mange år. Alt er liksom mye mindre enn du husker. Rommene som var så romslige og store er plutselig veldig små. Det er til og med lavere under taket. Luktene er ikke som før.

Men i mitt tilfelle var faktisk mye som før allikevel. Huset jeg vokste opp i var et småbruk vi leide, eller forpaktet som det heter, av godseieren. De siste årene har stedet vært fritidsbolig for barnebarna til hun som bodde på gården FØR oss! Så de har også gode barndomsminner fra stedet. Men fordi det er et sted de leier, så har de ikke pusset opp så veldig. Så som sagt var mye som før.

Her var jeg et lykkelig barn i trygge omgivelser.
Her var jeg en forholdsvis grei ungdom i trygge omgivelser.
Her opplevde jeg gleder og sorger. Mest gleder.
Her var det slit og strev ute på jordene om sommeren.
Her var det dovne kvelder foran TV'n om vinteren og fredagskvelder med kortspill, moro og besøk av bygdas folk.
Her var det mye gjester men også mye stillhet, fred og ro.
Her er det; huset hvor jeg ble den jeg er:

Du har kanskje også vært så heldig å ha bodd lang tid på ett sted  i din barndom, og vet at stedet alltid vil være en viktig del av din minneverden? Har du ikke besøkt stedet på en stund? Kanskje du skulle dra dit og banke på?

Jeg vet ikke om historien og videoen til Køntri-Miranda er sann, eller bare oppdiktet for å matche en fin sangtekst. Men de gode minnene som den trigget hos meg er iallefall sanne.

Vil du se videoen med Miranda Lambert, så trykk HER og nyt noen fine minutter........

Pynting av bil

Vi ryddet litt her om dagen. Etter at hjemmekinoanlegget kom i hus, så var det kanskje på tide å kvitte seg med VHS-kassettene.

Og inniblant der lå det en fotokonvolutt merket Kodak. Hva var dette, tro???

Oj, her er jammen bildene fra noen år tilbake (- før digitalkamera) hvor jeg og min mann skulle kjøre et brudepar.

Sånne oppdrag er jo stas, så med tilgang på fin bil satte vi igang å pynte fredag kveld. Her skulle det bli overdådig pynting!!

Men til tross for hauger med tyll, silkeblomster i hauger og lass, eføy herfra til månen, brede gullbånd og allverdens greier, så ble det spinkelt allikevel, synes jeg.

Og jada, vi hadde diverse ballonger, plastbokser og greier hengende etter bilen. Her er det gjemt under bilen mens vi venter på brudeparet så det skulle se pent ut. Turde ikke ha tunge ting som kunne løsne og treffe andre biler. Skulle kjøre et stykke.

Eføy fra hagen.

Legg også merke til heklet duk i ledig passasjersete foran til pynt. Det henger tyll mellom forsetene også, så brudeparet ser rett på det.

Og under ser jeg at det er pyntet med roser i dashbordet. Det hadde jeg nesten glemt. :-)

Bilen var bare alt for stor!!! Pynten forsvant liksom, og en måtte nær innpå for å se hva som var gjort.
Men endel kvinnelige gjester hadde sansen og beundret verket.

Jeg skal også fortelle litt om selve kjøringen.
Jeg har giftet meg, men det var uten alt det obligatoriske styret. Fort gjort på kontoret. Funker fremdeles!
Men når en har levd noen år, så har en jo samlet litt erfaring og info i hodet, og det brukte jeg nå på dette oppdraget. Jeg har vært i nok bryllup til å se hva brudeparet og særlig bruden trenger iløpet av dagen.

Vi skulle kjøre brudeparet og noen av brudepikene/brudesvennene  til et sted ved sjøen hvor bildene skulle tas. Min mann kjørte brudeparet i den fine bilen. Forlovere og resten av barna (- tror alle nevøer/nieser var med og fulgte brudeparet til alteret) kjørte i min bil og en bil til som de hadde fikset selv.

Jeg visste da at bruden hadde tilbragt formiddagen til pynting i frisørsalongen. Hadde hun fått noe mat der, tro?
Hva hadde brudgommen gjort på formiddagen? Stresset, sannsynligvis.
Og forlovere/mødre/oppspilte brudepiker?? Hadde de hatt tid til å spise?
For hva skjer når brudebilder skal tas; jo, DET TAR TID!!!

Så skal alle til festlokalet, skåle, hilse og hele pakka. Det betyr at det ville blir en goooood stund til festmiddagen skulle serveres.

Så da vi kom fram til stedet for fotograferingen åpner jeg bakluken på bilen hvor det var ferdigsmørte rundstykker og vann til alle. Gjett om det ble godt mottatt!!!

Bruden var kjempesulten, og jeg så jeg ga henne ny energi for dagens krevende program.
Barna og en stresset forlover spiste i takknemlighet. Det var tydelig at dette var virkelig noe de trengte. For dere har vel kanskje opplevd det selv; folk som er sultne yter ikke sitt beste, og er i dårlig humør!!
Gi folk mat, så har du med hyggelige og medgjørlige mennesker å gjøre. Vanskeligere er det ikke.

Brudebildene ble fine, og alle var blide. (Vel, han minste brudesvennen var litt vanskelig å holde i ro, for han ville heller leke i fjæra i findressen sin enn å stå oppstilt sammen med de andre....)

Etter fotograferingen kjørte vi endelig paret til festlokalet og resten av gjestene. Puh....dette gikk bra. Ikke regn heller.

Og så skal jeg fortelle bittelitt om brudeparet. De traff hverandre via nettet, skjønner dere, og det synes jeg er så fint. Det er ikke lett å finne noen på fest eller på by'n! Internett fungerer, det har jeg sett blant kjente og familie, og lest om mange eksempler på.
Og dette er jo noen år siden som sagt, og de er fremdeles gift og har det bra!!!

Heisann!! 

Jeg har visst scrappet en hel bil, jeg!!

Kloke ord

Idag var jeg på treningssenteret. Okeeeeeeey, tenker du. Det var jo veldig interessant (gjesp).

Lånt bilde av Smash Gym Fitness

Men da zumbatimen skulle starte sa instruktøren noen fine ord til oss. Hun gjør ofte det, og nå bestemte jeg meg for å notere det ned.

Instruktøren ba oss først huske på hendene våre når vi skulle danse. "Lat som om du holder et egg mellom tommel og langfinger", sa hun. "Og strekk ut de andre fingrene."

Prøv det; ser du hvor elegant det ser ut når du danser og beveger armene?

Så sa hun: "Legg følelser i bevegelsene. Og de følelsene skal bare være gode."


Jeg kjente straks at skuldrene mine senket seg noen hakk, og jeg husket også på det hun sa sist jeg var på denne glade dansetimen:

"Smil når du gjør feil, smil når du får det til, og smil når du går ut herfra etter timen. Da er jeg fornøyd."

Igår hørte jeg på distriktssendingen på radio. Der var vår multikunstner og eminente felespiller Knut Buen fra Telemark på besøk. Han har ofte mye klokt å si, og denne gangen avsluttet han med dette om Therese Johaug og hennes friske vesen: "Ho e som den fyste blåveisen om våren!"

Bildet er lånt.

Da har jeg ikke mer å fortelle i kveld. Sees snart igjen.