| Det er nesten som om tanken, "ja sjølvsagt" kjem til meg. -når dette tok i mot oss i Agatunet på søndag. I dåp til vår Alfred. For det er i møtet med uterommet, og med det vidunderlige nye liv -at eg tenkje at det er noko som er større. Noko som er ubegripeleg. Noko som er i det gode. |
| Og ei av mine finaste las ut, til oss. |
| Frå dette, dette vakker, kom vatnet som forsiktig rørte ved vår son, Syriner. |
| Også bror, min. og barnesong og blåseinstrumenter og fjelltoppar med snø og hus i klynger |
| Og son, min. Som kvilar seg i korg, i skuggen av gullregn og historiske hus. |
| Born av Sørfjorden. I lukka. |
| Krinsar rundt og om, det nye liv. Våre finaste. |
| Også kom besto mi. Ho er meg så kjær, me sov ved sida av kvarandre. -i sengkler med syriner på. I midten den nyaste, Alfred. |
| Også Utne Hotel, pynta til fest. Sjølvsagt med fotografi. |
| Bordkort = bilde av kvar gjest. |
| Det oppleves som eit lite eventyr for oss. Ei reisa. Heima etterpå opna med champangen, fekk ei fin på besøk. Satt på trappa i mainatta drakk bobler og synes sjølv at me hadde fått noko heilt spesielt med oss. |