Fineste filmen på lenge!

Jeg er så heldig å være med i et uformelt, lite filmfellesskap her i bygda. Vi treffes med ujevne mellomrom og ser filmer som en av oss tror de andre kan ha glede av å se. Gjerne filmer litt utenom det vanlige.

For noen uker siden stod "Stormskjærs-Maja" på programmet. 

Jeg hadde hørt om filmen fra en venninne som bor i Asker. Hun hadde den sett den på formiddagskino, og anbefalte den varmt og henført. 

Filmen sveipet som snarest innom norske kinoer i høst, i Bodø med visstnok bare én visning. Den gikk meg hus forbi. Jeg tenkte jeg fikk vente til den kunne streames, men glemte den vel litt av.

Flaks, da, at andre tok ansvar, sånn at jeg fikk sett den! Damen som introduserte filmfellesskapet for vidunderet, hadde selv vokst opp med Stormskjærs-Maja som tv-serie midt på 1970-tallet.

Daværende tv-serie og filmen anno 2024 er basert på Anni Blomqvists fembinds bokserie om Maja. 

Handlingen finner sted i den ålandske skjærgården på midten av 1800-tallet. Den 17-årige Maja giftes mot sin vilje bort til fiskeren Janne. Som fiskerhustru må hun klare seg alene på det karrige Stormskjær i lang tid av gangen, med en barneflokk som stadig vokser.

Alt i denne filmen sitter. Og det er sannelig ikke ofte jeg kan si om en film. 

Og jeg tror aldri før det har hendt at jeg syns en film på nærmere tre timer er akkurat så lang som den bør være. Jeg ville ikke klippet bort noe. Alt trengtes for at historien og karakterene skulle få vokse fram på en troverdig måte.

Jeg skjønner godt at Stormskjærs-Maja har høstet priser på filmfestivaler over hele verden.

Det er en gripende handling. Troverdige skikkelser som får lov til å utvikle seg. Drivende godt skuespill, ikke minst av hovedpersonen, spilt av Amanda Jansson (som jeg mest kjenner som hovedperson i krimserien "Den tynne blå linjen"). Dundervakre naturscener og interiører som gjorde overraskende stort inntrykk på meg. Den som er interessert i strikk og tekstiler vil også finne godbiter å hvile øyet på. Filmen er både et storslått drama og en nærstudie av det dypt menneskelige.

Se den om du får sjansen!

Enda en film jeg kan anbefale

Da ungene var små var det utrolig fort gjort å etablere en ny vane. Hadde vi gjort noe på samme måte to ganger, forventet de at vi skulle fortsette å gjøre det sånn. "Jamen, vi bruka jo å..."

Nå er visst idErik og jeg i ferd med å etablere en ny og veldig koselig helgevane: Kino på lørdag ettermiddag! Ikke hver uke (det har skjedd TO ganger), men jeg har i hvert fall oppdaget at dette er et prima tidspunkt å se film på. Det kan kombineres med noen små innkjøp i byen, besøk hos svigerfar, smørbrød på kafe - og når vi kommer ut fra kinoen er det fortsatt masse helg igjen.

Sist helg så vi den norske "Staying alive". Dette er spillefilmdebuten til regissør Charlotte Blom, spilt inn på Grünerløkka i Oslo. På rollelisten står blant andre Agnes Kittelsen (som fyller rollen sin veldig bra!), Anders Baasmo Christiansen og Linn Skåber.

Filmen er lansert som komedie. Og jada - den har sine lattervekkende momenter. Men jeg synes faktisk grunntonen i filmen er alvorlig og trist. Det handler om utroskap, svik, smerte og atskillelse.

Jeg ser at anmeldere innvender at filmen er for kort og at den tar snarveier for å bli ferdig på sine 1 time og 23 minutter. Det er jeg enig i. Jeg skulle gjerne sett "Staying alive" som tv-serie, med god tid til å følge skikkelsene og deres utvikling.

Men - en film jeg kan anbefale!

PS: Det var to menn i kinosalen. 

"The imitation game" - god film!

Sist lørdag var jeg på kino og så "The imitation game". Filmens hovedperson er matematikkprofessoren Alan Turing, medrivende spilt av Benedict Cumberbatch (han som spiller den nye Sherlock).

Turing får et hemmelig oppdrag under andre verdenskrig: Å knekke koden i tyskernes krypteringsmaskin Enigma.

Filmen veksler i tid; fra Turings oppvekst og ungdom til hans iherdige arbeid med kodeknekkermaskinen, som han av spesielle grunner kaller Christopher.

Like mye som å være en film om kryptering og krigsdrama handler filmen om Alan Turings vanskelige liv som homofil, i et England der homofili er forbudt ved lov.

Filmen er regissert av norske Pål Tyldum. Den fikk ingen av de fire Golden Globe-prisene den var nominert til, men kanskje vanker det Oscar. Uansett: Denne filmen likte i hvert fall jeg. Godt fortalt!

Filmpolitiets anmeldelse kan du lese her.

PS for strikkerne blant oss: Masse fine strikkeplagg. Sjekk kofta som Keira Knightley har på seg på bildet :-)

 

Tolv år som slave

Da vi var i Tromsø for noen uker siden gikk vi på kino for å se "Tolv år som slave". Det endte i tårer for opptil flere av oss...

Filmen bygger på den autentiske biografien som afroamerikanske Solomon Northup skrev om sine tolv år som slave. Northup er, idet filmen og historien starter, en fri mann i slavetidens USA. Han lever et lykkelig familieliv i New York, men blir kidnappet og solgt som slave.

Her kommer vi tett på "den hvite manns heslige ansikt" - et menneskesyn og en grådighet og en ondskap langt bortenfor alt vi vil kjennes ved. Svart/hvitt og satt på spissen, ja vel, men svært gripende. Godt skuespill, godt filmarbeid. Dette er rett og slett en veldig god film.
(Og det er jeg ikke alene om å synes. Den vant tre priser under årets Oscar-utdeling, deriblant for beste film.)

Nå utgis boka på norsk, og den skal jeg skaffe meg. Tolv år komprimert til en to timer lang film gir selvsagt slipp på en rekke nyanser. Det skal bli interessert å lese hele historien.

Den lange gressklipperferden

Jeg bor i ei bygd som er ganske lita, men som har alt. Til og med sin egen filmfestival. Lørdag for et par uker siden satt jeg hele dagen i en ominnredet låve sammen med ca. 30 sambygdinger og så film. Festivalen er et privat arrangement, iscenesatt av et filmelskende ektepar. Jeg er så glad jeg står på gjestelisten.

En av godbitene i årets festival var "The straight story". En stillferdig og rørende film (faktisk regissert av David Lynch) om en gammel mann som krysser USA - 500 km på en gammel gressklipper/liten traktor.

Filmen bygger på en sann historie. Alvin Straight beveger seg fra Iowa til Wisconsin for å treffe sin bror Lisle, som han ikke har sett på mange år. På veien treffer han alt fra tenåringer på rømmen til en gammel veteran fra andre verdenskrig. Med sine enkle historier gjør Alvin sterkt inntrykk på disse karakterene som farger hans pilgrimsreise.  

Richard Farnsworth ble Oscar-nominert som «Beste mannlige skuespiller» for sin portrettering av Alvin Straight. Han er den eldste person noensinne nominert til en Oscar for beste skuespiller. (Han hadde for øvrig kreft i siste stadium under innspilling av filmen, og begikk selvmord året etter, i en alder av 80.)

En poetisk perle av en film. Se den om du får anledning!

Alt den dama får til!

Det er ingen hemmelighet: Jeg er dypt fascinert av Meryl Streep. I mine øyne er hun den beste kvinnelige skuespilleren i vår tid. Hun er tilsynelatende uten alder. Hun blir sine roller; hun spiller så godt at jeg glemmer det er henne.
Nå har jeg endelig sett "Jernkvinnen", hvor hun gjør en fantastisk tolkning av Margareth Thatcher. Jeg vet ikke hvor rettferdig filmen kan sies å være mot Storbritannias eks-statsminister, men Streep er utrolig god.

For noen få år siden var hun saftig og forførende i Mamma Mia. I "Jernkvinnen" er hun subbende, grå og forvirret. Store sprang i rollene, men alltid overbevisende utført.

Har du ikke sett "Jernkvinnen", må du skynde deg før den blir tatt av plakaten.

Et utdrag av Meryl Streeps filmografi (jeg har sett mange av dem, men ikke alle):

• Jernkvinnen (2012)
• Julie & Julia (2009)
• It's Complicated (2009)
• Mamma Mia! (2008)
• The Devil Wears Prada (2006)
• En serie uheldige hendelser (2004)
• The Hours (2002)
• Broene i Madison Country (1995)
• The River Wild (1994)
• Åndenes hus (1993)
• Et skrik i mørket (1988)
• Sofies valg (1982)
• Manhattan (1979)
• Kramer mot Kramer (1979)
• Hjortejegeren (1978)

At hun snubler litt under en prisutdeling gjør henne bare enda mer menneskelig.

Gjenkjennelse på solsidan

Jeg liker å se tv-serier på dvd. Det er perfekt de kveldene jeg har lyst til å "se ett eller annet", men fjernsynstilbudet er tragisk og en hel film blir for lang. Da passer det perfekt med en episode (som gjerne blir til to eller tre, og tidsmessig kunne jeg like godt sett en helt film, meeen.)
Akkurat nå koser idErik og jeg oss med den svenske "Solsidan", som visstnok har vært sendt på TV2 på lørdagskvelder, men det har gått meg hus forbi.

Solsidan handler om parene Alex og Anna samt Fredde og Mickan i Saltsjöbaden i Stockholm.


Anna och Alex har nettopp fått sin førstefødte, datteren Wilma. Anna har fullt opp med å prøve å passe inn i barselgruppen, med alle dens uskrevne regler. Fredde og Mickan jobber hardt med fasaden som Solsidans rikeste og lykkeligste par, og selveste naboen fra helvete - Ove Sundberg - dukker opp overalt, til enhver tid beredt til å snylte på andre.

Det er statusjag, anstrengte forhold til foreldre/svigerforeldre, besværlige barndomskamerater, krangel om fordeling av husarbeid, sjalusi og mistenksomhet, forfengelighet og angst for å gå ut på dato. Komisk på overflaten, men ofte med et visst dyp, og utvilsomt til å kjenne seg igjen i.

Denne serien humrer jeg godt av.
Har du noen serietips?

Utsøkt kinoglede

Det går ikke så lang tid mellom hvert kinobesøk. Både idErik og jeg er glad i film, og på kino holder jeg meg stort sett våken helt til filmen er slutt. I sofakroken hjemme sliter jeg litt mer...

Onsdag så vi "Kongens tale" - en britisk film med en fengslende historie, utpreget gode skuespillerprestasjoner, bra lyd og flott filming. Jeg har sett filmen omtalt med beskrivelsen "kvalitet i alle ledd". Jeg er helt enig.

Handlingen bygger på virkelige personer og hendelser. Nøyaktig hvor sannferdig den er, vet jeg selvsagt ikke, men den sies å bygge på grundig research og sågar tilgang på dagbøker. Filmen er en unik kombinasjon av morsom og dypt bevegende.

Jeg kan ikke komme på å ha sett Colin Firth spille bedre enn han gjør her i rollen som hertugen av York, etterhvert Kong George VI. Men enda mer sjarmert ble jeg kanskje av den ukonvensjonelle, australske talepedagogen Lionel Longue, som spilles av Geoffrey Rush. Også hertuginnen, spilt av Helena Bonham Carter, framstilles på en medrivende måte.

Hertugen av York sliter med stamming og snakker helst ikke offentlig. Dette blir et formidabelt problem når hans eldre bror, Kong Edward, i 1936 gir opp tronen for å gifte seg med Wallis Simpson. Den stammende hertugen blir plutselig Kong George VI.

Stamming er selvsagt et handikap for en offentlig person i den nye tid, hvor det forventes ikke bare opphøyet vinking til folket, men direktesendte radiotaler. Andre verdenskrig er under oppseiling, og kan det knyttes større forventninger til en kongelig tale enn ved krigsutbrudd?

Motstrebende følger hertugen behandlingen han får foreskrevet hos Longue. Talepedagogen finner med uredde metoder veien innunder huden på den forknytte hertugen/kongen, og et spesielt vennskap utvikler seg. Men vil behandlingen være tilstrekkelig effektiv til at kongen kan gjennomføre talen til folket med æren i behold?

At filmen er nominert til hele 12 Oscars er ikke rart. Pass på å få den med deg, du også!

Pludrehanne vil ha mer II

Har du sett filmen "Another year" ?

Hvis ikke kan jeg bare anbefale at du får den med deg mens den enda går på norske kinoer.

Da filmen var ferdig etter 129 minutter - som jo tross alt er drøyt to timer - hadde jeg overhodet ikke fått nok. Jeg skulle gjerne fulgt hovedpersonene enda et år.

Det er godt når film byr på mer enn vakre ansikter og lekre antrekk. Dette er en sånn film. Så er den da også britisk, ikke amerikansk...

Alminnelig loslitte mennesker i alminnelige, loslitte klær, med dilemmaer og livshistorier man kan kjenne igjen. Fra eget liv, fra nabolaget, fra arbeidsplassen eller mennesker man har hørt om.

Vi følger fire årstider i livene til det middelaldrende ekteparet Tom and Gerri (Jim Broadbent og Ruth Sheen), deres 30-årige ungkarssønn Joe og Gerris single kollega Mary (Lesley Manville).

Filmen er sterk og stille på samme tid. Melankolsk og morsom. Til og med kritikerne liker den.

Kort sagt: En fin film, der man blir sittende litt ekstra i kinosetet i håp om at det kommer en episode til.

Helt sikkert, kanskje

Har du lyst til å se en avslappet, morsom, varm og tvers igjennom koselig film? Da anbefaler jeg "Helt sikkert, kanskje". Eller som den heter på originalspråket, "Definitely, maybe".

Aftenposten skrev om filmen:

"Will Hayes (Ryan Reynolds) er en Manhattan-pappa midt i skilsmisse. Den ti år gamle datteren Maya (Abigail Breslin) vil vite hvordan han møtte moren hennes - og ikke bare "vi ble forelsket og så fikk vi deg".

Hun får hele opprullingen av farens kjærlighetsforhold til tre høyst ulike kvinner.

Filmen har underholdende regigrep, ganske smarte dialoger og fine typer som ikke er for karikerte.

Ryan Reynolds (kjent fra Pizzagjengen) markerer seg som en kjærkommen avløser for Hugh Grant. Han har utstråling og utseende, er uanstrengt morsom og i gjennomgående opplagt samspill med alle de tre damene - både overjordisk vakre Rachel Weisz, men også Isla Fisher (hun gærne fra Wedding Crashers) gjør gode prestasjoner."

Personlig falt jeg veldig for datteren Maya/Abigail Breslins spill. Det var hun som fikk meg til å smile/le mest av denne trivelige, romantiske komedien.

Så - hvis sommerværet svikter og du får lyst på en kveld foran skjermen: Se denne!

Evige øyeblikk

Det er spennende å følge utviklingen i norsk film, og det går framover, men det er svenskene som virkelig kan film.

"Maria Larssons evige øyeblikk", regissert av Jan Troell, er en film jeg trygt kan anbefale!

NRKs filmanmelder Helen de Bellis, som stadig gir meg lyst til å gå på kino, gir filmen terningkast 5 og beskriver den slik:

Filmen er basert på en bok skrevet av Jan Troells kone og handler om hennes egen slektning Maria Larsson. Maria (ypperlig spilt av Maria Heiskanen) vinner et fotoapparat i lotteriet. Hun vet ikke hvordan det skal brukes og vil selge det.

Fotohandleren, som er betatt av Maria, lærer henne fotografiets teknikk. Det viser seg at hun har en fotografs øye for øyeblikket. Hun fremkaller bilder på kjøkkenet og får til og med en kundekrets. Det gir henne en selvstendighet som ektemannen oppfatter som en trussel.

Maria får sju barn, som hun oppdrar, vasker og holder orden på. Hun skrubber golv om dagen og syr for de kondisjonerte om kvelden.

Ektemannen, spilt av Mikael Persbrandt, er altfor glad i sprit. Han banker kone og barn i fylla, er en jentefut, men også en sjarmerende far og gledesspreder som spiller trekkspill og synger. Dessuten er han er hardt arbeidende sjauer på brygga, hvilket er et blodslit. Denne kompliserte rollen er som skapt for Persbrandt.

"Maria Larssons evige øyeblikk" er en engasjerende og gripende historie og visuell vakker filmkunst. Jan Troell er en mester i å skildre tiden og miljøet. Her er det ikke bare snakk om kostymer og dekor, men autentiske holdninger og språk.

God norsk film 2

Det lå i kortene at jeg skulle omtale enda en god, norsk film. Vinterferien har gitt tid til litt ekstra familiekos, blant annet med film. Lørdag så vi ungdomsfilmen Yatzy, basert på Harald Rosenløw Eegs roman ved samme navn. Boka kom ut i 2004.

Denne forfatteren dumpet jeg tilfeldigvis borti for mange år siden, da jeg i all hast var innom biblioteket for å låne lydbok til en lang kjøretur. Jeg leste bakpå bøkene, og syntes Glasskår hørtes bra ut. Det var den også. Jeg skjønte først etterpå at dette strengt tatt var en ungdomsbok. Og det er en kompliment til forfatteren.

Yatzy er også en god historie, som etter min mening har mye å tilføre både ungdom og voksne.

Hovedpersonen - 15 år gamle Daggi - blir sendt fra Oslo til en ny fosterfamilie på landet. Han møter den nye verden all mulig motstand, og besværlig bagasje. Romansen med Gloria gir ham et lyspunkt i hverdagen, men minner fra fortiden truer med å ødelegger alt. Daggi blir nødt til å innse at hans største fiende i verden er han selv.

Filmen er regissert av Katja Eyde Jacobsen, og selv om hun er lei av å bli frontet som "en av få kvinnelige norske regissører", blir jeg glad over at kvinnene tar grep. Både Yatzy og Upperdog har kvinnelig regissør, og jeg liker virkelig jobben de har gjort!

Anmelderne møtte Yatzy med sånn passe begeistring. Her i huset bestod publikum av to voksne, en 14-åring og en 16-åring (som fulgte sånn halvveis med fra sidelinja).

Vi likte den!

God norsk film 1

Flere parallelle historier med substans.

Ekte følelser og realistiske dilemmaer.
Talentfulle, unge og nokså ukjente skuespillere.

Våken og gjennomtenkt regi.

Jeg har endelig sett den norske filmen "Upperdog", og må bare varmt anbefale andre etternølere å gjøre det samme. En virkelig god film! Jeg skjønner godt at et tilnærmet samlet kritikerkorps var rause med terningprikkene etter premieren sist høst.

Vi møter en reklamemann type bortskjemt drittsekk, en dobbeltarbeidende polsk kvinne, en norsk-vietnamesisk kafévertinne og en nordnorsk student med soldatfortid fra Afghanistan.

Etter hvert vikles de fire inn i hverandres liv på troverdig vis.

Et ekstra pluss ved filmen (for meg) er at en av hovedrolleinnehaverne - Mads Sjøgård Pettersen - er en av "vårres karra", dvs han kommer fra nabokommunen Sørfold. Jeg har lest mye om hans prestasjoner, og det var spennende å få se dem selv. Gleder meg til å se mer av både ham og de øvrige hovedrolleinnehaverne.

Upperdog er den mest nominerte filmen til Kanonprisen som deles ut under Kosmorama-festivalen i Trondheim, blant annet for beste regi og beste manus.

Nydelig film!

I kveld har vi sett "Bienes hemmelige liv" på dvd. Filmen er basert på Sue Monk Kidds roman fra 2002 ved samme navn, og var en ren nytelse.

Handlingen finner sted i de amerikanske sørstatene i 1964. 14 år gamle Lily Owens lever alene med sin brutale far. En grusom tragedie gjorde henne morløs som fireåring. Livet blir etter hvert ikke til å holde ut. Lily og den fargede husholdersken Rosaleen rømmer - og finner et hjem hos tre søstre, som driver en blomstrende bifarm.

Jon Selås i VG skrev: "Dette er en film som vil skille publikum! Den er full av sterke følelser, dramatikk på raseskillets grunn, teologisk utprøving og temmelig tydelig på både søkingen etter kjærlighet og meningen med livet. Med honning og bier som det sentrale symbol. En breddfull skje med honning, med andre ord. Som jeg svelger gladelig. Og grunnen til det er først og fremst at menneskene i historien - kvinnene - blir så til overmål å bli glad i og bry seg om. Dette er styrke, dette er stolthet, dette er stor kjærlighet! (...) Her og der lurer man selvfølgelig på om det blir for mye. Men, nei; for meg finnes det hele tiden elementer som griper fatt, utvider horisonten og øker bredden på historien. De usentimentale får ha meg unnskyldt."

Jeg er ikke av de usentimentale. Denne filmen var bare nydelig!

Jeg har ikke mange prinsipper, men...

Jeg blir alltid så sulten av å besøke bloggen din, er det flere av mine lesere som sier.

Bagateller, sier jeg. Bagateller, i forhold til hvor lekkersulten du er etter å ha sett filmen "Julie & Julia".

Av prinsipp ser jeg alle filmene Meryl Streep spiller i - helt siden jeg falt for henne i "Kramer mot Kramer" på slutten av 70-tallet.

Og hun har aldri skuffet meg. Heller ikke denne gang.

Meryl Streep gjør en fantastisk rolle som kokebok-ikonet Julia Child.

Og Amy Adams spiller en av mine kolleger (ha-ha) - bloggeren Julie, som setter seg fore å teste alle de 524 oppskriftene i Julia Childs berømte kokebok "Å mestre den franske kokekunst", i løpet av ett år.

Filmen baserer seg på to sanne historier som foregår på henholdsvis 1940-50-tallet og i 2004, og som flettes inn i hverandre. Ytterst fornøyelig, velspilt og delikat. Og altså sultfremmende.

Andre gode "matfilmer":

Frankie & Johnnie

Babettes gjestebud

Stekte grønne tomater

Sjokolade

Volver

Kongelig varieté

Vi har brukt opp hele oktober og tatt hull på november. Helgen ligger bak oss og ei ny, travel arbeidsuke foran oss.

Søndag kveld ble tilbrakt foran skjermen, med strikketøy i hendene. Vi valgte "The other Boleyn girl", eller "Søstrene Boleyn" som den (kjedelig nok) heter på norsk.

Filmen tok oss med til det britiske kongehus på 1500-tallet og Henrik VIIIs umettelige kvinneappetitt og ikke minst: hans desperate iver etter en mannlig tronarving.

Her er romantikk, politikk, intriger og begjær. I hovedrollene Scarlett Johansson og Natalie Portman. Filmen er rene kjoleparaden. Kostbare brokadestoffer og vakre farger så langt øyet kan se.

Filmen er blitt kalt "damebladvarsjonen" av Tudor-historien - og ja, jeg likte den. Men selv om alt er glanset og vakkert, er det fryktelig opprørende å se kvinner som regelrett handelsvare.

Da filmen var ferdig, hadde jeg fortsatt litt garn igjen å strikke opp, så jeg byttet kanal. Til min glede oppdaget jeg at NRK viste filmen "The queen", hvor Helen Mirren gjør en fantastisk tolkning av dagens dronning Elizabeth av Storbritannia. Handlingen utspiller seg i ukene etter prinsesse Dianas død høsten 1997.

Begge filmene tar utgangspunkt i faktiske hendelser i det britiske kongehus, men dikter fritt og temmelig tabloid.

Likevel - da jeg la fra meg strikketøyet, slo av tv'en og tok kveld hadde jeg en følelse av at filmene formidler en flik av sannheten - om et kongehus som tror folket er til for dem og ikke omvendt, og der brysomme kvinner kan byttes ut.

Begge filmene kan i hvert fall anbefales!

Herlig helg!

Helga startet fabelaktig for mitt vedkommende, med Yess kvinnekongress på Rognan hele fredag. Du kan lese mer om den på Eirins blogg.

Som konferansier sydde hun arrangementet sammen, og krydret det hele med historiefortelling. Jeg har hatt Sikanda Njiganga - Jenta som vandrer i måneskinnet - med meg hele helga!

I dag har jeg strikket ferdig en hettedress til vår bittelille nevø. Jeg har også ordnet oktobergave til min hemmelige venn på Hobbyboden, og gjort forberedelser til adventkalendervenn som jeg skal ha i førjulsukene, også det i regi av Hobbyboden.

idErik og jeg liker å se film. Denne helga leide vi "Last chance Harvey", med to av mine favorittskuespillere i hovedrollene - Dustin Hoffman og Emma Thompson. Det var en både trist og gripende og veldig god film - anbefales!

Lørdag kveld fikk vi endelig tatt i bruk jentenes SingStar, som har ligget uåpnet siden de fikk det SIST JUL! Vi sang til vi ble såre i halsen, og skjønner ikke hvorfor vi ikke har debutert for lenge siden. Kjempeartig!

Det hører med til historien at jeg fikk latterkrampe da jeg hørte opptak av meg selv på ABBA-slageren "Knowing me, knowing you". Det var det dype a-ha'et som følger etter tittelstrofen som gjorde utslaget. Prøv sjøl! A-ha.