Vilje, valg og konsekvenser

Kari Jaquesson har gitt støtet til en viktig debatt den siste uka: Hvem har ansvar for den omseggripende overvekten? Hun har egget på seg mange, som tolker hennes utsagn i retning av at "feite folk er late". Det har hun imidlertid aldri sagt, og jeg anbefaler alle å lese Karis blogginnlegg her.

Samfunnsmedisiner Per Fugelli på sin side mener helsefundamentalistene er farlige for folks helse, fordi de rammer de overvektiges selvbilde og stolthet, og får folk til å føle seg feile.

Og jeg på min side - en skarve synser som "av og på" har slitt med å være tilfreds med vekta i snart 30 år - kan vel få ytre meg, jeg også.

I min barndom var det på en måte to tjukke folk i Norge: Marve Fleksnes og Elisabeth Grannemann. (Og jeg er ikke engang sikker på at vi ville lagt merke til dem i dagens gatebilde, for det er blitt så mye, mye vanligere å se tykke mennesker).

Hva er endret?

1) Det er fullt mulig å leve et helt stillesittende liv. Vi kjører/kjøres dit vi skal, underholdningen kommer hjem til oss og kontakten med venner kan skje via skjerm eller display. Maskiner hjelper oss med hus- og hagearbeid, og vi har dessuten mye lavere ambisjoner på dette området enn før.
2) En følge av punkt 1 er at trening er noe du spesifikt må bestemme deg for, utstyre deg for og iverksette - hyppig og jevnlig.
3) Forskjellen på helg og ørk i matveien er visket bort. Vi har råd til å spise "flott" hele uka.
4) Den mest usunne maten er mest profilert - vi ser den overalt, og den er veldig lett å spise i forbifarten. Det er også den som kommer oftest på "sjokktilbud".
5) Kunnskaper om matlaging er dårligere enn i tidligere generasjoner. Vi er mer prisgitt ferdigmat.

Jeg kan ikke tro at manglende kunnskap er årsak til samfunnsproblemet fedme. Går det an at noen ikke har fått med seg at sjokolade, chips, pizza og frityrstekt mat gir utrolig mange kalorier? Nei, jeg tror ikke det.

Det kan heller ikke ha gått noen hus forbi at mosjon er bra, ja, rett og slett nødvendig for å bevare helse og et noenlunde midjemål.

Jeg gjetter dessuten at de fleste overvektige helst ønsker en normalvektig kropp.

Hva er det da som gjør at vi velger i strid med bedre vitende? På tross av konsekvensene som er så uønsket?

Noen er sikkert late.
Noen er sikkert notoriske utsettere som skal begynne "på mandag", de skal bare nyte ferdig først.

Men jeg tror at en stor gruppe overvektige har bakenforliggende utfordringer. Mat har en større funksjon enn å skulle holde sulten unna. Godteri og snacks er mer enn noe som smaker godt.

Jeg skal selvsagt passe meg vel for å sette likhetstegn mellom overvekt og psykiske problemer. Det er ikke det jeg mener.
Men jeg er ganske sikker på at taktikken "å ta seg sammen" er dømt til kun å virke en liten stund (for eksempel de åtte ukene et Grete Roede-kurs tar), hvis man ikke samtidig får gjort noe med det som ligger bak kiloene - dersom ekstrakiloene skriver seg fra "selvmedisinering" mot stress, sinne, bekymring, dårlig selvbilde, mindreverdighetsfølelser.

Det gjelder ikke alle overvektige.
Men jeg vet at det gjelder mange.

Og jeg tror det ville være direkte lønnsomt i et helseperspektiv å ha et behandlingstilbud for disse lette tilfellene av psykisk besvær, som i sin tur fører til overvekt, som i sin tur fører til både fysiske helseplager og et større psykisk besvær.

Tjukke folk mangler ikke kunnskap.
De mangler ikke vilje.
De vet at de har et valg.
Men når følelser og fornuft går i utakt har følelsene en tendens til å komme først i mål. Og spist er spist.
Og så har du det gående...

Dette var dag 6 - 359 igjen