Anskaffelser

Det er heldigvis enklere med anskaffelser når regler for offentlige sådanne ikke må følges. Her i helt frivillig sektor skjer det etter innfallsmetoden basert på følelseskriterier. Og altfor ofte helt uten dokumentasjon. Det blir problematisk å ha oversikt, følge opp, ikke gjenta tabber - omtrent som i dagens amerikanske politikk.

Derfor har jeg laget litt dokumentasjon av det som står på vestverandaen akkurat nå. Ikkeplantedeanskaffelser. Søkbar, siden den er i bloggen. Og kanskje jeg finner en tidligere fil som jeg kan koble den til. Det ville vært supert. Men er høyst usikkert. Orden har jeg ikke for tiden, nei. Det er bare å beklage.

Tulipantre. Liriodredron.  Noen kaller disse x sinoamericanum - krysningene mellom tulipifera og chinense. Jeg har etpar fra før. De kan bli digre, men vokser tregt i starten. Fint, for på den måten har jeg plass til endel av dem. Iallefall en stund. Det ville jo være moro å få et til å blomstre engang. Dette er Doc. Deforce's Delight. Vanskelig å skille fra Chapel Hill,sies det.  Kanskje litt på fargen på blomsten. Det skal ikke bli lett, nei...

Acer	pseudosieboldiana	takesinense	saaaaktevoksende, lite tre. Må stå lunt
Adiantum	pedatum	Imbricatum	kanskje dobbeltkjøp - husker ikke disse bregnene på A
Arisaema	sp		Trenger ubegrenset av disse - og er litt utålmodig
Arisaema	sp		,
Arisaema	sp		,
Asplenium	trichomanes		dobbeltkjøp - vokser for tregt til å være alene
Athyrium	nipponicum	Metalicum	Stor variant av en jeg har flere små av
Cymbalaria	muralis	Alba	Tabbe?  Den var ubersøt....
Epimedium	grandiflorum	nana	Knøttis
Geranium	oxonianum	sp	Lave, lengeblomstrende
Geranium	oxonianum	sp	,
Geranium	oxonianum	sp	,
Geranium	sanguineum	Hvit bladkant	Liten og småvariegert - navnløs
Geranium	sanguineum	Hannelore	Diger blomst - knall cyklamenfarget
Liriodendron		Doc Deforce's Delight	Enda en. Denne skal også blomstre tidlig(ere)...
Pimpinella	major	Rosea	Gulrotblomst-ish staude. Kanskje dobbeltkjøp?
Populus	lasiocarpa		Digre blader - men kan bli stor. En test
Sanguisorba	tenuifolia	Standup Comedian	Høyere enn mine hvite tenuifoliaer
Sassafras	albidum		Kule blader. Setter rotskudd, men kanskje ikke herdig
Sorbus	wardii		Nytt forsøk
Thalictrum	kiusianum		Dverg, rosa liten blomst
Thalictrum	diffusiflorum		Nytt forsøk! Småbladet, digre blå blomster

Paeonia

Paeonia. Navnet med så mange vokaler at det er nesten umulig å skrive det riktig. Men det er én riktig måte, tross alt.  På norsk tror jeg derimot det er 50/50 som sier/skriver pion eller peon. Vi har ingen autorativ navnebestemmer heller, for norske hageplantenavn, så sånn fortsetter det nok. Noen misforståelser blir det, men sjelden uvennskap.

Trepionene har startet blomstringen i Strandhushaven. Den ved vannet først. Pioner er noen av de plantene som overraskende ikke bryr seg om salt. De kommer fra langt inni østasiatiske skoger, men havsalt - det er greit!  Fine planter!

Paeonia suffruticosa. Kjøpt på Hagemessa for mange år siden, og jeg har visst navnet , men ikke i dag.

De skal stå lunt, står det i bøkene. Det er bare tull. Denne står midt i sjøsprøytestbedet - og er aller først hvert år, med mengder av blomster.












Årets sølvvinner er en rockii-pion - Paeonia rockii. Av de ti importerte fra kina, holder fremdeles tre stand. Denne er plassert i haugen bak dammen - full sol  - mye vind og salt.  Tre blomster i år - én opp fra i fjor.





































Tre trepionerstår i kø. Den ene kommer fra en nedlagt have på Nøtterøy, og har ennå ikke blomstret her. I år har den en stor, gulaktig knopp.  Det blir spennende!





Det skjer ikke så mye som jeg hadde ønsket i haven, og det skjer endel som verken er planlagt eller ønsket. Jeg har jo valp. En 40-kilos vilter valp med en hang til å flytte store ting fort i haven.  Vi har funnet ut at istykkerbitte potter blir store sorte skjermer - som lett kutter mange tulipanhoder på veldig kort tid. Jeg vet ikke hvor nyttig den kunnskapen er?





Det jeg trodde var en genial plassering av små vårskatter, i opphøyde bed rundt Palmesypressen, var slett ikke genialt. Nå er de andrepet av sypressens ubarmhjertige rotnett, og må graves opp og flyttes til skogen. Graves er litt lettvint sagt - de må forsiktig vikles ut. Trillium. Anemonella. Anemonopsis. Anemoner. De står i kø og vil reddes.


Når jeg anser det som tomt, skal Helleborus og Hosta få et forsøk. Det ser ut som om de er tøffe nok til å kreve sin underjordiske plass.

Og innimellom glemmer jeg meg, og blir sittende - å luke!

Planlegging fra sengekanten

Når det blir mange uvirksomme dager, blir fokus trukket inn til de nære ting. De veldig nære ting. Det er igrunnen bare de jeg får øye på.

Haven fra sengen er et nytt perspektiv i planleggingssammenheng. Plutselig er den bortgjemte rosebuen og den hvite porten sentrale elementer.

Men på bildene synes rosebuen - men porten? Blitt borte!

Bak ivrige jordskokkstengler lever den sitt eget liv, og bidrar ikke til å dra øyet nedover i haven. Blikket glipper opp - til den selvfølgelige utsikten. Jeg vil gjerne at bildene skal være en have foran utsikten.

I dag har jeg hatt utetjeneste.

Ikke så mye - ME-risikoen for tilbakefall, fremover- eller sidefall er overhengende når verden bare er en tynn egg av hverdagsfunksjon.

Tilsammen 25 minutter ble det. Fordelt på fire økter.

1. En med Killer. Vips var alle stenglene meid ned. *Killer=Ryddesag

2. En for å rydde opp Killern og kjøre bil og henger ned på stranden.

3. En for å fylle hengeren.

4. En for å kjøre bil og henger opp igjen.

Det tok en hel dag.


En annen dag kan rosen bindes fast til buen.  Stativet kan flyttes. Spaden settes inn. Lønnen beskjæres. Stener ryddes. Lapper fjernes.

Men det hjelper.  Neste soloppgangsbilde slipper rotet i forgrunnen!

Det gjelder å legge listen så lavt at man nærmest er garantert suksess! Hurra :-)

Kirengeshoma palmata og/eller koreana

Kirengeshoma. Den kalles Månestråle på dansk og Voksklokke på svensk, og på norsk bruker vi visst begge om hverandre. Et godt argument for å bruke det botaniske navnet. Kirengeshoma er en stor, buskaktig staude med håndflikede blader og lange stengler med gule, vannrette, klokkeaktige blomster.

Den står på nippet til å blomstre igjen nå, men erfaring tilsier at det nippet kan vare mange uker.


I min lille skog står det to stykker. Og det finnes to typer av dem - kanskje. Jeg får ikke helt orden på det. Kanskje har jeg to like, kanskje er det bare småvariasjoner over samme tema, kanskje er den ene Kirengeshoma palmata og den andre Kirengeshoma koreana.

I år skal jeg forsøke å dokumentere begge plantenes utvikling, så dette blir en bloggpost med oppdateringer.


Dette er nummer 1. Den står ganske mørkt, får ikke direkte sol, men en god del lys mellom bladene på trærne over den.

De øverste knoppene er kommet lengst og de er avlange og klart gule i tuppen i dag 12. juli

 

Dette er nummer 2. Den står fem meter unna nummer 1. Der den står er det litt færre trær, og den får litt sol og mer lys. 

Knoppene på nummer to er kommet adskillig kortere. De er helt lukket, og rundere, litt sammensnurpet på tuppen. Blomsterstilkene er litt rødaktige.

Her er bladet på nummer to. Det er litt grovere fliket enn bladet til nummer 1, og bladstilken er litt rødaktig. Bladene er like store.

Jeg leser og leser. Noen mener slik og noen mener sånn. 

Innspill ønskes.

Og oppdateringer loves.

Ettermiddagen har vært en oppvisning i lys og skygger. Her er palmesypressen i sol.

Geranium - urdillen

Geranium phaeum - brunstorkenebb - er det mange - og mye - av i Strandhushaven.
Geranium pratense - engstorkenebb - er det enda flere av.
Geranium sylvaticum er det noen av - deriblant en nydelig helhvit en. Disse blomstrer ikke lenger. Verken i haven eller utenfor.

Men det betyr ikke at Geraniumene er ferdige i haven. Slett ikke. Nå fortsetter de aller flinkeste pratensene en stund til. Geranium sanguineum i mange varianter. For ikke å snakke om Geranium oxonianum - de lengeblomstrende med spennende åremønstrene. Og Geranium nodosum - med de metalliske kronbladene.


Før var det orden og reda i staudelappene. Jeg visst hvor de fleste var. Etter flyttingen til Strandhushaven i 2010 ble det bare kaos. Jeg roter, og de roter jammen selv også.

Uansett - her kommer en lurvet samling av geraniumer som blomster i haven i dag. Litt vind var ikke bra for bildeskarpheten, men med min fotoivrighet er det best å bare putte bildene i bloggen - jo før jo heller!

Paeonia

Innimellom alle husfrustrasjonene, kommer det hyggelige og flotte havefolk innom som vil se haven og trekker meg ut. Jeg forstår at piontid ikke er kombinertbar med frustrasjoner og oppgitthet. Man må bare gi seg over!

For aller første gang blomster Rockii-pionen som står vindutsatt ved dammen. Den flyttet hit allerede i 2010 og ventet en stund på bosetting, men har bodd i Heucherahaugen i flere år nå. Planen er fremdeles at den skal komme inn i skogen - men vi vet alle at det er ventelister å forholde seg til. Uansett - i år - for aller første gang, hadde den knopper. Fire knopper. Og dette er den første blomsten. Den er stooor.  25 cm i diameter!

Og her er den siste knoppen. Den ble ikke med på festen, for å si det sånn. Vinden krever sitt, her ute ved fjorden.

Inne i skogen står to Rockii'er til. To hvite, trodde jeg, og har telt mange knopper. Men så, ut av intet, kommer en rød knopp. Det var altså ikke to hvite. Bildet under er den hvite. Den har mange knopper. Mange!

Trepionene kommer litt i bakgrunnen, men denne er blitt over en meter høy, litt overraskende plassert - og plutselig hadde den en enorm, rosa blomst i toppen. Den første i pionens historie, og den eneste i år. Men neste år kommer det kanskje flere.

De er fasinerende voldsomme.  Jeg tror jeg liker dem. Pionene.

Vår 2016 - Ouverture

Det er helt sikkert vår.


Det er liv i tuene her og der, trærne skyter og jeg har startet på vårrydding i bedene. Krokusene kommer. Blir revet i stykker av vinden - og erstattet av andre.















I år står porten åpen. Det krever tilvenning å ikke løpe og lukke den. Og det krever nok tilvenning for flere enn meg å bruke den. Noen kommer inn - det er jo flott!


På fjordsiden av Lillehuset oppdaget jeg blå og lilla prikker i løvet. Etter en hastig halvveisrydding, tittet de frem - alle krokusene som bare så vidt ville opp i fjor.

Men det gikk som det pleier. Jeg står og beundrer blomstene litt, men så glir blikket til det som ikke er gjort. Det som skal ryddes. Og disse teglstenene som bare går mer og mer i oppløsning. De står i for grov grus. Ikke får de den støtten de trenger, og det blir fullt av ugress.  Stenmel sa jeg - tydelig at de ikke skjønte hva jeg ba om :-(  Men det er mange år siden - kanskje den legges på nytt i år. Eller ikke....

























I februari stod levande still.
Fåglarna flög inte gärna och själen
skavde mot landskapet så som en båt
skaver mot bryggan den ligger förtöyd vid.

Träden stod vända med ryggen hitåt.
Snödjupet mäates av döda strån.
Fotspåren åldrades ute på skaran.
Under en presenning tynade språket.

En dag kom någonting fram til fönstret.
Arbetet stannade av, jag såg upp.
Färgerna brann. Allt vände sig om.
Marken och jag tog ett språng mot varann.




Hundetann, Erythronium dens-canis var kommet lenger enn jeg forventet da løvet ble løftet av.




Helleborus multifidus subsp. hercegovinus er ny i år.

Jeg husker ikke hvor den kom fra, men den skal ha grønne blomster og et fantastisk bladverk. den lyser allerede godt opp og tåler tydeligvis å stå under sypressen.

De vanlige julerosene svikter aldri. Denne har blomstrer forsiktig under sneen og egne og andres blader, men har nå kommet frem og driver og strekker seg. Finere og finere for hver dag.

Og tulipaner. Veldig overraskende er de allerede oppe og ute. De andre tulipanene er bare skudd.

Også denne ny av året. Men navnet....    her trenger jeg hjelp. Sannsynligvis er de fra Staudeklubben Vestfolds løkimport i fjor.