Duppeditter med oversikt

Det var sommer
Det forrige 0-punktet
Etter at huset var renovert versjon 1.0
Litt depressiv stemning

Men det var sommer
så det var ikke så plagsomt
at det ikke var tett for verken vått eller vind.

Det var jo sommer
og jeg hadde besøk
Besøket hadde drone!

Det var en skikkelig plasseringsøvelse
Jeg innså at jeg bor i et uendelig boligfelt
Og at jeg er den mest havegale av oss alle
Kanskje
Det kan jo bare være sentreringen

Dette er altså Steinsnes. Tidligere arbeiderstrøk, nå sjønært og attraktivt. I utgangspunktet store tomter og rette linjer - som gradvis er fortettet og nå har hus i alle mulige stilarter fra 1920 til 2017. En perle!  Småbyperle, med alt det innebærer.

Samme bilde som jeg tar nesten hver dag - bare litt lenger opp. Bastøya og Palmesypressen

Seiler noen forbi - med veldig høy mast - ser det sånn ut. Det er langgrunt - men med kajakk kommer man inn. Om man har lest tidevannstabellen.

Alle mine terrasser.... Det er umulig å bare se og nyte.  Lagerplassen i nord er jo nesten like stor som skogen i syd. Hortens minste skog - kanskje Vestfolds minste? Den digre "busken" nedenfor kajakkene er jordskokk....   - jeg ser det som er gjort noe mer med siden bildene ble tatt- men mest det som ennå står uferdig. Det er hentet glass til drivhuset. Det er hentet wire til 2 etasjeterrassene. Det er kjøpt UVfilter til dammen. Det går bra. Skjerpings!

Tusen tusen takk til besøket med drone som lagde en kjempemappe med bilder jeg ikke kan ta selv. Det er et visst behov for oppdateringer. Bare sier det :-)

Nå kommer den syvende sommersesongen.
Den første gikk med til å fjerne det jeg ikke ville ha i haven. De to siste har gått med til byggekaos.
Kanskje dette blir den femte egentlige havesommeren?

Det blir uansett sommer! 

Og deilig. 

DrømmeStrandhuset mitt!

Pallekarmtømming - og monsterpepperroten

Det skjer ting på forsiden av Strandhuset. Plenen er i ferd med å forsvinne, og inngangen til haven flyttes. I fjor høst fjernet jeg deler av gresset for å få plantet trær og busker som hadde stått lenge og vel og ventet på snekkeren som aldri ble ferdig.  Mer skal fjernes nå.

Jeg må flytte kassene i kjøkkenhaven siden porten flyttes. Planen var å bruke den gamle jorden nede i haven, og fylle ny, fin jord i kassene. Den siste delen av setningen er fremdeles sann.

.

Her nede under 20 cm jord i kassene, og 10 cm grus utenfor, har pepperroten fått leve sitt eget liv. I to år. Jeg gjentar 2 -to - år.

Jeg har høstet av den, men det er jo ikke mye pepperrot en liten husholdning bruker i løpet av en sesong. Selv ikke en liten husholdning med mye besøk sommertid. Armoracia rusticana. Friske fine skudd, hadde den. Jeg tenke å flytte den over i en potte.

Pepperrot er et krydder, ikke en rotgrønnsak for mengdespising. Den skal raspes, rives, kuttes og brukes i pepperrotkrem og rømmesaus. 

Urtekilden er ivrig på å finne medisinske superegenskaper på alt som vokser - pepperroten er intet unntak. Den har antibiotiske egenskaper, den er urindrivende og kan inntas mot gikt og revmatisme, samt brukes utvendig mot støle muskler, isjias og revmatiske ledd. 

Det er flotte saker.  For egen regning kan jeg legge til at den er nyttig for å frembringe irritasjon og i store mengder, også redsel.



To lag presenning er lagt oppå det gamle thujarothullet. Det ligger brakk for å drepe gammelt rotugress. Planen er at her skal det bli kjøkkenhave direkte i jorden etterhvert.  Kjøkkenhave i pallekarmer er midlertidig. Det var iallefall det jeg trodde. Jeg er litt i tvil nå.

Jeg søker og leser: Pepperrot er en kraftig, snau og glatt, fleråring plante som normalt blir 50-100 cm høy og med mange blad som vokser opp direkte fra en tykk pælerot. Roten er inntil 50 cm lang og 2-3 cm tykk, sylindrisk og kjøttfull. Hos dyrkede planter som vokser i næringsrik jord er roten ofte tykkere. Jeg slutter av dette at jeg 1. har en unormal pepperrot, og 2. at jeg har usedvanlig god jord.

Kokken Kjartan Skjelde anbefaler at hvis du kommer over en fersk rot, bør du gripe sjansen. Selv om du ikke bruker så mye av gangen trenger du ikke å være redd for at restene blir dårlige. Den holder seg nemlig svært godt, dersom du lagrer den mørkt og kjølig, og den kan også legges i fryseren. Dette kan jeg skrive under på. Jeg graver og graver. Og finner og finner. Min pepperrotkoloni er akkurat like fin i år som i fjor, bare myyye større etter vinterfrosten. Fersk, fin og sprø. Klar for bruk.

Pernille Rød Larsen jobber i Norsk Gartnerforbund, og slutter seg til hyllningskoret til denne krydderroten. Hun bruker den på roastbiff. Revet.  Hun sier at den trives i norsk jord. Det er i beste fall et understatement. Norske gartnere vil ikke få solgt noe som helst av denne, om flere enn meg dyrker den. Er du i nærheten, og liker en pepperrotkrem til fisken din, kan du bare komme og forsyne deg. Det er nok til alle! Mer enn nok.  Den gode Pernille anbefaler pepperrot, i små mengder, revet på toppen av gulrot- og greskarsuppe. Og på betesuppe. Men altså - litt!

Jeg graver videre. Skyfler unna grus. Tykke lag med tett grus. Klart den skal ha den mørkt for å vare lenge. Fjerner jord. Legger jorden pent på en gammel presenning, og skal kjøre den bort som farlig avfall. Det er ikke snakk om gjenbruke av dette monsterugresset. Godt råd: Si neitakk, om jeg tilbyr deg jord til haven din!

Men altså - om du vil spise den, fryse den, tørke den, kan du komme og få - forutsatt at du lover å aldri, aldri, aldri putte den i jorden!

I morgen skal jeg grave videre. Om jeg tør. 

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 

Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.

Fergekø.

Rabattkortet er blitt uleselig.

Hadde andre kort.

Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.

2016 dager

I dag var ble det alvor. Det er 2016 dager siden huset ble mitt, og endelig begynte kledningen å falle fra sydveggen. Sist jeg kjøpte hus, tok det ca. fem timer før veggene falt inne i huset og vi måtte vekke en ukjent nabo og låne verkstedjekk for at badet ikke skulle falle ned i kjøkkenet. 

Og det handler verken om tålmodighet eller ettertenksomhet. Bare en serie uflakser. Men nå er det igang. 

Sikkert. Sant. På helt alvor!   

Jeg har sittet nederst i skogen, i Shortiahullet, og luket i dag. Passe rolig jobb, og veldig passe plassering. Stilaset ble bygget, og den ene snekkeren forsvant mens den andre startet å fjerne panel.  Jeg tok meg av fjernkontrollen og drømmene.

Utpå tidligkvelden tok de kvelden, og overlot åstedet til meg. Med stilas og det hele. Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg, og klatret forsiktig opp på nivå en. Det er ca. en meter under der annenetasjeterrassen vil komme. Bildet er fra nivå to - midt på soveromsvinduet. Det er en fantastisk utsikt. Både over vannet og over haven. 

Jeg tror jeg skal kunne venne meg til dette. En helt ny vinkel - veldig morsomt. Det er ikke sånn jeg forestilte meg det. Krevende med tilgang til fasiten - noen opplagte rettinger må til - etterhvert. 

Dette blir den mest spennende sommeren i Strandhusets historie. (I sterk konkurranse med en helg i mai 2011  med minigraver)