Julekorttur på Krokskogen

Første søndag i advent. Lita, rød stue i skogen. 

Med litt godvilje i beslutningen var det kjørbart helt opp på tunet. Småskummelt, dype spor og ingen retrettmulighet. Men veldig deilig å få all bagasjen ubåret opp!

Vi begynner å bli gode på bålmat.  

Denne turen ble det elgburgere i jernpanne til lunsj og 

lammelår med hele tilbehørspakken til middag. 

Hund på tunet. Hund med utfartstrang. Eier med kontrollbehov. 

Ut på tur! 

Lav sol og høy himmel. 

Akkurat har var det mer lav sol og høye trær. 

På vei opp mot Bounty og Rognlia.

Kan man ønske seg mer sne, klare skiturmengder, men ikke på veien?

Uansett - vi kommer tilbake så snart vi kan!

Innbegrepet av god tid

Å være på hytta. God tid. Nærmest stillestående. Alle sover. Og sover. Tusler i sokkelesten ned og lager kaffe. Litt gammel og ubrukelig Bialettikanne. Det tar så lang tid at jeg fint rekker en tur i dypsneen til utedoen i låven. Batteriene i melkeskummeren har ikke tålt kulden. Det blir cafe au lait, ikke noen oppskummet caffe latte. Bærer koppen forsiktig opp trappen.

Telenors mobilnett er ikke skarpt og raskt. Slett ikke. Jeg har en bok jeg leser i for hver ny side som skal lastes. Det bidrar til en egen ro. Sitter i sengen med kaffen.Og dynen. Og Bergans stappbare turdunjakke. Bikkja vil ut. Helst gjennom vinduet. Det er risikabelt fra annen etasje. Lukker opp og tar et bilde. Det er jo helt fantastisk pent. Nå er kommentarene på et facebookinnlegg lastet ferdig. Det tok ti minutter. Tvangsro.

Ingen skiløpere i dalen i dag. Ikke så rart, kanskje, når vindfallene ligger så tett at veien er blitt skog. Det er en ulempe med naturreservat. Vi får ikke ta trær før de har falt ned av seg selv. Og de faller om vinteren når de er litt strevsomme å hanskes med. Før neste tur må vi få erstattet motorsagen som er vekk. Søkk vekk. Det kan ha en sammenheng med at døren var brutt opp. Kjipt. Men ikke noe å gjøre med. Akkurat nå. For jeg sitter i sengen og har god tid. Veldig god tid. Og nydelig utsikt selv om den ikke omfatter havet. Bare en tilfrosset, liten og usynlig elv.

Timene går. Svenske Beckman og hans halvt morsomme, halvt irriterende barneverden går mot slutten. Gamle interiørblader leses igjen. Norske hjem. Bonytt. Og de veldig gamle Nye bonytt. Det blir lysere. Nesten sol. Huset våkner, men det er fremdeles rolig. Ungdommene går ut på pynten og titter utover. Etter tur. Og sammen. Bikkja er lykkelig med stor flokk. Eventyraktig.

Roen skifter karakter. Jeg har fått varm kaffe servert på sengen. Frokostduft kryper opp trappen. Utsiktsnyterne på pynten får vedhentingsinstruksjoner og forsvinner ut av syne. Fremdeles kan jeg ignorere at jeg er en del av verden og kroe meg sammen under dynen i kremutsiktssoveromsvinduet mitt. Litt til.

 Frokost. Den tar sin tid. Utfordrer ikke roen. Mange hyggelige mennesker. Noen går ut til skiene sine. Andre gjør ikke engang det. Dekningen er enda dårligere nede i stuen. Det er også helt greit. Dagens tekniske utfordring er at det blå tidligmorgenbildet ikke vil flytte seg. Kronologisk sett burde det komme først. Verden er snill når dette er det største problemet som finnes. Akkurat nå.

Jeg tror jeg skal slappe av litt. Sove kanskje? Enda noen timer til skreien skal til pers. Skrei og ertestuingstest. Bokseerter og tørre erter. Chilisøtpotetmos. Skitur? Tror jeg drøyer'n, jeg. Finner en bok og legger meg litt. Hyttetur. Skog. Stille. Fint. God tid.

Vinter uten have

Barnearbeid er en uutnyttet ressurs! Her er tre av arten i gang med å måke av taket. Ingen krise ennå siden sneen er tørr og lett, men all erfaring tilsier at det kommer tider der dette endres dramatisk. Og den tiden kommer snart.
Etter en times tid var taket omtrent renset, og huset omgjort til en oppbygget akebakke.








 








Mens barna arbeider med sneen på taket, arbeider de voksne med sitt. Å holde seg orientert om verdens videverdigheter er viktig og mange aviser er anskaffet. Oppgaven er slitsom, og utføres på skift!

Ikke engang dyrene slipper unna. Her er Delphi i gang med tørrtrening på rådyrjakt. Treningen virker også som forberedelse i tilfelle Lin skulle komme på besøk. Hun vil gå i sneen – men ikke først. Og rådyr som gidder å gå foran kan man ikke stole på dukker opp på kommando!

Om jeg er heldig, er det snart tur igjen!

Hyttetid

Noen ganger vil ikke verden samarbeide! Jeg husket kamera. Og ekstra objektiv. Og batteriet var fulladet. Og bar det opp til hytta fra bilen. Men brikken sto igjen i pc’en etter litt hastverksoverføring da jeg dro. F*

Men mye kan kjøpes for penger, også fotolykke. Ny brikke anskaffet. Glad og lykkelig Maria kom opp fra bygda, pakket opp og satte brikken inn. Men…..   batteriet var tomt. Jeg hadde glemt å sku kameraet av igjen etter forrige F*. F* igjen. 

Trøstebilde fra mobilen – gjennom vinduet. En mager trøst, for det har vært noen fantastiske dager. Sol og sne og drypping og litt kaldt og fullmåne og elgmamma med kalv og rev og Sollihøgdaskitur og flotte dypfall på ski og stearinlyskvelder med bok og kaffepåsengenmorgener. Men alt som er til bloggen, er altså dette trøstebildet. Og det er ikke viljen det står på!

Hundehøst

En mer trofast venn skal man lete lenge etter. Delphi er alltid klar for hva som helst, aller mest klar for tur. Men om det ikke blir tur, snur hun på femøringen (og det er godt gjort i våre dager) og speider etter ballen, pinnen, måkene – eller en forbigående hund. Det siste er mest stas. Løpe litt og snuse litt og sikkert snakke litt om vær og vind – og så står hun innenfor gjerdet og ser langt etter den heldigere kameraten som skal ut og oppdage nye ting. I det siste har det kommet herrebesøk på innsiden av gjerdet. Dét er skikkelig stas. Årntlige bikkjer som kan løpe og som ikke går opp i limingen om de blir bedt om å legge seg ned en stund. Hoppe og rulle på hundevis – det er en fornøyelse å se på!  Små byer har ikke alltid sine Hundehjørner eller andre steder der hundene kan løpe rundt og sosialisere seg. Det er synd.




Ingen grunn til å avslutte badesesongen i utrengsmål! En røytende hund er ille,men en våt, røytende hund er verre. Særlig om den legger seg på feil sted. Dumper tilfeldig nedi sofaen, for eksempel. Det skjer, merkelig nok.











Hun er til å stole på, den lille damen. Her leter hun trøstig etter et skjell som jeg "mistet" ut i vannet. Det er en strevsom jobb, for hun snuser etter den, og plutselig er snuten på feil side av vannskorpen. Og hun blir like overrasket hver gang. Vi kaller det konsentrasjon! Det skjer jo aldri med meg….







Snart er det vinter – jeg og delphi gleder oss til skitur og hyttetur og båltur og trekketur og langtur og Kleivstuatur og Pæreplasstur. Og i år skal det bli aketur, siden bonden har tatt bort gjerdet som sto nederst i bakken. Må bare bli pittelitt bedre først – så skal skiene og trekkselen til pers!