Rapport fra 1000, nei 250, åpne haver

Hageselskapet arrangerer igjen 1000 åpne hager. Annethvert år er det nå, og det er flyttet fra august til slutten av juni. Første året hadde jeg Strandhushaven med, som en uferdig idéskisse nærmest - en liten protest mot at bare de fine og ferdig havene kunne vises frem. Noen ganger har jeg vært rundt og tittet, og ellers har jeg ikke oppdaget at det var før det var over. Jeg er spent på hva slags oppsummering som gjøres i år. 

Vi var to Hortensdamer som la ut på en ambisiøs runde. Alle åpne haver på Nøtterøy, og kanskje noen flere på vei hjem. Det sto mellom Sandefjord og Nøtterøy - ganske enkelt fordi det var de to stedene det var litt flere haver noenlunde samlet. Det var ingen siling - for det var ikke flere enn vi kunne rekke alle. 

Vi har sett mange flotte hager i dag. Veldig ulike; i størrelse, alder, ambisjonsnivå og hva hageeieren interesserer seg for. Og i alle havene var det noe for meg. Kanskje ikke det samme som hageeieren ville trekke frem - ganske sikkert ikke - men noen andre som var på besøk vil vektlegge andre ting. For vi som reiste rundt, var minst like forskjellige som hageeierene. 

I en hage var det en bekk som bare var helt ubeskrivelig nydelig. Bare vannsiget - og gresskanter. I myke svinger. Noen trær og busker nedover. Helt i utkanten av hagen. Bekken ga meg følelsen av den lille walisiske gården Allt -y-bela.  Genialt! 

I en annen have var det en hvitstammet, rødbladet bjerk, trolig Betula pubescens Rubra. Siden min Betula nigra Royal Frost til slutt ga opp etter mange år med larveangrep og stadig færre levende grener, er jeg ekstra svak for de røde bjerkebladene. Denne er trolig for stor for min lille skog - bjerk er ikke noe kul å klippe. Nydelig! 

Årets bønnestativ. Uten diskusjon, avstemning eller vedtak: dette er den klare vinneren. Kreativt!

Jeg falt pladask for denne havens valg av materialer i portalene. Det er jo ikke uvanlig med hassel, men her var det kort, tykke hasselgrener, grovt festet sammen til ønsket høyde. Nyskapende! Vann i haven er viktig. I en have var det en annerledes løsning for å skjule slangen på toppen av bekken. To stener over slangen, og vannet rant utover en stooor sten. Ikke bråk, ikke plastikk. Er nok lettere med tilgang til store stenflyttemaskiner, men maskiner tenker ikke ut gode løsninger. Flinkt!

I denne haven var det total harmoni mellom planteinteressen og huset. Hva passer bedre enn roser oppover veggene på et hvitmalt gammelt trehus med nydelige vinduer?  Her representert ved rosen Albertine, en fransk rambler fra 1921.

Vi rakk en have til. Haven med det rare i, med de store tulipantrærne, med de selvsådde staudene og bladformer vi ikke hadde sett før. Den må få en egen tur senere i sommer! Kjenner jeg eieren rett, er det noe som er på peak da også - uansett når vi kommer.

Bidrag til oppsummering:

Mer jubalong om opplegget! Synlighet, synlighet og synlighet!

Jeg ønsker med en app med kart og avmerket hvor det er åpne haver. Med lettvinn kobling til reiserute og hageinformasjon. Som merker ut hvilke jeg har sett på, ønsker å reise til, har vært i etc - med fargekoder. 

Jeg ønsker meg bedre merking. To små bannere er ikke nok. De fanger ingen - de gir bare bekreftelse på at man har funnet frem - etter at man har funnet frem.

Fadderordning - så nye hageeiere har noen å støtte seg på - administrativt, men kanskje også praktisk. 

Jeg ønsker meg mer helhjertet deltagelse fra Hageselskapet, så det blir 1000 åpne haver. På årntli! 

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 

Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.

Fergekø.

Rabattkortet er blitt uleselig.

Hadde andre kort.

Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.

Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.

Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus på det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.

Denne delen av haven er en myk, bred dal med vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store, plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten er begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!

En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skaper en fantastisk, bølgende helhet.



Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her

On the road, again!

Med fabelaktig reisefølge, en imponerende samlet kunnskapsbase, en rullende Picasso og forventninger som skulle tickes ut i løpet av fire aktive havedager. Kan det bli annet enn bra?

De engelske haver har sine hus. Tildels nydelige hus. Her kommer denne turens hus:

Først Allt-y-bela. Det var her vi skulle bo. Malt i kveldssolglødendegul. Med oppstammet eplehekk! og imponerende tørrmurer. Mønsterklipp av eviggrønnt kommer ikke en engelskmann unna, heller ikke denne. Interiøret er like riktig som eksteriøret - vi spiste Full English på gammelt eikebord, drakk av knudrete leirgodskopper, og stanget hodene i dørkarmer i original høyde.

Beth Chattos hus var ikke imponerende av størrelse, og det var privat.  Det lå midt i haven, sammen med nybygd kafé og administrasjonshus, og fortalte historien om en privathave som har gått public. Fra terrassen er det nydelig utsikt over myke gressplener som også dekker broer over bekken og gir et overraskende og helhetlig inntrykk. "Klesvasken" henger ute og gir et lite privat rom bak seg, der den gamle majestetiske damen med stokk kom hjem etter en tur ut. Inspeksjonstur, kanskje?









Lucy Redmans stråtekte landbyhus ved Bury St. Edmunds. En overnatting her. Gammelt ute, spreke farger og dekorasjoner inne. Vi bodde i det marokkanske rommet med utsikt både til den idylliske blindveien og Lucys stolthet: haven! Hjemmelaget syltetøy, lokal slakter og baker bidro til nydelig frokostmåltid. Bokhyller - og alle tilgjengelige flater, vannrette og loddrette - var fylt med havebøker og haveblader, mange av dem med haven representert. Aktiv familie og mye liv, folk inn og ut, tilbud om tekopper, prater og haverunder, men mulighet til å trekke seg tilbake til gode senger og egen tekoking.
























Midt i naturreservatet Lackford Lakes ligger Fullers Mill Garden. "Fulling" er en prosess som ligner toving: vevde tekstiler ble gjort tykkere ved bruk av vann. Bernard Tickner eide det lokale Greene King-bryggeriet og kjøpte stedet i 1958. Her anla han en privathave sammen med sin bergenske kone Bess. Drift av haven er nå overtatt av National horticulture charity Perennial og det er bygget et administrasjons- og kaféhus på stedet. Bernard Ticker bor selv i det rosa huset i haven og viser rundt når det passer. Heldigvis for oss passet det - selv om haven strengt tatt var stengt. Det hjalp nok godt at vi snakket norsk, og vi fikk høre om skigåing i Thetford Forest og svømming i River Larc og Lackford Lakes.


Aberglasney House and Gardens ligger vest for naturområdet Brecon and Beacons i Tywidalen i Carmarthenshire. Endel høyere enn de havene vi hadde vært i før, så våren var kommet kortere, men uansett lenger enn den norske. Nydelig, nyoppusset gult hus fra 1477. Midt i huset ligger en subtropisk have, laget i en overglasset ruin av et tidligere kjøkken. Det arrangeres jevnlig kunstutstillinger, det var det ikke rom for i vår stramme tidsplan. Heldigvis, etter en titt gjennom åpne dører.


Staslig hus i Dyffrin Gardens også. Et hus og en have som er pusset opp etter alle kunstens regler og mange millioner pund siden 2006, ble overtatt av  National Trust i 2013. Riktig gammel sak, med aner tilbake til 640. Etter kristus, regner jeg med.

Besøket på Dyffrin ble dessverre skjemmet av overraskende lite informerte og serviceminded betjening - til forskjell fra alle andre haver vi besøkte.

Imponerende hus, med en have som er i ferd med å bli trukket ut av forfallet.



Det er mye bilder. Haver. Planter. Trær. Linjer, brudd og akser. Buer og flater. Sol og vår. Jeg regner med at de siver ut i bloggen i løpet av påsken. Iallefall om dette været tar en pause. Min egen have er "ussel og grå" sammenlignet med de britiske storhetene - men lokkende nok når den norske våren kvitrer utenfor døren.

Himmelbrann

Allerede før jeg sto opp i dag, var himmelen i brann. Et gult lys strømmet inn vinduet, vekket hunden, som vekket meg.



Jeg rakk frokost i det gule soloppgangslyset.






Dagen ble ikke like stille som de foregående. Noen dager på jobb krever i praksis like mange stilledager etterpå. Men i dag! Jeg har fått ryddet i haven, mange av tingene som jeg hadde glemt og utsatt. Den store krukken er tømt og snudd. Metallplatene er stablet. Med finvær og varmegrader i morgen er det håp om å komme helt ajour før det blir vinter på alvor. Om det blir vinter på alvor, da. Gunneraen er iallefall pakket inn.


Ettermiddagen kommer fort. Altfor tidlig. Det er noen uker igjen til Solsnu, men det nærmer seg med stormskritt. En liten ettermiddagsstund var det tivolifarger. Knallorange. Mørk blått. Glitter.

Jeg fant kamera gikk ut.  Etter noen bilder merket jeg at det hadde gått litt fort: ute i sokkelesten. Det er ikke mange minuttene man har på seg når kveldshimmelen lager tivolifarger mot øst og syd. Jeg har glemt værre ting, og det var helt uaktuelt å gå inn igjen. Kom over en god huskelapp her om dagen. Den skal jeg adoptere. Det var bare én post, og der sto det:
Ikke glem noe!

Besøk fra nabohuset, i samme ærend, med kamera OG sko, såvidt jeg så, valgte noen andre kameravinkler og forsvant opp i det røde huset igjen. Hyggelig med besøk :-)

Fargene blir dusere - og snart er de helt borte. Pakket inn i sort vinterettermiddag. I morgen er det meldt mange varmegrader og strålende sol. Jeg håper på en solveggdag. Men først er det middag og kanskje litt tid til å ferdigstille "Allergikransen". Og bjerkestjernene fra den fine juleboken.  Og de store pinnestjernene. Kanskje i morgen er mer realistisk!

Bli med på den lille sokkelestfotorunden:

Kveldstur rundt i haven

I kveld ble kameraet med på haverunden. Det betyr overskudd. Overskudd til å gjøre noe med bildene etterpå - og forhåpentligvis litt nytt overskudd av å kunne dele turen med noen - og lagre minner for bruk og gjensyn siden. Siden jeg er trefokusert for tiden, er det mange bilder fra skogen. "Skogen" er kanskje bedre, for det er jo ikke store plassen.


Klikk på bildene for å få dem større!



Det er blitt hvitt i vårblomstbedet nå. Noen Hydrangeaer har sagt takk for seg, men paniculataene er trofaste. Og Hostaen Patriot gjør seg godt i kveldingen.

Sommerens innsats ble gjort på tre kvelder - rotet ved drivhuset er borte og en Sittesirkel til varme dager er oppstått. Planting pågår!




















Det blomstrer. Clematisene kom sent, men godt.
Her er C. viticella Minuet og C. Ville de Lyon.











Blodtopper foran palmesypressen. Sanguisorba tenuifolia var. alba "Albiflora" og Sanguisorba "Pink Brushes".

Inn i skogen fra ulike vinkler. Til høyre står Acer tegmentosum i spenn - planen er at det skal bli bred og flat. Se på de nydelige nesene og mønsteret på stammen. Danskene kaller dem slangsskinnsmønstrede. det var nok til at jeg nå vil ha alle med stammestriper!






















Oppstammet Stewartia, nedklippet etter vinteren foran sittegropen med stokken som kom med vinterhavet. Sølvpil, Salix alba Sericea vokser så det knaker. Toppskuddet brakk så det er en spennende stammefletting som skal være utgangspunktet for et tak over sittegropen. Det grønne treet er Morbær. Det har ikke blomstret, så jeg vet ikke hvilket det er. Ennå.

Vibornum, Acer, Hydrangea og Mangolia. Til høyre en hvitbroget Aceren er Simon-Louis Freres. Den blir lett svidd i solen, men er uansett et blikkfang med fargene som endres ved bladnervene. Den har de mest fantastiske rosa nyskuddene.

Til venstre en liten kastanjesak som "blomstrer" med en kaskade av tynne blader. Navnet kommer når det blir lyst ute....






Stier i skogen. Catalpa til høyre, Fagus sylvatica Purpurea Pendula til venstre på vei ned mot drivhuset. Alle hyllene, Sambucus, på venstre side og kastanjer til høyre. Det er to av dem, frøhetent fra Botanisk hage i Oslo. Venninnesådd! Litt uklart hvilke det er - de er kanskje store nok nå til at vi kan finne ut av dem. Tempeltre, Ginko biloba, foran.




























Dagliljehekken på høyre side av Langaksen må flyttes, så det blir noen flere kvadratmetre til skog. Det er jo mange trær på vent nå. Bildet er ment å vise før hekkfjerning. Nytt bilde i morgen kveld - forhåpentligvis mer skog!













Og turen ble avsluttet på trappen.Med en latte. Som den pleier. Noen har glemt igjen ballen på terrassen. Det er fremdeles sommer.

På besøk i en imponerende have

I slutten av juli kjørte vi fra Vestfold og sydover. Store forventninger - det sto tre haver på programmet. Og vi visste ikke engang helt hvilke.

Men vi var ikke i tvil om at dette ville bli en skikkelig flott havedag. Været var perfekt. Perfekt for å se haver. Ikke like perfekt for fotografering - men man kan jo ikke klage når solen skinner hele dagen. Ikke sånn som norske somre har vært de siste årene, iallefall.

















I første omgang legger jeg ut bilder - jeg håper det blir en runde to, der haveeieren kan bidra med noen navn på herlighetene.


NB: Alle bildene kan klikkes på, og vi hoppe frem og bli større!





















Denne haven er som tatt ut av en lærebok. Alle plantene har fått sin optimale plassering, og alle spiller opp til de som står ved siden av og i nærheten av hverandre. Når det i tillegg er spennende planter rundt hver sving i den perfekt kantede, jevne plenen, kan man velge mellom to reaksjoner:  Enten kan man gå rundt og sammenligne med sin egen have og bli dårligere og dårligere til mote, eller så kan man ta det som et besøk i paradis.  I selvforsvar valgte jeg det siste!








Sett deg godt til rette, hent gjerne en kopp eller et glass med noe du liker, for dette er en kjempelang bloggpost! Det lot seg bare ikke gjøre å begrense meg til 11 bilder!

Bak liljer og høstanemoner, sørbøk/kanelbjerk og Rhododendron, skimtes haveeieren idet hun gjør istand drikke til varme havegjester. Den ene av dem klarer ikke å rive seg løs fra kamera og have.


Der dukket det opp en Lewisia. Og Platycodon. Må bare... bare ... og etpar bilder til, så....

Dette er bare et brøkdel av bildene jeg tok. Bilder tatt for mye lys, så det gjør ikke akkurat ære på haven.  Men jeg håper du har fått et visst inntrykk - og at om det åpner seg en mulighet, så står du trippende i kø i oppkjørselen neste gang det er åpen have her  - i en eller annen sammenheng. Heucherella Stoplight, tro? Sammen med etpar heucheraer og...   Det vil ingen ende ta i denne haven!