Viser innlegg med etiketten havetur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten havetur. Vis alle innlegg

mandag 27. juni 2016

Rapport fra 1000, nei 250, åpne haver

Hageselskapet arrangerer igjen 1000 åpne hager. Annethvert år er det nå, og det er flyttet fra august til slutten av juni. Første året hadde jeg Strandhushaven med, som en uferdig idéskisse nærmest - en liten protest mot at bare de fine og ferdig havene kunne vises frem. Noen ganger har jeg vært rundt og tittet, og ellers har jeg ikke oppdaget at det var før det var over. Jeg er spent på hva slags oppsummering som gjøres i år. 

Vi var to Hortensdamer som la ut på en ambisiøs runde. Alle åpne haver på Nøtterøy, og kanskje noen flere på vei hjem. Det sto mellom Sandefjord og Nøtterøy - ganske enkelt fordi det var de to stedene det var litt flere haver noenlunde samlet. Det var ingen siling - for det var ikke flere enn vi kunne rekke alle. 
Vi har sett mange flotte hager i dag. Veldig ulike; i størrelse, alder, ambisjonsnivå og hva hageeieren interesserer seg for. Og i alle havene var det noe for meg. Kanskje ikke det samme som hageeieren ville trekke frem - ganske sikkert ikke - men noen andre som var på besøk vil vektlegge andre ting. For vi som reiste rundt, var minst like forskjellige som hageeierene. 

I en hage var det en bekk som bare var helt ubeskrivelig nydelig. Bare vannsiget - og gresskanter. I myke svinger. Noen trær og busker nedover. Helt i utkanten av hagen. Bekken ga meg følelsen av den lille walisiske gården Allt -y-bela.  Genialt! 

I en annen have var det en hvitstammet, rødbladet bjerk, trolig Betula pubescens Rubra. Siden min Betula nigra Royal Frost til slutt ga opp etter mange år med larveangrep og stadig færre levende grener, er jeg ekstra svak for de røde bjerkebladene. Denne er trolig for stor for min lille skog - bjerk er ikke noe kul å klippe. Nydelig! 


Årets bønnestativ. Uten diskusjon, avstemning eller vedtak: dette er den klare vinneren. Kreativt!


Jeg falt pladask for denne havens valg av materialer i portalene. Det er jo ikke uvanlig med hassel, men her var det kort, tykke hasselgrener, grovt festet sammen til ønsket høyde. Nyskapende! Vann i haven er viktig. I en have var det en annerledes løsning for å skjule slangen på toppen av bekken. To stener over slangen, og vannet rant utover en stooor sten. Ikke bråk, ikke plastikk. Er nok lettere med tilgang til store stenflyttemaskiner, men maskiner tenker ikke ut gode løsninger. Flinkt!
I denne haven var det total harmoni mellom planteinteressen og huset. Hva passer bedre enn roser oppover veggene på et hvitmalt gammelt trehus med nydelige vinduer?  Her representert ved rosen Albertine, en fransk rambler fra 1921.



Vi rakk en have til. Haven med det rare i, med de store tulipantrærne, med de selvsådde staudene og bladformer vi ikke hadde sett før. Den må få en egen tur senere i sommer! Kjenner jeg eieren rett, er det noe som er på peak da også - uansett når vi kommer.

Bidrag til oppsummering:

Mer jubalong om opplegget! Synlighet, synlighet og synlighet!

Jeg ønsker med en app med kart og avmerket hvor det er åpne haver. Med lettvinn kobling til reiserute og hageinformasjon. Som merker ut hvilke jeg har sett på, ønsker å reise til, har vært i etc - med fargekoder. 

Jeg ønsker meg bedre merking. To små bannere er ikke nok. De fanger ingen - de gir bare bekreftelse på at man har funnet frem - etter at man har funnet frem.

Fadderordning - så nye hageeiere har noen å støtte seg på - administrativt, men kanskje også praktisk. 

Jeg ønsker meg mer helhjertet deltagelse fra Hageselskapet, så det blir 1000 åpne haver. På årntli! 










onsdag 29. juli 2015

Aktivitetsdag

Jeg tåler igjen litt og litt mer. I dag var testdag. Aktivitetsdag. Det er uansett fryktelig moro så lenge det funker, og jeg finner jo ikke ut hvor grensen går før jeg har våget meg borti den en gang i mellom. Borti, men ikke over. Aldri over. Balansegang med øksehevn for feil. 

Dagen ble planlagt med klare og omforente unnvikelsesstrategier. Kremfølge med forståelse og kunnskap. Bilen er fremdeles nøkkelen på tur - veien til ro, hvile og om nødvendig umiddelbar hjemtransport. 

Hesleberg var tomme for Northern Yellow, svarte de på nett. Da utgikk Norges beste rosegartneri fra planen i dag. Parkeringssituasjonen og omgivelsene er godkjente fra mange tidligere besøk.

Ikea. Bare ordet lager små skjelvinger i maven og sur smak i munnen. Men de har kjøkkeninnredning som har det klart beste resultatet når det gjelder forholdet mellom pris og kvalitet, så en rekognosering måtte til. Trekke i skuffer. En skuff er så mange ting i våre dager. Vet litt mer nå. Og overlevde. Hang litt ved Fabrikörskapene. Vitrineskap i metall. Det var det samme sist. Fine, men litt for dyre. I billigkroken sto det og ventet på meg. Ferdig skrudd sammen. Uten skrammer. Passe pris. Jeg balanserte det opp på en tralle og ut til bilen. Mørk grått. Passet akkurat - det grønne kunne komme til å bli feil mot stolene. Grått passer til alt. Fine Ikea. De har superparkeringsplass uten kanter. 

Molo. Bygningsvernbutikk på Frogner. Blinkskudd. Kunnskapsrike damer med evne til å forklare slik at det ble detaljert og lett. Alt for mange med kunnskap forklarer så det blir detaljert og vanskelig. Linoljemaling sto på listen. Og hvilke farger! De gamle fargene man blir litt mo i knærne når man ser. Lavgrønn og salviegrønn. I små testdoser. Drøye testdoser, så om det er riktig, er det nok til mange stoler. Hvis ikke, blir det verdens peneste grunning. Ultramarin. Den blir man ikke mo noested av, knall som den er. Kanskje den kan bli taket i vinterhaven Caelum. Utblandet nesten som i homøpatien..... Nesten nesten.  Må jo være blått, men ikke knallsommerhimmelblå. Her var det parkeringsplass rett utenfor. Mye billigere enn i Tønsberg. 

Bislet Bok. Yndlingsbokhandelen. Nederst i Theresesgate - gaten som er mishandlet av næringsbyråden og har utfordrende tider uten parkeringsplasser. Småbutikker uten kjedetilknytning skjelver i buksene - noen har kastet både bukser og håndkle - og byrådet er visst begynt å skjønne at byliv er sameksistens. For sent for noen, i tide for andre. Min bokhandel levde iallefall, og jeg håper den fortsetter med det. Lenge. Noen få parkeringsplasser har de - og i dag var det en ledig rett utenfor. Like billig som på Frogner. Og ut kom jeg med en hel pose bøker. Bøker som ikke nødvendigvis er på noen bestselgerliste, ikke nødvendigvis på norsk eller engelsk, ikke nødvendigvis fra i år eller i fjor. Ikke engang nødvendigvis fra et kjent forlag. De er bare gode! Nå er det duket for forbedrede nattbord- og drivhustider i Strandhuset. 
Og så var det tid for pause. Kaffekoppkaffe i trikkesløyfen på Adamstuen var også i live - og serverte både mat og drikke. Og  - parkeringsplass rett over veien. Utrolig!

Neste stopp Grefsen - med lossing og havevandring. Og en gul dør. Hurra og takk! Deretter Kolbotn - med lasting, te og vaffel. Vafler, strengt tatt. Privat parkering. Ingen problemer.

Mot Moss og fergen. Det gikk bra. Høyre og venstre gikk i ball, men øst og syd funket. Plutselig svingte bilen helt på egenhånd av E6 og inn på en mindre vei. Ved en stor låve svingte den av - og parkerte. Og jaget meg ut og låste døren bak meg.  Selv om det var stengt, kunne jeg ikke annet enn å ta meg en runde og håpe jeg slapp inn igjen etterhvert. Veldig vanskelig situasjon for en sliten person med full bil. Fant en lapp der det sto pris for bord og to stoler. Men det var bare en stol. Prutteforsøk mislyktes, selv om vi var enige om at det manglet en stol. Leteforsøket ble kronet med hell. Fortsatt etter stengetid. 

Jeg snakket strengt til bilen. Den låste beskjemmet opp og ga den nødvendige plassen til bordet. Og stolene. Og meg. og en aldri så liten plante.

For å gjøre en lang historie litt kortere:  Her er bordogstolkuppet kommet hjem og plassert ved (den kommende) sydveggen, rett innenfor (den kommende) skyvedøren. Passer så fint. Utsikt ned i kjøkkenhaven, til den vestlige himmelen og til vannet. Og sikkert den eneste gangen i historien noe på Krukkegården var latterlig billig. Fint er det alltid der, men fint koster. Bortsett fra i dag.
Fergekø.
Rabattkortet er blitt uleselig.
Hadde andre kort.
Hadde husket Bose'n. Det reddet meg fra feriefergesalongmedmassefolkogtrettebarnpåbilturståket.

Hjem, kjære hjem.

I morgen finner jeg ut om dette gikk så bra som det virker som.


torsdag 17. april 2014

Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.



















Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus på det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.



Denne delen av haven er en myk, bred dal med vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store, plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten er begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!


En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skaper en fantastisk, bølgende helhet.



Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her




onsdag 18. desember 2013

ME, energibegrensning og en ung jentes smarte forklaring

Dette med å forklare hvordan det er å være syk er en nøtt for alle syke, tror jeg. Jeg har akkurat vært gjennom en ny runde med lege, arbeidsgiver og NAV, og har etter beste evne fortalt og fortalt.

Jeg leste denne forklaringen, og tenkte at det er en god innfallsvinkel for å forstå. Forstå hva det innebærer at energien er en gitt og begrenset mengde. Hver dag. Forstå at selv om den versjonen av meg som er vanligvis er synlig ser nesten frisk ut, så er det ikke gitt at det står like bra til når du ikke ser meg. At det sannsynligvis ikke gjør det.

Dette kan lett bli en klagesang. Det er ikke meningen. Livet mitt har hatt skjemangel i mange år nå, og det blir etterhvert en vane. Fokus endrer seg, og interessene med det. Drømmen om det friske livet lever, min interesse for MEforskning er påfallende stor, og gleden over små ting er enda større.

Les denne versjonen av amerikanske Christine Miserandinos historie, så forstår du kanskje min og mange andres hverdag bedre. Bildene er fra en fantastisk dag i Hidcote i våres. Den kostet mange skjeer....


Min bestevennninne og jeg satt som vi pleide på kaféen og snakket. Som vanlige jenter på videregående satt vi mye på kafeen og snakket om gutter, musikk og trivielle ting som virket viktige der og da. Vi tok sjelden opp seriøse temaer, det var stort sett fleiping og mye latter.

Da jeg tok noen tabletter, merket jeg at hun betraktet meg med et merkelig blikk istedet for å fortsette samtalen. Så ut av det blå spurte hun meg hvordan det var å ha være syk og ha ME. Jeg ble litt sjokkert, ikke bare fordi hun spurte, men fordi jeg trodde hun visste alt det var å vite om sykdommen min. Hun hadde vært med meg til legen, sett meg gå på krykker og vært der når jeg var dårlig. Hun hadde sett meg gråte av smerte, så hva mer kunne det være å fortelle?

Jeg begynte på den vanlige leksen om tretthet og smerte, men hun fortsatte å spørre, og virket ikke fornøyd med svarene mine. Jeg ble litt overrasket, hun som jeg hadde delt rom med, min venninne gjennom mange år, hun visste da alt om sykdommen min? Hun tittet på meg med et ansikt alle syke mennesker kjenner, et ansikt full av nysgjerrighet om noe friske mennesker aldri virkelig kan forstå. Hun spurte hvordan det føltes, ikke fysisk, men å være meg, å være syk.

Mens jeg prøvde å hente meg inn, tittet jeg rundt meg for å se etter noe som kunne hjelpe meg å forklare, eller i det minste dra ut tiden mens jeg tenkte. Jeg prøvde å finne de rette ordene. Hvordan skulle jeg svare på et spørsmål jeg ikke engang kunne besvare ovenfor meg selv?
Hvordan skulle jeg forklare hvordan sykdommen påvirket meg hver eneste dag, og forklare følelsen ethvert sykt mennesker føler, på en slik måte at hun forsto?
Jeg kunne bare ha gitt opp, kommet med en vits og snakket det bort som jeg vanligvis gjør, men jeg tenkte at hvis jeg ikke engang prøver å forklare, hvordan kan hun noen gang forstå?
Hvis jeg ikke kunne forklare det til min beste venn, hvordan kunne jeg da forvente at resten av verden skulle forstå? Jeg måtte ihvertfall prøve!

I det øyeblikket ble «skjeforklaringen» født. Jeg tok hver eneste skje på bordet, og samlet skjeer fra de andre bordene også. Jeg så henne inn i øynene og sa, «Værsågod, her har du ME». Hun kikket forvirret på meg, som enhver ville ha gjort når de ble gitt en håndfull med skjeer. De kalde metallskjeene klirret i hendene mine mens jeg samlet dem og gav dem til henne.

Jeg forklarte at forskjellen mellom å være frisk og å være syk er at du hele tiden må ta smarte valg og være bevisst på ting som resten av verden aldri trenger å tenke på - tankeløshet er en gave folk flest tar for gitt.

De fleste mennesker starter dagen med grenseløse muligheter og energi til å gjøre hva de har lyst til. Og de trenger sjelden tenke på konsekvensene av småvalg de gjør. Så i min forklaring brukte jeg skjeene til å få frem dette poenget. Jeg ville rett og slett at hun skulle ha noe håndfast, som jeg kunne ta fra henne, siden de fleste syke mennesker føler et tap i forhold til livet de hadde før de ble syke. Hvis jeg tok kontrollen, ville hun forstå hvordan det føltes når ME, eller andre sykdommer, tok fra deg kontrollen over livet ditt.

Hun tok ivrig imot skjeene. Hun forsto ikke hva jeg skulle gjøre, men var alltid med på noe spennende. Så jeg antar hun trodde jeg skulle tulle og tøyse, som jeg vanligvis gjør når det blir tatt opp et vanskelig tema. Lite visste hun hvor alvorlig jeg skulle bli...

Jeg sa hun skulle telle skjeene. Hun spurte meg hvorfor, og jeg forklarte at friske mennesker forventer å ha en tilgang på uendelig mange skjeer. Når du må planlegge dagen din, må du vite nøyaktig hvor mange «skjeer» du starter med. Det betyr ikke at du ikke kan risikere å miste noen i løpet av dagen, men da vet du iallefall hvor du starter. Hun talte opp tolv skjeer, lo og sa hun ville ha flere. "Nei", sa jeg, og da jeg så hvor skuffet hun ble, visste jeg at dette ville fungere. Jeg hadde ønsket meg flere skjeer i mange år, men enda aldri funnet noen måte å få tak i flere på. Jeg sa hun måtte være bevisst på hvor mange hun hadde til enhver tid, og ikke miste dem, for hun kunne aldri glemme at hun hadde ME.

Jeg ba henne ramse opp alt hun gjorde i løpet av en dag, ned til den minste ting. Da hun begynte på listen over alt hun gjorde i løpet av en dag, forklarte jeg hvordan hver eneste ting ville koste henne en skje. Hun startet med at hun gjorde seg klar til å gå på arbeid, men jeg stoppet henne og tok fra henne en skje. "Nei", sa jeg, "du må starte med at du åpner øynene og ser at du er litt sent ute fordi du ikke har sovet så godt om natten. Du må krype utav sengen, og finne deg noe mat før du kan gjøre noe som helst. Hvis du ikke får deg noe å spise kan du ikke ta medisinene dine, og tar du ikke dem kan du like godt gi i fra deg alle skjeene for i dag, og samtidig de for i morgen." Jeg tok fra henne en skje, og hun innså at hun ikke engang hadde kledd på seg enda. Hun mistet enda en skje da hun gikk i dusjen. At hun vasket håret og barberte leggene burde kostet henne enda en skje, men jeg bestemte meg for å være grei, jeg ville ikke skremme henne enda. Å kle på seg kostet henne enda en skje. Jeg stoppet henne for å forklare hvordan hver eneste ting måtte tenkes gjennom. Når du er syk kan du ikke bare kaste på deg noen klær. Du må ta hensyn til til hva du fysisk er i stand til. Dersom hendene verker kan du glemme klær med knapper den dagen. Hvis du har feber må du har klær som holder deg varm osv. Har du ikke hatt skjeer nok til å vaske klær i det siste, tar det lenger tid å gjøre seg presentabel, og legg til fem minutter for å deppe litt over at det tok deg to timer å gjøre deg klar.

Jeg tror hun begynte å forstå at hun ikke engang har kommet seg på arbeid, og hadde seks skjeer igjen. Jeg fortalte henne at hun måtte gjøre smarte valg resten av dagen, for når skjeene var borte får du dem aldri tilbake. Noen ganger kan du låne av morgendagens «skjeer», men da blir den neste dagen enda tøffere med færre skjeer. Jeg måtte forklare henne at syke mennesker også må leve med tanken på morgendagen kan bli den dagen da du får en forkjølelse, en infeksjon eller en masse andre ting som kan være farlige. Så du vil ikke sløse bort «skjeer», for du vet aldri når du vil trenge dem. Jeg ville ikke gjøre henne trist, men jeg måtte være realistisk, for dessverre er det en del av min hverdag å være forberedt på det verste!

Vi gikk gjennom resten av dagen, og hun lærte at det å hoppe over lunsj ville koste henne en skje, det samme gjorde en ståplass på bussen, eller å sitte for lenge ved PCen. Hun ble tvunget til å ta valg og å tenke over hver minste lille ting. Hypotetisk, så måtte hun velge å la være å handle for å kunne spise middag den kvelden.

Da vi nærmet oss slutten på den forestilte dagen, sa hun at hun var sulten. Jeg oppsummerte at hun måtte spise middag, men hadde kun en skje igjen. Hvis hun laget middag ville hun ikke ha nok energi til å ta oppvasken. Hvis hun gikk ut for å spise ville hun kanskje være for sliten til å kjøre trygt hjem igjen. Så forklarte jeg at hun var så kvalm og dårlig at hun sannsynligvis ikke ville orke å lage mat uansett. Hun bestemte seg for å lage suppe, det var da enkelt. Så da var klokka blitt syv, hun hadde hele kvelden foran seg, men i høyden bare én skje igjen. Så da hadde hun valget mellom å gjøre noe morsomt, gjøre noe i leiligheten etc, men måtte bare velge en ting.

Det er sjelden jeg ser henne emosjonell, så da jeg så hvor opprørt hun var trodde jeg kanskje at jeg hadde kommet gjennom til henne. Jeg ville selvfølgelig ikke at venninnen min skulle være lei seg, men jeg var glad for å se at kanskje noen endelig forsto meg litt. Hun hadde tårer i øynene da hun spurte "Hvordan klarer du det? Gjør du virkelig dette hver eneste dag?" Jeg forklarte at noen dager var verre enn andre, og at noen dager hadde jeg til og med kanskje noen ekstra skjeer. Men det vil aldri forsvinne, jeg kan ikke bare glemme det, jeg må tenke på det for alltid.
Jeg gav henne en skje jeg hadde beholdt i reserve, og sa bare: "Jeg har lært å leve livet med en ekstra skje i lommen. Du må alltid være forberedt!"

Det tøffeste jeg noen gang har måttet lære meg er å bremse ned, å innse at jeg ikke lenger kan gjøre alt. Jeg sliter med dette den dag i dag. Jeg hater å føle meg utenfor, jeg hater å måtte velge å bli hjemme, eller ikke kunne gjøre ting jeg har lyst til. Jeg ville at hun skulle føle min frustrasjon. Jeg ville hun skulle forstå, at det som faller andre så enkelt, er for meg hundre små jobber i en. Jeg må se an været, min egen form og hele dagens oppgaver før jeg kan gå løs på en eneste liten ting. Mens andre mennesker bare gjør, må jeg slite meg gjennom og på forhånd legge strategi som jeg skulle gå til krig. Det er sånn mitt liv er, det er forskjellen mellom å være frisk og å være syk. Det er den herlige muligheten å ikke måtte tenke, men bare gjøre. Jeg savner den friheten, jeg savner å ikke måtte telle skjeer.

Etterpå satt vi litt stille og pratet litt rundt dette, og jeg kunne merke at hun var trist. Kanskje hun endelig forsto. Kanskje hun innså at hun aldri virkelig kunne si at hun forstod. Men mulig hun i det minste ikke lenger ville klage når jeg ikke orket å gå ut å spise med henne en kveld, eller når jeg ikke kom meg bort til henne, og hun må komme til meg istedet. Jeg gav henne en klem da vi forlot kafeen. Jeg hadde den siste skjeen i hånden min da jeg sa: "Ikke bekymre deg, jeg ser på dette som en velsignelse. Aner du hvor mange skjeer mennesker kaster bort hver eneste dag? Jeg har ikke råd til å kaste bort tid eller skjeer, og jeg velger å tilbringe denne tiden med deg".

Siden den dagen har jeg brukt skjeforklaringen til å fortelle om livet mitt for mange mennesker. Min familie og venner bruket uttrykket skjeer hele tiden nå. Det har blitt et kodeord for hva jeg kan eller ikke kan gjøre. Teorien min gjelder ikke bare for ME, men for alle som sliter med handikap eller sykdom. Når mennesker får høre skjeforklaringen min, tror jeg de forstår meg litt bedre, og kanskje lever de sitt eget liv litt annerledes også? Jeg gir en bit av meg selv på alle måter hver gang jeg gjør noe. Det har blitt en intern vits. Jeg har blitt berømt for å si til mennesker at når jeg tilbringer tid med dem bør de føle seg spesielle, for jeg har gitt dem en av mine skjeer...

torsdag 9. mai 2013

Energiboost: Magnolia















































Det er ingenting som Magnoliablomstring.
Store, gamle Magnoliatrær.
Hvite, røde, rosa.
Stjerner og tulipaner.
Til å bli glad av.
Veldig glad.