Duppeditter med oversikt

Det var sommer
Det forrige 0-punktet
Etter at huset var renovert versjon 1.0
Litt depressiv stemning

Men det var sommer
så det var ikke så plagsomt
at det ikke var tett for verken vått eller vind.

Det var jo sommer
og jeg hadde besøk
Besøket hadde drone!

Det var en skikkelig plasseringsøvelse
Jeg innså at jeg bor i et uendelig boligfelt
Og at jeg er den mest havegale av oss alle
Kanskje
Det kan jo bare være sentreringen

Dette er altså Steinsnes. Tidligere arbeiderstrøk, nå sjønært og attraktivt. I utgangspunktet store tomter og rette linjer - som gradvis er fortettet og nå har hus i alle mulige stilarter fra 1920 til 2017. En perle!  Småbyperle, med alt det innebærer.

Samme bilde som jeg tar nesten hver dag - bare litt lenger opp. Bastøya og Palmesypressen

Seiler noen forbi - med veldig høy mast - ser det sånn ut. Det er langgrunt - men med kajakk kommer man inn. Om man har lest tidevannstabellen.

Alle mine terrasser.... Det er umulig å bare se og nyte.  Lagerplassen i nord er jo nesten like stor som skogen i syd. Hortens minste skog - kanskje Vestfolds minste? Den digre "busken" nedenfor kajakkene er jordskokk....   - jeg ser det som er gjort noe mer med siden bildene ble tatt- men mest det som ennå står uferdig. Det er hentet glass til drivhuset. Det er hentet wire til 2 etasjeterrassene. Det er kjøpt UVfilter til dammen. Det går bra. Skjerpings!

Tusen tusen takk til besøket med drone som lagde en kjempemappe med bilder jeg ikke kan ta selv. Det er et visst behov for oppdateringer. Bare sier det :-)

Nå kommer den syvende sommersesongen.
Den første gikk med til å fjerne det jeg ikke ville ha i haven. De to siste har gått med til byggekaos.
Kanskje dette blir den femte egentlige havesommeren?

Det blir uansett sommer! 

Og deilig. 

DrømmeStrandhuset mitt!

Lov og dam

Joda. Da ble det tett i det oppdagede hullet i dammen. Vannstanden står helt klart over. Men vanstanden har sunket, ergo er det flere hull.  Trøsten er en gamle lønnen. Den er fin åkke som!

Skal lete og tette hull et ukjent antall ganger til?  Eller fortsette plan A med å skifte damduk? Vanskelige spørsmål trenger grundig overveielse. Jeg fyller opp en gang til og ser om det bare var en glipp....

Vi arbeider med lovspråk for tiden. Hvis du også er opptatt av det, er det er spennende konferanse snart. Se her  Dagens gruk er et lovspråkskrubbegruk som jeg selvfølgelig ikke står inne for:

Det du formulerer klart
modbevises i en fart.

Det du maler i det dunkle
vil som visdom længe funkle.

Å bli glad for et hull i en damduk

De to siste årene har dammen ikke helt virket. Den lever et hardt liv. Den er lekeplass for unger og nedkjølingsplass for bikkjer. Generell lekeplass. Samt drikke og badeplass for småfugler - og litt større fugler, som kråker, skjærer og duer. De siste er nok mest her når jeg - og bikkja -  ikke er her.

Vi fant etpar hull som ble limt og tettet i fjor, men det hjalp ikke. Vannet forsvant fortere enn solen kunne greie på egenhånd.

I år var beslutningen klar.  Ny duk!  Kan ikke ha et potensielt havesmykke som et problem midt på plattingen.

Som tenkt, så gjort: Denne helgen har jeg hatt god hjelp av halvstore gjester. Alle stener på kantene er fjernet. Vi begynte å flytte elvegrusen fra bunnen av dammen opp i kasser på gresset.

Men nå så jeg hullet. Kanskje jeg så en en rimelig og lettvint måte å ordne opp på? Nå fylles dammen opp til hullet - så vil natten vise om dette var Den Endelige Løsningen. Eller om resten av grusen likevel må fjernes...

Er du overtroisk er det fint om du krysser fingre, klapper en sort katt, eller annet som hjelper, direkte eller indirekte, mot lekk dam. Takk!

Overraskelseshaven

Beth Chatto. The plantswoman. Med en planteliste tykk som en påskekrim. Jeg kom dit med forventning om en bil full av kommende smuglerplanter, et besøk der tiden gikk med i planteskolen, der macroobjektivet skulle få gjøre jobben. Det kunne gått slik!  For det var virkelig mengder med spennende planter, selv tidlig i april.

Men likevel. Av alle ting ble jeg mest opptatt av gress. "Syv tusen like planter med stort behov for stell" er mitt navn på plen. At noen velger å holde fokus på det korte, grønne og sørge for at det ikke inneholder en eneste løvetann er helt uforståelig. For meg.

I Beth Chattos have er opplevde jeg gresset som det viktigste. Ikke bare limet som holdt små og store skjønnheter sammen eller fra hverandre, alt ettersom, men gresset spilte hovedrollen! Den tørre haven som hun er kjent for, og skoghaven, har ikke gress, men er selvfølgelig spennende som idéer, spennende på grunn av plantene, samplantingene, stier og linjer - men jeg har knapt bilder av dem.

Denne delen av haven er en myk, bred dal med vann i bunnen. En del er en bekk, men det meste er klart definerte dammer med stensatte kanter. Store stenblokker. Skarpe kanter. Like skarpe kanter mot vannet som mot de avrundede bedene.

De fleste trærne er plassert med store, plantefylte bed rundt, men enkelte hvitstammede bjerker kommer rett opp av plenen.

Fargepaletten er begrenset. Lilla og rosa, litt blått, litt hvitt. Noen få gule prikker. Mye Bergenia var i blomst. Den trauste rosa hadde fått følge av mange andre sorter, noen kjente, de fleste ukjente. Med fire arter og 22 hybrider i katalogen var det ikke annet å vente...

Den høye rosa i bakgrunnen er en Camellia - over seks meter høy. Slående vakker!

En gang skiller to dammer. Store stener under. Gress oppå. Å bruke gress på alle overflater skaper en fantastisk, bølgende helhet.



Fasanene foretrakk gresset, men smatt inn mellom plantene i bedet når fotograferingen ble påtrengende. Det ble den ofte.

Den er stor, Chattohaven, og selv om det er mange store, velvoksne trær, får den ikke preg av å bli park. Intimiteten ivaretas ved bedstørrelsen som ikke slipper plenområdene helt løs, men snører dem sammen i overgangene til neste plen, til den lange stien rundt haven, eller til en fristende benk.
Nettsiden finner du her

Årstidsutfordringer

I går kveld ville jeg gjerne plante. Det var ikke det at det var småkjølig ute, det var mer fordi det var så mørkt at jeg ikke kom igang. Helt svart! Ingen av utelysene er på, og verden ble borte utenfor vinduet. På en middels sommerdag ville klokken 22 vært super plantetid. Det er det ikke lenger. Jeg innså tapet - og at høsten var kommet!



I dag morges lurte jeg på om høsten bare skulle bli én natt lang. De 14 nye Heucheraene står fremdeles utenfor, klare til planting, og det sludder! Ikke plantevær, men det hvite trigger drømmene - kanskje dette kan bli en vinter med skigåing? Ikke ennå, selvfølgelig, men om ikke så veldig lenge. Krysser fingre for skisne på Kjaglia og bra nok helse!




Tilbake til virkeligheten. Sluddet gir seg nok snart. Det er meldt regn og opp mot 15 pluss til uken. Ikke at det gjør så mye med regn, jeg skal jo jobbe, og det er sikkert fint plantevær igjen neste helg. Det trengs noen dager til, selv om Heucheraene, et Ambratre (Liquidambar styraciflua) og noen få småpotter er det eneste som er ikke er kommet i jorden nå. Noen sarte saker må inn også. Det er ikke mange, men de er desto viktigere. Oliventreet som har fått noen små, steinharde, grønne olivener i år. Dahliaene fra Annes mor. En liten rosablomstrende sak jeg har glemt navnet på. Og kanskje noen Verbena bonariensiser. Det var kanskje ikke så få likevel. ...

Dessuten er høsten tid for å rette litt på alle feilplasseringene. Planter som står feil kan graves opp, deles og spres rundt i min og andres haver. Noen hele bed står feil også. Litt mer jobb å få skikk på det.

Her er det heldigvis bare Irisene som har blitt for store. Jeg tynnet skikkelig tidligere i sommer, men Iris sibirica som trives, er ingen spøk. Privatgartneren min kom med løsningen: de spisse bladene foran heucherahaugen kan ivaretas av vannplantene. Da er kontrollen bedre siden de står i kurver, og jeg kan få plass til å gå langs kanten igjen. Superidé!  
Nå er Irisene gravd opp, jeg må luke ut litt selvsådde akeleier og annet lysegrønt "rask", så skal salgsplantene i jorden. Det tar nok resten av dagen. Ut og jobbe, inn å bli varm igjen. 

Den røde Ajuga atropurpurea begynner å få fotfeste i den ene enden av haugen. Den fungerer fint for å holde på sandjorden som raser nedover og dekker usynlig mellom Heucheraene. Nå skal den få lov til å dekke stien bortover også. Regner med at den bare blir glad for mer plass.

Alt plantet. De to digre Heuchera Solar Eclipse nederst i haugen kommer fra Olsens Enke på Skøyen. Der var det mange igjen. Om det er noen som vil ha flotte planter til en billig høstpenge sånn på tampen. Det er veldig kjekt med nye, åpne bed. Planen var ikke å ha Iris i bedet på Teltplassen,men det var en kjekk og grei løsning - iallefall for vinteren. 

Linselusen fornekter seg ikke - det er ikke tilfeldig!  Hun løper i posisjon når hun ser kamera eller telefon.

Ekstra fint med sol i september

Lukesjau under den røde lønnen i dag - og mange nye Pulmonariaer. Nå ligner det veldig på det jeg drømte om for tre år siden.

Utsikt fra den nye plassen. Hit er dagliljehekken flyttet, men den er fremdeles litt sigen etter strabasene. Buen er fra Claus Dalbys kolleksjon for Bilka. Passende nedsatt på siste Danmarkstur. Den virker solid og ordentlig! og har fått både roser og duftclematis som jeg håper kommer voldsomt neste år.

Høstfargene siger på. Høstinnkjøpene også. Bedet rundt sirkelen fylles sakte opp. I dag er etpar Heucherella Kimono delt opp og gravd ned sammen med Sweet Tea og Stoplight i drivhusbedet. De vil forhåpentligvis gi litt høstfarger hele sesongen.

Det er slett ikke slutt på blomstringen. Både gress, roser og clematis står på. Og det er godt med knopper, så det er ingen grunn til å tro at det er helt på tampen heller. Ingen blå tall på Yrs langtidsvarsel heller, så det kan bli flere blomsterbilder utover.

Kveld. Have. Måne.

Endelig hjemme.

Sitter i telefonen.
Plutselig ser jeg månen.
Avslutter samtalen.
Kamera!

Egentlig litt for sent.
For mye rot rundt.

Må planlegge.
Klippe ned.
Flytte vekk.


Flere bilder
i morgen

En liten tête à tête
Ilse Krohn Superior og månen.

Lys i haven er ikke helt i gang for sesongen. Men det kan hende det skjer før man aner. Det ligger foreløpig to spotter og surkler i Hydrangeaene.

Minuet kan man stole på.
Hun er alltid klar.
Hydrangea paniculata.
også trofaste.
Alle sammen.

Nå skal jeg gå inn,
finne frem stearinlys
og pledd
og være klar for drivhuset
i morgen

Vi er heldige
vi havefolk
vi har mange
mange
mange
gleder

En blir to, og to blir tre!

Delphi og jeg har endelig funnet den ideelle tredjemann til trioen vår. Strengt tatt var det Petter som fant oss, men dog.

Han er like glad i Heuchera som meg, og like glad i dammen som Delphi. Han er snill! Han skal jo liksom brødfø seg på snegler, men jeg fant en velvoksen bruning rett i nærheten av ham, og regner derved snillheten som bekreftet. Litt sjenert, så han ville ikke være med inn. Ryktene sier at sånne som ham (joda, det er ikke bra å høre på sånt generalisert sladder, kalt fordommer, men jeg har ikke annet å støtte meg til) er veldig trofaste mot hjemstedet sitt, så vi gjør det slik:  Delphi og jeg bor inne, han bor under den røde lønnen. Iallefall inntil videre.

Ønsk ham velkommen: Petter Padde, Strandhuset!

En nyttig påminnelse om fremtidige oppgaver

Å legge noe bak seg er en god egenskap. Iallefall når noe ikke er så bra.  Å legge noe bak seg er ikke like bra når det er noe som er fint. Jeg var på foredrag med Anne på Moseplassen denne uken. Arkitekten Anne lagde en repetisjon for meg som jeg avgjort trengte!

Midt i Strandhushaven ligger hovedsitteplassen. Nedgravd. Med tredekke og dam. Med vindskjerming foran og huset i ryggen.  Den ble laget i 2011 og ble brukt i fjor, men det var strengt tatt ikke så mye bruk. Det var ikke så mange varme sommerdager i 2012. Desto flere passe arbeidsdager. Drivhusdager. Plantedager. Men Gjennestadforedraget til Anne fikk planleggeren frem i meg igjen. Ferdigstillelse er et tema for sommeren 2013.

Jeg skjønner at det kan virke rart å legge store jordhauger foran utsikten når man planlegger den store ute-sitteplassen på en tomt som denne.  Det er ikke rart at alle protesterte. Men jeg hadde gjort som det står overalt: jeg hadde brukt haven og flyttet sitteplassene rundt for å se hvor det var fint og hvor det var "forbedringspotensiale".  I et helt år. Konklusjon: Ingen liker seg på prærien!

Og for hver skjerming, forsvinner litt utsikt. Haven her er 1,2 mål, men huset ligger helt oppe i hjørnet, så haven mot vannet er romslig. Det er plass til både og! Jeg har gravd grundig ned på midten, lagt hauger foran og plantet hekker som etterhvert vil skjerme mer for vind og innsyn. Likevel er det plass til åpne, mindre sitteplasser rundt, og ikke minst planlegges sitteplasser oppe ved huset som vil dekke behovet for "Den store utsikten".



Det er gravd ganske dypt, så dypt jeg kunne. Her nede ved vannet er det sandjord, og ca 1.2 meter under bakken blir det leire. Under det nivået blir det vanskelig å drenere. Gamle sviller i bakkant holder godt på sanden på baksiden - og varmen på forsiden. Og erfaringen tilsier at vi vil ha kroker, hjørner og vegger å sitte inntil.

Det virker kanskje litt rart å prioritere dam sånn rett ved vannet. Det har aldri vært noe spørsmål! Dam må jeg ha. Til småfugler, småmennesker og hunder. Noen iriser er tøffe nok til å tåle den dambefolkningen, og jeg finner nok etterhvert flere plantetøffinger som kan lekes med, løpes over og likevel være prydplanter når stillheten senker seg over Strandhuset om kvelden.

Man mister ikke all kontakt med vannet, selv om jordhaugene kan virke massive. Under den røde lønnen ser man rett ut. Og bak søylesypressen er det også et glimt. Især om man har erfaring som eiendomsmegler. Glimtvis havutsikt! Og helst nederst i denne bloggposten ser du en vintervariant av utsikten fra spiseplassen.

Dette er 2012. Året etter gravingen. Det går forbausende fort å få dekket jordhaugene med planter. Ikke det at jeg er ferdig. Det blir jeg nok ikke på lenge, men å få dekket jorden! Deling av Heuchera til haugen bak dammen er allerede registrert som satsingsområde. Om den blir rød helt opp - da tror jeg det blir fint!

Ytterkantene av haugene er allerede grønne. geranium er en takknemlig sak å ha i ventebed - klar for oppdrag!

Oppgaver for 2013 er å:
Gjøre ferdig bekken som skal gå fra haugen og ned i dammen. 
Og tråkkstener så man kan komme innefra dammen og ut mot vannet.
Og finne en fornuftig underplanting til magnoliaen

Og så må det inviteres mennesker som kan være på terrassen - for den er stor nok til mange!

Sommerminne

 En hund i dammen. Velkjent syn på en varm sommerdag.

 Men hun kom ikke opp igjen denne gangen. Tuslet rundt og tittet og tittet.

Heldigvis er hjelpen nær - og med litt veiledning kom ballen til rette.

Hundehjelperen og havehjelpen. I uvanlig positur. Som regel står hun bøyd dobbelt og hjelper til med hva det skal være. Havekyndig havehjelp - det er stas!  Det passer bra med den oppstammede Pink Fairy-rosen i bakgrunnen. Den er en gave fra henne.