De mange prosjekters påske

Påske med kamp på mange fronter!

Det en terrasse som ikke har gulv. Det går jo ikke an å leve med for en terrassedronning som meg. I går og i dag er det kjøpt og målt og båret og regnet og saget etter alle kunstens regler, og innkjøpt sønn har gjort en kjempejobb!  Hurra!

Han avsluttet med å trekke opp bord og to stoler - blir det flere som vil inspisere den nå litt mer moderate fremdriften, kan det bæres opp flere. Enda en aller fineste plassen.

Det som skulle være jobben disse dagene, er grundig nedgradert.  Men det er mindre skvallerkål nå. Nesten tømt i kantene. Spar opp og kjører vekk røtter og infisert jord.







Jeg har også disse to ikke helt diskrete jordhaugene, som skal spres ut i haven. Det er bare så mange barer først. Luking, i klartekst. Når bed har stått uten skikkelig tilsyn i to sesonger, er det rotugress så det holder! Så det tar sin tid. Men blir det veldig mye fint vær, og mer enn normal energitilgang, kan det hede jorden som endte helt ute i veien, iallefall kan settes i arbeid i et passende bed.  Det var bare den lukingen!


Det er slett ikke verst - og kjedelig får det ingen sjanse til å bli.

God påske - jobbepåske!

Duppeditter med oversikt

Det var sommer
Det forrige 0-punktet
Etter at huset var renovert versjon 1.0
Litt depressiv stemning

Men det var sommer
så det var ikke så plagsomt
at det ikke var tett for verken vått eller vind.

Det var jo sommer
og jeg hadde besøk
Besøket hadde drone!

Det var en skikkelig plasseringsøvelse
Jeg innså at jeg bor i et uendelig boligfelt
Og at jeg er den mest havegale av oss alle
Kanskje
Det kan jo bare være sentreringen

Dette er altså Steinsnes. Tidligere arbeiderstrøk, nå sjønært og attraktivt. I utgangspunktet store tomter og rette linjer - som gradvis er fortettet og nå har hus i alle mulige stilarter fra 1920 til 2017. En perle!  Småbyperle, med alt det innebærer.

Samme bilde som jeg tar nesten hver dag - bare litt lenger opp. Bastøya og Palmesypressen

Seiler noen forbi - med veldig høy mast - ser det sånn ut. Det er langgrunt - men med kajakk kommer man inn. Om man har lest tidevannstabellen.

Alle mine terrasser.... Det er umulig å bare se og nyte.  Lagerplassen i nord er jo nesten like stor som skogen i syd. Hortens minste skog - kanskje Vestfolds minste? Den digre "busken" nedenfor kajakkene er jordskokk....   - jeg ser det som er gjort noe mer med siden bildene ble tatt- men mest det som ennå står uferdig. Det er hentet glass til drivhuset. Det er hentet wire til 2 etasjeterrassene. Det er kjøpt UVfilter til dammen. Det går bra. Skjerpings!

Tusen tusen takk til besøket med drone som lagde en kjempemappe med bilder jeg ikke kan ta selv. Det er et visst behov for oppdateringer. Bare sier det :-)

Nå kommer den syvende sommersesongen.
Den første gikk med til å fjerne det jeg ikke ville ha i haven. De to siste har gått med til byggekaos.
Kanskje dette blir den femte egentlige havesommeren?

Det blir uansett sommer! 

Og deilig. 

DrømmeStrandhuset mitt!

Planlegging fra sengekanten

Når det blir mange uvirksomme dager, blir fokus trukket inn til de nære ting. De veldig nære ting. Det er igrunnen bare de jeg får øye på.

Haven fra sengen er et nytt perspektiv i planleggingssammenheng. Plutselig er den bortgjemte rosebuen og den hvite porten sentrale elementer.

Men på bildene synes rosebuen - men porten? Blitt borte!

Bak ivrige jordskokkstengler lever den sitt eget liv, og bidrar ikke til å dra øyet nedover i haven. Blikket glipper opp - til den selvfølgelige utsikten. Jeg vil gjerne at bildene skal være en have foran utsikten.

I dag har jeg hatt utetjeneste.

Ikke så mye - ME-risikoen for tilbakefall, fremover- eller sidefall er overhengende når verden bare er en tynn egg av hverdagsfunksjon.

Tilsammen 25 minutter ble det. Fordelt på fire økter.

1. En med Killer. Vips var alle stenglene meid ned. *Killer=Ryddesag

2. En for å rydde opp Killern og kjøre bil og henger ned på stranden.

3. En for å fylle hengeren.

4. En for å kjøre bil og henger opp igjen.

Det tok en hel dag.


En annen dag kan rosen bindes fast til buen.  Stativet kan flyttes. Spaden settes inn. Lønnen beskjæres. Stener ryddes. Lapper fjernes.

Men det hjelper.  Neste soloppgangsbilde slipper rotet i forgrunnen!

Det gjelder å legge listen så lavt at man nærmest er garantert suksess! Hurra :-)

Oktobersøndag

Tidlig morgen
Før syv ville Waffel ut
Klokkeleken ga en ekstra morgenlystime

Det gikk fort
20 minutter senere kom skyer
Lilla og rosa skyer

Og plutselig var de makrellskyer
Her gjelder det å ikke sovne






























Så kom solen
Og jeg husket at jeg skulle til Ølbergodden
Vi skulle
Waffel, IJ og jeg

Det ble en helt fantastisk tur i solen

Det har vært en fantastisk helg

Det er ikke bare faenskap

Slett ikke

Langt ifra

Og det skal være sol noen andre dager også

Da må det iallefall plantes

For det rakk jeg ikke

Denne helgen heller






PS Waffel ville ikke stå stille

Kirengeshoma palmata og/eller koreana

Kirengeshoma. Den kalles Månestråle på dansk og Voksklokke på svensk, og på norsk bruker vi visst begge om hverandre. Et godt argument for å bruke det botaniske navnet. Kirengeshoma er en stor, buskaktig staude med håndflikede blader og lange stengler med gule, vannrette, klokkeaktige blomster.

Den står på nippet til å blomstre igjen nå, men erfaring tilsier at det nippet kan vare mange uker.


I min lille skog står det to stykker. Og det finnes to typer av dem - kanskje. Jeg får ikke helt orden på det. Kanskje har jeg to like, kanskje er det bare småvariasjoner over samme tema, kanskje er den ene Kirengeshoma palmata og den andre Kirengeshoma koreana.

I år skal jeg forsøke å dokumentere begge plantenes utvikling, så dette blir en bloggpost med oppdateringer.


Dette er nummer 1. Den står ganske mørkt, får ikke direkte sol, men en god del lys mellom bladene på trærne over den.

De øverste knoppene er kommet lengst og de er avlange og klart gule i tuppen i dag 12. juli

 

Dette er nummer 2. Den står fem meter unna nummer 1. Der den står er det litt færre trær, og den får litt sol og mer lys. 

Knoppene på nummer to er kommet adskillig kortere. De er helt lukket, og rundere, litt sammensnurpet på tuppen. Blomsterstilkene er litt rødaktige.

Her er bladet på nummer to. Det er litt grovere fliket enn bladet til nummer 1, og bladstilken er litt rødaktig. Bladene er like store.

Jeg leser og leser. Noen mener slik og noen mener sånn. 

Innspill ønskes.

Og oppdateringer loves.

Ettermiddagen har vært en oppvisning i lys og skygger. Her er palmesypressen i sol.

Snutid. For solen og meg.

Det har vært mye syting og klaging om hus herfra i det siste. Ting går jevnt over skeis. Dårlig og uferdig har vært gjennomgangsmelodien i oppsummeringen av eventyret med Bjerkås Bygg A/S - nå konkursbo. Vel fortjent, spør du meg.

Lekk og skjevt. 

Mangler og slurv. 

Feilberegninger. 

Løgn. 

Falske underskrifter. 

Skattesnyt. 

Uff og uff.

I dag fikk jeg epost fra vindusimportøren. Servicemannen på Harmonie A/S skriver at et nytt glass, på 210x230, er på vei. Kommer neste uke. Og de kommer for å sette det inn. Jeg er fornøyd med det. Veldig fornøyd. Produktansvar eller snill og grei - det viktigste er at vinduet kommer og blir satt inn. Kanskje ikke i neste uke. Det er jo nærmest eventyr - men de kommer. Om ikke så lenge. Det er en ting mindre å bekymre seg/meg for. Og det kommer godt med.






Dette har jeg bestemt er vendepunktet. Månen har vært full. Sommersolverv er overstått - og det har snudd her i Strandhuset også! Jeg orker ikke ha krise lenger. Og det er gode tegn som støtter beslutningen.


Stiansønnen har vært her og laget terrasser og trapper. Dokumentasjon er spredd rundt på siden her. Nydelige trapper. Terrasser foran dørene der det manglet.  Nå kan alle dørene brukes, og flyten gjennom huset er sånn den skal. I sol og skygge, vind fra allesteder, regn eller ei. Uansett er det en passende plass - og det er lett å komme dit. Helt etter planen.








Snekker er funnet i det store sosiale nettet, og han kommer i august. Når ferien er over, og det er på tide å komme og rydde etter andre. Ta ut dørene og rette dem opp. Senke taket på Caelum. Fikse lister og lekter og vannbord og stiger og isolasjon og tettinger og ventiler og alt som trengs i et hus. Alt som skulle vært på plass.

Advokat for videre opprydding på plass. Mye styr og lite gjort hittil, men i morgen finner vi utav det. Og setter igang. Eller setter igang med å informere en annen. En blodhund hadde vært noe - kanskje det er en mulighet når Delphi skal erstattes?


























Når haven i tillegg er på sitt aller fineste. Når roser og liljer roper om kapp om oppmerksomhet.
Når barnebarnet Tiril er fin og frisk og ferdig, og i tillegg helt nydelig.
Da er det på tide å avlyse De Triste Tider.

Hilsen Maria, blakk men igjen naiv optimist.

Det blir bra?

Ikke sant?

Vår 2016 - Ouverture

Det er helt sikkert vår.


Det er liv i tuene her og der, trærne skyter og jeg har startet på vårrydding i bedene. Krokusene kommer. Blir revet i stykker av vinden - og erstattet av andre.















I år står porten åpen. Det krever tilvenning å ikke løpe og lukke den. Og det krever nok tilvenning for flere enn meg å bruke den. Noen kommer inn - det er jo flott!


På fjordsiden av Lillehuset oppdaget jeg blå og lilla prikker i løvet. Etter en hastig halvveisrydding, tittet de frem - alle krokusene som bare så vidt ville opp i fjor.

Men det gikk som det pleier. Jeg står og beundrer blomstene litt, men så glir blikket til det som ikke er gjort. Det som skal ryddes. Og disse teglstenene som bare går mer og mer i oppløsning. De står i for grov grus. Ikke får de den støtten de trenger, og det blir fullt av ugress.  Stenmel sa jeg - tydelig at de ikke skjønte hva jeg ba om :-(  Men det er mange år siden - kanskje den legges på nytt i år. Eller ikke....

























I februari stod levande still.
Fåglarna flög inte gärna och själen
skavde mot landskapet så som en båt
skaver mot bryggan den ligger förtöyd vid.

Träden stod vända med ryggen hitåt.
Snödjupet mäates av döda strån.
Fotspåren åldrades ute på skaran.
Under en presenning tynade språket.

En dag kom någonting fram til fönstret.
Arbetet stannade av, jag såg upp.
Färgerna brann. Allt vände sig om.
Marken och jag tog ett språng mot varann.




Hundetann, Erythronium dens-canis var kommet lenger enn jeg forventet da løvet ble løftet av.




Helleborus multifidus subsp. hercegovinus er ny i år.

Jeg husker ikke hvor den kom fra, men den skal ha grønne blomster og et fantastisk bladverk. den lyser allerede godt opp og tåler tydeligvis å stå under sypressen.

De vanlige julerosene svikter aldri. Denne har blomstrer forsiktig under sneen og egne og andres blader, men har nå kommet frem og driver og strekker seg. Finere og finere for hver dag.

Og tulipaner. Veldig overraskende er de allerede oppe og ute. De andre tulipanene er bare skudd.

Også denne ny av året. Men navnet....    her trenger jeg hjelp. Sannsynligvis er de fra Staudeklubben Vestfolds løkimport i fjor.

Hus. Hus.

Det ble en lang bloggpause.

Ikke bare var Delphi borte, men jeg innså etterhvert at snekker'n var borte også. Ikke helt konkurs, men nesten. Uansett ikke klar for å gjøre huset ferdig, tross avtaler og løfter. Nå er det ikke løftet en snekkerhammer her siden midt i desember. Sånt går på humøret løs.

Påsken kom og gikk - det var ingen høydare, verken skiturmessig (0) eller finværsmessig (2). Avdelingen for kos og besøk kom heldigvis en god del bedre ut (8). 2017påsken, fjellpåsken!,  er velkommen!

Snekkern hadde ikke skaffet byggetillatelse. Han sa bare at han hadde gjort det. Og bygde ivei. Ikke så kult å finne ut når endringene allerede er gjort. Men litt mer forståelig at fremdriften var som lus på tjærekost utover høsten. Det kunne jo ikke bli ferdig uten at alt kom for en dag. Nå er en ny byggefyr endelig på saken. De vokser ikke akkurat på trær. Nye tegninger er omtrent klare, og jeg skal legge nye nabovarsler i naboenes hender eller postkasser. Ikke noen humørløfter, det heller. Slike situasjoner egner seg best innenfor døren - helt i mørket nede innerst i kjelleren. Men når man har sine foreldre som naboer, ligger det an til alvorlige søndagsmiddager en periode fremover. "Var det ikke det jeg sa" - ish. Jaja - jeg skal stålsette meg. Pessimistiske fedre som attpåtil har rett, kan være sjarmerende. Om det er noen andres....

Det finnes en godside. Heldigvis. Fin utsikt fra sengen er helt utrolig fantastisk. Jeg har lagt opp til storutnyttelse, tildels hele dager. Hvis det hadde vært noen rettferdighet her i livet, skulle alle med kroniske utmattelsessyndromer og lignende uhumskheter fått tildelt soverom med fjordutsikt fra NAV. Det ville være den helt klart beste utnyttelsen av et slikt gode. Så når bare stemningen rundt uførhet og NAVstøtte snur, skal jeg komme med det forslaget. Fint om noen minner meg på det - det kan fort ta litt tid før vi er der, og jeg har ikke verdenes beste hukommelse.

Min gamle venn Finn er også inne i bildet igjen etter lang tids pause. Jeg er forelsket i de oransje bakerst. Kan tenke meg at duften ikke er helt lik liljene på bordet her, og at det kan være nødvendig med en karensperiode, men drømmen er å få dem omskolert til garderobeskap på soverommet. De står dessverre litt langt hjemmefra, men gode venner og deres venner trår til så det ble mulig likevel. Håper jeg.  Man kan aldri stole helt på Finn.


Men det er vår, og bare jeg finner stativet til kameraet, skal det bli vårblomstbilder. Det er endel å velge i der ute nå. De tidligste, skjøre tommasinianus-krokusene er revet i stykker av vinden, men det er kommet mer. Er på saken. Gleder meg til å se blogger og hjemmesider flomme over av vårblomster i ukene som kommer :-)

Verandatid

Vinterhaven Caelum har ikke blitt tett. Tross mange forsøk fra mange mennesker pipler vannet ned hver gang det regner. I går ble tredekket delvis skrudd opp, og plasttaket tettet fra oversiden. Jeg må innrømme at jeg hadde håpet på varmere og tørrere vær, men denne nye - og fjerde eller femte tettemassen - skal virke like godt nå. Vi får iscenesette en test. Vannsprederen på fullt oppå der?  Da tror vel folk i strøket at jeg har gått helt fra vettet...

I etasjen under er det mye verandaaktivitet. Selve Caelum har snart tette vegger. Hurra! Håper det kan tas "littmerferdig"-bilder der i ettermiddag.

Men på framsiden!  Det vil si, det er en evig diskusjon og kilde til misforståelser - hva er egentlig fremsiden av huset!  Altså: Siden mot vannet, mot øst, der kom skjelettet til veranda opp i går. I går sen kveld. På denne tiden er det sent klokken 1930. Mørkesvart ute. Nå er det klart for terrassebord.

Og jeg kan knapt vente. I morgen kan jeg kanskje gå ut på (skrudd eller ikke skrudd) veranda utenfor soveromsbibiloteket mitt.

Sånn blir det. Uten presenninger, med ny kledning, vinduer, verandaer, takstein og wiregjerder. Nå skal det ryddes - og julepyntes.  Noen ekstraomganger i januar er uunngåelig, men det er til å leve med når vi har seieren innen rekkevidde. Hamskifte!

August - en sommermåned til!

Forrige uke. Noen hadde ferie, andre hadde søkt tilflukt i sengen. Atter andre var bare litt nedkjørt og så andre veier enn verktøykasser og materialstabler. Rolig uke på byggeplassen, med andre ord.

Men mandag morgen var det plutselig full fart. Bare én snekker riktignok, men hoppende opplagt forserte han etasjene i stillaset utenom trappene. Smilende. Noen har hatt utbytte av ferie! Vips var nordveggen ferdig med kledning og den nydeligste tilpasning til strøminntaket.




Flere innfødte assistenter i aksjon- som i dag med noe de(vi) ikke kan - mur. Lokal innsikt i hvordan bygge pyramider - spett og enkle fysiske lover i praksis. Moro.













Og resultatet? Fantastisk! Forbedret utsikt. Her skal det bli trapp på forsiden, så det blir ingen ny kant. Plutselig er plattingen en del av stueutsikten. Planer som blir realisert - og viser seg lure - er gull for en trett tirsdagsmorgensjel.

For det er ikke lenge den paradisiske tilstanden varer. Klokken syv pling er på på'n igjen. Banking resulterer i ny utsiktsreduksjon - hammer og slegge måtte til for å få byggverket på plass.
Stillas er løftefullt. Snart oppløft?

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Helten Hauge 1966 (Dropar i austavind)