Viser innlegg med etiketten PappasKreft. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten PappasKreft. Vis alle innlegg
lørdag 15. desember 2012
I dag er det akkurat et år siden pappa og
samboeren kom kjørende nedover til oss..
Pappa som bare noen uker tidligere hadde
ringt og fortalt det ufattelige...
Selv om vi hadde snakket på Skype nesten daglig, var jeg ikke forberedt på at pappa allerede var så forandret, utseendemessig...
Tynn, gusten i ansiktet, forandret hudfarge,
og ikke minst en gange som viste at han hadde enormt mye smerte..
Men det var ufattelig deilig å
endelig kunne gi han en klem!
Jeg så veldig godt at han var veldig syk,
men jeg kunne ikke i min fjerneste fantasi forestille meg at han skulle dø bare litt over en uke etter at han kom til oss,
den dagen for et år siden...
Jeg har egentlig gruet meg til julen,
men bestemte meg tidlig i desember at jeg rett og slett skulle sette fokus på èn positiv ting på bloggen, hver dag i hele adventstiden...min egne lille julekalender.
Det hjelper, faktisk!
I dag gleder det meg at vi har solgt juletrær til mange fine folk
og herlige barn. Barna har kosa seg skikkelig med aking!
Bildene er tatt i fjor.
fredag 12. oktober 2012
I går var jeg og en god del
andre bloggere på lanseringen av boken "Sanselig jul" på Zanz i Lillestrøm.
Gøy å endelig se boken, og veldig
koselig å se igjen bloggere og å bli kjent med nye bloggere :)
Franciska Munch-Johansen (bildet over)
er redaktør for boken, mens det er hun og mange andre bloggere som står for innholdet.
Mitt bidrag kan dere se her:
Mitt bidrag kan dere se her:
Julekalenderen jeg lagde til min kreftsyke pappa kan dere lese om HER.
Meg, Lillekatt og fru Andersen
Sanselig jul er å finne i utvalgte butikker rundt omkring, og kan selvsagt også bestilles på nett.
En riktig god helg ønskes til dere alle :)
mandag 20. august 2012
Ikke fikk han oppleve Lillegutts 3-årsdag,
ikke sin eldste sønns 30-årsdag og
heller ikke sin yngste sønns 20-årsdag,
som er om litt...
Selv rakk han ikke å bli 52 år,
for det ville han blitt i dag...
Og heldigvis visste han ingenting
om det da han ble 51...
Han var så i form den
sommeren for et år siden.
Hadde besteget en høy topp i nærheten
hele 5 ganger,
plukket litervis med molter og
vedskjulet ble fylt til randen med ved...
plukket litervis med molter og
vedskjulet ble fylt til randen med ved...
Vi kan fortsatt ikke fatte det,
men det nærmer seg 8 måneder siden han døde.
Gratulerer med dagen, pappa'n min ♥
mandag 2. januar 2012
...siden pappas død.
En uke med så mange tanker...
Det føles som i går at han ringte og fortalte meg
den forferdelige nyheten...
I telefonsamtalen spurte jeg hva han tenkte..
"Alt fra Lillegutt til ved", svarte han.
Han var over middels opptatt av ved ;)
Men også veldig, veldig opptatt av barnebarnet sitt.
Å gud, så mange tanker jeg har hatt om
Lillegutt og bestefaren hans denne uka...
Pappa var den stolteste bestefaren!
Han gråt den dagen han fikk vite at han skulle få et barnebarn.
Han gråt den kvelden, for snart 3 år siden, da vi ringte og fortalte at nå hadde han kommet,
og han kunne høre lyder fra Lillegutt i bakgrunnen.
Han gråt da han møtte en to dager gammel Lillegutt for aller første gang på sykehuset.
Han ga av sin tid til Lillegutt,
tid til å bli med på gulvet og leke, tid til å bli kjent, tid til felles opplevelser.
Å gi av sin tid tror jeg er den største gaven et barn kan få.
Nå er det vi som sitter igjen og gråter over en
pappa og bestefar som ikke lenger er her sammen med oss...
Lillegutt forstår nok ikke helt hva som har skjedd.
Men han forstår at det er noe alvorlig.
Og den herlige gutten er flink til å passe på mamma'n sin,
og lurer stadig vekk på om jeg er trist og lei meg.
I morges står vi i gangen og kler på oss, og han titter opp på meg;
"Er du trist?". "Ja", svarer jeg.
Han ser forvirret på meg, ser på øynene og ser ingen tårer.
"Mamma er lei seg i hjertet sitt", forklarer jeg Lillegutt.
"Når jeg er trøtt er jeg lei meg i stjernen i magen min", forklarer den lille vakringen.
fredag 30. desember 2011
Først av alt:
tusen takk for deres varmende og trøstende
kommentarer!
Jeg har vært litt usikker på om jeg skal dele
hendelsen med dere, men etter tips fra Nadja om at
å skrive kan være til stor hjelp, deler jeg...
Pappa ville uansett at vi skulle snakke
om sykdommen, og ga meg lov til å dele
på bloggen om jeg ville.
Jeg er fortsatt i sjokk over hva som har skjedd,
og at det kunne gå så fort.
Men vår Lillegutt gjør at dagene ikke blir så altfor tunge allikevel...
Sola våres - som lever sitt vanlige liv som om nesten ingenting har skjedd...
19. november får vi beskjed om at pappa har kreft,
en hissig form med dårlige prognoser.
Jeg skriver innlegget "Pappa ringer på lørdag", få dager etter.
Vi avventer litt med å dra oppover til Trøndelag,
der han bor sammen med stemoren min.
Vi skyper eller snakker i telefonen daglig...
Pappa ønsker å behandles her på Østlandet,
for å være i nærheten av barna sine på 19, 27 og 29 år.
De får beskjed om at han skal få behandling på sykehuset
hvor Lillegutt ble født, og skal bo hos oss..
Men vet ikke når.
Jeg sender pappas julekalender oppover...
Men kun gavene fra 1. - 15. desember, med håp om at
de er her nede før den 15.
Torsdag ettermiddag den 15. desember kommer de hit til oss.
Pappa har kjørt den første biten selv..
Jeg ser en tydelig syk pappa,
gått ned mange kilo, dratt i ansiktet og krokrygget
på grunn av smertene i magen.
Du verden så godt det er å klemme ham!
Dagen etter ringer han til sykehuset for å
høre om noe snart settes i gang.
Han får da beskjed om at de ikke har kapasitet til å ta han i mot allikevel...
Helgen går og han blir gradvis verre..
Fra å spise litt middag torsdag kveld,
går han til å ikke orke noe som helst i løpet av helgen.
Men vi er sammen, vi prater, ser litt på håndball,
utfordrer oss på quiz, leker med Lillegutt,
innimellom de vonde og oppadgående smertene...
Mandag morgen, grytidlig,
gir jeg pappa en klem i døren og de setter seg
i bilen til Gardermoen og fly videre til Tondheim.
Jeg aner ikke at dette skal bli den siste gangen vi klemmer hverandre...
De har fått med seg julegaver oppover,
vi vet ikke om vi blir samlet den dagen...
Han får cellegift den mandagen,
den aller første kuren som skal gjentas 7 ganger i ukene framover.
Han blir sendt hjem og i dagene som følger
er ikke formen bra. Men det er vanskelig å si om det er cellegiften
som gjør formen dårlig eller hva det er...
I telefonen er han kort, det gjør vondt å snakke.
Det blir ikke noe julaften hos oss som planlagt,
og pappa er for syk til å få besøk av oss.
På julaften, i 15.45-tiden sender jeg en
melding oppover, først til pappa sin telefon,
deretter til stemoren min sin også.
"Skal vi skype om en halvtimes tid?"
Lillegutt var kledd i fin vest og slips,
klar til å snakke med bestefar og bestemor.
Jeg får svar av stemoren min om at de er på
vei til sykehuset..mer enn det aner jeg ikke.
Under julemddagen og åpningen av julegavene sitter jeg
med en stor klump i magen, og aner ikke hva som skjer i Trøndelag.
Jeg vil ha gavene fort unna, for hvem vet når jeg får en telefon
og hva som sies?
Stemoren min ringer til slutt,
de hadde kjørt til sykehuset i sykebil i all hast,
pappa har en betennelse i magen og er dehydrert..
Vi er på en måte lettet, og tenker at kanskje betennelsen
har forårsaket de sterke smertene, ikke selve kreften.
Vil antibiotika hjelpe han ut av smertehelvetet?
Han rakk akkurat å åpne kalendergave 24 før han ble veldig dårlig den dagen.
Men ingen julegaver...
1. juledag ringer stemoren min og forteller at han er blitt mye bedre...
Han som ikke engang hadde klart å drikke dagen før
har lyst på cola.
De skal være på sykehuset til over nyttår,
men legene vet ikke om han kan få neste cellegift på grunn av betennelsen.
Vi drar til min mamma og co
på Hvaler for å være der på juleselskapet dagen etter.
Det er godt vi ikke vet hva morgendagen bringer...
På morgenen 2. juledag ringer stemoren min...
Det er kritisk!
Han hadde blitt forsøkt operert den natten,
uten hell, og de hadde virkelig fått sett hvordan
det stod til i magen.
Det er ikke noe å gjøre...
...han ligger i respirator...
Jeg ringer brødrene mine,
vi kaster i oss litt mat og kaster oss i bilen...
Vi befinner oss 60 mil unna...
Plukker opp brødrene mine på veien,
og prøver å tenke klart..
Hvordan kommer vi oss raskest opp dit?
Mange veier er stengt, togene har problemer
og det er meldt storm.
Vi drar hjem til oss for litt pakking og ytterligere
planlegging...
Jeg er sint, frustrert og fortvilet på en gang...
Dette kan da ikke være noe som skjer i mitt liv?
Vi flyr til Trondheim,
og etter en god stund er vi framme..
Det er tungt, men allikevel godt,
å møte stemoren min og datteren hennes på sykehuset.
Vi vet ikke hva vi skal forvente, aner ikke hva som skjer.
Etter en stund kommer pappas lege,
vi blir geleidet inn på et møterom...
Han forteller om nattens hendelser,
om hvor vondt pappa har det...
Lillegutt er med og lytter, plutselig utbryter han:
"Har bestefar gnagsår, eller?"
Jeg kan ikke annet enn å le litt...
De neste setningene legen sier er helt ufattelige...
Det er ikke mer å gjøre...de vil slå av respiratoren.
Han holdes i live kun for vår del, slik at vi kan si farvel.
De vil slå av den samme kvelden....
Jeg og brødrene mine går inn og får se pappa.
Han ligger der i sengen, ledninger overalt...
Jeg kan ikke fatte at dette er pappa'n vår.
Og jeg kan ikke fatte at jeg for èn uke siden ga han en klem og han gikkk ut døren min...
Jeg og min kjære går inn litt seinere også,
og har med oss Lillegutt.
Lillegutt får si "hadet" inn i øret til bestefaren sin...
En veldig tung stund for et mammahjerte.
Jeg og stemoren min bestemmer oss for å
være sammen med pappa da han skal dø.
Jeg vil aldri, aldri glemme
synet av pappas hjerte som slutter å slå...
(Bildene er hentet fra en flott tur med pappa i Trøndelag i sommer)
onsdag 21. desember 2011
Det har vært noen dager med stillhet på bloggen,
pappa og samboeren kom nedover forrige uke.
Noen tøffe dager, hvor pappa har hatt så vondt så vondt...
Vi trodde at cellegiftkuren skulle starte her nede før jul,
og at julaften skulle feires hos oss...
Men sykehuset her hadde ikke kapasitet allikevel,
og mandag morgen satte de seg på flyet
tilbake til Trøndelag og cellegiftbehandling begynte samme dag der oppe...
Nå blir han værende der hele behandlingsperioden..
Vi blir værende her i julen, pappa er for syk til å få besøk...
Nå krysser vi fingrene og håper at denne cellegiften gjør jobben sin..
Bildene i dagens innlegg har ingenting med teksten å gjøre,
jeg hadde bare behov for litt friske farger...
Bildene er av et bord hvor understellet er et
loppefunn jeg har malt, overdelen er et fat.
Pappa hadde pakkekalenderen sin på dette bordet da de var her,
derfor måtte jeg pynte det litt da de dro...
Kanskje ikke de typiske julefargene, men jeg liker dem ;)
søndag 27. november 2011
Først av alt;
tusen tusen takk for alle de
fine kommentarene jeg har fått av dere
i de siste innleggene.
Pappa leser de også...
Jeg føler rett og slett massevis
av energi komme fra disse kommentarene,
og at dere håper sammen med oss,
gjør håpet enda sterkere.
Vi vet ikke så mye om pappas kreft ennå,
annet enn at pappa skal komme nedover hit
og få behandling i Oslo,
og det er godt, da kan han være sammen
med sine nærmeste hele tiden.
Jeg har vurdert fram og tilbake hvor denne
bloggen skal føre videre i en slik vanskelig tid...
Og jeg har bestemt for at bloggen skal
konsentrere seg om håpet,
slik at det blir fint for pappa å lese her innimellom tøffe
behandlinger og vanskelige tider.
Innleggene merkes med:
Pappa er klar med blant annet
forskjellige blogger, facebook, Spotify, Skype og Photoshop
på sin laptop som skal tas med på sykehuset...
Er det noe jeg kan glede han med så er det
koselige blogginnlegg...
----
I dag har vi hatt besøk av mamma og stefaren min,
lamper har blitt hengt opp og
jeg har pyntet til jul..
Så nå begynner det å bli klart til pappa
og stemoren min kommer nedover...
En fin første-advents-kveld ønskes dere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Fantastiske blogger:
-
Bright Line Eating i sosiale situasjonerfor ett år siden
-
-
-
-
Hurra for norsk design!for 7 år siden
-
-
Decorate With Greens + Blues From Neptunefor 8 år siden
-
-
-
-
ME, ME CASHMEREfor 9 år siden
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
My Instagram Feedfor 13 år siden
-