Turer i skog og mark! Det var DET jeg sa!

Jeg liker turer i skog og mark...
Jeg mener på ordentlig. På med støvler (helt vanlige støvler, mener jeg! Støvler på, før man trasker avgårde i våt mose mellom kratt og trær. Var det tydelig nok? Skjønner alle hva jeg mener nå?)

Dere forstår: For en tid tilbake fikk jeg noen megetsigende blikk.
–Ja, vi vet jo alle hva det er kode for...
–Hæ? Hva mener dere? Hva er kode for hva da?
Fnising rundt bordet.
–Liker turer i skog og mark, liksom... Skog & Mark...
Boop ser ut som et spørsmålstegn en liten stund.

–Åhhh! Dere mener... Åhhh...
–Kontaktannonser er fulle av sånne koder, altså. Trodde du virkelig at "turer i skog og mark" betyr turer i skog og mark på ordentlig?
–... øh, ja..?

Det kan da UMULIG være bare meg som har levd i naiv uvisse om disse kodene? Det må være tusenvis som meg der ute! Plutselig får jeg en endeløs rekke med bilder i hodet. Tenk dere bare alle misforståelsene dette må ha ført til opp gjennom årene!

Se for dere gamle Ola i tømmerkoia som endelig tok mot til seg og satte inn annonse i Allers i 1978:
"Jeg er en snill og stillfaren mann, som ennå er ganske sprek og spenstig på tross av alderen. Jeg liker turer i skog og mark, lærarbeid og peiskos. Bill.mrk.: "Mørke kvelder i skogen""

Nervøs venter han med nylaget kokekaffe på kanna, etter å ha tørket støv av elghodet på veggen – og etter å ha striglet den gamle, utstoppede reven som han fanget i 1953 på andre siden av Vetlemyrsnipetjødn. Og så banker det på den grønnmalte, gamle døren, og inn kommer Dominatrix Beatrix fra Oslos vestkant, kledd i svarte lakkstrømper og rød velurkappe med en kjetting rundt halsen og et digert andreaskors på slep... Holy crap... Gamle Ola falt kanskje død om av sjokk der og da! Hvor mange uforklarlige dødsfall har disse kodene for de innvidde på samvittigheten?

Og når vi snakker om de innvidde. Kanskje Petra i Mannebladet Tøffe Menn i 1995 var en av de innvidde? Kanskje satt hun der i sitt skumle, spesialkonstruerte fangehull og raslet med oksepisken og filte sine stålnegler da villmarkens sønn Gustav banket på. Gustav i grønne Viking-støvler med praktisk snøring (og lappet med sykkellappesaker), og nyinnkjøpt tomannstelt og thermos med rykende grønnsakbuljong, og en bøttehatt med selvlagde fiskefluer (nye, rosa fluer til søte Petra)... Stakkar Petra... Stakkar Gustav!

Jeg grøsser når jeg tenker på hvilke andre ting som kanskje er koder som har gått meg hus forbi, men velger egentlig at jeg ikke vil vite om dem. Jeg vil ikke at flere mulig sanne historier skal hjemsøke meg og ta ifra meg nattesøvnen.

Jeg ville bare oppklare eventuelle misforståelser fra min side opp igjennom årene. Hvis jeg noen gang har sagt at jeg liker turer i skog og mark - så er det fordi jeg liker nettopp det!

BEVIS A:
 

ZZZzzzzhit!

Jeg gikk en tur på stien, og søkte skogens ro. Jeg møtte på en hoggorm, og skapte meg koko.

Fy søren! Skulle gjerne vist dere bilde. Av hoggormen, that is. Ikke av meg - som sto stiv som en stokk oppå en stein og turde hverken å gå frem eller tilbake. Men jeg var rett og slett ikke i stand til å ta bilde. Jeg var ikke i stand til å tenke på at kamera var oppfunnet engang. Jeg var ikke i stand til å tenke på noe annet i denne verden enn at inni lyngen der, var en orm som kanskje var minst fem meter lang, og sikkert i stand til å tygge meg, svelge meg og spytte meg ut igjen.

Jeg har sikkert fortalt om min ormefobi før. Æsj, som jeg hater de krypa! Jeg tuller ikke - jeg får frysninger bare jeg ser en slange i tegnefilmer... Og der kom jeg trampende, ante fred og ingen fare, bablet i vei om ett eller annet som sikkert ikke var viktig, med brodern som kom rett bak meg i løypa. Og så er det noe som beveger seg noe veldig ved foten min. Ikke lite og blafrende som et insekt, ikke klakkende og plutselig som en løs stein - nei, buktende og illevarslende som... ja, som en orm.

Og der løfter den hodet, krøller seg rundt med all sin ekkelhet, før den snor seg unna joggeskoen min. Nesten over skoen min faktisk. Sikksakkmønstret og motbydelig.

-Å GUD! Åhhh guuud! En orm! En orm! En hoggorm! Å gud!
Akkurat så intelligent hørtes jeg ut. Kjente at jeg var grådig stolt av min egen oppførsel akkurat da. Not.

Og samtidig hoppet jeg som en sprettball fremover på stien.

... boing... boing... boing...

...til jeg landet på en stein. Og der sto jeg med beina i kryss og turde ikke bevege meg i tilfelle snoken da ville se meg, komme etter meg - og ta meg.

Lenger bak virret brodern forvirret rundt:
-Hæ? En orm? Hvor? Jeg vil se! Søren, jeg vil se den også!
-Erru' helt fjern?
-Men jeg vil se!
-Dust!

....

-Skal vi gå videre, eller?
-Eh, Videre? Nei takk. Jeg tror jeg bare står her, jeg. Likte meg så usedvanlig godt på denne steinen. Tenkte vi kunne stå her en stund. Bare nyte stillheten, spise nistepakken, og kanskje gå hjem utpå høsten... eller når snøen kommer.

Brodern så litt rådvill ut.
-Skal vi gå tilbake?
-TILBAKE? Er du spinnvill? Da må jeg jo gå forbi der ormen er!
-Øh...

Jada, det sier seg selv - jeg kom meg videre. Ellers ville jeg jo ikke sittet her nå.

Og historien min har ikke noe poeng eller noe moral, og det er ingen som helst fornuftig grunn for at jeg skriver dette, eller for at du leser det. Følte bare et veldig behov for å få det ut. Og akkurat nå er jeg bare veldig overrasket over hvor mye jeg kan lire av meg om en orm som krysset min vei i bare brøkdelen av et sekund. En orm som kanskje aldri har gjort en flue fortred.

Kanskje ligger den akkurat nå og forteller sin historie til ormevennene sine og sier:
-ZZZZzzzzhit! Jeg znodde meg avgårde fort som bare tuuuzan, menz det ekle beiztet av et mennezke hoppet etter meg og ville zikkert zpize meg! Fy zøren, azzå! Tror jeg bare blir liggende under denne zteinen en stund, jeg.

Fjols til fjells

Sommeren er en fin tid, selv når været ikke er helt på vår side. Det har vært fint å ha vår eldste søster og vår niese hjemme på ferie de siste ukene. Det var to og et halvt år siden sist jeg så min søster, og vi utnyttet tiden godt, med vindrikking, fjellturer, middag, skravling, konsert, pubtur... osv.  Godt å se alle søskenene på en gang, for det er jammen ikke ofte det skjer.

 Vi hadde en flott tur til Hovlandsnuten. 733 m.o.h. med bratt stigning mesteparten av veien. Utsikten der oppe skal være fantastisk, og like bak oss (på bildene) er det et høyt stup langt, langt ned... Men du ser hvor mye av utsikten vi fikk med oss? Selv om solen skinte fra blå, blå himmel da vi satte avgårde, rullet tjukk skodde ned over fjelltoppen før vi nådde frem - og vi så – vel – ingenting!

...og det er kanskje like greit, siden jeg har skrekkelig høydeskrekk...

Etter den første fjellturen, var vi blitt så innmari store og sterke at søstern, brodern og jeg la ut på en ny tur. Vi ble overrasket over akkurat hvor store og sterke vi var blitt. Det kan ha vært noe utenomjordisk som hadde streifet forbi (som her), eller det kan ha vært at de bare bygger usedvanlig små hytter på fjellet (vi lider ikke av røkke-syndrom på denne kanten av landet).

Og så trener vi litt ekstra på toppen...
 

Og idag har vi tre søstrene hatt en lang handledag i byen, før Siri setter seg på flyet hjem i natt en gang. Veldig trist og leit, og jeg gråter noen tårer for det. Men kanskje ikke så lenge til neste gang?

Daffodils og prikkete ting.

The Daffodils    
by William Wordsworth

I wandered lonely as a cloud
   That floats on high o'er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
   A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
   And twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
   Along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced, but they
   Out-did the sparkling leaves in glee:
A Poet could not but be gay,
   In such a jocund company:
I gazed—and gazed—but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
   In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
   Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Nå når jeg ikke lenger har hage, savner jeg det helt innmari! Ihvertfall nå som solen skinner og sommeren er på vei. Altankassene og blomsterpottene er fulle av påskeliljer og spirende frø som skal bli kornblomster, ringblomster, mamelukkermer og litt annet ymse som jeg ikke vet navnene på. Tenk at jeg engang rev meg i håret over bed som måtte lukes og en hekk som måtte klippes! Åhh... som jeg savner det nå!

En 50-liters sekk med jord har gått med allerede, og det var for lite, så jeg må nok ha femti liter til. Og flere kasser og krukker. Og plutselig har jeg lyst på urtehage og sukkererter og tomater og alt annet som jeg ikke har plass til. Hvorfor hadde jeg ikke lyst på det når jeg hadde enorm hage for noen år siden? Rart, ikke sant?

Og så hjelper det at jeg fant prikkete hageutstyr i butikken her om dagen! Og de hadde mye mer også. Prikkete hagebelte og prikker, prikker, prikker... Sukk. Jeg må ihvertfall ha større altan etterhvert. Ellers begynner jeg kanskje å snike meg inn i naboens hage og gjøre hagearbeid i nattens mulm...

Påskemorgener og -dager

Ueee! Påsken er allerede over!

–Det er godt å komme tilbake til hverdagen, sa min mor idag.
–Nei, hæren fløtte meg. Det er det såvisst ikke, svarte jeg.

For hadde jeg vært sjef, da hadde det nemlig vært påskeferie i tre uker til ende. Med sol såklart. Og lysegrønne bjørketrær, og kjempedigre kryssord, og en bunnløs kilde med hvitvin. Gul marsipan skulle det være, og lesestoff (og tid og ro til lesestoff). Engelsk krim på tv hele natten, og påskeliljer så langt øyet kunne se.

Nei, nå tar jeg visst helt av. Men dere skjønner poenget: Jeg liker egentlig påsken.
For en person som hater våren, er dette en innrømmelse som sitter langt inne. Men når påsken kommer så sent som den gjorde i år, er det litt lettere.

Det var godt å tråkke ut i skogen. Ikke tenke på å snøre sekker og spenne ski, men bare vandre avgårde med kamera i ene lanken og jentungen i den andre. For sommeren er nesten her, og hvitveisen smilte til oss hvor enn vi gikk. Når hele halve slekta er samlet i påsken, passer vi også på å få gått en tur sammen iblant, så 1. påskedag tok vi med oss grill og bikkjer (nei, jeg har ikke hund) og marshmallows og pølser og kjeks og onkler og tanter og gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Veldig koselig, som det alltid er.

Jentungen fikk en ny venn, og nye venner er alltid velkomne! Gleder oss allerede til neste gang vi sees!

Og skulleruhasett! Denne holdt jeg på å tråkke på. Var ikke særlig høy i hatten når denne plutselig spratt opp en centimeter fra skoen min. Jeg tror jeg hylte. Jeg tror frosken/padda (hva er egentlig forkjellen?) hylte. Jeg prøvde å telepatere til min gamle venn Gear Bylls, men han hang i toppen av et tre og var opptatt med å bygge en seng av granbar, og dessuten ville han nok bare bedd meg spise den. Så jeg roet meg heller ned og tok et bilde av den lille tassen, som jeg – beklager å måtte si det – fremdeles syns er litt småekkel.

Velvel... Tilbake til hverdagen. Ihvertfall for noen dager...

Roser er falmet, og jeg er likeså.

Jeg er ganske sikker på at det er noe galt med meg som liker rosene best når de er akkurat sånn. Litt falmet, liksom. Kanskje det var noe som kom med alderen? Hmmm... lurer på hvorfor. Haha.

I kveld var jeg på kino og så The King's Speech. Utrolig fin film med gode skuespillere. Litt morsomt å komme hjem og finne samme Colin Firth i en skikkelig kjip film fra tjue år tilbake på tv'en.

På vei hjem fra filmen var det hjort overalt. Ikke mindre enn tre flokker passerte vi på turen hjem, massevis av lysende øyne som stirret på bilen fra jordene, og vel hjemme sto det en enslig hjort og beitet bortforbi huset også. Vi har alltid sett masse hjort her, men nå for tiden er det uvanlig mye syns jeg. Det er koselig, og de er fine - så lenge de ikke spretter ut foran bilen.

Klokka er mye, helgen er over, og boop skal snart tasse i seng. Natta.

Godt Nyttår!

 Ønsker dere alle et riktig godt nytt år!

 

 Her ble en del av feiringen utendørs droppet dette året, pga sterk vind. Vi holdt faktisk på å blåse bort en stund der. Men noen stjerneskudd og et par små kinaputter klarte vi å få fyr på. Og det ble jo nytt år likevel.

God Jul!

Etter intensiv rydding og vasking og pynting i siste liten igår, ble det noenlunde jul her i huset også. Og ute har snøen lavet ned. I går var vi og hentet juletre til foreldrene mine i skogen. Dere ser at det er svært, men de bruker selvsagt bare toppen. Resten blir til ved :)
 

 
MiniBoop og jeg var oppe tidlig, tidlig idag. Nå sitter hun og koser seg med innholdet i julestrømpen sin, og jeg sitter og lurer på hvor jeg skal begynne på gjøremålene for idag.
 

 
Bl.a må jeg pakke inn litt flere gaver, rydde noen kroker rundt omkring, og kjøpe poteter - hvis de har flere igjen i butikken. Om noen timer blir huset fullt av folk.
 

 

Jaja... Jeg ønsker dere alle en riktig God Jul!

Kos dere masse i kveld :-)

Fra snabelskøyter til Susan

Jeg vokste jo opp på 70- og 80-tallet... Og hør nå her, alla barn: Den gangen gikk ski og skøyter i arv i generasjoner. Vi følte oss superheldig siden slekten endelig hadde lagt bestefars snabelskøyter på hylla, og erstattet dem med moderne versjoner fra tidlig andre halvdel av nittenhundretallet. Den gangen var det tilogmed populært å se på skøyter på tv, folkens! Alt som kunne krype og gå samlet seg foran skjermen for å se Maier og Hjallis og Kuppern gå rundt og rundt på isen i forrykende tempo. Skøyter var greia den gangen. Skøyter, og rare kallenavn som Pølsa og Bønna og Hjallis og Kuppern, var definitivt greia.

Sonja Henie var ut. Sonja var avleggs og fisefin og rosa og svarthvitt og definitivt ut. Nå skulle det være gressgrønne boblejakker og oransje luer... og skinnende, lange lengdeløpere. Bøy i knea, Boop! Henda på ryggen. Skyv ifra! Og skyv ifra! Jepp. Vi hadde gått over på lengdeløpere. Jeg var aldri født med ski på beina, og kanskje ikke med skøyter heller - men om jeg hadde vært fødd med skøyter på beina, så ville det vært lengdeløpere.

I skapet lå et flott par kunstløpskøyter... De var så hvite at jeg måtte knipe øynene halvveis sammen for å klare å se på dem uten å bli blendet. De hadde lange, hvite snørelisser og elegante, små meier med små tagger fremme. Jeg visste ikke hvorfor de taggene var der, for sånt no hadde vi ikke på lengdeløpsskøytene. Men åh... så fine de var. De var arvegods de også, fra min eldre kusine, og de var altfor store for meg. De var jo voksenstørrelse. Dessuten var jo ikke sånne skøyter helt greia heller. Hvem tar vel ny norgesrekord på 5.000-meter på kunstløpskøyter? Så jeg gikk der og myste inn i skapet i boden med jevne mellomrom i mange år.

Men så gikk det mange, mange, mange år uten at jeg hadde skøyter på beina. Helt til ifjor faktisk, da jeg hentet frem de fagre skøytene fra skapet. De var ikke så blendende som de engang hadde virket. Og skinnsko som ligger ubrukt i over tredve år, blir ganske stive og vonde å ha på såre, gamle føtter og svake, gamle ankler. Jeg skjønte fort at dette kom ikke til å fungere.

Så - for å gjøre en lang historie kort, var jeg nær ved å si. Men jeg ser jo nå at den lange historien som skulle bli kort, ble ganske lang likevel...
Jeg har ihvertfall kjøpt meg nye skøyter!
Og gjett hvilke skøyter!

Det står tilogmed Susan på dem med gullskrift. Kan det bli søtere da?

Ikke bare blåbær

Det regnet og regnet... Å pynte opp terrassen med hageputer, lysestaker, lykter og blomster føltes en stund fullstendig bortkastet. Til slutt gikk jeg lei av å tømme ut regnvann og av å redde møblene unna skybruddene. Men så kom solen frem! Det var før helgen, og den har vært her frem til i dag. Deilige dager når solen skinner :o)

Og hvor heldig er jeg som har blåbær i hagen? Ikke enorme mengder, men en liten knaus i enden av hagen - ned mot sjøen - full av blåbærlyng. Og idag plukket jeg dem, rensket dem, og puttet dem i fryseren. Pent fordelt i små bokser, som rommer cirka akkurat nok til en blåbærmuffins-oppskrift i hver. Så blir det muffins til vinteren. Men jeg bør vel sikkert plukke litt mer, men da blir det i skogen, for hagen er tom nå.

Her er kjæresten til Silke. Er han ikke fin? De ryker i tottene på hverandre iblant, og andre ganger sitter de bare og ser på hverandre i evigheter. Noen ganger løper hun inn og gjemmer seg, men det går vanligvis bare ett minutt, så lurer hun seg ut igjen for å se litt mer på rødtoppen sin. Han har utrolig fine øyne! Alltid vidåpne, og lys gyldne på farge. Nesten litt hypnotiske. Ikke rart hun er nysgjerrig. Her våget han seg helt bort til bakdøren, og satt og kikket på henne som var inne i huset.

Søndag var miniBoop og jeg med momme og beste på badetur. Ikke mange plassene som ikke er overfylt av brennmaneter for tiden. Ved elvemunningen rett her nedfor huset, lå det sikkert 40 svææære brennmaneter i en skummel klynge. Men vi dro ut til stedets fineste badeplass, som ligger inne i en grunn, lang vik med sandbunn - og der var det nesten ingen maneter. Bare massevis av myk sand, skjell, krabber og reker. MiniBoop samlet sammen litt som hun tok med hjem en tur og studerte. Mye gøy å se på i naturen for tiden... F.eks. humle som prøvde i evigheter å befrukte håndkleet vårt. Til slutt ble jeg nesten litt ille berørt, så jeg hjalp den over på en gul, sprell levende blomst istedet.

Momme og Boop prøvde forgjeves å få miniBoop til å bade. Vi tilogmed prøvde å bestikke henne, og å lure henne uti med hele seg. Hun sto noen ganger med vann til livet, men da var det full firsprang opp på land igjen. Til slutt måtte mor gå foran med et godt eksempel... Lissom! Jeg durte uti vannet - og bråstoppet da jeg kom til knærne. Det var IIIIIIISKALDT! Jeg sto som lammet. Bare stå litt, Boop, det blir varmere etterhvert. Nope, det ble ikke varmere, så jeg lusket meg på land igjen, og bestemte meg for å slutte å mase om at mini måtte gå uti. Men Beste, den tøffingen, han svømte flere ganger - men vi som satt på land ble litt småbekymret for hvor bra det egentlig kunne være for helsa... Det kan umulig være særlig bra. eh...

Det vokser så mange fine Geiterams langs veiene for tiden. Etter badeturen gikk vi til mormor for å spise vafler, og da måtte vi stoppe å ta bilder på veien, for vi fant ut at blomstene matchet så godt kjolen til mini. Hun er avogtil litt lei av å bli fotografert - og da er det ingen mellomting - enten er hun sur, eller så hopper hun og bare tuller. Men det kan være gøy det også :o)

Fortsatt fine sommerdager ønskes, og kryss fingrene for at solen kommer snart tilbake!

Jenter på festival!

Det hadde ikke gått sjuåringen hus forbi at Donkeyboy og WigWam skulle spille på festivalen her på øya. Og siden det ser dårlig ut med sydenturer, Disney world og spaserturer blant pyramidene denne sommeren også, slo Boopen på stortromma og tok mini med på festival.

Siden gamlemor Boop liker å være tidlig ute (og ikke skjønner helt hvordan festivaler fungerer), var vi først i køen. Vi var der faktisk før de åpnet porten på fredagskveld. Så der sto vi da, miniBoop og jeg, og følte oss usedvanlig voksne og kule, med blå Tysnesfest-armbånd rundt håndledda, og trippet spent.
  

Så tidlig var vi, at vi kunne velge og vrake i sitteplasser og bord. Først satte vi oss ett sted, og så satte vi oss et annet sted. Og tilslutt fant vi roen på den tredje benken vi prøvde. Der vugget ikke bordet så innmari, og oppvarmingsbandet hadde passelig høyt volum. MiniBoop drakk cola* og sang høyt med på Dyrevisa og Seila Heim (vår lokale Tysnespatriot-vise), og Boop selv sang høyt med på Tore Tang og Proud Mary, og andre svisker fra tidenes morgen.

(* som mammaen hadde kjøpt med "bonger". Bonger... Dette er en helt ny verden for Boop. Men veldig gøy med bonger. Man merker ikke at man bruker penger. Det er liksom nesten som monopolpenger! Veldig artig! -Hei, jeg vil ha fem matBONGER! Og en o/v/c-BONG! Og to brus-BONGER!)

Og mormor var bardame. Og for en bardame! Hun tappet øl/vin/cider/brus/kaffe som om hun aldri hadde gjort annet i sitt liv.

Utpå kvelden måtte vi selvsagt kvitte oss med litt cola og o/v/c. Det er skummelt å gå på små mobile festivaltoalett for en sjuåring, så vi gikk sammen. Det var egentlig verdt en bloggpost i seg selv, men siden det minner litt for mye om en tidligere post om dotur på tog og ferge, står jeg over. Ihvertfall - innen vi var tilbake var det ingen ledige benker, for nå hadde folk strømmet på fra fjern og nær og fra steder midt i mellom, og fra steder man ikke visste fantes.  Og i tillegg regnet det ganske heftig (men hva venter du? Det er Vestlandet vi snakker om!)

Boopen har aldri vært speider. Jeg kan verken halvstikk eller helstikk eller båtsknopp eller renneløkke - bare kjærringknute. Men jeg er faktisk alltid beredt! Og mine vesker inneholder alltid det mest utrolige. Så når jeg skal ha ungen med på festival, er veska fylt til randen med klesbørste, hårbørste, tørkepapir, myggserviett, plaster, pinsett, paraply (det var visst ikke lov?), regnjakke, strikkejakke, hårklyper, klesklyper, en tynn plastpresenning, 4 lightere, kamera, ekstrakamera, bonger... og sitteunderlag.

Så vi fant oss en gressflekk og der satt vi på hvert vårt sitteunderlag i regnet. Med strikkejakke og regnjakke over beina, og min gamle Mikke Mus-paraply over hodet. Mini med et nytt glass cola, og mor selv med en passelig utregnet/-vannet pils, og hørte på rap fra Jondal og en gruppe som het Kråkesølv som jeg aldri har hørt om, mens vi ventet på Donkeyboy. Det var egentlig veldig koselig under paraplyen. Og da eselgutta entret scenen  våknet tenåringswannabe'en i mini, og vi måtte pakke sammen røkla vår og skynde oss helt frem til scenen. Mini hadde det TOPP!

Og så kom WigWam, og... vel.. jeg innrømmer det: da hadde vi det ganske TOPP begge to. Men innen da hadde jeg forlengst fått forbud mot å bruke kamera mitt. (Fordi det var regnet som "profesjonelt utstyr"??? Que? Vel... husker hva jeg skrev lenger oppe om innholdet i veska? Reservekamera er bra ;-))

Og så kom regnet tilbake. Sammen med vind. Det var litt ufyselig så vi trakk inn i matteltet sammen med en mengde andre. Legg merke til "litt ufyselig". "LITT". Ja, vi snakker fremdeles om vestlandet. Vi er vant til dette. Det er sånn det skal være på vestlandet - ihvertfall halvparten av tiden. Men i følge VG:

[- Vi opplevde det som dramatisk i går. Det kom sykebiler, og vi skjønte at det kunne bli alvorlig.] Det var en sykebil som sto parkert der hele kvelden. Jeg mener... jeg tror ikke det er så innmari mange sykebiler her? Kanskje to?

[Kastevind og styrtregn førte til at gjerder veltet overende, og flere konsertgjester skal ha fått seg en trøkk.  - Det var helt ekstremt. Vi på scenen ble skånet for det verste, men vi så at folk klamret seg fast i stenger og scenerigg på grunn av den voldsomme vinden,] 
Wow, Jeg kunne nesten sverget på at det var WigWam på scenen, men etter å ha lest dette tror jeg kanskje ikke vi var på samme konsert, wigwam og jeg. Igjen: det er Vestlandet vi snakker om. Det er sånn det er her! Det er bare sånn det er!

Tilogmed miniBoop vet det etter et år her borte. Hun er strålende fornøyd med å få låne strikkejakken til mormor over sommerkjolen:

Og det var uansett bare et kvarter igjen av konserten da den ble stoppet :-) Vi var kjempefornøyd vi - mini og jeg. (Bildet er tatt i samme øyeblikk som konserten ble stoppet. Ingen klamring til stolpen)
Jeg tipper at scenen bare var godkjent for så mye vind, og er glad for at de tenker sikkerhet. Men dramatisk var det aldri. Gleder meg til neste år! Mini og jeg stiller ihvertfall igjen!

(Og dagen etterpå var Boop på festival uten mini. Men det er en heeeelt annen historie :) )

Solstråler på Solstråleøya

På Solstråleøya ligger et hus... Et hus i skikkelig Malstrøm-stil. For alle som er gamle nok til å huske 80-tallet, husker vel... uhhhuuuuuu... Malstrøm. Men på Solstråleøya er huset koselig. Ihvertfall på dagtid er det koselig, så gjenstår det å se hva jeg syns hvis jeg finner ut at jeg skal overnatte en gang.

Under Tysnesfest (årets happening!) var det satt opp både barneteater og konserter på utendørsscene på vakre Solstråleøya. MiniBoop og jeg kom frem i god tid, og hadde oss en fin tur rundtomkring på holmen.

Den gamle, fine seilskuta "S/K Seladon" fraktet folk ut til Solstråleøya fra Lunde. Vi hadde privatbåt, men neste år skal jeg heller ta turen med disse båtene, for fine er de!

Inne i Solstrålehuset er det fint, koselig og gammeldags. Jeg flytter glatt inn, men to timers rotur hver morgen frister vel kanskje ikke mest.

Men å stå opp til dette, kunne jeg fint ha levd med. Ihvertfall i noen uker på sommeren.

Mens vi ventet på resten av publikum, plukket vi både blomster og kongler.

Og så kom den hvite galeasen "Loyal" med folk fra Våge. Verdens eldste, seilende galeas, bygget i Rosendal, men med sterke røtter også her.

Og vi fant en krabbeklo! -Ooooo... Krabbekrabbekrabbekloooo... i undikken... lalala

Restene etter det gamle slottet til gamle, mystiske Musgrove står fremdeles på øya. Her spøker kanskje han og unge Ada... Tipper de svever rundt mellom alle de store, rare trærne her om kveldene.

Og gamle Musgrove dukket opp i teaterstykket også. Men han var ikke så skummel, han ville bare ha litt kake.

Og alle var enig om at det var en fin tur :)))