Våt natt...

Det ble som værmeldingen varslet og som jeg skrev om i går; jeg våknet til våte balkongmøbler!

Nå er det det oppholdsbær og 19 grader.  På tide med "mine 30"...

Endelig sommer!

Siden jeg returnerte til "gamlelandet" i midten av april har ikke været vært så mye å skryte av på mine kanter av landet.  En og annen dag med sol, men stort sett noen regnbyger hver dag. Og stort sett lave temperaturer. Noe kroppen min ikke trives med. Solbriller og skyggelue har lagt på vent, under tak, i lang tid.

Heldigvis (for de som jobber hele uken) har det vært noen flotte lørdager og søndager. I alle fall i juni. De få dagene vi har hatt godvær, har jeg blitt fristet til innkjøp av planter for å pynte opp på balkongen i Casa Randi.

Liljene dufter ekstra sterkt i år, det må være alt regnet som gjør de så frisk!

Den flotte hortensiaen har fått være ute en stund nå, men holdt meg med selskap på stua den første måneden den var i min eie. Nå har den fått seg en plass hvor det er lyst, men ikke direkte sol. Den er vakker og full i knopper.

Selv om det har vært mye nedbør og kalde dager, har jeg oppholdt meg en del i kosekroken.

I kosekroken trives jeg uansett vær, året rundt. Hvem ville ikke kost seg her, med en slik utsikt?

I går formiddag var det en kraftig regnskur, med automatisk vanning av plantene på balkongen.
Men så endret luften seg og temperaturen steg.  Duggfriske planter.

Det var meldt "sydentemperaturer" i dag, men jeg tenkte "tror det ikke før jeg kjenner det..."
Kjente det gjorde jeg allerede før jeg sto opp! Det blir varmt på et soverom med skråtak, som blir varmet opp fra soloppgang før kl 04.

I formiddag var det 25 grader (InstaWeather hadde ikke fått med seg temperaturstigningen) og i ettermiddag var det hele 30 grader.  Dette har vært en drømmedag temperaturmessig.

Ei venninne på FB skrev "Ingen tør vel klage over varmen..."  Jeg er klar over at ikke alle liker så høye temperaturer, men jeg klager ikke! Og med lav luftfuktighet stortrives kroppen min i denne temperaturen.

Så i dag ble det både solbriller, solskjerm, solkrem og ei god bok på balkongen i Casa Randi.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? 
I morgen synker temperaturen og det blir regn igjen på våre kanter. I alle fall om vi skal tro på yr.no

Akkurat nå er jeg glad jeg er pensjonist og kan nyte godværet de få dagene vi har det her.

Bloggdama har i alle fall vært ute i hele dag og kjenner nå at jeg er blitt litt trøtt av varmen.
Fortsatt er det 25 grader ute, så kvelden blir nok tilbragt på balkongen.

Livet

Du velger ikke livet ditt,

det velger deg.

Og du vet ikke hvilke gleder 

eller sorger du har i vente.

Godta dem og gå videre.

(Paulo Coelho)

Kulturområde

Tidligere i uken skrev jeg om turen til Atlanterhavsveien og i dag er det besøket på Kvernes kulturområde som skal publiseres.

Kvernes har vært et møtested langs kysten opp gjennom tidene. Det rike kulturminneområdet ligger ved fortidens "veikryss" der Kvernesfjorden, Bremsnesfjorden og Freifjorden møter hverandre.
 

Kvernes kulturområde er Averøy kommunes tusenårssted. Det historiske stedet har hatt stor betydning som religiøst og kulturelt maktsentrum for store deler av Nordmøre.  Det er rike arkeologiske funn fra både steinalder, bronsealder, jernalder, vikingetid, middelalder og nyere tid på kommunens tusenårssted. De to kirkene, Kvernes stavkirke, bygd på 1300-tallet, og Kvernes nye kirke er to ruvende symbol over stedets historiske betydning for makt, religion og rikdom. For å forstå Kvernes sin sentrale posisjon i jern- og middelalder, må vi løfte blikket litt. Kvernes var en stor gård med matjord og en sentral plassering langs indre skipslei på Nordmøre. Helt opp til vår moderne tid har dette fjordkrysset vært en sentral trafikkåre. (Kilde: averoy.kommune.no)

Kvernes stavkirke måtte selvfølgelig besøkes når vi var i dette området. Denne stavkirken er en av Norges yngste stavkirker, bygd ca år 1300.

Åpningstider for stavkirken er 11:00 til 17:00 i perioden 20.06.-17.08. - alle dager.
Min lokalkjente venninne ordnet guidet omvisning i stavkirken.

I våpenhuset finnes dette skiltet. Valgkirkene er et fellesnavn på de kirkene som ble brukt som valglokaler under valget i 1814 til Riksforsamlinga på Eidsvoll. Kirkene ble brukt fordi de var det naturlige sentrum for det offentlige liv de fleste steder i landet, og fordi prestegjeldene var grunnenheten i valgordninga.

Kilde for informasjon om Kvernes stavkirke er nettsiden kunsthistorie.com og stavkirkens egen brosjyre for besøkende, samt det guiden fortalte.

Kvernes stavkirke er antatt bygd tidlig på 1300-tallet. Det er vanskelig å si nøyaktig når den ble bygd, for prestegården brant på 1700-tallet og alt skriftlig materiale gikk dermed tapt. Grunnen til at byggeperioden er tidfestet til tdlig 1300-tall, er at Svartedauden kom på midten av 1300-tallet. Den førte til dårlige tider og det har sikkert ikke vært mulig å bygge kirken etter den tid.

Kirken er 16m lang, 7,5m bred og har plass til ca 200 personer. Den er således også en av våre aller største stavkirker. Denne typen stavkirke blir ofte kalt Møre-typen. Møretypen er enskipete langkirker med mellomstaver i veggene. I motsetning til stavkirkene ellers i landet har de takbjelker (ankerbjelker) tvers over skipet i høyde med stavlegjene.

Kirken er rødmalt med sorte vindskier og hjørnebord. Store skorder (grove utvendige skråstivere mellom stavlegjene og marken) støtter sydveggen. Spor i nordveggen viser at også den har vært støttet av skorder. Dette er uvanlig for stavkirker og det er usikkert om skordene i Kvernes stavkirke er opprinnelige. Der er ingen spor som tyder på at kirken har har hatt svalgang. 

Av den opprinnelige kirken er bare skipet bevart. Koret og våpenhuset ble rikt dekorert med limfarge (distemper) innvendig i 1630-40-årene. Kirkeskipets vegger og tak er fullstendig dekket med dekorasjoner av bladranker (akantusranker).

Det var ikke lov til å bruke blitz i stavkirken, så bildene mine er av variert kvalitet.

Da kirken ble ombygd i 1633 ble koret revet og et nytt kor opført i lafteverk i hele skipets bredde, ble inngangen flyttet fra skipets vestside til sørsiden.

Like etter, antagelig 1670, ble det reist en funt (dåpssakristi), lavere og smalere enn skipet, i kirkens vestlige ende.

I 1776 ble kirken ombygd og enda en gang i 1810 da den fikk en takrytter. En stolpe, som tidligere hadde vært feste for pulpituret ble flyttet ut i midtgangen som understøttelse for takrytteren.

I kirkeskipet henger en modell av et tremastet, fullrigget orlogskip. En fregatt med 50 kanoner og Danebrog (det danske flagget) fra 1600-tallet.  Dette kirkeskipet ble laget av en ung soldat som tjenestegjorde i Tordenskiolds flåte.

Guiden (en ung gutt) hadde gjort hjemmeleksen og var en flink formidler av historien rundt stavkirken.

Sogneprest Anders Ericksen (1575-1662) bekostet reparasjon av Kvernes kirke, samt bygde på fremste og bakre kor "for egne midler" i 1633. Det var egentlig prestefruen som var bemidlet og bekostet dette, men på den tiden var det uhørt at en kvinne gjorde noe slikt. Derfor ble det sagt at sognepresten bekostet dette og han fikk også laget en "minnetavle" (epitafium) over seg selv. Æres den som æres bør og i følge guiden var det prestefruen som bekostet arbeidet. Prestefruen fikk selv bygget et galleri til seg og familien. På den tiden var det ikke benker i kirken og var under hennes verdighet å stå nede på jordgulvet blant "almuen".

Over korskillet fra 1690, er det plassert et krusifiks som bærer Christian VIs monogram. I det hele tatt er stavkirken full av detaljer, med bl a våpenskjold og engler i mange varianter.

Prekestolen i barokk er fra 1662 og er laget i Holland.

Korets vegger har vært dekorert (fra ca 1650) med inndelte felt som viste bibelske scener og taket har rankedekorasjoner. Veggene ble senere overkalket, som vanlig var under pietismen. De underliggende dekorasjonene er blitt fremkalt og konservert av riksantikvaren i 1960-70-årene.

Altertavlen er fra 1603, skåret i tre og bemalt, antagelig av Johan Kontrafeyer. Selve alterstykket i høygotikk antas å være utført i Lubeck. Altertavlen består av to deler; den i midten er katolsk og ble laget før reformasjonen på 1500-tallet. Rundt den katolske tavlen, er det lutherske motiv og de kom til rundt 1700-tallet. Altertavlen ble konservert i 1970-årene.

Enda et epitafium som prestefamilien Ericksen fikk laget.  Dette står i koret og i midten hadde prestefruen bestemt at det skulle males familieportretter. Men pengene tok slutt og det ble i stedet malt en enkelt landskap. (Fortalte guiden.)

I 1725 solgte kongen kirken og den ble i privat eie frem til 1872 da den ble kjøpt av sognet. Det var meningen at stavkirken skulle rives i 1896, tre år etter at ny kirke ble bygd. Men i 1894 ble kirken solgt og kjøpt av en gruppe mennesker som senere donerte hele kirken til Fortidsminneforeningen i 1896.

Etter en interessant "historietime" var det på tide med picnik i det fri. Vi snakket med guidene og fikk benytte en benk på hellig grunn. Med en fantastisk utsikt mot Gjemnessundet og broa (KRIFAST).

Det manglet ikke verken mat eller drikke på picnikbordet vårt. Kurver og kjølebag var fullastet av godsaker. Sikkert mange som ville delt og det var flere turister som sendte lange blikk mot bordet.

Et fantastisk vær for picnik i det fri. Usedvanlig mange flystriper på den knallblå himmelen. Her er utsikten mot Freifjorden, Bergsøya og Aspa.

Rett nedenfor kirkene på tusenårsstedet Kvernes, står tusenårsmonumentet "Solur" av billedhogger Rolf Øidvin.

Vi pakker sammen picnikutstyret og fortsetter "historietimen", denne gang skal vi besøke den nyere kirken.

Kvernes nye kirke står rett sørvest for stavkirken. Det er en langkirke og ble innviet i 1893.

Byggverket er i tre og kirken har 420 plasser.  En vakker kirke i nydelige farger. Dette er kirken min sjåfør og guide "hører til". Hun er født kun kilometer fra Kvernes kirke og har mange minner herfra.

Vi var også innom gravplassen ved Kvernes kirke.

Uansett hvor jeg er, liker jeg å oppsøke kirker og kirkegårder.  Jeg finner en spesiell ro på slike steder.
På Kvernes fant jeg mange gamle graver og enkelte gravminner lignet på det jeg finner i Spania.

Jeg er veldig takknemlig for at den lokalkjente tok med seg en tidligere kollega på tur til hjemstedet. På den måten fikk jeg oppleve øye på en annen måte enn vanlige turister gjør. Flott "eldreomsorg", kaller jeg dette - med et smil om munnen. Det er godt å oppleve at selv om jeg har sluttet å jobbe, er vennskapet like solid!


Perfeksjonisten (bloggdama altså...) har hatt problemer med formatering og skrift i kveld, men det får stå sin prøve. Jeg sliter med å få samme type skrift og størrelse gjennom hele blogginnlegget. Dette har ikke skjedd siden jeg var nybegynner i 2008, men akkurat nå ser jeg ikke hva jeg gjør feil. Derfor publiserer jeg med blandet skrift.

Norske spor...

i en spansk kommune. Hvilken kommune? Alfaz del Pi!

Folk fra over 100 nasjoner har bosatt seg i kommunen og av kommunens ca 10.000 utlendinger er om lag 5.000 nordmenn. Kommunen hadde 21.357 innbyggere i 2014. Alfaz del Pi har den største norske kolonien i Spania.

Den første første bølgen av nordmenn kom til Spania på 60-tallet. De første pakketurene til Benidorm gikk fra tidlig sekstitall. Alfaz del Pi var på denne tiden en liten landsby og Albir var en liten fiskerlandsby. I Alfaz del Pi fikk et område som ble kalt Colonia Escandinavia. Den norske klubben ble etablert i 1970 og siden den tid har nordmenn satt sine spor i området. Det er også norsk i området. Skolen (DNSCB) ble etablert i 1972 og har både barneskole, ungdomsskole og videregående skole.  

Det er derfor helt naturlig at nordmenn har satt sine spor i kommunen. Overalt i Alfaz kommune ser man norske navn; blant annet gatenavn, navn på butikker, kontorer og restauranter. Her et lite knippe fra sentrum av Alfaz.

En nordmann som virkelig har satt spor etter seg i Alfaz er fredsforsker og sosiolog Johan Galtung.
Og det er ham dette blogginnlegget skal handle mest om. Galtung har bodd i Alfaz del Pi siden tidlig på 70-tallet. Han har satt så dype spor at han til og med har fått en park oppkalt etter seg i sentrum av byen; PARQUE "por la paz" JOHAN GALTUNG - Fredsparken Johan Galtung.

Fredsparken ligger ikke langt fra klubbhuset til DNKCB (Den Norske Klubben Costa Blanca), altså ved markedsplassen i Alfaz.

15.juni 2013 ble fredsparken innviet. Ordfører Vicente Arques Cortes sto for den offisielle åpningen. Under innvielsen var ordføreren i Alfaz del Pi kommune Vicente Arques, den norske konsulen i Benidorm, Jan Arild Nilsen, og representanter fra kommunen og innbyggere i tilstede. 

  - Dette er min desidert største utmerkelse til nå i livet. Selv 14 ærestitler ved universiteter over hele verden kan ikke sammenlignes med dette, sier Johan Galtung til Spaniaavisen/Vikingposten.

– Johan Galtung er en høykulturell person som byen er stolt av. Han har skrevet mer enn 1600 artikler og gitt ut 160 bøker, 36 av disse har blitt oversatt til 33 språk med 10 æresutmerkelser og han fortsetter å forsvare sin ideer, sa ordfører i Alfaz del Pi kommune, Vicente Arques, i sin tale under seremonien. (Kilde: Spaniaavisen)

Parken er en fredfull plett i byen til vanlig, men her kan det også være liv og røre. Som f.eks. 17.mai med aktiviteter for de norske barna etter toget.

I forbindelse med åpningen av Fredsparken, ble også en skulptur avduket; Escultura Paraboloide.
Skulpturen, som er til minne om terrorofrene på Utøya og i Oslo 22. juli 2011, er laget av den kjente kunstneren Agustín Ibarrola Goicoechea fra Bilbao (Spania).

"No hay camino para la paz, la paz es el camino." betyr "Det er ingen vei til fred. Fred er veien." 

Disse ordene ble ofte brukt av Mahatma Gandhi, men internett forteller at det kjente sitatet kommer opprinnelig fra Abraham Johannes Muste. Han var født i Nederland og bodde i USA. Han var prest, pasifist og aktivist på flere områder. Muste ble kalt "American Gandhi".

Jeg var i fredsparken en sen ettermiddag i begynnelsen av januar og lyset for fotografering var ikke det beste. Håper likevel dere får et lite inntrykk av monumentet.

Fredsforskeren Johan Galtung er nå 84 år, men fortsatt aktiv. Han har nettopp arrangert fredsseminar i Albir (Alfaz kommune).

I forbindelse med et intervju med Johan Galtung i 2009 sto dette i Spaniaposten:

I 1969 var Galtung på en konferanse om diktatur og demokrati i Madrid. Det var 45 grader og stekende sol i den spanske hovedstaden.  - Det var en ekstrem varme, og kona og jeg fant ut at vi måtte komme oss ut til Middelhavet. Ferden endte i Alfaz del Pi. Det umiddelbare førsteinntrykket var ganske så negativt, men innen kvelden kom den første dagen, hadde vi allerede betalt forskudd på dette huset. Sett bort fra utsikten over Middelhavet, var det tre argumenter for å kjøpe, det var utsikten over fjellene, takterrassen vi sitter på nå og prisen på 6.000 dollar for et nøkkelklart hus. Hovedårsaken var nok likevel at herfra kunne vi holde bedre kontakt med den spanske opposisjonen, sier Galtung. Siden den gang har fredsprofessoren og hans kone tilbrakt flere måneder hvert år i Alfaz del Pi.

Galtung kategoriserer den norske innvandringen til området i tre faser, hvorav de to første ikke var overveldende positive.  - De første nordmennene som slo seg ned her var landsvikere og frontkjempere. Etter det kom det jeg kaller for oljearbeiderfasen, mens vi nå er inne i en tredje fase som domineres av folk som jobber her nede eller jobber herfra, slik som meg selv, samt en stor gruppe flotte og aktive pensjonister.  

Galtung, som mange andre nordmenn, kommer fortsatt til å sette sine spor i kommunen!