Våt natt...

Det ble som værmeldingen varslet og som jeg skrev om i går; jeg våknet til våte balkongmøbler!

Nå er det det oppholdsbær og 19 grader.  På tide med "mine 30"...

Endelig sommer!

Siden jeg returnerte til "gamlelandet" i midten av april har ikke været vært så mye å skryte av på mine kanter av landet.  En og annen dag med sol, men stort sett noen regnbyger hver dag. Og stort sett lave temperaturer. Noe kroppen min ikke trives med. Solbriller og skyggelue har lagt på vent, under tak, i lang tid.

Heldigvis (for de som jobber hele uken) har det vært noen flotte lørdager og søndager. I alle fall i juni. De få dagene vi har hatt godvær, har jeg blitt fristet til innkjøp av planter for å pynte opp på balkongen i Casa Randi.

Liljene dufter ekstra sterkt i år, det må være alt regnet som gjør de så frisk!

Den flotte hortensiaen har fått være ute en stund nå, men holdt meg med selskap på stua den første måneden den var i min eie. Nå har den fått seg en plass hvor det er lyst, men ikke direkte sol. Den er vakker og full i knopper.

Selv om det har vært mye nedbør og kalde dager, har jeg oppholdt meg en del i kosekroken.

I kosekroken trives jeg uansett vær, året rundt. Hvem ville ikke kost seg her, med en slik utsikt?

I går formiddag var det en kraftig regnskur, med automatisk vanning av plantene på balkongen.
Men så endret luften seg og temperaturen steg.  Duggfriske planter.

Det var meldt "sydentemperaturer" i dag, men jeg tenkte "tror det ikke før jeg kjenner det..."
Kjente det gjorde jeg allerede før jeg sto opp! Det blir varmt på et soverom med skråtak, som blir varmet opp fra soloppgang før kl 04.

I formiddag var det 25 grader (InstaWeather hadde ikke fått med seg temperaturstigningen) og i ettermiddag var det hele 30 grader.  Dette har vært en drømmedag temperaturmessig.

Ei venninne på FB skrev "Ingen tør vel klage over varmen..."  Jeg er klar over at ikke alle liker så høye temperaturer, men jeg klager ikke! Og med lav luftfuktighet stortrives kroppen min i denne temperaturen.

Så i dag ble det både solbriller, solskjerm, solkrem og ei god bok på balkongen i Casa Randi.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? 
I morgen synker temperaturen og det blir regn igjen på våre kanter. I alle fall om vi skal tro på yr.no

Akkurat nå er jeg glad jeg er pensjonist og kan nyte godværet de få dagene vi har det her.

Bloggdama har i alle fall vært ute i hele dag og kjenner nå at jeg er blitt litt trøtt av varmen.
Fortsatt er det 25 grader ute, så kvelden blir nok tilbragt på balkongen.

Matbanken

i Alfaz del Pi er et statlig prosjekt som samler inn mat til de fattige i området.

På flere matvarebutikker i kommunen (Alfaz og Albir) står merkede trillevogner hvor de handlende kan donere matvarer som organisasjonen deler ut til trengende. Og det er mange familier i kommunen som får hjelp fra matbanken i kommunen (Banco de Alimentos l’Alfàs del Pi).

Jeg har med jevne mellomrom puttet matvarer i kurven, men aldri så mye som i går. Årsaken til "storhandelen" var en donasjon fra ei dame i Ålesund. Hun følger meg på blogg/Facebook og har registrert det jeg har skrevet om fattigdom i Spania. Tidlig i uken fikk jeg melding om at hun ville sette inn NOK 400 (€45) på kontoen min om jeg kunne handle matvarer til de som trenger det. Klart jeg kunne det! Jeg tok oppdraget og handlet på Mendoza i går, med stor fornøyelse! 

For pengene dama i Ålesund donerte fikk jeg kjøpt 2 flasker olivenolje, 4x4 pk appelsinjuice, 5x3 pk tunfisk, 2 flasker dusjsåpe, 15 suppepakker (grønnsak/kylling), 4 pk spaghetti, 5 pakker ris og 5 grovbrød.

Godt å vite at dette kan mette medmennesker som har det vanskelig økonomisk!
For min egen del er det også godt å vite at det jeg skriver om på bloggen engasjerer.
Takk snille dame i Ålesund!

Kassadamen utbrøt "Madre Mia" og fikk tårer i øynene. Hun fortalte hvor heldig hun var som hadde jobb og hadde stor medfølelse med alle de arbeidsløse i Spania. Av en befolkning på vel 47 mill. innbyggere var det ved årsskiftet ca 4,5 mill arbeidsløse i landet. Mange har gått arbeidsledige så lenge at de er uten rettigheter til økonomisk støtte.  Tragisk! Derfor er det godt å kunne hjelpe litt.

Jeg sier på nytt:  "Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen."

Det gjorde veldig godt

og samtidig litt vondt da jeg i forrige uke fikk et innblikk i hva den frivillige organisasjonen "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca" gjør for vanskeligstilte spanske barn og kvinner. Godt å få hjelpe, vondt å se hvor vanskelig livet kan være for mange av mine medmennesker...

Organisasjonen støtter et barnehjem og et krisesenter for mishandlede kvinner. De to senterne ligger i ett hus i Altea kommune og drives av Emaus. Jeg fikk være med Elisabeth (leder i styret for organisasjonen) på shopping av matvarer. Deretter dro vi til senteret for å levere varene. Elisabeth hentet meg i bil og på vei til matvarebutikken fortalte hun meg blant annet om organisasjonen. 

Hjelpearbeidet startet med at Elisabeth besøkte barnehjemmet for noen år siden. Som privatperson leverte hun mat, klær, bleier og barnevogn. Etter besøket bestemte hun seg, sammen med mannen sin, for å opprette ei gruppe på Facebook for innsamling av penger. De fikk heldigvis inn en god del penger. Hun fikk med seg 3 andre norske småbarnsmødre i arbeidet og dette ble starten for den frivillige organisasjonen "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca"  i begynnelsen av 2013.

Pengene som blir samlet inn går uavkortet til hjemmene. Tidligere har Emaus fått offentlig støtte, men dette har nå falt bort som en konsekvens av den økonomiske krisen i Spania. Resultatet er at Emaus er helt avhengig av privat støtte og donasjoner for å kunne gi brukerne hjelp til grunnleggende ting som mat, klær, vann, gass og strøm.

På Mercadona møtte tre av de ansatte oss for å hjelpe til å fylle handlevognene.  Det ble handlet mat, drikke, frukt, bleier, toalettpapir, shampo og såpe denne gangen.  Elisabeth ville også kjøpe pizza, selv om det ikke sto på ønskelisten fra de ansatte. Organisasjonen ønsker at barna på hjemmet skal få en så normal hverdag som mulig og stort sett alle barn elsker pizza.

Vi fylte fire handlevogner med varer.
Disse bildene er lånt fra Facebook-siden til "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca".

Barnehjemmet ligger i første etasje av bygget og der er det nå 9 barn. De bor på 6 soverom. Alle soverommene er utstyrt med praktiske møbler for barna og fargerike gardiner. Hvert barn får sitt eget teppe som er sydd av en kvinneforening og disse teppene får de til odel og eie. I tillegg har barnehjemmet stort kjøkken, lagerrom, spiserom, TV-stue, bad, flere oppholdsrom, besøksrom og kontor for ansatte. Barna har foreldre, men foreldrene kan av ulike årsaker ikke ta seg av barna. Det kan være rusproblemer, fengselsopphold eller andre grunner.  I andre etasje ligger krisesenteret. Der er det 7 soverom for kvinnene med barn og felles rom. Kvinnene på krisesenteret og barna på barnehjemmet holdes adskilt.

Jeg fikk hilse på mange av barna og flere av de som jobbe på hjemmet. Naturligvis har jeg ikke bilder av barna eller soverommene, men jeg tok noen bilder av de flotte fellesrommene. Innredet med barnevennlige møbler, fargerike tekstiler og koselige lekeplasser. Og se på de flotte veggmaleriene som laget av en kunstner i Altea!

Pengene som blir samlet inn går ikke kun til mat. De går også til skolebøker, ryggsekker, strømregninger, gassregninger, forsikringer, bensin på bilene som kjører barna til skolen, nødvendige medisiner, behandling til de som trenger det og ellers alt vedlikehold og reparasjoner på senteret. Det er også mange frivillige som har vært med på oppussing av senteret.

Barna på senteret som er over 3 år går på skole hver dag. I Spania begynner nemlig barna på skolen det året de fyller 3. Det er viktig at barna som bor på barnehjemmet ikke skiller seg ut fra andre barn, derfor passes det på at de er kledt som barn flest i samme alder. Organisasjonen tar også i mot klær og leker. På uteområdet var det leker for barn i alle aldre, gitt av folk i området.

Etter shopping og omvisning på senteret var overstått, ble jeg veldig emosjonell. Jeg måtte sette meg ut i hagen for å tørke tårer. Det gikk ikke lang tid før de ansatte kom med kaffe og noe å bite i.  Og vi samlet oss rundt hagebordet. Selv om jeg ikke snakker så mye spansk, forsto jeg mye av samtalen rundt bordet og klarte heldigvis å uttrykke min glede over arbeidet de gjør på barnehjemmet. Både de frivillige og de ansatte.

De ansatte jeg møtte gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nydelige damer! Selv om de har vært uten lønn siden i sommer, kommer de til barnehjemmet nesten hver dag. De har blitt glad i barna og vil hjelpe de så langt det er mulig. Det er ca 20 ansatte på senteret og de jobber 24 timers skift.

Fra Den Norske Turistkirken i Benidorm fikk hver av de ansatte €150 hver til jul. De ansatte får også støtte fra andre hold. F.eks. fra en frisørsalong i Albir som gir de ansatte gratis klipp.

På plassen utenfor huset står et tre og den dagen jeg var der, laget treet skygge på veggen.
Det ble tankevekkende og symbolsk for meg å se på denne skyggen.

Mitt ønske er at "treet" som Elisabeth i sin tid plantet, kan få vokse og gro. Men da er hun og organisasjonen avhengig av donasjoner og hjelp i arbeidet. Jeg er sikker på at det er mange i nærområdet som både har økonomi og tid til å hjelpe. Om de vil...

"Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen."

For de som ikke er i nærområdet er det mulig å støtte organisasjonen via norsk bank:
"Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca" - konto nr. 1204 68 70113.
Eller ta kontakt via Facebook  / mailadresse hjelposscostablanca@hotmail.com

Det har tatt meg lang tid å skrive dette blogginnlegget. Jeg ville gjerne skrive et engasjert blogginnlegg, men det har vært vanskelig å finne de rette ordene. De ordene som kan beskrive det jeg opplevde og det jeg fortsatt føler for denne saken. Jeg er nemlig mektig imponert over arbeidet de frivillige gjør for å hjelpe de som bor på barnehjemmet og krisesenteret!

Du verden hvor takknemlige vi kan være som bor i Norge og kan få god sosial hjelp når det trengs. Jeg sier ikke at alle har det like bra i Norge, men det kan likevel ikke sammelignes med det som oppleves her i Spania og mange andre steder i verden. Mine barn hadde langt fra alt i oppveksten og luksusvarer var fremmedord, men vi hadde i alle fall mat på bordet hver dag.

De pengene jeg denne gangen ga til "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca" var penger som før ville gått til julegaver til familie og venner. (Ref. tidligere blogginnlegg.)  Imidlertid har jeg et sterkt ønske om å hjelpe organisasjonen ellers i året også.  For barna på hjemmet trenger jo mat og omsorg hele året, ikke bare ved juletider!

Vil du vite mer om "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca" finner du nettsiden her.
Og her kan du lese mer om Emaus.

Det er snart jul

og nå begynner stresset i de tusen hjem.

Gavekjøp, matinnkjøp, baking, rengjøring og alt som følger med julen. Det som for mange er en tradisjon, har de siste årene vært et "ikke-tema" for meg. Og la meg bare si det med en gang; jeg har vært veldig "julete" av meg tidligere og forstår de som holder på tradisjonene. Livet mitt har bare tatt en annen retning og jeg har funnet andre måter å "feire" julen på. I løpet av de siste 17 årene har jeg faktisk bare feiret jul i Norge 4 ganger og da i enkle former. De årene jeg ikke har vært hjemme, har jeg vært i Spania. Enten Kanariøyene eller fastlandet. Så lenge jeg jobbet var tiden rundt jul og nyttår eneste mulighet for opptining av en revmatisk kropp. Med andre ord har faktisk ikke latt meg prege av julestresset på snart 20 år.

Heller ikke i år vil jeg bli preget av julestresset. Det blir mindre enn noen gang! Og julegaver? Det blir det også mindre av enn noen år tidligere! Alle i familien og mine venner har alt de trenger (og vel så det...) Derfor blir det kun små symbolske julehilsener fra denne dama i år.  Jeg vil heller hjelpe de som ikke har det så bra i det landet jeg er gjest og i mange år har kalt mitt andre hjemland. Og de som bruker å gi meg julegaver sier jeg "støtt heller en veldedig organisasjon enn å kjøpe noe til meg". I en alder av snart 65 har jeg absolutt alt jeg trenger!

Hvis alt går etter min plan er jeg tilbake i Albir første uken i desember. Før jeg reiste hjem til Norge sist fredag, prøvde jeg å finne ut noe om aktuelle hjelpeorganisasjoner i nærområdet. Fikk en kontakt, men den passet ikke inn i min agenda. I går fikk jeg heldigvis kontakt med ei norsk dame som er leder av en frivillig organisasjon som er stiftet for å samle inn penger til et barnehjem og til et senter for kvinner med barn. På barnehjemmet bor barn som har foreldre som ikke kan ta seg av dem og på senteret bor kvinner med barn som har måtte flyttet fra voldige ektemenn eller familier. Og det beste av alt med denne organisasjonen; de holder til i mitt nærområde i Spania! 

Jeg kommer til å gi min støtte til "Hjelp oss å hjelpe Costa Blanca", som støtter et barnehjem som ligger under paraplyorganisasjonen Emaus.

Dette er sakset fra nettsiden til "Hjelp oss å hjelpe":

Vi er noen småbarnsmødre som før jul (i fjor - min anmerkning) begynte å samle sammen klær og leker til et barnehjem i vårt nærmiljø. Vi skjønte raskt at dette barnehjemmet var sterkt rammet av krisen i Spania, og hadde ikke fått penger fra staten på over 6 måneder. Dette resulterer i at de ikke har penger til de mest primære behovene som mat, elektrisitet og gass. Vi besluttet å samle inn penger, og administrerte det sik at vi selv handlet mat, og betalte regningene deres. Dette for å forsikre oss om at alle pengene gikk uavkortet til barnehjemmet. Vi sikret fulle matlagre til jul, og har kunnet fortsette med dette til nå med de pengene vi har samlet inn. I tillegg har vi betalt en gassregning, kjøpt nye sko til alle barna og de ansatte har fått en liten betaling. I tillegg til innsamling av penger, samler vi inn klær, barneutstyr og andre gaver. Vi samler opp på lager, og leverer minst en gang i måneden.

Emaùs er paraplyorganisasjonen over dette barnehjemmet. De har siden 1979 drevet barnehjem, krisehjem for kvinner, et barnehjem for babyer, et hjem for tilbakestående og et gamlehjem. Det er en privat stiftelse, men staten har kjøpt tjenestene. Før krisen fikk de 70% av midlene fra staten, og resten av driften var avhengig av gaver. Etter juli 2012 har ikke stiftelsen mottatt noe støtte, og 300 mennesker fra babyer til hjelpetrengende eldre står i dyp fare for å miste sine plasser. De ansatte har ikke fått noe lønn, likevel fyller de bensin på bilen, og kommer på jobb hver dag. Men flere ansatte har nå store problemer med å dekke utgifter som husleie/lån, barnehageplasser og elektrisitet.

Du kan også lese om Emaus i en norsk artikkel (Spania24) her.  I mitt spanske nærområde står det kontainere for innsamling til Emaus. Man kan legge klær, sko, vesker og utstyrsvarer i disse kontainerne.

Ei norsk dame i området har akkurat fylt år og ønsket seg penger slik at hun kunne handle inn til barna. Dette er hva hun og "Hjelp oss å hjelpe" kjøpte inn til barnehjemmet. Bildet er lånt fra organisasjonens FB-side.

 

Det gleder mitt hjerte at jeg kan få anledning til å hjelpe de som virkelig trenger det.

Det er mitt juleønske!

Båtbyggertradisjon i Vestnes

Båtbyggertradisjonen har og har hatt stor viktighet i Vestnes kommune.  Det var tidligere opptil flere båtbyggeri i hver bygd. Bildet under er lånt fra nettsiden til Vestnes kommune og viser Langsten i Tomrefjord, hjørnesteinsbedriften der jeg selv har vært ansatt i 22 år.

Lars Hammeraas (1820–1904) regnes for å være foregangsmann for båtbyggerindustrien i Vestnes. Seilskuten "Herman Lehmkuhl", en fullrigger, ble bygget ved hans verft i 1874–1875. Dette var den største skute som inntil da var bygget i Norge med sin lengde på 214 fot (vel 65 meter).  Bildet under er lånt fra digitaltmuseum.no

Organisasjoner, bedrifter og personer tok initiativ til å reise et båtbyggermonument i kommunen vår. Monumentet ble avduket på Helland (kommunesentrum) i 1992. Monumentet er laget av Ola Stavseng og forestiller båtbygger Lars Hammeraas.  Monumentet står ikke langt fra der verftet til Hammeraas la.

Et vakkert monument som symboliserer de mange skipsarbeiderne i kommunen.

La oss håpe at båtbyggertradisjonen i Vestnes får leve lenge. Langt inn i framtiden!

Rengjøring av sluker

I dag vil jeg gi dere et godt råd for rengjøring av sluker. Bruk natron og eddik!



Tøm natron i sluken og deretter en halv flaske eddik. La det bruse en liten stund og hell deretter kokende vann i sluken. Natron og eddik løser opp fett. Såperester og kroppsfett løsner og forsvinner med det kokende vannet. Langt billigere enn f.eks. Plumbo, som også er mye hardere for både rørsystemet og naturen.

Natron og eddik; en billig og enkel metode til rengjøring av sluker!

Festum Omnium Sanctorum

I dag er det Allehelgensdag. 

Jeg minnes mine kjære og takker for livet!

Lykke er

så men ikke annet enn et godt helbred og en dårlig hukommelse.

(Albert Schweizer)

Humlens flukt til Notre-Dame

Dagen min startet med observasjon av humlens flukt.
Her har nok humlen misforstått.
Den prøver å komme seg inn i Notre-Dame.
En souvenir som henger på verandaen.

Psst - du kommer ikke inn i Notre-Dame på denne måten!

Bloggdama kom heller ikke inn i Notre-Dame da hun var i Paris for 11 år siden.

Kom sol, kom regn...

Tenk om vi også kunne bli velsignet med litt varme...
Det blir ingen verandakos når gradestokken stopper på 12.
Imidlertid er jeg jevnlig på lufting.
I nabolaget har et nytt byggeprosjekt startet og jeg må følge med på utviklingen.
Kjekt at noe skjer!

Bougainvillea og spansk margeritt trives ikke i denne temperaturen.
Det gjør ikke jeg heller!
Vi er tross alt midt i juni.

Godstolen ute er fortsatt dekorert med ull.
Jeg fryser.
Værgudene må ta litt av skylden.
I tillegg til lav blodprosent.
I morgen skal jeg ta nye blodprøver og er spent på blodprosenten.
Har vært påpasselig med kostholdet og fått i meg mye som er rikt på jern.
Inntil lufttemperatur og blodprosent er på plass, er det ull som teller!
Gårsdagens CT-undersøkelsen av lunger, bukhule og bekken gikk noenlunde greit.
Jeg gruet meg ikke på forhånd og reiste uten følge til sjukehuset.
Lykkeligvis hadde glemt hvor vanskelig det er å få satt inn en kanyle for kontrastvesken.
Å ta blodprøver av meg har i alle år vært litt av en utfordring.
Jeg har "skjult anlegg" og rullende årer.
Etter mange bomskudd i går, måtte de få hjelp fra anestesien.
Endelig fikk de plassert kanylen og undersøkelsen kunne starte.
Heldigvis sto det ikke lenge på, men jeg var ganske ør når jeg skulle opp fra benken.
Etter en halvtimes hvile, ble jeg hentet av en hyggelig taxisjåfør som kjørte meg hjem.
I går kveld fikk jeg besøk av en venninne og i kveld kommer en annen.
Jeg er omgitt av gode mennesker, varme tanker og positivitet.
Det gjør dagene bedre!

Mi Ático

Jeg elsker utsikten fra Mi Ático.
Ático- hva er det?
Jo, det er en takleilighet på spansk.
Jeg har drømt om en slik leilighet i mange år og nå har jeg bodd i Mi Ático i snart ett år.
Jeg elsker leiligheten og jeg elsker utsikten.
Og denne utsikten VIL jeg ha i mange, mange år framover.

Derfor skal jeg kjempe mot diagnosen jeg fikk onsdag!
En alvorlig diagnose; svulst i tykktarmen.
Operasjon er fastsatt til onsdag 20.juni.
Er det noe å skrive om på bloggen, spør du kanskje?
Ja, jeg mener at åpenhet er viktig.
Mange blogger om sykdommer for å holde venner og kjente oppdatert.
På den måten kan man snakke om andre ting enn sykdom når man møtes.
For eksempel den vakre utsikten jeg har fra Mi Ático...

Om jeg kommer til å være en flittig blogger i tiden framover, vet jeg foreløpig ikke.
Kanskje, kanskje ikke...
Tiden framover blir nok tøff.
Jeg må ha noe annet å snakke om og tenke på enn sykdom.
Når jeg er opplagt vil jeg kanskje blogge litt.

Jeg skal prøve å holde humøret oppe, for det vil nok hjelpe meg.
Jeg er kjent for å være sta og gir meg ikke så lett.
Ikke denne gangen heller.
Jeg har så mye ugjort.
Jeg har så mye å kjempe for.
Jeg er optimist og vet det vil går bra med meg. 
Så utsikten fra Mi Ático SKAL jeg nyte i mange år framover!

Så ble det

HELG igjen!

Gullrekka på NRK1.

Reker og rosevin.

Levende lys.

Blomster på bordet.

Fordi jeg fortjener det!

Og med dette vil jeg ønske alle mine lesere GOD HELG!