DAME I VEIEN!

Jeg kom fra besøk hos Fruen fra Havet i dag. Jeg hadde mye å dra på, stor tung koffert, to vesker og ryggsekk. T-banen var ganske full, men jeg klarte å finne meg en ståplass nær midtgangen for mitt pikkpakk og min kropp. Der stod jeg og holdt meg fast i en stang mens vognen ristet oss gjennom tunnelen mot Majorstua.

Der skulle det selvsagt mange mennesker av. Det er alltid sånn på Majorstua. Jeg stod der med sekken min og prøvte å balansere en veske oppå kofferten mens jeg selv prøvde å holde balansen og det myldret og tøyt folk rundt meg og ut i verden.

Da kjenner jeg plutselig et dytt i siden, ja et dytt, og slettes ikke et vennlig puff. Jeg snur meg samtidig som en dame, eller la oss kalle henne kjerring fra nå av, brøyter seg frem mens hun prater i mobiltelefonen. Hun prater høyt i mobiltelefonen:

" JA, DET ER EN DAME SOM STÅR I VEIEN HER, SKJØNNER DU!! " Sier brølapekjerringa med irritert blikk og stemme!

Da kjenner jeg at MonsterMay våkner! Eller kanskje SuperMay som vil oppdra brølapekjerringer en ørliten smule? For skal vi ikke være hyggelige med hverandre her i verden? Er det rart det er krig i verden når slike som henne går løs? Men det eneste jeg klarer å få frem er et foraktelig HAHA!! før hun er ute av vogna.. men inni hodet mitt kortslutter tankene og jeg får en arm like lang som Supermammaen i Superfamilien.. og denne armen fyker etter kjerringa med telefonen, tar et godt tak rundt halsen hennes og hånden med mobiltelefonen hennes i ett grep, så telefonen blir presset litt ubehagelig inn mot øret hennes. Et mildt men bestemt kveletak. Jeg drar henne inn i vogna igjen, helt opp til MonsterSuperMays ansikt, som nå er behersket men ikke direkte blidt. Så sier jeg med rolig, bestemt stemme:

"Kjære Brølapedame, neste gang noen står i veien for deg, så foreslår jeg at du med hyggelig innestemme sier:"Unnskyld, kan du flytte deg litt?" Gjerne mens du legger en vennlig hånd på vedkommendes skulder slik at mennesket skjønner at det står i veien og kan flytte seg. Dette er slikt de aller fleste mennesker forstår og etterkommer. Dette er en hyggelig måte å kommunisere på! Å gå brølende i mobiltelefon mens du dytter hardt, slik du nettopp gjorde nå, er IKKE en hyggelig måte!"

Deretter skulle den lange superarmen føyse hennes ut av døra i en slik fart at hun snubler litt bortover fortauet. Selvsagt uten å skade seg noe særlig. Der kan hun stå en smule fortumlet og snappe etter pusten og massere seg litt på halsen.. mens hun tenker med seg selv.. og tenker seg godt om... Hva var det egentlig som skjedde nå?

Pokker ta at man ikke har superkrefter! Istedet blir jeg stående ved vinduet og lure på hvor hun går, og kjenner på meg at om hun ser på meg nå, så kommer jeg til å geipe til henne. Samtidig som jeg viser henne min minst pene finger. Heldigvis ser hun ikke på meg. Kjerringa. Snakk om dame i veien!! Grrrrr....

(Jeg innrømmer også at hodet mitt lager et par alternative historier til med denne superarmen, men de er ikke like oppbyggelige som denne varianten her..)

STRILEJENTE?

Jeg er strilejente, eller jente fra landet. Fra en øy langt uti havgapet. Sier jeg når jeg skal tøffe meg skikkelig. Ikke mye havgap for å være het ærlig.. men iallefall, jeg ser på meg selv som noe annet enn en byjente. La det være helt klart! Noe helt annet. Noe som på en måte er røffere, tøffere som tåler en støyt osv. Som sier pytt pytt til det meste.

Men nå begynner jeg å lure litt, jeg innrømmer det. Jeg er på besøk hos Fruen Fra Havet her nede på Verdens Ende. Sitter her og skriver på boken min, og hjelper henne med den forestående utstillingen hennes.

Vi skulle ut og fotografere noen sauer, dvs hun skulle bli fotografert sammen med noen sauer av Tønsberge blad, og jeg fikk beskjed om å være med som sauelokkedame. I den forbindelse skulle jeg finne frem to par langstøvler som stod ute og luftet av seg gammel sauebæsj. Intet problem, selvsagt, møkkete støvler er jeg vant med.

Men. Da jeg skulle stikke føttene oppi.. var det noe der.. noe grått og ullent.. jeg så det før jeg hadde løftet foten. Heldigvis. Støvlen var full av spindelvev.. så full at jeg ikke kunne se bunnen av den. Petter, eller dama hans, hadde spunnet rundt helt vilt på overtid. Minst. Og nå var det reneste tåkedotten oppi der. Uff. Jeg er da ikke redd edderkopper? Overhodet ikke!!

Strilebyjenta: Kremt. Det er visst fullt av spindelvev oppi støvlene?

Fruen fra havet: Ja? Hva så? Ta det bare bort du!

Oi.. tenkte jeg.. ta det bare bort.. men tenk om.. tenk om kjempePetter eller kjempedama hans eller begge to ligger på lur nedi tåa der et sted? Tenk om de driver på og har seg der nede i mørket? Og så kommer tottelottene mine krypende..og moser dem midt i hyrdekoppstunden sin?

Ikke tenke på det nei.. bare ta det bort. Hallo? Tøffe strilejenta? Tørke.. tørke.. tralala..tørke.. røske bort spindelvev.. haha..så lett så lett.. oi så seigt og rart slikt spindelvev er.. ja.. det er fordi fluer og annen mat skal sette seg fast slik at Petter eller dama hans eller kanskje begge to skal komme og SPISE det som måtte komme inn i nettet deres.. de er fryktløse og fryktelige!! Kanskje planlegger de et romantisk grusomt måltid etter at de er ferdige med å ha seg der nede i mørket? Så de er klare til å glefse, i hva som helst? Må skynde oss nå ja? Sauene venter ja? Ta på seg et par ekstra sokker.. stikke tåa forsiktig oppi.. tenke på noe helt annet..de blir nok most før de klarer å glefse.. tralala..

Herregud! Er jeg blitt byjente eller? Er det ikke bare å stikke foten nedi, mose eventuelle Petterkopper og damer med ullsokken? Kjenner vel ikke det gjennom sokken? Også løpe ut å være sauelokkedame som om ingenting har hendt? Og det har det jo forsåvidt ikke heller.

Uff. Dette holder ikke. Dette må det gjøres noe med. Tøffe strilejenter er ikke redde for småkryp. Eller?

JENTER I SOMMERKLÆR

Varme sommerkvelder.. hva er vel bedre enn å flagre ut i verden med sommerkjolen på? Stoppe opp, strekke armene rett ut, som en skarv, la vinden avkjøle varme armhuler. Smile. Løfte solbrillene et hakk over svett neserygg. Smile igjen. Spise en is.. le.. og slikke seg rundt munnen. Spise resten. Flagre videre som en sommerfugl.

Og så kom jammen regnet, deilig forfriskende regn som renser opp luften.

Men man kan da fortseatt håpe? På at det slettes ikke er siste gangen denne sommeren man har svinset rundt i verden med grønne tær og flagrende gevanter?

SOMMERFEST

Kvelden var deilig. Anledningen var sommerfest for store og små. Hagefest. Kvelden var perfekt. Mange mennesker, ukjente og kjente i sommerkjoler og sommerskjorter. Naboer og venner i skjønn forening. Alle hjerter fryder seg. Det skåles i sømmelige mengder. Det grilles. Man smiler til hverandre med solbrune nesetipper og rake rygger. Man ler høyt og lykkelig. Barna hopper på trampoline.. Ren og skjær idyll. Noen burde helt klart ha banket i et bord eller kløpet noens arm.

For plutselig... Noen løper. Vertinnen kommer farende med alvorlig ansikt, noen må komme, helsepersonell trengs straks! Fort! Noen trenger øyeblikkelig hjelp på kjøkkenet. Det løpes mer! Jeg kjenner panikken spre seg i kroppen. Hun sa ikke hvem som trengte hjelp.. og hvor er barna mine? Jeg vet jeg ikke har noe der inne å gjøre, om det ikke er en av mine.. Lykken vil ha det slik at det er to leger og en intensivsykepleier til stede.. Da skal jeg holde meg på god avstand. Men hvor er barna? Jeg løper bort til trampolinen, kjenner panikken feste grep.

Trampolinen er full av små sprettende lykkelige kropper, hinsides enhver sikkerhetsanbefaling. Det jubles og fnises..men hvor er de? Jeg får øye på den ene, men hvor er den andre? Vi har vært heldige så langt i livet med barn, det mest alvorlige har vært et kravebensbrudd i barnehagen.. Jeg lurer på om det er nå vi skal få det? Er det nå det skal smelle til?

Men så, en hoppende kjent liten gutt til! Jeg hører meg selv stønne, og kjenner underleppen skjelver. Kjenner hele meg grøsse til før jeg får tatt meg sammen. De er her, det var ikke dem som trengte hjelp! Gudskjelov.

Jeg går bort og setter meg igjen, klarer å roe ned, ser derfra inn på kjøkkenet hvor det foregår førstehjelp. Jeg får vite at det er en av de voksne som har fått noe i vrangstrupen, og det er problemer med å få det opp. Ekstra krefter ropes inn, her hjelper det ikke utelukkende med ekspertise, her må det muskler til. Ambulanse er på vei.

Det hele foregår rolig og uten synlig panikk. Og det går bra til slutt. Men det var på hengende håret. Det var en stund slettes ikke selvsagt hvilken vei det skulle bære. Det kunne like gjerne gått galt.

Festen i sommerkvelden fortsetter, men de fleste har fått seg en støkk. En tankevekker. Flere har fått øvet seg på Heimlich grep, vi andre får etterhvert innføring i dette som alle bør kunne, men sjelden husker. Så fort kan ting altså snu, svisj svusj og plutselig. Ikke av en bil i feil kjørebane, ikke av brann, ikke av et hjerteinfarkt, men av noe så enkelt som en kjøttbit på avveie.

Vi kan ikke gå rundt å tenke på at nå, NÅ kan det skje noe grusomt.. vi kan ikke det. Men vi kan kanskje tenke en og annen gang på hvor ufattelig skjørt livet er. Hvor lite som skal til noen ganger før det vipper. Hvor fort ting kan skje.

Og så skal man sitte å spise. Det kan man iallefall gjøre.. sitte.. Ikke løpe rundt med mat i munnen, hverken barn eller voksne. Det er nemlig ikke alle selskaper som har leger og intensivsykepleiere blandt gjestene.

(Bilde fra Flickr)

MELK OG HONNING

Hvor rik man føler seg, kommer i stor grad an på hvem man sammenligner seg med. Og hvem man sammenligner seg med, kan man i stor grad velge. Når vi sammenligner oss med størsteparten av verdens befolkning, så er de fleste av oss rike. Ja faktisk rike. Derfor velger jeg å sammenligne meg med nettopp størsteparten av jordens befolkning, og ikke rikinger som Bill Gates. Da vil jeg jo føle meg som en liten mygg. Knapt. Og det vil jeg ikke. Ikke nå. Jeg vil føle meg rik og lykkelig. Som selvfølgelig er bedre enn fattig og ulykkelig.

For å føle seg rik kan man for eksempel få besøk av to venninner en vakker soldag. Åpne et par flasker vin, spise deilig mat man har laget på fellesen, og ikke minst gi etter for et plutselig innfall om å lage sitt eget lille verandaspa. Jeg innrømmer at slikt luksusstell ikke er daglig kost her i Smurfehjemmet, og remediene står derfor ikke i kø i badeskapet. Men pytt hva gjør vel det? Man har da kjøkkenskap med ett og hint.

Luksusfølelse kan man dermed trylle enkelt frem fra skapet.

Elvis synger Burning Love for oss, vi synger så høyt vi bare kan.. "a hunk a hunk of burning love"..tralala.. man kan jo drømme... angriper kjøkkenskapet og lager:

PEELING

2 ss olivenolje, eller annen matolje du har i skapet.

1 ss sukker.

Bland dette sammen, smør det i ansiktet, eller hvor som helst på kroppen du kan trenge en skrubb... Masser akkurat passe hardt. Dette fjerner skit og lort og gamle hudceller. Får i gang blodsirkulasjonen. Dette er første trinn mot blussende rose. Fjernes med lunkent vann og klut. Du kjenner det allerede nå, velværefølelsen.

(Har du noe igjen av olje/sukker blandingen, gnir du hendene inn med dette. Det gir de deiligste myke hender du kan tenke deg, anbefales virkelig. En liten pause med vinglasset mens dette virker. Skyll av og tørk. mmm..)

Så skal vi videre i prosessen. Honningmaske nå. Husk å skjenke vin! Burning Love en gang til.. a hunk a hunk...tralala

HONNINGMASKE

2 ss honning

Noen dråper helmelk/fløte til passe smørbar konsistens.

Smør inn ansikt, hals og så langt ned over brystpartiet du måtte ønske.

Drikk vin, kos og prat. Evt ta deg en kopp urtete. Etter en stund vil honningen stivne. Da tar du frem fingertuppene, alle ti, og plasser dem i ansiktet i honningen, løft rett ut, flytt dem rundt i ansiktet gjentatte ganger. Fingrene vil klistre seg til honningen og huden vil få et lite løft. Vi kaller dette honningmassasje. Fjern med varme kluter.

(Dette er Nattis sitt velprøvde tips. Ifølge henne er dette også en super kjærestemassasje, funker veldig fint for herrehalser som har fått litt for røff barberbehandling.)

Samtidig som du sitter med ansiktet fullt av honning, har du bena i et fotbad. Vi enkle luksusdamer tar frem vaskebøtta og bruker den.

FOTBAD

En bøtte med vann i ønsket temperatur.

En dæsj grønnsåpe.

Bløtlegg undersåttene så lenge du vil. Når de er myke og ser ut som gigantiske rosiner, kan du skrape bort hard hud og pynte litt på neglebånd, og stelle negler. Evt avslutt meg neglelakk og fotkrem.

(Det var tomt for grønnsåpe i skapet mitt, derfor måtte jeg lete.. og det dukket opp noen ganske gamle fotbadremedier fra en svunnen tid. Vi valgte alle peppermynte. Herlig.)

Du vil nå mest sannsynlig føle deg som er blussende rose, kanskje er du klar for å legge en diskret sommermakeup, ta på deg en flagrende sommerkjole og skride ut i en lun aften som tar imot deg med åpene armer. Nyt!

Jeg skåler for mine superfine gjester og ønsker dem velkommen tilbake hvor tid som helst.

SUPERMAMMA, IGJEN

Mor kan fikse det meste. Du visste kanskje ikke at hun kunne vekke til live halvdøde ekorn? Men nå vet du.

Livet er en mild bris for denne moren her om dagen. Hun svever avgårde på superhyggelig besøk fra Bergen, ekstase fordi menneskene i forlaget liker det hun gjør til boken sin.. og svimmel fordi det enda dukker fine ting opp fra fillehaugene her.

Og for en deilig sommer det er om dagen. Husk å nyte!

(Takk til Berit for Tommy & Tigern stripe.)