Assistenten min er på juletrehogst, så dette vart fort og gale med kosteskaft – men altså:
Linveske quilta over det heile med gulltråd, innsydd litt organzarysj i ein ende, litt paintstick i motsatt ende, og med ein kort hank som låser veska over ein lengre hank.
Pent fora med feit sateng.
Assistenten var innom og åt middag, og forsvann ut dørene med treningsklede og solkort.
Eg klarer fint å trekke aleine, eg:
Sender du meg adressa di, Gudveig, så kjem det ein pakke i posten til deg.
Æsj fordi etter ni månaders målretta trening (og kosthald), så trudde eg at eg hadde fått ein sterk rygg. Eg tok feil.
Ein tidels sekunds glipp i konsentrasjon under styrketrening forrige søndag, og så er det full rulle igjen: kiropraktor tre gonger i veka, sjukmelding, heimeopplegg med gåtur, øvingar, ising, gåtur, øvingar, ising - - -.
Hurra fordi innsatsen dei siste månadene har gitt normalt blodtrykk, normalt blodsukker, penare holdning og ein storleik mindre i klede. Vesparypa hevdar at eg kler betre å ha berre ei hake, også.
Æsj fordi HAV ikkje blir noko av for min del.
After doing lots og weights and core training the last nine months, I was certain that my back was finally strong. Well, I was wrong.
One tenth of a second my concentration slipped whilst training weights last Sunday, and here we go again: sick leave, chiropractor treatment three times a week, short walks, exercises and lots of ice. Waaaaa!
The good news is that my general health has improved: no more hypotension, and the pre-diabetes condition is gone. I have dropped one size, and have a better posture. My daughter says I look better with just the one chin, too.
I am not entering the Norwegian Quilting Association’s competition themed “Ocean” this February, as I can’t sit much these days.
Hurra fordi årsmøteinnkallinga til NQF har kome, og eg har tenkt å sjå alle dei andre sine bidrag i Bergen i mars.
I am attending the annual meeting this March, and am very much looking forwards to seeing the works of those who do enter.
Og endeleg:
Hurra for innlegg nummer 100 på bloggen!
Eg feirar med å gi vekk ei veske som er litt som bileta over viser. Kanskje blir det betre foto ein dag også.
Kommenter her eller i ein mail om du har lyst på veske, så trekker eg på søndag.
No må eg ut og gå litt – igjen.
This is my entry number 100. To celebrate, I am doing a giveaway. If you’d like to be in the draw for a handbag looking much like the two photos above, leave me a comment or send me a mail. I may get around to posting a decent photo one of these days. I will be drawing a winner this Sunday.
Pene veskelåsar får ein aldri nok av.
One can never have too many pretty bagframes.
Eg har snoka litt rundt lenge no, men kvidd meg for prosjekt med liming. Under Festival of Quilts i august, sikra eg meg desse låsane – altså fleire av kvar type.
I løpet av den helga vart eg også råda til å abonnere på DMTV – av fleire damer eg aldri hadde snakka med før. Og så såg eg nokre fine vesker på standen til Kemshall-damene.
Ei rund veske med trekkspelfolder i botnen, sette seg fast i minnet. Litt utpå hausten teikna eg abonnement hjå damene, og har ikkje angra ein dag. Kvar fredag kjem ein ny episode. Eg lærer alltid noko, og kosar meg med stilen deira.
I have been putting it off for a long time now – shying away from projects involving glue. At Festival of Quilts this August, I purchased these frames.
During Festival several ladies whom I had never met before, advised me to prescribe to DMTV. Then I saw these wonderful little bags and purses at the Kemshall-ladies’ booth. Nothing sweet or frilly about them. A rounded bag stuck in my mind. A while later this autumn, I signed the prescription, and was immediately sure I had made a good investment. There is a new episode every Friday. I enjoy their style a lot, and there is always something to be learned. I was thrilled to find two episodes on the bags and purses.
Det blei så bra! Eg har aldri laga ei så pen veske før!
Det beste er kanskje at det er så mange ting her eg har tileigna meg litt etter litt: foto på eit nivå eg er nøgd meg, overføring til stoff med eit litt røfft uttrykk som “er meg”, valg av rette materialar for å få veska stiv nok, utforming av mønster etter ide frå DMTV, og liming som gjekk ganske knirkefritt etter å ha sett nøye på korleis Laura gjorde det.
Så var eg altså ein av arrangørane av husflidslaget si årlege julemesse i helga. Veska var ferdig limt fredag kveld, og klar laurdag. Eg prisa ho høgt, og tenke ho vart nok med heim så eg kunne kose meg med henne sjølv. Slik gjekk det ikkje. Veska er solgt, og skal visst på cruise. Trøsten er at kjøparen er veldig interessert i god design.
Og eg, eg har fleire veskelåsar –.
I am so pleased. i have never ever made a bag this pretty!
The best part is that I got to use so many of the skills I have acquired bit by bit: photography at an acceptable level, fabric transfer with a rough feel to it, choosing the right materials for rigidity, and making my own pattern inspired by DMTV.
Thanks to Laura’s instructions, I was also able to glue the bagframe with a minimum of fiddling.
I put it up for sale at our annual crafts fair this weekend. The price was set high – so I expected to bring my darling home with me after closing time yesterday. Not expensive enough. The bag was sold, and is apparently going on a cruise soon. I take great comfort in knowing that the purchaser has a keen interest for design.
Me – I have got more bagframes stashed –.
Ein tur ein maidag, eigentleg på rumpetrolljakt, med kamera. Me fann denne karen.
My daughter and I went for a walk looking for tadpoles one day last May. Luckily the camera came with us.
Så litt leik med Photoshop Elements. Tordivelen er pen, men her er i overkant mykje grønt etter min smak.
Spring green can be altered to Autumn tones with Photoshop Elements on hand.
Dette stemmer betre. Så litt trylling med InkAID og skrivar, og me kan sy.
So much better. Then some InkAID magic, and we are set to sew.
Det beste eg veit er når eg kan kombinere foto og quilting. Om eg attpåtil kan få brukt ein pen veskelås, så er det perfekt.
I love combining photography and quilting. If I can top that with a pretty bagframe, life is perfect.
To be continued . . .
Bestillingsarbeid med tidsfristar er ei utfordring for trege meg.
Commissioned work usually has a due date. In my world, due dates are challenging.
Veska skulle vere stor nok til å romme ei A4 – mappe, ha to hankar og glidelåslukking i toppen. Englebarna skulle vere godt synlege, og ellers skulle ho vere nøytral i fargane – gjerne lin. Ikkje romantisk og ikkje for sprek i uttrykket.
The tote was to have two handles, carry an A4 pad, and have a zipper closure . It was to show off the kiddies with a good size photo. Apart from that, neutral colours. Nothing too romantic or cheerful.
Nøytral er greit, men litt detaljar må til. Neutral is fine – but some detail is a must.
Eg har aldri sydd i glidelås i vesker før, men det gjekk greit. Med ein delbar glidelås kan veska framleis vere heilt open om det trengst.
I have never fitted a zipper in a totebag before. I had done my research on it though, and it went just fine. I used an open-end zipper so that the tote can be opened fully if required.
Snor til nøklar og kanskje mobil er smart i alle vesker.
A key chain is handy in any kind of bag.
har flytt inn i garasjen.
Og eg minnest at eigaren ein gong nemnde noko om at denne skulle han køyre til eige bryllup.
Kanskje skal eg sjekke korleis brurekjolane såg ut den gong i 1930.
Men – kjenner eg eigaren rett, så har han mykje dårlegare minne enn einkvar åttiåring – om akkurat dette.
Me kan jo ikkje vere like gode på alt, heller.
No er det den tida igjen. Messetida.
Dei halvferdige produkta frå i fjor på same tid - ja, dei er framleis halvferdige, dei.
Kor mykje tid og krefter skal ein eigentleg legge i ting som blir endevende av andre på leit etter idear, og så slengde ned att med “den der kan eg lage sjølv, heilt gratis”-mina?
Likevel – det å jobbe med tekstilar gjer meg litt snillare, trur eg. Og så er det jo gøy å vise seg fram.
Gamle laken får eit siste liv inni ting – kanskje kan eg skryte på meg gjenbruk og vere litt tidsriktig –
Eit bestillingsarbeid er også på gang. Førtiårsgåve, visstnok. Snart ferdig.
Det er sjølvsagt når ein driv med slike ting at lysta til å trykke og eksperimentere melder seg som sterkast.
Er det berre meg, eller ?
I verste fall har eg jo maskemarkørar og sjal frå i fjor – ferdig prisa og merkte. Ferdig endevende? Neppe.
Ein må nytte det medan ein har det. Her kjem fleire foto av syprosjektet mitt:
Dei fyrste er frå same kjolen. Eg overhøyrde ein samtale mellom kollegaen og mannen her ein dag:
“Nei, eg skal på spinning etter jobb, så det må du fikse sjølv!”
mannen måtte tydeleg lage middag sjølv, og klaga sin naud i andre enden, og så kom det :
“Ja, men så får du ei sprek kjerring!”
Det måtte jo få bli med på kjolen, ikkje sant?
Desse siste er frå min eigen kjole. Teksten er eit Leonardo-sitat som eg har brukt tidlegare. Den “krakelerte” kjøpte eg i Birmingham i haust. Kvadrata er monoprint med ein plexikloss. Alt er trykt på kjøkkenbenken.
I den turkisblå fargen har eg blanda litt puffpaste. Likar effekten.
No går eg og syslar med idear til fleire rammer, for dette var veldig gøy!
Ein litt annleis haust enn planlagt.
Av og til tek livet over og styrer heilt andre vegar enn me har tenkt.
Tre korte dagar saman med eit nytt menneske, og brått har ein eit nytt perspektiv på livet, døden og kjærleiken.
Eit tøft lite menneske på førti år og like mange kilo – som kan sei “jeg skal lære norsk” og “jeg vil bli i Norge”.
For fyrste gong i mitt liv snakkar eg heller klårt og tydeleg bokmål enn engelsk når dialekten min blir for sær. Eg veit at det ikkje er viljen det står på.
Ellers har eg sydd to prøveklutar på overlock’en. Det er jo som vanleg mest gøy å dekorere flatene før syarbeidet startar. Testing må til, og det går fint med både rammetrykk og stempel på velour.
Samansyinga gjekk over all forventning. Pent og kjapt gjekk det – og eg kan jo berre bli betre på dette.
var sist laurdag. Me sette oss på torget, ein gjeng damer, og synte oss fram litt. Spøt var tema i år, og det passa oss jo godt.
Nei, me gløymde heilt å fotografere den dagen. Men eg kom i tankar om at eg har nokre sjal liggande – som kan vere fine å blogge.
Eg er i gang med eit nytt Multnomah-sjal, men det er ikkje mykje å syne fram enno. Opprekk av mohair er lite gøy.
I dag har vesparypa vore fotograf istadenfor modell:
Dette vart ferdig i vinter ein gong, og er min fyrste Multnomah.
Speilrefleksen var på cross-fotografering, så her er det Powershot-foto. Heilt ok, men ikkje akkurat magiske.
Garnet er Evilla 8/1. Det blir mange sjal av ei hespe.
Yndlingssjalet er av same garnet, men ein annan farge. Evelyn Clarke sitt “Flower Basket Shawl” er eit litt meir utfordrande sjal å spøte.
I fjor på Lærdalsmarknaden, så stod ei eldre dame bak meg og saumfor sjalet med både auge og fingrar. Eg tok det som eit kompliment.
Er det ikkje fine fargeskift i dette garnet?
Mamma er slik at ho finn alt som ikkje stemmer.
Eg hadde strikka og montert ferdig Per Spook-gensaren hausten 1984, og hadde den sjølvsagt med heim for å syne den fram då eg tok ein tur heim frå Bergen.
Stolt som ein hane var eg, for dette hadde eg fiksa heilt sjølv, med nyinnkjøpt brukt Husqvarna-maskin.
“Der manglar det ein omgang”, sa mamma då ho hadde fått sett to sekund på vidunderet. Etter det så såg eg berre den manglande omgangen kvar gong eg tok på gensaren.
Jaudå, litt ros vanka det då også.
No er det slik at eg har arva denne eigenskapen. Av og til er den fin å ha, som når eg ser i grøftekantane etter firkløver:
Finn eg ein, så finn eg oftast fleire på same rota.
Er eg no tre gonger lukkeleg i dag, tru?
Då er der ofte forventningar til at ein skal ha nye opplegg klare.
I kveld har eg sete og sett gjennom foto frå syhelga me hadde i vinter ein gong.
Somme hadde ferdige Jelly Rolls. Oddbjørg sin var frå French General. Nydelege stoff!
Andre brukte remser av stoff dei hadde. Fint å bli kvitt restar.
Dette skal til Haukeland og tepper til glede – aksjonen.
Nokon er meir systematiske enn andre når dei kombinerer blokkene.
Aud fekk eit svare strev med sine Birmingham-batikkremser, som var slurvete skorne. Me kjøpte like rullar, og eg gruar meg litt til min.
Blokkene me sydde, laga me slik:
Eg har sett ein fin snutt på youtube, og har ein plan – slik i tilfelle nokon ber om innspel.
- ja, det er ein av byane der det var uroleg nokre dagar. Godt, då, at The National Exhibition Centre ligg godt utanfor byen, like ved flyplassen.
Eg har ikkje samvit til å reise kvart år – så det har vorte annakvart.
Heilt ok å reise aleine så lenge turen går til England. Då eg budde her kjende eg meg alltid som gjest. No, 22 år seinare, er det litt som å kome heim. Fire år ein stad set spor.
Ein av tinga eg saknar, er “half a pint of dry cider” – gjerne utandørs.
Det er ikkje så enkelt å skildre festivalen med ord, og i år vart det meir skisser og notatar enn foto. Det er så mykje inspirasjon å hente her!
Heltane er her – både gamle og nye. Ein streifar rundt på måfå i alle bodene, og der sit Kaffe Fassett og signerer bøker – går litt vidare, og der står Heide Stoll Weber og sel eigne stoff.
Linda og Laura Kemshall har rigga ei fantastisk bod, og held eit ledig og leikent foredrag saman.
I The Virtual Studio er Claire Benn og dei andre “grise-og-rote” damene på plass med nye kunster – alt etter innfallsmetoden.
Det er også her i området eg treffer norske damer med sans for same tinga som meg sjølv.
Og sjå no om ikkje du kjenner den djupt konsentrerte dama i raudt forkle.
Notatboka må fram igjen medan stoffet sit – og så må her leggast planar, så ikkje strikkinga tek heilt overhand denne vinteren også.