I treåringens verden

De skjønner plutselig så mye, mye mer enn jeg hadde trodd at små jenter på snart 3 år kunne forstå. Om hva som henger sammen, om hvordan verden fungerer, om sin egen rolle.

Som når vi står utenfor svømmehallen på vei inn, og jeg spør hvem av dem som vil være med pappa i garderoben og hvem som vil være med mamma. I det jeg stiller spørsmålet, skjønner jeg egentlig at det kommer til å bli kjekling om hvem som skal være med hvor, men svaret overrasker meg.

"Jeg skal være med deg, mamma. Jeg er jo ikke gutt heller, da."

Som om hun virkelig forsto at det bare er gutter i den ene garderoben, hun som egentlig ikke har vært så opptatt av verken sitt eget eller andres kjønn enda.

Eller når de ligger tett i tett under dyna og ser på Barnas supershow, mens jeg sier at "nå går mamma for å dusje, så kan dere ligge fint her".

Skal bare sende en mail først, sjekke Facebook og en tommel opp på Instagram. Så dulter hun borti meg og sier litt småfrekt "Skulle ikke du dusje, a?"

Noen ganger ser de sammenhenger som ikke helt er der. Som at mamma må lese kveldens nattahistorie, for det var jo hun som hentet i barnehagen i dag. Eller at pappa må dusje først, for han skal jo kjøre tog til jobben. Det gjør jo strengt tatt mamma også, men det var visst ikke så farlig med min dusjing…

Og noen ganger, noen ganger klarer de å se de sammenhengene som kanskje ikke vi voksne engang tenker på. Som når jentene i familien reiser på helgetur på mormor og bestefars hytte, mens pappa blir hjemme for å jobbe med små husprosjekter:

– Skal ikke pappa være med, mamma?

– Nei, pappa skal være hjemme, men vi skal jo til mormor og bestefar og det lille huset.

– Kommer pappa i morgen, mamma?

– Nei, han skal være hjemme og rydde litt og sånn, han.

– Men du mamma? Trengte han å være litt alene? 

... 

PS: Tusen takk for mange hilsener her inne, jeg har langt i fra lagt ned bloggen. Noen ganger er bare hverdagslivet litt for hektisk og intenst. Men jeg skriver fortsatt, så heng med videre!