I treåringens verden

De skjønner plutselig så mye, mye mer enn jeg hadde trodd at små jenter på snart 3 år kunne forstå. Om hva som henger sammen, om hvordan verden fungerer, om sin egen rolle.

Som når vi står utenfor svømmehallen på vei inn, og jeg spør hvem av dem som vil være med pappa i garderoben og hvem som vil være med mamma. I det jeg stiller spørsmålet, skjønner jeg egentlig at det kommer til å bli kjekling om hvem som skal være med hvor, men svaret overrasker meg.

"Jeg skal være med deg, mamma. Jeg er jo ikke gutt heller, da."

Som om hun virkelig forsto at det bare er gutter i den ene garderoben, hun som egentlig ikke har vært så opptatt av verken sitt eget eller andres kjønn enda.

Eller når de ligger tett i tett under dyna og ser på Barnas supershow, mens jeg sier at "nå går mamma for å dusje, så kan dere ligge fint her".

Skal bare sende en mail først, sjekke Facebook og en tommel opp på Instagram. Så dulter hun borti meg og sier litt småfrekt "Skulle ikke du dusje, a?"

Noen ganger ser de sammenhenger som ikke helt er der. Som at mamma må lese kveldens nattahistorie, for det var jo hun som hentet i barnehagen i dag. Eller at pappa må dusje først, for han skal jo kjøre tog til jobben. Det gjør jo strengt tatt mamma også, men det var visst ikke så farlig med min dusjing…

Og noen ganger, noen ganger klarer de å se de sammenhengene som kanskje ikke vi voksne engang tenker på. Som når jentene i familien reiser på helgetur på mormor og bestefars hytte, mens pappa blir hjemme for å jobbe med små husprosjekter:

– Skal ikke pappa være med, mamma?

– Nei, pappa skal være hjemme, men vi skal jo til mormor og bestefar og det lille huset.

– Kommer pappa i morgen, mamma?

– Nei, han skal være hjemme og rydde litt og sånn, han.

– Men du mamma? Trengte han å være litt alene? 

... 

PS: Tusen takk for mange hilsener her inne, jeg har langt i fra lagt ned bloggen. Noen ganger er bare hverdagslivet litt for hektisk og intenst. Men jeg skriver fortsatt, så heng med videre! 

Pink Problems

Rosa er fint. Men må små unger æres opp til at det er en jentefarge?

  

Hun er en av de søteste barnehagemammaene, en av dem jeg alltid veksler noen ord med på parkeringsplassen. Han er bare 2 år, en søt liten gutt som elsker å løpe sammen med Gulljentene og som alltid smiler. Vi pleier å smile til hverandre når vi møtes i garderoben, veksle noen ord om været, om unger som ikke vil kle på seg, himle med øynene over hverdagens strev.

Denne dagen er Gulljentene som vanlig viltre når jeg henter, en med lua på snei og en annen har gjemt seg under dressene i gangen. "Se på meg da mamma, jeg har gjemt meg. Si gi et lite pip". Det er våte votter, tøfler og tomme nistebokser i alle retninger.
 

Løveungen er bra, Frøken Kanin enda bedre. Men lite slår en klem fra bestesøster!

Ingen av Gulljentene bryr seg noe særlig om Frøken kanin-bamsen, som var LIVSviktig å ha med i dag tidlig. Nå ligger hun tålmodig på benken ved siden av lua og venter på å bli poppis igjen. Men den lille sjarmøren, han sender lange blikk til Frøken Kanin. Smiler, peker. "Se mamma, kanin! Fin!"

Det er hakket før jeg ramler av benken når jeg hører svaret. Sikkert lite gjennomtenkt, på slutten av dagen og alt der. Men likevel:

"Neimen, den er jo rosa, den. Det er jentefarge det, det kan ikke du ha. Du er gutt, her er kosekaninen din, den er blå, ser du?"

Er det rart vi fremdeles kjemper med stereotypier?

Kjære vordende tvillingmamma!

Kjære deg som venter tvillinger! 

Du som har vært på en tidlig ultralyd, du som tror at verden er i ferd med å ramle sammen fordi det plutselig kommer to babyer istedenfor bare en. Du som er halvveis i svangerskapet med to babyer i magen, og plutselig skjønner at dette kommer til å bli skikkelig tungt, selv om du kanskje har forsøkt å gå gravid før. Du som nærmer deg fødselen, og som begynner å forstå at det skal komme ut to bittesmå babyer på en gang og at det er DU som har ansvaret for dem.

Kjære, kjære, kjære deg! Jeg lover deg: Å få tvillinger er en gave!

Jeg våknet nemlig til dagens snakkis på NRK i dag tidlig:

Drar til utlandet for tvillingabort

Og kjente hjertet dumpe hardt og brutalt ned i magen. For jeg vet alt om hvor tøft det kan kjennes ut å få beskjed om at du skal få tvillinger. Hvordan du tror at du ikke kan klare det, hvor redd du kan bli for hva kroppen din skal tåle. Hvordan det kan kjennes som om hele verden ramler ned i hodet på deg, og det eneste du finner på nettet er skrekkhistorier om kolikktvillinger og dødslitne mammaer som bare tenker på at de burde fått en om gangen.

Men, jeg vet en hel del om den andre siden av tvillinglivet også. Om hvor rørt man kan bli av å se to bittesmå nurk som ligger tett-tett inntil hverandre i den samme sengen. Om hvor fnisete man kan bli av å komme inn til to små tannløse glis som står i hver sin sprinkelseng og ler. Om hvor tussete du blir av å se ungene dine trøste hverandre, klemme hverandre, le sammen, løpe sammen hånd i hånd. Og om hvor vanskelig det er å holde seg alvorlig når det er langt over leggetid, men stemningen fremdeles er på topp på jenterommet og du hører den rampete lille stemmen som hvisker konspiratorisk:  "E, skal vi bråke litt?"

Det ER tøft å ha to babyer på en gang. Noen ganger så tøft at du kommer til å tenke at dette, akkurat dette hadde vært så mye enklere om de hadde kommet hver for seg. Men kjære du som leser dette akkurat nå, og som kanskje har søkt etter tvillinger på nettet for å lese om hvordan det egentlig er: jeg lover deg at du kommer til å elske å ha tvillinger! De tøffe dagene veies opp av noen fantastiske stunder - sånn er det for alle mammaer og pappaer. Men når du er tvillingmamma, får du i tillegg lov til å se på nært hold hvordan de to får et tett bånd til hverandre, et som vi andre aldri kommer til å forstå.

Ikke gå i kjelleren, ikke så mye som tenk tanken på at det hadde vært bedre om det bare var en. For å ha tvillinger er også en gave, og skulle du noen gang tvile: Send heller meg en mail enn den spanskeabortlegen. 

Neida-joda-leken

- Joda, unge frøken, du må ha lue. Sånn er det bare.

- Nei mamma, jeg må ikke det.
- Joda, du må det. Det er vinter og kaldt ute, da må man ha på lue.
- Neida mamma, jeg må ikke det.

Hun er temmelig bestemt, den lille kruttønna vår. Jeg forsøker å ikke argumentere med henne, hun er bare 2,5 år og det er jeg som er den voksne, det er jeg som bestemmer. Et nei burde holde, men det er som å snakke til en vegg. Så jeg forsøker å lirke, si de riktige tingene, ikke komplisere, men si noe som kan appellere til ei lita jente.

- Du må ha på lue. Men du kan få velge hvilken, vil du ha den rosa eller den røde?
- Nei, ellers takk mamma.
…

Jeg trekker pusten og forsøker igjen.

- Du må ha lue. Det er kaldt ute, alle har på lue nå. Ingrid har på lue, Elin har på lue, Mathea har på lue, Aurora har på lue og Sofie har på lue. Og du skal ha på lue.

Hun ser skrått opp på meg, tenker litt og smiler lurt.
- Du har ikke lue, mamma. Og ikke jeg ha på lue.

Argumentasjonen hennes er så god at det er fristende å si ok, du kan slippe. I steden fant jeg fram min egen lue, trakk den godt ned og sa Sånn, nå har mamma lue også. Nå kan du ta på deg din.

Det lure smilet hennes da hun tok på seg lue ga meg en tydelig følelse av at vi kommer til å stå sånn flere ganger i tiden framover. Bare ikke få meg til å tenke på hvordan hun blir om 10 års tid...

Er dere flinke til å bare bestemme over ungene, eller må dere argumentere dere fram?

På permanent basis

Dette går visst heller ikke over med det første: tegnesaker, fiskepinner og glass som tåler en støyt.

Det er en slags overlevelsesmekanisme jeg har, å tenke at dette varer ikke evig. 

Vondt i hodet? Vel, ta en tablett og så går det over. 

Er sjefen sur på deg? Konfronter problemet og så går det over etterhvert. 

Kjærlighetssorg? Grusomt i dag, kjipt om en måned, men neste år på denne tiden vil det føles mye bedre.

Jeg tror det var det som slo inn da Gulljentene var små. Helt ubevisst hadde jeg en følelse av at dette bare var midlertidig, at noen snart kom til å komme og hente dem og si "tusen takk, så fint at dere passet på dem og ga dem mat. Nå kan dere gå tilbake til deres vanlige liv, dette var gøy så lenge det varte."

Selvfølgelig kom det ingen for å hente dem, og nå har jeg slått meg til ro med at de er kommet for å bli. Dette er livet vårt nå, akkurat så intenst og hektisk og forbasket morsomt som vi har det nå.

Hele høsten har jeg gått med den samme følelsen av noe som bare er midlertidig, at det går over snart, jeg må bare holde ut litt til. Men det nye året kom og ingenting gikk over. I steden har det langsomt begynt å gå opp for meg at sjefen er ikke på ferie som han pleier å være når jeg sitter i sjefsstolen, han har faktisk sluttet. Og vips, så er stolen min på permanent basis, og ingenting kommer til å gå over med det aller første.

Det betyr at livet kommer til å fortsette med sene kvelder med pc-en på fanget, å våkne midt på natta og tenke på sideskjemaer og rettelser og å måtte ta ansvar for alle feilene som skjer på avdelingen. Jeg vil fortsette å ha dårlig samvittighet for hvert sekund jeg er borte fra jobb, sjekke mailen min gjennom hele helgen og konstant ha en følelse av at det er noe viktig jeg har glemt å gjøre. 

Litt mere penger inn på kontoen, litt mindre tid til å bruke dem. Litt lettere å sjonglere arbeidstid mot hjemmejobbing, litt mer ansvar når jeg først er på jobb. Litt mindre tid til å blogge, lese,

Ok, så var det ikke maks bra timing å få sjefsjobb med to små barn. Men hei, alt i livet skjer ikke akkurat når det passer aller best. Og når muligheten sveiver forbi, så lukker jeg øynene og hopper. Og selv om det ikke er bare midlertidig, så går det vel bra dette også!

I den svarte natten

Trygg og glad, på vei ut i verden

Plutselig er hun der igjen. Varm, liten og myk, tett inntil ryggen min i det svarte nattemørket. Det kjennes  trygt og helt vanlig, som om vi er avhengige av hverandre for å få sove.

Hun sov mye i sin egen seng i hele sommer, men da høsten kom og barnehagen startet igjen, var hun på plass. Den lille stemmen som ropte om å bli hentet midt i natten, og så altså de myke hendene som stryker meg forsiktig på kinnet innimellom. Tett inntil meg, eller inntil pappaen. Midt i senga vår, som om det var hennes faste plass.

Forskjellen fra i fjor høsten og til denne høsten er likevel enorm. I fjor var jeg frustrert, irritert, sint og sliten av å ha denne ungen klint inntil meg hver eneste natt. Nå har det gått opp for meg at det går over, dette også. Hun trenger bare å kjenne litt ekstra trygghet akkurat nå, og det kan jeg selvfølgelig gi henne.

Og det har funket:  for noen uker siden var hun tydeligvis trygg igjen, og tilbake i sin egen seng på fast basis. Men denne natten er hun febervarm og ynker seg, vil komme inn til oss og pappaen er myk som smør når han legger henne ned mellom oss.

Så da ligger jeg der, kjenner det glovarme kinnet mot ryggen min. Hører henne puste tungt, nesten i takt med pappaens pust ved siden av. Ser ut i det svartsvarte soveromsmørket, hører at toget passerer langt i det fjerne, det rusker forsiktig i tretoppene og de ved siden av meg puster. Igjen og igjen.

Jeg tenker på Ylva. På Mikkel. På Syria. På alle mammaer i hele verden som ligger sånn i nattemørket og hører på sitt syke barn som puster tungt. Og forbanner hvert øyeblikk jeg har vært irritert og frustrert. For jeg har da vel jammen ikke så mye å klage på likevel…  

Jeg er bare-bare

Hverdagsliv anno oktober 2013: mørke høstmorgener blir straks mye bedre av to små frøkner med knallrosa paraply som løper inn i barnehagen!

De har sikkert et poeng, de som mener at det må da være tøft å ha sjefsjobb, tvillinger på 2,5 år og samtidig ha en times pendling fram og tilbake til jobb. Er det ikke kjedelig å bruke så lang tid på jobbveien, tenk hva du kunne brukt den tiden på og det er da vel bortkastet å bare sitte der?

Joda, de har sikkert et poeng. De ser bare ikke hvor fint det er å sitte helt musestille og se ut av vinduet på vei hjem fra jobb. Slikke sine sår fra dagens små og store jobbkonflikter. Lande de siste diskusjonene i hodet, svare på mailer og avslutte dagen på en rolig måte. Planlegge middag, glede seg til å se to blide fjes når man kommer inn barnehageporten.

Jeg kan tørke mammatårene når det er tøft å gå fra en illsint liten toåring som ikke fikk viljen sin på morgenen. Sitte der og få siste rest av Karsten&Petra-sangen ut av hodet. Lukke øynene, bare to sekunder. Lese ferdig avisen fra i går. Spise frokosten helt i fred, uten at noen sitter på fanget, må tørkes, vil bygge klosser, river ned melkeglasset.

Trekke opp glidelåsen i den harde sjefsdrakta, kjenne at jobbspråket kommer på plass i hjernen, at man blir den proffe. Og motsatt: åpne drakta igjen, la ting gå innpå meg. Være myk og varm og rolig mamma, hun med god tid og tålmodig diplomati nok til en hel liten syrisk landsby.

Men aller mest: sitte musestille og bare være meg. Ikke sjef, ikke mamma, ikke kone, ikke venninne, ikke datter, ikke arbeider. Bare meg.