Askøybunad til snupiene

Min mor har gitt meg gleden over tre ting som er blitt viktige skatter i livet mitt. Gleden over å lage god mat og bake. Gledene ved å sang og musikk. Hun sang oss gjennom store deler av sang og salmearven. Og ikke minst, gleden over å kose seg med et fint håndarbeid. Jeg er henne stor takk skyldig. På bildet over ser dere niesen min, den lille snupien, med Askøybunad. Den har min mor sydd til henne. Hun syr bunader til alle barna i familien, også mine, men datteren min vil bruke Hardangerbunaden jeg hadde da jeg var liten nå. Hvis dere ser godt etter på bildet over, kan dere se at det er heklet mansjetter, krage og brystduk på bunaden. Dette er det jeg som har heklet. Det er veldig morro, men det er vanskelig og utrolig tynt garn. Min mor behersker alle typer håndarbeid, men liker ikke å strikke og hekle. Derfor blir det jeg som hekler etterhvert som jentene konfirmerer seg. Denne bunaden fikk snupien da storesøsteren stod konfirmant i fjord, og da hadde alle tre jentene til min søster like bunader. De var så fine at. Og jeg har stått for heklearbeidet til alle tre.

Det er min søster som har lært meg å hekle, men min mor som viste meg hvordan jeg skulle tyde oppskrifter. Til det bruker min søster meg nå stadig som konsulent. Det i grunnen litt vittig. Vår andre søster hverken hekler eller strikker, men hun har et hjem som nok hadde fått noen og enhver av dere interiørbloggere til å bli begeistret. Vi ler litt av det.
Jeg er ihvertfall en ganske stolt tante til disse tre englene over. Kanskje viser jeg i et senere innlegg heklearbeidet på nært hold. Vi får se om jeg får til og ta noen fine nærbilder.

Lurven med flere i de fine bunadene sine

Her kommer siste innlegg av nasjonalromantisk art på en stund. Under kan dere nyte resultatene av min mors "stoffmissbruk" (internt ord i familien, hyppig brukt av min far). Dette er et langt og hyggelig innlegg, men dersom du synes at det er andre ting som er kjekkere å se på enn bunader er du hjertelig velkommen tilbake en annen dag : )

Over ser dere Lurven min i sin nydelige Askøybunad. Pluss litt detaljbilder av den. Det er nok denne bunaden som står både mitt og min mors hjerte nærmest. Min mor syr den, både når barna er små (engelen var ni månder da hun bar sin første, et syn) og etter at hun fikk store barnebarn har hun sydd Askøybunader til konfirmasjonen til dem også. Og Lisemoren hekler bunadsdetaljene, det skal jeg ha ! Det er veldig morro. Det er min snille svigermor som har strikket sokkene til lurven, i ekspressfart nå like før 17 mai. Så her kan en virkelig snakke om familiesamarbeid : )

På bildene over og under ses detaljer av mine to niesers Hardangerbunader. Min mor har sydd brystduker, halslinning, støl, ermkanter og forklær med hardangersøm til dem. Perlebroderiene på brystdukene og beltene er det også hun som står for. Jeg spurte henne hvordan det kunne ha seg at hun kan alle slags teknikker og symåter, og da svarte hun : Jeg kan det ikke alltid når jeg begynner, men vil jeg lage noe blir jeg jo bare nødt til å lære meg det da vet du! Det går jo som regel greit og det hjelper å være sta og ikke ha så stort søvnbehov. Det er mange som jobber best om natten i vår familie, men min mor er litt vassere enn resten her. Jeg synes særlig det tette hardangersømsbroderiet på ermet over er nydelig.

Det er nydelige huer til bunadene også, men dem ville ikke jentene gå med. Datteren min gikk med den ene i fjor og forfjor, og var så nydelig i den at. Min mor sa så greit ifra til meg at et av bildene mine på forrige bunadsinnlegg ikke viste detaljer fra ermet, men et til bilde av halskanten, bare opp ned, hm. Det er nå rettet opp i innlegget, og også her kan dere se ermedetaljene. Vi liker orden og ikke tull i vår familie, og nå er alle feila frå i går rettet opp, he,he.

På bildet her kan dere se den glade flokken, pluss min kusines jente i Norhordlandsbunad. Hun har kjørt husfotografen min i rullestol gjennom hele hovedprosesjonen, for niesen min ble operert i kneet den 15 mai. Jeg er fremdeles litt i tvil med hensyn til bildebruken, men velger å vise disse bildene, mye til glede for min mor som leser bloggen min. Kanskje tar jeg dem bort senere når jeg blir i tvil igjen. Jeg driver det litt slik. (og ler av meg selv pga det)

.

Da jeg skulle finne frem bunaden til engelen i fjor var forkle sporløst forsvunnet. Lenge trodde jeg at det kanskje lå igjen i Grieghallen, der hun var med på en skoleforestilling om Edward Griegs liv. Der var hun for øvrig i bryllup på seteren, og danset så nydelig med sin venn Jørgen, i den flotteste bunaden av alle, og i salen satt jeg rørt og glad med mannen min og med begge søstrene mine, som også hadde barn på skolen og i forestillingen det er snakk om) Men i Grieghallen var forkle ikke, for så kom jeg på at vi hadde brukt bunaden i en barnedåp senere samme år. Da ble jeg glad, for det betyr at forkle må være i huset her et sted. Men etter gjentatte leteaksjoner (tre i år) er det som sunket i jorden. Det er brodert av min oldemor, og veldig veldig leit, og helt uforståelig. Vi finner det rett og slett bare ikke.

Over Lisemoren med barna sine : )

Min mor er ikke den som bruker kreftene sine opp på kjefting, enda det kunne hun hatt god grunn til. Hun hadde en duk med hardangersøm som var nesten ferdig liggende. Natt til 17 mai i fjor satt min mor seg ned og gjorde broderiene ferdig, sydde et nytt forkle og monterte broderiene på. Da vi kom til 17 mai frokost hadde hun vasket, strøket og hengt det klart. Jeg tror aldri jeg har opplevd at hun har vært rådløs. Det er en mormor verdt å samle på spør du meg. Jeg har en veldig snill og tålmodig mor, det bare helt sikkert. Og for sikkerhets skyld, min far er super han også, for som han selv ville sagt, nå må vi ikke glemme hvem som støvsuger tråder og holder litt orden her : )

Her er min greie søster med barna sine, og sin flotte Askøybunad. Hun fikk nytt sett med hals og stølhekling av meg til bursdagen, for det hun hadde var raknet og utslitt. Hun fikk det litt på forskudd siden hun måtte ha det til 17 mai så klart. Hun har ellers bursdag i dag, Gratulerer med dagen til deg, tutta, og vil du se nærmere på bunaden hennes er det bare å trykke på bildet så blir det større.

Takk for besøket

og

VELKOMMEN IGJEN

Heklearbeid til Askøybunad

Jammen klarte jeg å få tatt noen nærbilder av heklearbeidet mitt. Jeg er nettopp ferdig med mitt 6 sett. Til å begynne med gikk det bare på viljen, og det var nesten et ork. Nå er jeg imidlertid blitt så vant til den tynne nålen at det går nesten av seg selv. Så nå kan jeg kose meg og slappe av foran tv mens jeg hekler. Arbeidene her er ikke vasket, stivet eller strøket ennå, for det er det min mor som gjør. Hun mikser sin egen stivelse, som hun deler rundhåndet ut på 16 mai til oss døtrene. Da kommer stivelsen av og til kjørende, med min far, som er sendt ut som bud. Dette er når vi har et godt år, og vi ikke kommer på at bunadene må rettet litt på i siste liten 16 om kvelden. Min far brummer over alle trådene og sier, dette er siste året, neste år må dere komme før. Men på 17 mai er han like blid. Det er kanskje fordi han er den eneste som ikke bruker stivelsen eller bunad for den del. Vi andre går rundt med sår på halsen når dagen går mot kveld, men vi har plettfrie krager på bunadene.

Her er en som skal rundt halsen. Den har bare pyntelist på halve, fordi den andre delen er den som sys fast i skjorten. Arbeidet i midten, er den delen som skal henge fra halsen og nedover
brydstet som en brystduk, og skjule knapper og skjorteåpning. Denne festes også to søljer til. Den nederste er en ny som skal bli til mansjetter rundt ermene. Den er ikke ferdig. I oppskriften står det at de skal hekles i to deler, der blonden, pyntekanten, senere sys fast i resten av arbeidet. Dette syntes jeg var veldig tungvint, for det ble jo en haug med tråder å feste. Nå har jeg funnet en måte å hekle alt i et arbeid på. Da sitter jeg igjen med bare en tråd å feste helt til slutt, og slipper å sy. Det gjelder å være lur.

Konfirmasjonsforberedelser, en trhiller i flere deler

Hei alle sammen.

Her i Lisemorshage har barna blitt oppdradd på kjøkkenet og i hagen, fordi det stort sett er der jeg befinner meg. Jeg har i grunnen hatt dem med på alt som skjer, og involvert dem i forberedelser og planlegging av alt fra små til store begivenheter i livet vårt.

Under mottoet alle er med og alle hjelper til, hadde jeg tenkt å få oppegående og selvstendige unger, som evnet å gjøre det trivelig rundt seg, til glede både for seg selv og andre. Jeg sier alltid til barna mine at det er hverdagen som teller, det er den vi må trives med, men det skal ikke så mye til for å gjøre en hverdag om til en fest av og til.

Og nå sitter jeg faktisk her med to greie ungdommer, som både er flinke å hjelpe til og som kan svinge opp med både det ene og andre på kort varsel. Ute og inne, av praktisk som estetisk art. Begge er fullstendig klar over virkningen en fin blomst, eller et tent stearinlys kan ha for humøret, og at maten alltid smaker så mye bedre når den serveres på fint dekket bord, blant annet. I tillegg til å være snill er dette viktige kunnskaper å ta med seg ut i livet synes jeg. Særlig evnen til å holde det rent og trivelig rundt seg.

Skjønt akkurat nå føler jeg at dette slår litt tilbake på meg. For med kunnskap og erfaring følger meningers mot og egen smak. Siden vi skal ha konfirmasjon nå i mai er vi litt opptatt av bordpynting, servietter, blomsterdekorasjoner, lys, blomster, innbydelser og sånt for tiden. Engelen vår, som snart blir 15 år, skal konfirmeres i mai, og nå kom det frem at hun har sine helt egne planer for konfirmasjonen sin. Ta bordet for eksempel, her viste det seg at det dreide seg om nokså avgjørende og veldig låste meninger om selv den minste bitte lille ting. Planen var klar for servietter, pynt, mat, lys ja i grunnen for det meste, og noen av de meningene er ganske langt unna det jeg er komforortabel med.

Dermed er det sikkert flere enn meg som skjønner at dette begynner å utvikle seg til rene thrilleren, muligens i flere episoder. Nei, spøk til side, her måtte mor vise seg voksen og ta ansvar for dialogen og klimaet. Det er viktig å prøve å ha en hyggelig tone, ikke sant, så jeg undersøkte forsiktig hva engelen hadde tenkt seg. Det var ikke så rent lite. Men, nå er det er jo tross alt hennes dag...... og ikke mors.......... sukk, sukk, sukk.

For en kontrollfrik som meg, som i tillegg er veldig konservativ, blir dette en utfordring. Ikke desto mindre er jeg fast bestemt på å møte henne på dette! Selv om hun har bestemt at det skal være turkis eller himmelblå farger på bordet. Hvor i alle dager skal jeg finne turkise blomster tro?

Jeg, som hadde sett for meg et yndig bord i pastellfarger med rosa og bladgrønt i skjønn forening. Slik som dette festbordet dere ser på bildene, som jeg dekket da mannen i mitt liv ble 40!

Ja det er det bare å glemme mamma! Ikke rosa. Vi skal ikke ha noe rosa babybord i konfirmasjonen min, sa engelen med friskt mot og bestemt røst. Ikke ulikt den jeg  innimellom har brukt når jeg prøver å sette myndige grenser.

Hvis du ikke liker turkis kan vi jo ta svart, det er grådig stilig altså, fortsatte hun velvillig da vi snakket om dette .

Eh... neida, vi blir nok enige om noe, svarte jeg.( Når man setter det i perspektiv på den måten så................)  

Vi får ta oss noen inspirasjonsturer rundt i butikker og på nettet. Det viktigste er at vi finner noe vi begge kan bli fornøyde med vet du.

Nå skal ikke vi ha konfirmasjonen hjemme, til det blir det for mange gjester, vi har stor familie. Heldigvis har vi fått leie oss flotte lokaler som vi skal ordne oss selv i. Jeg foretrekker også å lage maten selv, matlaging er en annen av mine lidenskaper og da vil jeg ikke sette det bort til andre. Men vi skal ha masse hjelp på kjøkkenet til rydding og slikt. Engelen har uten å nøle tatt beslutningen om at det skal være taco på menyen, for det er det beste hun vet.

Om dette hadde vi følgende samtale. Jeg til engelen: Hva synes du vi skal servere gjestene dine da?

Vet du ikke det, Taco selvfølgelig, jeg kan godt lage det selv også jeg, veldig praktisk og grei mat å lage vet du! svarte engelen kontant.

Ja, eh, det var jo en god idé, det, svarte jeg, men det er jo kanskje litt hverdagslig for en konfirmasjon, hva med koldtbord med en liten taco avdeling? Da er det jo masse å velge i for alle! sa jeg.

Altså, for meg kan du servere folk hva du vil mamma, bare jeg får taco! Må jo lage litt ekstra også da, det er mange som elsker taco skal jeg si deg.

Å jada, det skal jeg ordne, svarte jeg, lettet over at iallfall dette ble løst fort og i minnelighet.

Både engelen og jeg er jo også begge bunadsentusiaster, heldigvis, vi simpelthen elsker bunader. Så jeg regnet med at vi gjorde som vi pleier når det er konfirmasjon i familien. Min mor syr askøybunaden, som jeg hekler til. Men den gang ei. Hallo. Jeg skal ikke ha Askøybunad jeg mamma, jeg bruker hardangerbunaden min den dagen jeg, kunngjorde engelen allerede for flere år siden. Hun har nemlig jobbet seg gjennom alle mine og søstrene mines hardangerbunader til 17 mai de siste årene.
Mye finere den enn Askøybunaden altså, fortsatte hun før hun kom på at jeg elsker min askøybunad og fortet seg å legge til :
Ja ikke missforstå, askøybunaden er fin den, men jeg er jo ikke fra Askøy engang jeg. 
 Du er jo ikke fra Hardanger heller da, sa lillebroren hennes, Lurven, plutselig tørt fra sidelinjen der han satt og leste i et blad. 
Eh, nei, men nå har jeg jo en hardangerbunad da, må jo tenke litt på at det blir dyrt og sånn vet du, svarte engelen rådsnar.
Jeg er redd for at den bunaden er blitt for liten til deg innen konfirmasjonen svarte jeg. Så vi får se.

Det er vel ingen som på dette tidspunktet er i tvil om hvilken bunad engelen skal ha på den store dagen (smiler) (på bildet ser dere henne for noen år siden, omtrent på den tiden hun bestemte seg for at hardangerbunad var tingen)

Jeg måtte gå noen runder med meg selv før jeg klarte å godta dette, for jeg synes det er litt vemodig. Men, jeg fikk selv velge bunad til min egen konfirmasjon og det er klart engelen også måtte få lov til det.

Engelen har faktisk fått arve farmorens bunad, som min mor har tilpasset og gjort i stand til henne nå, og det ble veldig fint.

Det hender noen synes at jeg skjemmer engelen litt bort når jeg lar henne være med å bestemme og velge, de mener at jeg bare skal kjøre på og gjøre som jeg selv vil fordi det er jeg som er voksen og betaler. Men jeg er litt sjokkert over det jeg. For engelen er dette en viktig og stor dag, og vi koser oss jo også med planleggingen og forberedelsene. De koster ikke noe mer eller mindre å holde konfirmasjon selv om hun velger serviettene og pynten liksom.

Men en ting har jeg skjønt. Konfirmasjonsforberedelser er ikke for sveklinger. Denne thrilleren er ikke over ennå.

Klem fra Lisemoren