Hverdagskjærlighet

I dag skal jeg gjøre noe jeg ikke jeg har gjort før. Jeg skal reposte et innlegg jeg skrev for ganske nøyaktig ett år siden. Bare fordi jeg liker det. Og fordi det så enkelt beskriver følelsen som fyller meg hver dag men som ikke alltid er like lett å definere ..
---------------------------------

Noen ganger får jeg en rar følelse av at det er like før hjertet renner over. Dette fenomenet finner herlig nok sted relativt hyppig, og i aller størst grad når jeg iakttar samspillet og kjærligheten som lyser mellom de fantastiske mennene som falt inn i og beriket livet mitt for henholdsvis 13 ½ og 2 ½ år siden.

Det kan være som i går da jeg smilende iakttok hvordan de automatisk hentet seg hver sin vogn da vi kom til butikken, og hvordan de med største naturlighet tuslet side ved side med vognene sine. Eller da jeg la merke til hvordan M passet på at alle de "gode" matvarene som det er gøy å trille rundt på alltid havnet i Lille ws vogn, mens han puttet dorullene og Zaloen i sin egen.

Eller da de begge to jobbet ivrig med å måke vekk snøen fra inngangspartiet etter gårsdagens aketur. M med sin store blå skuffe som han har kjøpt fordi den tar unna mye snø. Og Lille w med den lille blå skuffen han har fått av pappan sin for at han skal få lov til å være med å "hjelpe" han også.

Du vet, helt vanlig hverdagskjærlighet..

Som jeg elsker de!

Karneval

Lille w skal kle seg ut i neste uke og jeg kjenner prestasjonsangst. Jeg har jo prøvd å kle han ut før, men resultatet har liksom alltid blitt noe sørgmodig. Ta denne Sad Sam utgaven av Tigergutt for eksempel.

Og det er liksom noe litt stusselig over denne hunden også..

Mamma lover å skjerpe seg i år! Lille hjertet mitt:)

Bak stjernene og skyene

Det er september. Det er høst. Og Lille w er i det snakkesalige hjørnet for tiden. Helst vil han lære alt om livet i løpet av et lite minutt, så han spør og han spør. Og han spør litt til. Og jeg svarer så godt jeg kan.

En av tingene han er aller mest opptatt av for tiden er at jeg ikke lenger har noen mamma og at han ikke har noen mormor. Og hver kveld når han ligger godt pakket inn i dynen sin og har bamsen i den ene armkroken og Fantorangen i den andre, snakker vi litt om alt det han lurer på. Har ikke du noen mamma? Mormor ble veldig syk og kunne ikke være sammen med oss lenger. Nå er hun i himmelen og passer på oss der. Kan vi fly til henne med det flyet vi fløy til Spania? Nei vennen min, hun er nok litt høyere opp (ok, jeg får kanskje ikke mammaprisen dette året, men hva sier man?)

I går lå han lenge og grublet litt i sengen sin før han sovnet og jeg spurte hva han tenkte på. Han tenkte på mormor og kom plutselig ut med det hele mens han veslevoksent strøk meg på kinnet: Stakkars mamma, for du har ingen mamma mer. Men jeg er glad i mamman din, og mormor var glad i meg. Nå er hun i himmelen, men vi kan ikke fly opp til henne med Spaniaflyet. For hun er bak stjernene og skyene..

Jeg fikk lyst til å gråte av kjærlighet. Barn er fantastiske.

Fine høstbilder fra Morten Holtum i dag. Høst er ikke så verst.

Ha en fin torsdag!

Selvbebreidelse

Jeg mistet Lille w i dag!

Det er helt sant. Midt på Tusenfryd. Selv om det bare var i et ørlite minutt kommer jeg til å ha mareritt i hele natt - bombesikkert!

Så bekymringsløst livet var før. Da var selve symbolet på frykt hårete edderkopper, turbulens i fly og veldig store høyder. Jeg er ikke redd for det lenger. Nå er jeg aller mest redd for en tom vogn, en forlatt liten bamse nedi skinnposen, og en stor fornøyelsespark med millioner av gjemmesteder for bittesmå mennesker. Redd for å noen gang igjen måtte løpe livredd gjennom en slik park med 'worst case scenarioer' bankende i hodet, og  selvbebreidende tanker om at jeg jo vet at jeg ikke må snu ryggen til den lille spilloppmakeren min et sekund surrende rundt...selv ikke for å bare hjelpe tantebarna mine opp i hvert sitt fly et ørlite øyeblikk. Er du liten og rask nok trenger du tydeligvis ikke mer tid for å kunne ta med deg eplebiten din, klatre ut av selen i vognen og fyke ut på nye eventyr. Frykt i helt ny betydning!!

Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg så en bitteliten mann med topplue, ivrig fortelle en nydelig dame som kanskje syntes han var litt vel ung til å være på reise på egenhånd, at berg og dalbanen ved siden av var et tog. Jeg begynte selvfølgelig å gråte:)

Bortsett fra denne åpenbart traumatiske opplevelsen har helgen vært fantastisk. Vi har sovet lenge, spist god mat, nydt, vært på besøk, hatt besøk, sagt pene ting, hørt pene ting, gitt mange klemmer, ledd, shoppet, syklet, sett film, spist enda mer, og kjørt mange mange karuseller!

Og heldigvis ligger Lille w trygt i sengen sin og sover, etter nok en dag med nye eventyr. Jeg skal nok få kjørt meg bra i årene fremover. Heldigvis er det verdt det - hvert eneste sekund:)

❤

Foto: Samntha Lamb

Bribe

Lille w laget en helt enormt stor scene utenfor barnehagen hans i går da han ikke fikk lov til å ta med seg lekebilen han satt på hjem. Vips så var jeg blitt forvandlet til en av de mødrene jeg har smilt medfølende til når de fortvilet har stått med en liten pjokk liggende langflat på bakken ved siden av seg hylende og skrikende som om enden var nær. Slike scener har som regel fått meg til å fundere på om jeg virkelig vil ha barn, og om ikke en hund kanskje vil holde i bøtter og spann. Nå som poden tross alt allerede er produsert er det følgelig noe sent med slike tanker. Gode ideer for å smøre mini måtte derfor isteden pønskes ut på lumsk vis. Dagens gode ide ble å kjøpe en bil som var enda tøffere enn den han har i barnehagen slik at jeg kan lokke med den når han skal lures hjem. Denne lille tøffingen ble derfor nettopp klikket hjem fra en svensk nettbutikk :)

Egentlig var vel dette bare en kjærkommen unnskyldning for meg til å kjøpe en liten godbit jeg har hatt lyst til å ha på barnerommet leeenge. Nå får vi bare håper minsten liker den like godt som mor:)

Ha en fin dag!

Det er håp..

.. for mini!

Jeg fikk bilder fra barnehagen i dag. Blant bildene av lekende, spisende, lekeslossende bittesmå mennesker fant jeg denne lille tigeren: 

Om mor ble stolt over sønnens noe tidlig utviklede interesse for verdens økonomiske situasjon, ble far helt klart enda stoltere da han så denne:

Haha - herlig:) Fant forresten denne. Min sønn må så vidt jeg kan skjønne henge under bordet på et vis:)

Ha en nydelig mandag!

Over regnbuen

Jeg tror ikke jeg hadde kjent reel frykt før jeg ble mor. Riktignok var edderkopper ekle og jeg kunne få en kald klump i brystet av å fly i turbulens, men virkelig virkelig frykt, det hadde jeg aldri kjent. Så ble jeg mor.. og redd. Redd for at det skal skje noe med den lille sårbare kroppen som er så avhengig av meg, og redd for at det skal skje noe med meg selv, slik at den lille gutten min må vokse opp uten en mamma.

Nå er det ikke slik at jeg går rundt som en skjelvende bylt eller skjermer Lille w unødvendig. Jeg er mest ubevisst redd. Men noen ganger skinner frykten gjennom. Som da lille w satt en liten appelsinbit i halsen og stirret hjelpesløst på meg med store våte øyne, og jeg kjente at verden, tiden og hjertet mitt stoppet helt opp av frykt. Eller når han sover så tungt at jeg ikke klarer å få ro før jeg nesten har krabbet oppi sengen hans for å sikre at det kommer en liten luftstrøm ut av bøtteknottnesen hans.

Hver kveld før Lille w legger seg leker vi samme lek. Den går ut på at han stiller seg innntil veggen og teller til tre, før han kommer løpende mot meg og kaster seg inn i armene mine mens han ler (dette gjentas minst 35 ganger). Da er jeg aller lykkeligst, og kanskje også aller mest redd. For jeg kjenner at denne lille bylten må det aldri skje noe med - han ville jeg gladelig ofret livet mitt for hvis det var nødvendig.

Noen mennesker må gjennom det utenkelige. Det å miste et barn. Det er vanskelig å fatte at man kan leve videre etter det, men de som opplever det gjør det likevel. Jeg har tidligere nevnt den fine og såre bloggen til Sheye Rosemeyer, som med en nydelig penn skriver om livet og om tapet av sin 3-årige datter Ava. Hun skriver blant annet små personlige tekster til datteren. Jeg synes alltid de er vakre:

I am waking up to your footsteps on my floor. Making toast for four. Finding spotty socks for kindy. Prettying your hair. Making strawberry milk. Buying things that sparkle. Taking you to ballet. Showing you off. Watching you swim. Hearing you sing. Taking your photos. Holding out my hand for your frangipanis. Laughing at your laugh. Reading Pat The Bunny. Kissing you goodnight. Breathing you in. Marveling. Adoring. Expecting a tomorrow.

Somewhere, over the rainbow, I am with you

Sheye Rosemeyer

Jeg er så glad jeg kan være med Lille w både over og under regnbuen..

Lykke er..

.. å bade før man skal legge seg..

.. og å løpe rundt i bare bleien og gjemme seg når mamma kommer løpende etter med pysjen.

Som jeg elsker han!

Kjærlighet

For et mirakel det er å få barn! I dag sitter to av mine aller beste venninner og feirer hvert sitt lille mirakel; en vakker liten jente som kom til verden i natt, og en nydelig liten gutt som har feiret sin aller første bursdag i dag, med krone på hodet og lys på vaffelen:) Jeg er så stolt av de begge, så glad for all gleden de har foran seg, og for all kjærlighet og opplevelser som venter dem.

Jeg tror ikke man helt kan skjønne hvor sterkt det føles å møte sitt eget lille barn for første gang, før man opplever det selv. Denne teksten som vi trykket på takkekortene vi sendte ut etter dåpen til lille w, forklarer det dog litt på vei:

Dear little one

We never dreamed you'd be so beautiful...

In all of the times we tried to imagine

every last detail of who you would be,

through all of the nights we spent quietly thinking

of how we would feel

when we first looked at you,

we patiently waited

and silently wondered.

We hoped and we prayed

and we tried to imagine...

but we never dreamed you'd be so beautiful.

Lille w sto fortsatt våken i sengen sin da jeg kom hjem i sted, og det føltes så godt å få kjenne den lille kroppen hans mot min, å få kjenne pusten hans mot nakken min, og få muligheten til å få synge og vugge han i søvn igjen.

Gøy å være på tur, men det er helt klart her jeg hører hjemme:)

(Dagens bilde føltes veeeldig personlig å legge ut, og jeg er ikke helt sikker på om det får lov til å bli, men jeg liker det så godt og det passet til teksten:) M tok bildet en tidlig morgen for noen uker siden, av lille w og meg som lå tett omslynget og sov tungt. Bildet kommer nok til å bli godt å ha når mamma plutselig ikke er viktigst i verden lenger, og klemmene ikke kommer like ofte som før. Da skal jeg ta frem bildet, og huske på disse deilige øyeblikkene, med stor lykke, og sikkert en liten bevrende leppe i ny og ne:)

Fortryllende

En av mine desiderte favorittblogger tilhører Sheye Rosemeyer. Hun tar noen av de vakreste bildene jeg har sett, og skriver så sårt og fint om sine tre nydelige barn og om tapet av sin 3 år gamle datter; Super-prinsessen Ava. Jeg falt så veldig for et dikt av Francis Thompson som hun publiserte på siden sin at jeg har tillatt meg å oversette det til norsk.

Vet du hva det vil si å være et barn? ...
Det er å tro på kjærlighet, å tro på det vakre, å tro på selve troen;

det er å være så liten at alvene kan hviske deg inn i øret,

det er å forvandle gresskar til vogner,

og mus til hester,

svakhet til verdighet,

og ingenting til alt,

for hvert barn har en god fe i sjelen sin.

– Francis Thompson

Fint, ikke sant ♥

Lille w har helt klart en liten god fe i seg. En liten fe som gir liv og lys til gråværsdager, og som tryller bort trøtte selvmedlidende tanker på grytidlige morgener når jeg hører "Een, ooo, ååååå, tjeee!" og får en knuseklem av en liten mann i pysj med føtter:) Deilig hverdagsmagi!

Ha en nydelig fredag!

Fotoshoot

I går så vi endelig bittelitt til solen i Oslo, og da vi henger fryktelig etter med årets julekort produksjon ble naturligvis lille w dresset opp i nostalgiske Oliver Twist-klær og plassert på en idyllisk plass og gitt ordre om å se søt og fotogen ut.....
Lille w er ikke spesielt god til å motta ordre - ei heller i dag. Jeg er nå derfor den stolte eier av 100 bilder av bakhoder, røde neser, halve ansikter og av små uklare skikkelser i fullt firsprang i motsatt retning av den jeg så inderlig ønsket. Vi får prøve på ny frisk igjen i dag:) 

I dag skinner solen over Oslo og jeg kan ikke komme meg fort nok ut, men først skal det bakes lussekatter slik at vi har noe å kose oss med når vi kommer inn igjen:)

Ha en fin søndag ♥

Forandring

Min kjære kusine/nabo/nesten-søster fødte en nydelig liten jente for noen dager siden. Da hun gikk gravid føltes det klin umulig at kulen på magen faktisk skulle vise seg å inneholde en perfekt og levende liten baby - Dagen etter fødselen var vi på hjemmebesøk og jeg fant det svært overaskende at det slett ikke føltes som om det var en stor rosa elefant i rommet (slik jeg hadde forutsett). Plutselig var det den naturligste ting i verden at en liten baby med masse hår bodde i leiligheten og at kusinen min var en mamma - det var akkurat som om hun aldri hadde vært noe annet.

Det er rart å tenke på at jeg noen gang har levd et liv uten det lille sjarmtrollet mitt. I løpet av 20 hektiske minutter i fjor sommer gikk jeg fra å være forventningsfull og gravid uten å vite opp eller ned på en baby, til å bli Mamma med stor M. Livet ble snudd på hodet - allikevel har aldri en så stor endring føltes så naturlig. Lille w har stort behov for kos (til min store glede) og ser helst på barne-tv fra mammas fang. Da legger jeg kinnet mitt inntil hans, holder litt ekstra godt rundt han og føler meg veldig veldig heldig. Det er godt å være mamma :)

Bildene er tatt for et par måneder siden da lile w fortsatt hadde håret pent dandert rundt hodet. Nå står krøllene til alle kanter og han veksler kontinuerlig mellom å se ut som verdens nydeligste lille krølltopp og verdens største bustehode:) Har ikke fått tatt et fint bilde av han på evigheter - det er mørkt når vi går til barnehagen og mørkt når vi går hjem....i mellomtiden får disse duge:)

God helg ♥

Krølltopp

Bildet er dårlig og tatt i mørket med blits, men jeg synes dette lille bakhodet fortjente å foreviges likevel. Lille w leker med duplo i sofaen mens mamma sitter ved siden av med stort bankende hjerte - herlige lille krølltopp:)

I kveld skal vi bake verdens beste sandkaker. Jeg baker jo nesten aldri julekaker så jeg gleder meg veldig:)

Ha en flott tirsdag ♥

Dåp

I dag er det nøyaktig 1 år siden vi kledde lille w i kjole og blondelue, og holdt stor dåpsfest i hans ære sammen med familie og venner. Et lite tips til alle som har små arvinger som skal døpes er å sjekke om dåpsluen passer før poden skal til pers. Vi prøvde først luen på dagen før dagen, og som man ser på bildet klarte vi så vidt å dra ned luen som en liten kalott øverst på hodet til lille w *en del stress for å få tak i ny lue* :)

Ny lue kom heldigvis på plass i tide, og det var to svært stolte foreldre som bar barnet sitt frem til dåp.....Vi vil forresten si min mann. Vi hadde ikke avtalt hvem som skulle bære lille w inn før M snappet han fra meg rett før vi skulle inn i kirken og travet stolt av gårde. Jeg ble gående som en dott ved siden av, men klarer ikke å la være å bli litt sjarmert av den utrolig stolte pappaen som jeg var så lur å gifte meg med for noen år siden:)

Da vi laget gjestelisten til dåpen skjønte vi fort at leiligheten vår slett ikke kom til å klare å huse alle gjestene som vi ønsket å dele dagen med. Med en stor familie og en stor og nær vennekrets kom vi fort opp i nesten 50 gjester, og vi måtte pent innse at vi måtte ut på "perfekt-dåpslokale-jakt". Da jeg fant nettsiden til Disen Gård forstod jeg raskt at jakten var over. Gården, som er fra 1834, er en av Oslos vakreste bygninger, og har blant annet mange små kaffestuer som gjestene våre kunne kose seg i i tillegg til den store hovedsalen hvor vi holdt middagen.

Selv om jeg synes det er veldig søtt med blåprikkete servietter og blå blomster, syntes jeg ikke det passet så godt inn i disse lokalene på denne iskalde novemberdagen. Jeg valgte derfor å kjøre et enkelt høsttema isteden, med oppsatser av ting man kan finne i skogen om høsten, hvite stoffservietter, og masse masse levende lys. Lurte selvfølgelig babyelementer inn her og der, men synes rommet i seg selv var så fint at jeg ikke ville drukne inntrykket i bamser og sløyfer.

Det mangler sjeldent mat når våre familier møtes, og takket være god hjelp fra mamma og svigermor bugnet bordet også denne gang. Tror det aller beste med dagen var å se hvordan familie og nye venner, gamle venner, dine venner, mine venner og felles venner fant hverandre, og hvor høyt støynivået var under middagen da (forhåpentligvis) hyggelige historier ble utvekslet. Da satt jeg ved siden av M og med lille w på fanget og følte meg veldig veldig glad.

Tror det er en stund til vi lager selskap av denne størrelsen igjen...men gøy var det:)

Ha en fin mandag!

Farsdag

I dag feirer vi de flotte pappaene våre. Lille w var helt klart heldig da han fikk utdelt sin pappa. Fine guttene mine!

2 store - 2 små

Så disse skoene parkert i gangen, side ved side, og følte meg underlig glad:)

Ha en fin onsdag!

Sov godt lille hjertet mitt

Kvelden lister seg på tå                      Melk og brød fra krus og fat

Over kløverengen.                             er så gode venner

Himlen har tatt stjerner på.                med en liten trett krabat

Alle barn skal sove nå.                        som skal spise aftensmat

Sove søtt i sengen.                            med små melketenner.

Og to røde lette sko                           Natten kommer svart og stor

Setter vi på matten.                           alle ting blir borte.

Er  så slitne begge to.                         Seil i mørke lille jord,

Men nå skal de stå i ro                        med en liten gutt ombord,

hele hele natten.                                i sin lille shorte.

Inger Hagerup