Lov å håpe..
PÄLSJACKAN I VINTER
for 3 dager siden
Viser innlegg med etiketten Mamma. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mamma. Vis alle innlegg
onsdag 6. juni 2012
3 år
I dag er det 3 år siden jeg mistet min fantastiske fine og vakre mamma. Jeg husker før hun døde at jeg tenkte at det var umulig å se for seg et liv uten henne. Nå er det vanskeligere å tro at det bare er 3 år siden jeg faktisk hadde en egen mamma selv. En mamma som ikke visste hva godt hun kunne gjøre for alle rundt henne, som skjemte oss i familien fullstendig bort, og som var formann og stolteste medlem av Lille ws fanklubb. Det unomale føles vel normalt etter litt tid, og jeg har vendt meg til at hun ikke er her mer og lært meg å glede meg over de fine årene vi hadde sammen isteden for å sørge over de vi mistet.
Men jeg tenker mye på henne nå. Jeg lurer på om hun vet at jeg har fått en liten datter. En liten mini-me som er klin lik meg selv som baby. Eller om hun vet hvor mye jeg ligner på henne nå som voksen. Vet hun at Lille w har lært å sykle, eller at han vil se på fotoalbumet med bilder av han og mormor hver kveld? Og vet hun hvor mye jeg savner henne men at jeg er lykkelig allikevel?
Lov å håpe..
Lov å håpe..
torsdag 1. september 2011
Bak stjernene og skyene
Det er september. Det er høst. Og Lille w er i det snakkesalige hjørnet for tiden. Helst vil han lære alt om livet i løpet av et lite minutt, så han spør og han spør. Og han spør litt til. Og jeg svarer så godt jeg kan.
En av tingene han er aller mest opptatt av for tiden er at jeg ikke lenger har noen mamma og at han ikke har noen mormor. Og hver kveld når han ligger godt pakket inn i dynen sin og har bamsen i den ene armkroken og Fantorangen i den andre, snakker vi litt om alt det han lurer på. Har ikke du noen mamma? Mormor ble veldig syk og kunne ikke være sammen med oss lenger. Nå er hun i himmelen og passer på oss der. Kan vi fly til henne med det flyet vi fløy til Spania? Nei vennen min, hun er nok litt høyere opp (ok, jeg får kanskje ikke mammaprisen dette året, men hva sier man?)
I går lå han lenge og grublet litt i sengen sin før han sovnet og jeg spurte hva han tenkte på. Han tenkte på mormor og kom plutselig ut med det hele mens han veslevoksent strøk meg på kinnet: Stakkars mamma, for du har ingen mamma mer. Men jeg er glad i mamman din, og mormor var glad i meg. Nå er hun i himmelen, men vi kan ikke fly opp til henne med Spaniaflyet. For hun er bak stjernene og skyene..
Jeg fikk lyst til å gråte av kjærlighet. Barn er fantastiske.
Fine høstbilder fra Morten Holtum i dag. Høst er ikke så verst.
I går lå han lenge og grublet litt i sengen sin før han sovnet og jeg spurte hva han tenkte på. Han tenkte på mormor og kom plutselig ut med det hele mens han veslevoksent strøk meg på kinnet: Stakkars mamma, for du har ingen mamma mer. Men jeg er glad i mamman din, og mormor var glad i meg. Nå er hun i himmelen, men vi kan ikke fly opp til henne med Spaniaflyet. For hun er bak stjernene og skyene..
Jeg fikk lyst til å gråte av kjærlighet. Barn er fantastiske.
Fine høstbilder fra Morten Holtum i dag. Høst er ikke så verst.
Ha en fin torsdag!
fredag 20. mai 2011
When I am dead
Jeg jogger mye for tiden. Jeg jogger fordi det gjør meg glad og fordi det gir meg en herlig anledning til å bare la tankene fly og til å la lange arbeidsdager ristes ut av hode og kropp. Jeg jogger langs skogsstier som lukter våt jord, og jeg jogger langs grønne åkre med spirende blomster i grøftekantene og nysgjerrige hester bak innhengningene. Men enda viktigere - jeg jogger på veier som mamma har gått smilende på, som hun har syklet på eller som hun jogget på hun også. Så jeg tenker på henne. Alltid. Men aller mest når luften er ekstra frisk, når fargene er sterkest, eller når solen titter frem bak skyene. Da jogger jeg med mamma.
Etter noen kilometer jogger jeg forbi kirkegården der mamma ligger gravlagt. Jeg lurer alltid på om jeg skal jogge innom. Men jeg gjør det sjeldent. Fordi det gjør meg så uendelig trist. Fordi jeg ikke føler at det er der mamma er. Fordi jeg ikke orker tanken på å jogge videre og etterlate henne der. Jeg vil jo så mye heller ha henne med meg hele tiden.
Og så fant jeg denne:
DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE.
Christina Rossetti
Snart 2 år siden nå. Som jeg savner deg!
Etter noen kilometer jogger jeg forbi kirkegården der mamma ligger gravlagt. Jeg lurer alltid på om jeg skal jogge innom. Men jeg gjør det sjeldent. Fordi det gjør meg så uendelig trist. Fordi jeg ikke føler at det er der mamma er. Fordi jeg ikke orker tanken på å jogge videre og etterlate henne der. Jeg vil jo så mye heller ha henne med meg hele tiden.
Og så fant jeg denne:
DO NOT STAND ON MY GRAVE AND WEEP.
I AM NOT THERE, I DO NOT SLEEP.
I AM THE THOUSAND WINDS THAT BLOW,
I AM THE DIAMOND GLINTS ON SNOW.
I AM THE SUNLIGHT ON RIPENED GRAIN,
I AM THE GENTLE AUTUMN`S RAIN.
WHEN YOU AWAKEN IN THE MORNING`S HUSH,
I AM THE SWIFT UPLIFTING RUSH
OF QUIET BIRDS IN CIRCLED FLIGHT.
I AM THE STARS THAT SHINE AT NIGHT.
DO NOT STAND AT MY GRAVE AND CRY,
I AM NOT THERE, I DID NOT DIE.
Christina Rossetti
Snart 2 år siden nå. Som jeg savner deg!
søndag 3. oktober 2010
October is all about pink
Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et innlegg om Rosa sløyfe-aksjonen i dag. Å gi litt velfortjent oppmerksomhet til denne flotte aksjonen som hvert år får kvinner (og menn?) i 43 land til å tenke og handle rosa i oktober måned, med det gode formål å sette fokus på brystkreft, samle inn penger til forskning, samt spre informasjon og øke kunnskapen om sykdommen som hvert år rammer 2500 norske kvinner og dreper 800 av oss.
Men det ble for teoretisk. Så jeg skriver litt om min erfaring med brystkreft isteden. Kjære mamma er nemlig en av de 2500 som hvert år blir rammet av sykdommen, og jeg skulle gitt alt i verden for at hun ikke var en av de 800 som årlig rives vekk fra livet på grunn av den. Men det er hun.
Mamma var lys og lett. Ikke lett som i overfladisk, men som i levende, smilende, inkluderende, engasjert og varm. Få nøt livet som mamma. Og hun måtte tåle mye mobbing fra oss andre for sin enorme kjærlighet til alt som var vakkert. "Jada mamma, fjellene er glitrende hvite og flotte". "Jada mamma, fullmånen er veldig fin i natt - vi har allerede vært ute og sett på den 3 ganger". Og "Jada jada, det er veldig flott å se utover havet i dag". Hun kunne være en pest og en plage i sin iver:)
Mamma hadde alltid ansiktet rettet mot solen. Hun møtte rett og slett livet smilende. Og da lynet slo ned fra klar himmel i april 2008 og hun fikk diagnosen brystkreft, fortsatte hun å smile. Og hun trøstet oss andre som var så avhengige av henne med at dette var en kamp hun skulle vinne.
Selv var hun ikke i tvil. Jeg derimot gråt uten stopp i 2 døgn. Kanskje var det fordi jeg var høygravid. Sannsynligvis var det bare fordi jeg visste at sykdommen mamma hadde fått kunne drepe henne, og at det var noe som aldri aldri måtte skje. Jeg trodde ikke jeg ville klare meg uten henne. Heldigvis er man som regel sterkere enn man tror.
Mamma var ferdig med cellegift og var i realiteten friskmeldt den 26. november samme år. Det er en dag jeg fortsatt har problemer med å snakke om. Allikevel husker jeg alt som om et skulle ha vært i går. Jeg husker barseltreffet i Frognerparken. Den hyggelige trilleturen hjem der vi snakket om mamma og der jeg konkluderte med at alt selvfølgelig ville gå bra fordi det ikke var noe annet alternativ. Jeg husker samtalen med mamma på kvelden. Hvordan hun lo og tullet med pappa i bakgrunnen, og hvor hemmelighetsfull hun var siden hun hadde vært ute og kjøpt ski til meg samme dag. Jeg husker samtalen med pappa noen timer senere som fortalte meg at vi måtte forte oss til akutten fordi mamma plutselig hadde kollapset. Og jeg husker hvordan jeg nektet å la de neste ordene som kom å synke inn. Jeg husker at Lille w hadde på seg en Manchester United pysj da jeg løftet han opp av sengen og la han over i bilsetet. At jeg møtte øynene mine i speilet i bilen på vei til sykehuset uten å kjenne de igjen fordi jeg så øyne fulle av sjokk. Og jeg husker hvordan den samme setningen kvernet rundt og rundt i hodet mitt hundrevis av ganger i løpet av bilturen, som om jeg prøvde å forstå situasjonen. "Jeg er på vei til sykehuset for å ta farvel med mamma". "Jeg skal ta farvel med mamma".
Mamma døde ikke den natten slik legene trodde hun ville. Hun våknet opp igjen, like klar som alltid, og med det samme smilet om munnen. Men denne gang med en visshet om at hun bare hadde få måneder igjen å leve. Aldri har jeg sett noen sterkere enn mamma gjennom den perioden.
For hva gjør man egentlig når man vet man skal dø? Det finnes sikkert utallige måter å takle en slik beskjed på. Mamma bestemte seg for å leve. Som alltid. Bare enda mer. Hun booket reiser til steder hun enda ikke hadde rukket å se, hun inviterte på familiemiddager så ofte hun kunne, hun skjemte oss fullstendig bort på hytta, og hun hadde alltid huset fullt av venner og familie. Av alle vi som ikke kunne få nok av henne og som nøt hvert lille minutt ekstra vi hadde fått i gave.
For vi lærte oss faktisk å se disse månedene som nettopp det. En gave. Vi var takknemlige for at vi hadde muligheten til å si alt vi hadde å si. Vi sa "Jeg elsker deg" endeløse ganger, og snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde denne tiden i forhold til de mange som får sine kjære brutalt revet vekk i løpet av et sekund.
Begravelsen hennes var som henne selv; lys og lett. Mamma og jeg hadde jo muligheten til å planlegge den godt, og vi bestemte at den skulle være en hyllest til det fantastiske livet hun hadde levd, ikke en sorg over døden som kom for tidlig. For all del, det var sorg. Mer enn man tror man orker. Men det var smil. Og det var varme. Og mamma var med. Jeg laget et slideshow som viste bilder fra alle merkedagene i mammas liv; fra feiring av ett-års dagen hennes, til lykkelig stunder sammen med egne barnebarn. Mamma var absolutt med. Og hun var smilende og vakker. Som alltid.
Dette ble langt. Og det er ikke meningen å bedrive sosialpornografi. Men jeg savner mamma og skulle ønske hele verden visste hvilket fantastisk menneske som var her sammen med oss i 53 korte og lange år. Tanken på at dere som er innom i dag vet at hun fantes er nok. Når jeg tenker på henne lever hun. Og når dere leser dette lever hun et lite øyeblikk i hodene deres også. Det er mer enn bare nok. Det er en tanke som gjør meg veldig glad:)
Men det ble for teoretisk. Så jeg skriver litt om min erfaring med brystkreft isteden. Kjære mamma er nemlig en av de 2500 som hvert år blir rammet av sykdommen, og jeg skulle gitt alt i verden for at hun ikke var en av de 800 som årlig rives vekk fra livet på grunn av den. Men det er hun.
Mamma var lys og lett. Ikke lett som i overfladisk, men som i levende, smilende, inkluderende, engasjert og varm. Få nøt livet som mamma. Og hun måtte tåle mye mobbing fra oss andre for sin enorme kjærlighet til alt som var vakkert. "Jada mamma, fjellene er glitrende hvite og flotte". "Jada mamma, fullmånen er veldig fin i natt - vi har allerede vært ute og sett på den 3 ganger". Og "Jada jada, det er veldig flott å se utover havet i dag". Hun kunne være en pest og en plage i sin iver:)
Mamma hadde alltid ansiktet rettet mot solen. Hun møtte rett og slett livet smilende. Og da lynet slo ned fra klar himmel i april 2008 og hun fikk diagnosen brystkreft, fortsatte hun å smile. Og hun trøstet oss andre som var så avhengige av henne med at dette var en kamp hun skulle vinne.
Selv var hun ikke i tvil. Jeg derimot gråt uten stopp i 2 døgn. Kanskje var det fordi jeg var høygravid. Sannsynligvis var det bare fordi jeg visste at sykdommen mamma hadde fått kunne drepe henne, og at det var noe som aldri aldri måtte skje. Jeg trodde ikke jeg ville klare meg uten henne. Heldigvis er man som regel sterkere enn man tror.
Mamma var ferdig med cellegift og var i realiteten friskmeldt den 26. november samme år. Det er en dag jeg fortsatt har problemer med å snakke om. Allikevel husker jeg alt som om et skulle ha vært i går. Jeg husker barseltreffet i Frognerparken. Den hyggelige trilleturen hjem der vi snakket om mamma og der jeg konkluderte med at alt selvfølgelig ville gå bra fordi det ikke var noe annet alternativ. Jeg husker samtalen med mamma på kvelden. Hvordan hun lo og tullet med pappa i bakgrunnen, og hvor hemmelighetsfull hun var siden hun hadde vært ute og kjøpt ski til meg samme dag. Jeg husker samtalen med pappa noen timer senere som fortalte meg at vi måtte forte oss til akutten fordi mamma plutselig hadde kollapset. Og jeg husker hvordan jeg nektet å la de neste ordene som kom å synke inn. Jeg husker at Lille w hadde på seg en Manchester United pysj da jeg løftet han opp av sengen og la han over i bilsetet. At jeg møtte øynene mine i speilet i bilen på vei til sykehuset uten å kjenne de igjen fordi jeg så øyne fulle av sjokk. Og jeg husker hvordan den samme setningen kvernet rundt og rundt i hodet mitt hundrevis av ganger i løpet av bilturen, som om jeg prøvde å forstå situasjonen. "Jeg er på vei til sykehuset for å ta farvel med mamma". "Jeg skal ta farvel med mamma".
Mamma døde ikke den natten slik legene trodde hun ville. Hun våknet opp igjen, like klar som alltid, og med det samme smilet om munnen. Men denne gang med en visshet om at hun bare hadde få måneder igjen å leve. Aldri har jeg sett noen sterkere enn mamma gjennom den perioden.
For hva gjør man egentlig når man vet man skal dø? Det finnes sikkert utallige måter å takle en slik beskjed på. Mamma bestemte seg for å leve. Som alltid. Bare enda mer. Hun booket reiser til steder hun enda ikke hadde rukket å se, hun inviterte på familiemiddager så ofte hun kunne, hun skjemte oss fullstendig bort på hytta, og hun hadde alltid huset fullt av venner og familie. Av alle vi som ikke kunne få nok av henne og som nøt hvert lille minutt ekstra vi hadde fått i gave.
For vi lærte oss faktisk å se disse månedene som nettopp det. En gave. Vi var takknemlige for at vi hadde muligheten til å si alt vi hadde å si. Vi sa "Jeg elsker deg" endeløse ganger, og snakket ofte om hvor heldige vi var som hadde denne tiden i forhold til de mange som får sine kjære brutalt revet vekk i løpet av et sekund.
Begravelsen hennes var som henne selv; lys og lett. Mamma og jeg hadde jo muligheten til å planlegge den godt, og vi bestemte at den skulle være en hyllest til det fantastiske livet hun hadde levd, ikke en sorg over døden som kom for tidlig. For all del, det var sorg. Mer enn man tror man orker. Men det var smil. Og det var varme. Og mamma var med. Jeg laget et slideshow som viste bilder fra alle merkedagene i mammas liv; fra feiring av ett-års dagen hennes, til lykkelig stunder sammen med egne barnebarn. Mamma var absolutt med. Og hun var smilende og vakker. Som alltid.
Dette ble langt. Og det er ikke meningen å bedrive sosialpornografi. Men jeg savner mamma og skulle ønske hele verden visste hvilket fantastisk menneske som var her sammen med oss i 53 korte og lange år. Tanken på at dere som er innom i dag vet at hun fantes er nok. Når jeg tenker på henne lever hun. Og når dere leser dette lever hun et lite øyeblikk i hodene deres også. Det er mer enn bare nok. Det er en tanke som gjør meg veldig glad:)
❤
søndag 6. juni 2010
1 år
I dag er det 1 år siden jeg mistet min fantastiske søte mamma. Det føles uvirkelig og litt tristere enn jeg hadde håpet. Heldigvis fortsetter stadig blomstene mamma plantet for snart 2 år siden å dukke opp i det lille bedet hennes. Den ene vakrere enn den andre. Akkurat slik som hun som plantet frøene deres (alt for dypt, men dog) ..
Jeg har alltid likt å skrive ned ting for å få ting ut av hodet mitt. Et par dager etter at mamma døde i fjor skrev jeg denne teksten. Den synes jeg passer i dag.
❤
mandag 3. mai 2010
Undring
Jeg undrer meg over mye. Aller mest undrer jeg meg over den overveldende trangen jeg får til å smile hver gang jeg tenker på mamma. Jeg undrer meg over hvorfor ikke tanken på henne får meg til å gråte når det tross alt er under 1 år siden hun døde. For det gjør jeg sjelden. Isteden får jeg altså denne trangen til å smile..
Jeg har prøvd å tenke litt på hvorfor det er slik. Jeg var jo så glad i henne at jeg ikke trodde det var mulig å noen gang leve et lykkelig liv videre uten hennes daglige nærvær. Men det gjør jeg jo allerede nå. Livet går videre i sitt vante supertempo, men der jeg før ville ringt henne, sender jeg henne nå en varm takknemlig tanke isteden. Jeg mistet verdens beste mamma, men jeg fikk i samme slengen evnen til å sette pris på små ting og menneskene rundt meg på en annen måte enn tidligere.
Jeg tar ingen ting for gitt lenger. Jeg setter daglig pris på at mine nærmeste er friske og glade, for jeg vet at det ikke er noen selvfølge. Jeg setter ekstra pris på venninnene mine. De er blitt livsviktige nå som jeg ikke lenger har noen kvinner å snakke med i nærmeste familie. Jeg setter mer pris på pappa og brødrene mine. Før var mamma limet i familien. Uten henne var vi nødt til å lage vårt eget lim, og de er liksom blitt enda litt flottere alle tre i løpet av dette siste året. Og jeg setter enda mer pris på M og Lille w. De er livet mitt. Nå og fremover.
Kanskje det er derfor jeg smiler når jeg tenker på henne. Fordi alt det hun etterlot seg er så bra. Fordi jeg bare har gode minner, og fordi hun var den søteste jeg visste om. Jeg tror det. Så kanskje det ikke lenger er en noen vits i å gruble over akkurat dette. Det fins jo nok av andre ting å undre seg over. Hvordan vi kom hit til verden for eksempel. Det skal jeg undre meg over resten av dagen :)
Jeg har prøvd å tenke litt på hvorfor det er slik. Jeg var jo så glad i henne at jeg ikke trodde det var mulig å noen gang leve et lykkelig liv videre uten hennes daglige nærvær. Men det gjør jeg jo allerede nå. Livet går videre i sitt vante supertempo, men der jeg før ville ringt henne, sender jeg henne nå en varm takknemlig tanke isteden. Jeg mistet verdens beste mamma, men jeg fikk i samme slengen evnen til å sette pris på små ting og menneskene rundt meg på en annen måte enn tidligere.
Jeg tar ingen ting for gitt lenger. Jeg setter daglig pris på at mine nærmeste er friske og glade, for jeg vet at det ikke er noen selvfølge. Jeg setter ekstra pris på venninnene mine. De er blitt livsviktige nå som jeg ikke lenger har noen kvinner å snakke med i nærmeste familie. Jeg setter mer pris på pappa og brødrene mine. Før var mamma limet i familien. Uten henne var vi nødt til å lage vårt eget lim, og de er liksom blitt enda litt flottere alle tre i løpet av dette siste året. Og jeg setter enda mer pris på M og Lille w. De er livet mitt. Nå og fremover.
Kanskje det er derfor jeg smiler når jeg tenker på henne. Fordi alt det hun etterlot seg er så bra. Fordi jeg bare har gode minner, og fordi hun var den søteste jeg visste om. Jeg tror det. Så kanskje det ikke lenger er en noen vits i å gruble over akkurat dette. Det fins jo nok av andre ting å undre seg over. Hvordan vi kom hit til verden for eksempel. Det skal jeg undre meg over resten av dagen :)
❤
søndag 18. april 2010
Liv
Mamma hadde aldri veldig grønne fingre. Lysegrønne i beste fall hvis man virkelig legger godviljen til. Omtrent samtidig som bladene begynte å falle fra trærne da høsten gjorde sitt inntog i 2008, plantet hun forventningsfull ut en hel haug med krokusløk utenfor husveggen. Resultatet ble stusselig. Vi så ikke snurten til en eneste liten krokus sommeren 2009, en sommer som skulle vise seg å bli mammas siste.
For noen dager siden ringte pappa meg og fortalte at husveggen var full av krokus. Søte mamma må ha plantet krokusløkene alt for dypt. Jeg reiste hjem til pappas hus i går for å se på de. De var de fineste krokusene jeg har sett noen gang:)
For noen dager siden ringte pappa meg og fortalte at husveggen var full av krokus. Søte mamma må ha plantet krokusløkene alt for dypt. Jeg reiste hjem til pappas hus i går for å se på de. De var de fineste krokusene jeg har sett noen gang:)
Håper du har en fin søndag ❤
tirsdag 16. mars 2010
gamlis
For nøyaktig 32 år siden i dag fødte denne vakre kvinnen denne ikke fullt så vakre lille bollen (jeg ble kalt stjernegris da jeg var liten - Kan du tro..?)
Bursdager har liksom aldri helt vært min greie. Før nå! I dag våknet jeg opp med verdens største smil og kjente at denne dagen var litt spesiell. Den er jo litt min. I kveld blir det kake og kos. I dag nyter jeg bare å være på jobb og samler så mange klemmer jeg bare klarer. Jeg liker klemmer kjenner jeg - burde bli obligatorisk med minst et par hver dag!
Helgen på fjellet var helt nydelig! Forkjølelsen nekter å gi seg og jeg snufser fortsatt verre enn da jeg så Titanic første gang (og vi snakker ung romantiker som var en hårsbredd unna å trenge akutt krisehjelp da 'Jack' forsvant ned i havet - bare så vi vet hvor lista ligger), men det spilte ingen trille. Vi koste oss glugg ihjel allikevel. Kort oppsummert: Gode venner, snille barn, god mat, blå himmel og sol, vafler, kakao, blå Swix, rødvin og deilige skiturer på silkeføre. Herlig å endelig nyte snøen, ikke bare sloss mot den!
Nyt dagen! Det skal jeg:)
Bursdager har liksom aldri helt vært min greie. Før nå! I dag våknet jeg opp med verdens største smil og kjente at denne dagen var litt spesiell. Den er jo litt min. I kveld blir det kake og kos. I dag nyter jeg bare å være på jobb og samler så mange klemmer jeg bare klarer. Jeg liker klemmer kjenner jeg - burde bli obligatorisk med minst et par hver dag!
Helgen på fjellet var helt nydelig! Forkjølelsen nekter å gi seg og jeg snufser fortsatt verre enn da jeg så Titanic første gang (og vi snakker ung romantiker som var en hårsbredd unna å trenge akutt krisehjelp da 'Jack' forsvant ned i havet - bare så vi vet hvor lista ligger), men det spilte ingen trille. Vi koste oss glugg ihjel allikevel. Kort oppsummert: Gode venner, snille barn, god mat, blå himmel og sol, vafler, kakao, blå Swix, rødvin og deilige skiturer på silkeføre. Herlig å endelig nyte snøen, ikke bare sloss mot den!
Nyt dagen! Det skal jeg:)
❤
søndag 14. februar 2010
Morsdag
Jeg har gruet meg til denne dagen..
Denne aller første morsdagen etter at mamma døde. Jeg har tenkt at den ville bli sår siden jeg ikke har noen mamma mer. Heldigvis ser jeg det ikke på den måten lenger.
For jeg har jo en mamma - hun fikk bare ikke sjansen til å leve lenger. Men hun har lært meg alt om å faktisk gjøre det. Og det er det jeg skal!
Hver eneste morsdag, så lenge jeg kan huske, har jeg kjøpt tulipaner til mamma. Så også i år. De står på stuebordet mitt og er vakre. Jeg håper du ser de mamma ♥
Dette virker kanskje som et litt trist innlegg, men jeg er ikke trist. Jeg er glad. Jeg håper alle mamma'er føler seg glade i dag!
Nyt kvelden!
Denne aller første morsdagen etter at mamma døde. Jeg har tenkt at den ville bli sår siden jeg ikke har noen mamma mer. Heldigvis ser jeg det ikke på den måten lenger.
For jeg har jo en mamma - hun fikk bare ikke sjansen til å leve lenger. Men hun har lært meg alt om å faktisk gjøre det. Og det er det jeg skal!
Hver eneste morsdag, så lenge jeg kan huske, har jeg kjøpt tulipaner til mamma. Så også i år. De står på stuebordet mitt og er vakre. Jeg håper du ser de mamma ♥
Dette virker kanskje som et litt trist innlegg, men jeg er ikke trist. Jeg er glad. Jeg håper alle mamma'er føler seg glade i dag!
Nyt kvelden!
tirsdag 22. desember 2009
Første jul ...
.. uten kjære Mamma.
I fjor på denne tiden trodde jeg julen aldri noen gang ville bli den samme .. Da svinset mamma rundt med masse energi og med et smil om munnen og laget en nydelig jul for oss som vanlig. Samtidig visste vi at det sannsynligvis var for siste gang.
I fjor på denne tiden trodde jeg julen aldri noen gang ville bli den samme .. Da svinset mamma rundt med masse energi og med et smil om munnen og laget en nydelig jul for oss som vanlig. Samtidig visste vi at det sannsynligvis var for siste gang.
I år har jeg lært at mennesker har en fantastisk evne til å reise seg, til å finne tilbake til gleden, til å ta vare på hverandre og holde sammen, til å kose seg og holde på tradisjoner, og til å feire jul med samme barnslige glede som alltid..:)
Jeg ønsker deg en strålende jul og at du feirer den med de du glad i .. det skal jeg. Og hvem vet - kanskje passer en liten fugl litt ekstra godt på oss denne julen :)
Varm klem ♥
torsdag 26. november 2009
Mamma
Kjære mamma
Tusen, tusen takk- for absolutt alt
Alt jeg er eller kan håpe på å bli, er takket være min engel av en mor
- Abraham Lincoln
Takk for all gleden og kjærligheten.
Takk for at du var der da jeg tok mine første skritt og sa mine første ord.
Takk for at du formet ansiktet mitt med en million gode klemmer.
Takk for at du viste meg hvordan verden fungerer og hvordan jeg kunne finne min plass i den.
Takk for at du kjørte helt fra hytta til Vinstra for å lete etter den lille sprettballen jeg var så lei meg for å ha mistet.
Takk for at vi hadde åpne dører hjemme og at huset vårt alltid var fylt med venner.
Takk for at du var min trofaste sjåfør og for alle stedene du har kjørt meg.
Takk for at jeg aldri har måtte spille en kamp eller gått et renn uten deg heiende på sidelinjen.
Takk for at jeg alltid har følt meg varm, trygg og elsket.
Takk for all den gode maten du laget, og for at du pakket så mye omsorg og kjærlighet i matpakken min, dag ut og dag inn, år etter år.
Takk for at du alltid visste hva du skulle si, eller ikke si, for å trøste meg.
Takk for at du sa at jeg kunne klare hva som helst, om jeg bare trodde like mye på meg selv som du gjorde.
Takk for alle turene til hytta der du skjemte oss fullstendig bort hver eneste gang.
Takk for at du savnet meg hvis det hadde gått noen dager siden du så meg sist.
Takk for de nesten daglige samtalene på telefon. Hver gang noe skjer tenker jeg fortsatt at jeg må ringe deg..
Takk for at du tok imot M med åpne armer og at du behandlet og elsket han som om han skulle vært din egen sønn.
Takk for at du var verdens beste og kjærligste mormor for lille w.
Takk for at du var så positiv og glad selv etter at du ble syk, og for at du var så sikker på at du ville vinne.
Takk for den vanvittige styrken du viste da vi skjønte du ville dø, og for at du smilte og trøstet til det siste.
Takk for alt mamma! Jeg savner deg uendelig..
Mamma døde av brystkreft i sommer, bare 53 år gammel. Sorgen og savnet vil nok aldri forsvinne, men jeg håper den vil stilne litt etterhvert. Mamma var verdens varmeste, snilleste menneske og mitt store forbilde.
Ta vare på de du er glad i, og la de vite hva de betyr. Det er ingen selvfølge at man har de for alltid..
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
