Reading is breathing for my mind

   Jeg vil ha nytt lesestoff, men jeg vil ikke gå i bokhandelen denne gangen. Ikke på nettet, heller. Ikke en gang biblioteket frister akkurat nå.
   Nei, jeg går inn i bruktbutikken, beveger meg ned trappen og lar blikket gli mot alle bøkene som befinner seg der.
   Jeg drar inn pusten, kjenner en svak eim at tusenvis av historier som møter hjernen og sansene mine. Fingrene glir over de gamle bøkene, kjenner det kribler litt et eller annet sted inni meg. Jeg blir nesten litt ærbødig. Alle slags historier og fortellinger ligger der rett foran meg. Det er bare til å gripe fatt i dem, plukke dem med seg. Ta dem med hjem, åpne dem etter én etter én.
   Bare det å gå rundt langs reolene, titte på titlene, nappe ut en bok i ny og ne ... og vite at disse historiene vil ligge å vente på meg til jeg en dag slipper dem ut og inn i mitt sinn... det er en herlig følelse i seg selv.
  Den som leter, den finner ... for titt og ofte kan jeg finne en liten bokskatt eller to. Bøker som noen har lagt igjen i en bruktbutikk. Bøker som noen er "ferdige" med.
   Dette er bøker som igjen kan åpne en ny verden for meg. Bøker som kan gi meg nye opplevelser, ny innsikt, ny kunnskap ... Jeg rett og slett elsker stabler med uleste bøker. Gjerne leste. Godt leste bøker.

  Jeg undrer meg på hva folk vil tenke når de står med min kommende barnebok i hånden... Vil boka vekke nysgjerrighet og undring? Vil den besvare noen spørsmål man lurer på? Vil den roe folk ned? Vil den få folk til å le? Eller vil den havne i en bunke i en brukthandel et sted... slik at nye mennesker kan trykke den til sitt bryst en dag...
   Uansett; les det som gir deg noe! God bok!
 

Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...

Min måned er her!

   November er over oss. Deilige november. Min måned. De fleste liker den ikke, men det gjør jeg. Jeg liker mørket, lyset, luften, fargene og at ting går litt mer rolig...
Akkurat nå bør jo alle som har dette strålende novemberværet like måneden... For måneden er ikke slik den vanligvis er - regntung og grå... Nei, utenfor her skinner solen, vinduet er åpent og livet smiler!
   Jeg nærmer meg en milepæl i livet, et nytt kapittel, og det føles rart - men også godt. Det er ingen selvfølge å våkne frisk og rask hver dag,  kunne gå og løpe, se og høre, for ikke å snakke om å gjøre det jeg selv vil... Jeg er ingen ungdom lenger, men jeg føler meg overhodet ikke gammel. Så langt der i fra. Og i kveld skal det markeres bitte litt - det runde tallet har ennå ikke kommet, det er dager igjen... Men det blir siste fest i 40-årene for meg i kveld. Og det må jo markeres - samtidig som det er et halvt århundre som blir takket for og vinket farvel til...
  Jeg husker den dagen jeg fylte 12 år, da var det kommet enormt med snø. Jeg hadde fått nye seleskinnsstøvler i bursdagspresang av mamma og pappa på morgenen. Jeg var kjempeglad for dem, men jeg husker ennå at jeg klarte nesten ikke å løfte beina i all snøen da jeg gikk til skolen...
 
   Å være novemberbarn er ganske bra - man kan bli velsignet med all slags vær på dagen sin.
Når det er sagt, så kjenner jeg at kreativiteten bobler for tiden, og jeg har mye å skrive om. Et magasin, nei, egentlig to magasiner venter på å høre fra meg og mine historier - og det er veldig moro å vite. Jeg kjenner at det er mange ord som vil ut nå - høsten gjør meg kreativ på mange måter. Men endelig har skrivingen banet seg vei hos meg - og jeg gleder meg til å forme setningene igjen...
Men nå skal jeg først nyte denne lørdagen!
God helg til dere alle!

 

Om å miste seg selv

   Jeg har fulgt med på IDOL på TV. Utrolig flinke mennesker med flotte stemmer. Men bakom sitter "ekspertisen" og sier at de må gjøre "sånn og sånn", og "enda litt mer av sånn". De må vrikke litt mer, slå seg litt mer løs, synge litt anderledes, bevege seg mer ut av komfortsonen...
 
   Ja, jo... jeg skjønner på sett og vis, det. Men det er viktig at de ikke mister seg selv på veien, tenker jeg. Hvis det ikke er naturlig for vedkommende å vrikke, danse, rocke, synge dypt, eller hva det måtte være... så la dem få lov til å gjøre det de kan! Det de virkelig kan, blir de også virkelig gode på, har jeg sett.
Jeg har jo også registrert at dommerpanelet har sagt gjentatte ganger - etterhvert - at "nå var du superflink, for det er her du hører hjemme! Dette er deg!" Osv...
  
   Slik har jeg følt det også. I prosessen med novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass", skjedde det noe underveis med meg. Og etterpå. Jeg følte rett og slett at jeg mistet meg selv litt. Mistet stemmen min. Jeg mistet glede over å skrive. Jeg som har elsket å skrive mesteparten av mitt voksne liv.
   Men for å si det rett ut; når "ekspertisen" vrir og vrenger på mine setninger og ord og vendinger... Den ene retter det til det og jeg prøver å henge med i svingene. Noen ganger er jeg enig, og ser at dette blir bedre, andre ganger skjønner jeg ikke at det blir bedre. Så kommer den andre og retter det tilbake eller endrer på en annen måte. Og jeg må vri og vrenge og gjøre om. Og jeg sitter igjen med en følelse av at "bildet jeg har malt, ikke lenger kommer fra meg'".... Det er ikke lenger mitt.
   Jeg skjønner jo at man må rette opp ting, endre på ting, gjøre om ord... men når det stikker et eller annet sted inni meg - og stemmen sier at nå henger jeg ikke med, for dette er ikke meg... da trekker jeg meg tilbake, og tenker at dette vil jeg ikke mer. Ikke på den måten.

  Jeg ville skrive for det ga glede, det var en drivkraft. Livet er for kort til å gjøre mange ting jeg ikke vil.
  
Jeg har ikke orket å skrive på lenge. Jeg har ikke hatt lyst Jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok, at jeg mistet meg selv på veien. Jeg har trengt denne pausen, for snart, snart skal jeg ta sats å pørve skrive igjen. Bruke mine ord - som selvfølgelig må endres og rettes og språkvaskes - hvis det blir antatt. Men jeg vil aldri tillate meg selv å gå igjennom så mye endringer for å gi ut en bok, som jeg gjorde sist gang - så lenge noe inni meg sier at; dette er ikke meg. Da lar jeg heller være.
   Om det er bra eller dårlig... det får så være. Men jeg kan ikke miste meg selv. Min stemme. Det er det som teller for meg. Kanskje jeg er urimelig. Men da får det heller være...
 

Tilbakelent men kreativ

   Ja, jeg er nok litt tilbakelent nå. Omgangssyken har hatt innpass i et par dager og jeg begynner å komme meg - takk og pris! Men bortsett fra det, så tenker og tenker jeg...
Det som er viktig for meg, er å gjøre ting som gir glede, ting som gir meg noe, på sett og vis.
  Om jeg skriver en sang eller en tale - og jeg føler at jeg skriver med hele mitt hjerte, og jeg attpåtil gleder oppdragsgiveren og forhåpentligvis jubilanten(e) og attpåtil (noen av)gjestene,- ja, da blir jeg så glad, da!
  Når jeg skriver en historie som kommer på trykk, og jeg aller helst skriver en novelle som kommer på trykk i et ukeblad eller magasin,- ja, da gleder hjertet mitt seg.
   I går fikk jeg beskjed om at et blad ønsker at jeg skriver påskenovellen for 2013, - og det gjør jeg mer enn gjerne!
   Når det gjelder å skrive bøker, så har det faktisk tappet meg mer enn det gleder. Skrivingen er moro, redigeringen ikke fullt så moro, men akk så lærerikt og nødvendig. Men alt etterpå da... Signeringer, vise meg fram hit og dit... og hvis dere tror at det blir mye salg ut av det - så er svaret helt klart nei.
   Når det gjelder det økonomiske - noe jeg ikke har skrevet om i det hele tatt - så skal jeg selge enormt mange bøker for å tjene det samme som jeg får når jeg selger en novelle til et ukeblad.
Å skrive bøker - hvis man ikke er en anerkjent forfatter - er ikke lukurativt, men hard jobbing, og man tjener veldig lite på det.
   Jeg har skrevet drøssevis av sanger og taler i åtte år - og jeg liker det. Likeså å skrive historier og noveller for blader og magasiner. Om jeg kommer til å skrive en ny novellesamling i bokform - tror jeg neppe. Skal jeg skrive en ny bok - skal det være noe jeg VIRKELIG tror på og brenner for. Hvis ikke holder jeg meg til småtekstene mine...
  Men jo, jeg er i gang med å skrive mer enn småtekster, så får vi se hva som skjer underveis. Jeg nevnte jo tidligere at jeg er i gang med et nytt bokprosjekt - men dette er i tilfelle noe helt annet enn det dere tror... Og det er noe jeg VIRKELIG tror på...så får vi se hvor det bærer hen. Først må jeg ha møte med forleggeren min. Så håper jeg ballen begynner å rulle. I riktig retning.

En takk og ny skapende virksomhet

Først vil jeg få takke for alle tilbakemeldinger jeg har fått på innlegget mitt under - både her inne på bloggen, på mail og muntlig. Det er godt å få bekreftelse på at jeg ikke er helt rar, men at dette er noe som ikke alle forfattere mesterer like godt, nemlig alt fokuset og alt oppstusset rundt en bok. Kanskje det er ganske normale følelser hos mange forfattere - tross alt...

 

MEN når det er sagt, så er jeg utrolig takknemlig for at jeg har fått lov til å ta del i alt dette! Og det er kanskje først nå jeg tør å kjenne ordentlig etter... på alt jeg har opplevd på kort tid.

Neste gang jeg skal vise ansikt og stå fram, er på Sandefjord bibliotek - om en ukes tid - og da skal jeg stille sammen med en annen lokal forfatter, Åge Baste Vassdal. Det blir sikkert en interessant, liten time!

 

Denne helgen skal jeg leve litt etter innfallsmetoden, skape litt i min skrivehule og se hva som kommer ut av det...

 

Kanskje begynne så smått med julegavetenkning, gå ut i skogen og samle inn mose, strikke en bestemorsrute... og skrive ned et hverdagsmirakel for et magasin.

Det er mye skapende aktitivet som ligger der bak i pannebrasken...

 

Og så tenker og drømmer jeg at; alle de andre bøkene jeg nå har skrevet... de er bare oppvarmingen... Det er neste bok - neste- som blir min store.... hmmm...

 

Det er lov å drømme og håpe...og jobbe med saken... så får vi se hva som kan skje...

Tankefull...

I det siste har jeg trukket meg litt tilbake. Har vært sliten og stille. Jeg har vært skapende i min lille skrivestue. Samlet tanker. Og tråder. Men jeg har ikke skrevet. Jeg har ikke orket. Noen ganger har jeg tenkt... jeg skal aldri mer skrive en bok. Det koster for mye i forhold til hva jeg får igjen.

   Det kan godt hende jeg endrer oppfatning, men her og nå er jeg ikke opptatt å få skrevet en ny bok.

   At folk liker det jeg skriver, at de etterspør mer, gjør meg veldig motivert og glad. Samtidig så tenker jeg; hva er det jeg vil, da?

   Jeg har aldri hatt noen drøm om å bli en kjent forfatter. For det jeg trodde kjente forfattere gjorde, det stemmer ikke... Jeg trodde nemlig i mitt lille hode at forfattere som skriver på heltid, kunne sitte å skrive dagen lang, sende over manus og skrive videre og videre... Men jeg skjønner jo at når man får gitt ut bok, så man vise ansikt; ha boklansering og signeringer og bokbad og signeringer igjen og igjen og igjen...

   Det er ikke det jeg liker ved forfatterskapet. Det tar fra meg noe av gleden ved å skrive, kjenner jeg. Jeg blir litt tappet, stresset.... og så litt stille... Selv om jeg ser at dette også er viktig og nødvendig.

 

   Nei, det jeg storkoser meg med, er å sitte i min lille hule å forme historier, noveller, tanker... og jeg blir hoppende glad hver gang noen vil kjøpe teksten min. Ukeblader, magasiner, forlag...

   Men alt som følger med i kjølvannet av å gi ut en bok... det tar meg litt...

Jeg er nok en underlig sjel...

Men det viktigste for meg å skrive det jeg har lyst til å skrive - uansett om det er til et magasin eller til et forlag. Til en privatkunde eller til et firma.

   Det er det å skrive - forme ordene og handlingen - som gir meg en balanse i meg selv....

Ny skrivestue!

Det har vært stille fra min kant en stund nå. Jeg har vært sliten, rett og slett. Etter all oppmerksomheten jeg fikk i september, var det så utrolig deilig og helt nødvendig for meg "å trekke meg litt tilbake". Falle til ro, og bare være i meg selv... Jeg sliter egentlig veldig med å være i fokus,;vise ansikt til journalister, fotografer, publikum og kamera.

   Det er å sitte for meg selv og skrive, som er min lidenskap. Derfor blir kontrasten så stor når jeg plutselig må stille meg opp, vise ansikt og snakke om hva jeg skriver og hvorfor jeg skriver det jeg gjør...

 

Så nå trengte jeg nok en aldri så liten forandring.... derfor satte mannen i huset og jeg i gang med å gjøre om det største rommet - som tidligere var datterens - til min skrivestue. Det har vært en arbeidssom, men utrolig givende helg. Nå får jeg plass til alt jeg har drømt om at skrivestua mi skal inneholde! Skrivebord og pc, kopimaskiner, printere, hyller og papirer, osv... Det eneste som nå mangler, er at jeg skal gå til innkjøp av to gode stoler inntil den ene veggen. Stoler som er tillegnet kunder som kommer til skrivestua. Folk som vil at jeg skal skrive sanger og taler for dem. Nå skal de få god plass i min skrivestue - og de blir ikke lenger tatt med opp i stua, i min privat sfære. Noe som sikkert føles godt for dem også.

 

   Dette rommet kjennes allerede som et utrolig godt sted å være. Rommet er malt helt lyst, det er to vinduer som gir meg lys, det er god plass  i rommet og jeg har god oversikt over tingene mine. Jeg er superfornøyd!

    Det hender jeg får henvendelser om at nå skal jeg vel slutte å skrive sanger og taler. Men; nei, det har jeg ingen planer om. Jeg storkoser meg med å skrive alle disse små oppdragene, og så møter jeg så mange forskjellige mennesker, som igjen gir meg inspirasjon til også å skrive om andre ting. Så, så lenge det er moro å skrive, så gjør jeg det...Enten det gjelder en sang eller en bok.

  

En trapp er ikke en trapp...

   Dette var en gang en trapp. En trapp som bare var for noen helt spesielle. Det var en trapp for tjenestefolket. Tjenerne skulle arbeide og legge alt til rette for adelen i huset, men de skulle for all del ikke synes... Derfor ble det laget en egen trapp for tjenerne. Jeg ble helt fascinert da jeg så denne trappen  her om dagen. Eller rettere sagt da jeg så denne biten av en trapp, som befant seg bak en dør...
   Trappen er ikke lenger i bruk, for tidene har forandret seg. Det finnes ikke lenger noen grever eller adel i huset, ingen tjenere heller. Men jeg har hørt snakk om at de skal åpne opp trappen igjen, sikkert for å vise hvordan det faktisk var på denne tiden.
  Trappen på bildet er fra selveste Herregården i Larvik. En fascinerende bygning (som nå er museum) fra 1677. Det var Ulrik Fredrik Gyldenløve som fikk bygningen bygget, og den sto ferdig til hans tredje bryllup...
   Selv liker jeg ikke å gå i hovedtrappene. Jeg liker å gå i trapper som ikke alle andre går i. Jeg liker best baktrappene, stigene og kanskje et og annet morkent trinn... Det er spennende å se og høre ting fra sidelinjen, fra froskeperspektiv og fulgeperspektiv... Se de små detaljene, være en liten flue på veggen, ta del i tingene uten å være i fokus. Det er da jeg kan å suge inn inntrykk med alle sanser, ikke bare fare oppover den fine, rene trappen hvor alt er "lagt til rette,men også så utrolig kjedelig"...
   Å gå i hovedtrappen er kanskje det enkleste. Men hvorfor skal man alltid velge det enkleste?
   Å gå bakveier og snarveier og stikkveier... å kikke i kriker og kroker og mørker hjørner... å løfte på stener og hybelkaniner og gamle tepper... det er der livet kan skjule de flotteste skatter og hemmeligheter - som igjen kan bli til de mest spennende, sjarmerende og varme... historier...
 
 

Nådde mål og forlagsfest

   Dagene kommer og dagen går. August er godt uti sin andre uke og lærerferien nærmer seg slutten. Jeg har fått gjort alt jeg hadde planlagt å skrive, så alle de målene er nådd. Herlig! Det har vært alt fra novellemanusredigering, skrevet nye noveller, nye historier, et par sanger, samt at jeg har fått skrevet på noe som jeg ikke vet om blir noe av... Men sånn er det jo. Morsomt å prøve seg på nye innfallsvinkler.
Siden jeg har sittet og skrevet dag etter dag, kommer fortellingene og ordene lettere og lettere til meg. Jeg skulle gjerne hatt et helt år hvor jeg kunne sittet å skrive... Bare et lite år... Hmmm... Men siden livet ikke er sånn akkurat nå - så skriver jeg når stunden tillater det.

   Gleder meg stort til lørdag - da blir det forlagsfest! Dit kommer det blant annet alt fra debutanter til godt etablerte forfattere. Det blir utrolig spennende å møte lyrikere, krimforfattere, romanforfattere, barnebokforfattere, pluss, pluss.. Noen av dem kjenner jeg - og de er til stor inspirasjon på mange måter!

   Og i dag sendte jeg over mitt forslag til rekkefølgen over novellene i boka mi. Så får vi se om det går igjennom. Det viktigste er at boka begynner med en novelle som fenger leseren, tenker jeg....

Forfattertanker

      
   Her om dagen ble jeg oppringt av en forfatter jeg aldri har snakket med, men som jeg har hatt kontakt med via FB, og jeg har også lest den ene boka hans. Han fortalte meg at noen hadde sagt rett ut kvelden i forveien, at han ikke kunne kalle seg en forfatter, for han skrev så dårlig. Han burde holde seg til det han kunne, fikk han høre.
   Hvordan kan folk få seg til si noe så sårende? (disse har ingen bakgrunn innen faget/håndtverket, bare så det er sagt) Alle har vi vel lest en bok vi ikke syntes noe om, men vi slenger det vel ikke midt i fjeset på forfatteren på den måten! Forøvrig så liker jeg boka hans godt, selv om det er ting å "plukke på". Forfatteren bak boka kan absolutt kalle seg en forfatter!! Men det gjelder å ikke ta seg for nær av slike "jantelov-uttalelser", tenker jeg. Men det er vanskelig, da..
   Hva er det som gjør en bok god? Jo, det er en kombinasjon av godt språk og god handling. Språket må gli, flyte - og handlingen må fenge. Ai, ai... dette krever hardt arbeid. Dette er ikke gjort i en håndvending. Det er dette jeg har lært så mye om siden 12. april. Jeg har vel aldri lært så mye om undertekst, klisjeer, unødvendigheter, hvor viktig gjentakelser er (at man plukker opp en ting senere i teksten) og det å skrive så enkelt som mulig...

   Innen neste helg skal jeg ha levert fra meg alle novellene til forlaget igjen. Det er bare et par noveller som gjenstår som jeg fortsatt skal "rense litt".
Jeg kjenner at først nå begynner hjertet å banke litt ekstra med tanke på at disse fortellingene mine skal bli utgitt i bokform. Dette er en helt annen følelse enn før jeg skal gi ut en barnebok.
    Siden dette er et knippe helt forskjellige historier, sier det seg selv at ikke alle kan like alt. Men hvis alle som leser boka, vil like noen av novellene- så er jeg utrolig fornøyd.
Det er vel sjelden man liker alle låtene på en cd... Eller?

Novellemodus

(Sakset fra Facebook)

...En ny dag har våknet. Også jeg. Solen skinner utenfor, det er mandag og jeg har en lang arbeidsdag foran meg. Det gjør ingenting. Jeg har mye å tenke på, men det føles som jeg har tankene under kontroll, og det må jo bety at jeg ikke er stresset...

Jeg tenker mest på novellene mine om dagen, at det føles som jeg har tatt bolig i dem. Selv om hver og en novelle ikke er lang, er de allikevel bruddstykker av liv. Hver setning og hvert ord skal stemme.

Jeg skal kunne klare og formidle akkurat det temaet jeg er ute etter. Det er langt fra lett, men denne sjangeren fascinerer meg stort.

Når jeg går inn i novellen med alle mine tanker og følelser, (ja, det gjelder jo for alle historier jeg skriver) - så må jeg ta del i hver av personene. Jeg må prøve og forstå hver og en av dem, på et eller annet vis, selv om jeg ikke sympatiserer med dem i virkeligheten.

Selv om jeg hater det de driver med, må jeg ta innpass i deres ståsted for at det skal bli så troverdig som mulig.

"Du skriver best, der du skriver med hjertet", sa coachen til meg. Jeg synes det var nydelig sagt. Og det er jo det det handler om... Jeg må hele tiden skrive med hjertet, ellers blir det tamt og lite engasjerende.

... Ellers leker jeg meg med tanken på coveret. Blandingen av det feminine og det maskuline. Jeg ser det klart for meg nå... Det er viktig for meg at coveret treffer både den mannlige og den kvinnelige leseren.

Nå skal jeg straks på jobb som pedagog - men jeg er også alltid åpen for gode barneutspill, øyeblikk, det er verdt å ta vare på, samt gode stemninger.

Jeg er jo et hunkjønn,- så da kan jeg jo gjøre flere ting på en gang! ;-)

Nyt maidagen, alle venner!



En skrivemaskin

Siden jeg elsket å lese bøker allerede fra jeg lærte meg å lese...så startet også raskt drømmen om å selv kunne skrive ned tekster...

Jeg skrev ned små dikt og tanker, og jeg skrev dagbok hver eneste dag fra jeg var 11 til jeg var 18 år. Dessverre brant jeg alle dagbøkene på et tidspunkt i livet... Noe jeg angrer sterkt på i dag...

Da jeg var 14 og skulle stå til konfirmasjon, ønsket jeg meg ikke smykker, stasj eller penger... Jeg var overhode ikke en av massen (det har jeg vel aldri vært)

Nei, mitt høyeste ønske var å få en skrivemaskin... og mine foreldre innfridde ønsket mitt, og jeg fikk en oransje skrivemaskin uten rettetast. Jeg var i den syvende himmel, da jeg holdt vidunderet mellom hendene mine!

Dessverre har også denne forsvunnet i løpet av livet...

Jeg tok maskinskriving som valgfag i 9. klasse og lærte meg touch-metoden på et blunk,- for dette var noe jeg virkelig hadde glede av... Jeg ble nok ansett som både kjedelig og nerdete på et tidspunkt - bortsett fra at ordet nerdete ikke var oppfunnet på den tiden.

Og når min far ikke satt foran sin egen elektroniske skrivemaskin med rettetast, benyttet jeg anledningen til å leke meg på hans skrivemaskin... Og jeg visste at en dag... en dag...skal det komme noe produktivt ut av dette...

Og da jeg for noen år siden kom over en gammel sort, skrivemaskin på en antikk - og bruktmesse, ja, så slo jeg til! For denne skulle så absolutt bli med meg hjem! Den var jo så veldig meg...

Når det er sagt, så er det ikke den jeg skriver mine tekster på i dag - og takk og pris for utviklingen på dette området... Nei, på mine bærbare pc`er, er det nå hundre ganger lettere å skrive, lettere å slette, lettere å redigere.. - men det var på min lille oransje, uten rettetast, det hele startet

...men fantasien sviktet ikke

Forrige uke var det teknikken hjemme som sviktet, denne uken har det vært kroppen. Nok var nok for den, og jeg måtte melde pass fra omverdenen og legge mitt feberfylte, verkende legeme ned i sengen.
Her har jeg ligget i dagesvis, og jeg tar nok med meg et par dager til...
Men når sant skal sies, så utnytter jeg hver minste lille anledning til å skrive... Og i disse dagene har jeg benyttet meg av mine feberfantasier og dyttet dem gladelig inn i den fjerde boken om Mikkel... mens pc`n har dinglet fram og tilbake på fanget i sengen, har fingrene løpt løpsk over tastaturet.
Jeg har satt meg et mål om en deadline når manuset skal være ferdig, og det skal jeg klare!
Jeg har stor tro på... At det som jeg vil - det skal jeg få til!!