Porter - porter som stenger ute og verner, men som også på et forunderlig vis virker lokkende og innbydende. Hva skjuler seg bak den lukkede porten?
Ordet "port" kan symbolisere "inngang", men på noen språk har det også betydningen "barrière".

Gamle og ærverdige, mer eller mindre velholdte finnes de, i bakgårder og langs bygater. Jeg strekker meg litt, kikker bak en morken planke. Grinden gir lunhet og beskyttelse mot all trafikken rundt - sørger for en stille oase i den larmende jungelen.
Gjerdene snirkler seg hvite og innbydende, men også avvisende tette og stengte. Og porten er kun for de innvidde - vi andre kan bare lure på hva som skjuler seg innenfor.

En aldri så liten gløtt på porten...

Spesielt de helt gamle portene gir meg en følelse av ro. Noe bestandig, som har vært slik siden andre generasjoner gikk forbi med hatt, frakk og stokk for mange år siden. Da far kom gående fra jobben i sentrum, og barna enda var ute i gatene og lekte.
Det gir en slags trygghet å tenke på for meg, at noe består som før. Og dersom det er for gammelt; at noen faktisk bryr seg om å kopiere det gamle og gjenskape det som det har vært. Det er verdifullt!

Jeg drømmer videre og ser for meg den frosne rosebusken bugne av blomster. Jeg hører summingen av dovne humler en varm sommerkveld.

Fnisende småjenter og forelskede par går forbi i den lune kvelden.
Det er lenge til, men det vil skje, og jeg nyter å tenke på det mens jeg hutrer meg tilbake til 7. etg og seminaret mitt. Deilig med fotosafari og å bruke lunsjpausen til å utforske bakgater og drømme seg litt bort!