Den tynne grensen mellom fortvilelse og håp
Skrevet av Torbjørn Alveng, spesialrådgiver, strategisk enhet onsdag 9. mai, 2012
Det finnes usynlige grenser som omgir oss.
Eller rettere sagt; som vi omgir oss med.
Jeg har møtt mange mennesker i vanskelige situasjoner som beskriver nettopp dette.
Den tynne linjen mellom det ene øyeblikket hvor livet er som det skal være, med alle drømmer, lengsler, erfaringer og planer, og den neste hvor alt vendes på hodet og midlertidig faller i grus.
Vi har en evne til å se det mørkeste i det mørke, se farene i det farefulle og se umulighetene i det umulige.
De tunge slagene gjør dette med oss, og for et øyeblikk er vi ofre for oss selv og vår lidelse.
Samtidig skjer det endringer.
Raskt.
Og disse endringene har utspring fra oss selv.
Vi er svært tilpasningsdyktige av natur.
Dette handler om de iboende egenskapene våre.
De er jo nettopp slik, at vi i det ene øyeblikket hvor verden virkelig raser synes ute av stand til å få øye på et eneste lite lysglimt, og det neste hvor vi igjen fylles av håp.
Og akkurat her, langs denne tynne linjen, kan vi være hjelpere for hverandre.
Finnes det et sted i livet hvor vi virkelig behøver våre omgivelser, er det nettopp langs disse linjene.
Her kan vi trenge familien, vennene, naboen, offentlige tilbud eller de frivillige organisasjonene.
Det spiller egentlig ingen rolle hvem, det består av mennesker alt sammen.
Når jeg vandrer langs slike linjer, trenger jeg andre.
Jeg må selv si fra, slik at noen får øye på meg.
Og så må jeg selv ta imot den hjelpen som banker på.
Innlegget er lånt fra Kreftforeningens blogg.