Veien er målet

Baugen er vendt hjemover og vi har firet seilene. En nydelig helg på sjøen er over. Skuldrene er senket og de berømte batteriene er ladet.

Lite vind: Sole seg på dekket, småprate, henge etter båten i tau, finne figurer i skyene, latter, "ri" på bommen, slumre i sola, høre vannet klukke mot skroget.

Mye vind: Følge vindviseren, hyle av fryd, føle kreftene, glise når vi passerer 10 knop, finne fotfeste, utfordre seg selv, kjenne sommerfuglsvermen i magen, dukke for sjøsprøyten.

Ved alle gjøremål i hverdagen er det om å gjøre å komme seg fra A til Å, helst uten å være innom noen andre bokstaver først. For meg er sjøen ene og alene det stedet hvor veien er målet.


Jeg ønsker deg en flott, ny uke.
Klem Jenny

*

Ønskeliste

Jeg har skjønt at det ikke er så lett å kjøpe gaver til meg, verken til bursdag eller jul. For "jeg ønsker meg ingenting." Når man skal tenke ut et eller annet der og da, når man blir spurt, er det jammen ikke så lett å huske hva man egentlig kunne tenke seg...

Men i løpet av mai er jeg et år eldre (igjen) og jeg får vel kanskje ønske meg noe i år da? For bare man får tenkt seg om LITT blir alt så meget bedre!

Velg og vrak, høyreklikk, arkiver bilde som, print ut og ta med i butikken. Snakkær om ønskeliste!

Fredag og HELG: Vi har satt ut båten og drar på seiltur! Kos dere masse, alle sammen! Klem Jenny.

Oj, nå gleder jeg meg skikkelig til bursdagen min!

*

Note to self: Get a life!

Jeg blar fortvilet gjennom a-planen og konstaterer at jeg denne uken har hele TRE ettermiddager og HELE helgen ledig.

Men jeg har ingen aning om hva jeg skal bruke all den tiden til...

Hockeysesongen er definitivt over. Hva gjorde jeg egentlig på denne tiden i fjor?

Joda, det er satt på spissen. Selvfølgelig har jeg mer enn nok jeg kan gjøre/skulle ha gjort/har lyst til å gjøre, men akkurat nå føles det som et vakum hvor jeg går litt fram og tilbake og lurer på hvor jeg egentlig skal gjøre av meg. Et antiklimaks.

Siden september i fjor har vi hatt 1-2 ettermiddager hjemme i uka, og nå har vi FEM? Litt skummelt. Litt etterlengtet. På en gang.

Wake up and smell the flowers, pleier noen å si. Og jeg har ihvertfall startet med å titte litt på ferskengreinene som er på vei ut i full blomst! Jeg satt meg faktisk på en stol og så på de ganske lenge, mens jeg funderte på Livet.

Ungene flakser ute i gata, glade for sin nyervervede fritid og fulle av idèer om hva de skal bruke den til. De har selvfølgelig ikke lidd noen nød, men nå er det ekstra tid til å stikke over til venner og kompiser. Nå som det ikke er treninger og kamper flere ganger i uka.

Der jeg satt på kjøkkenstolen bestemte jeg meg ihvertfall for EN ting; Denne jenta, og kjæresten hennes, trenger en real fest. Med en skikkelig fyllekule. Og vi skal DANSE til krampa tar oss! Og da ser det ut omtrent som dette:

For det ER nemlig ikke en ordentlig fest før du tror du er like good-looking og flink til å danse som Britney. Og jeg har ikke tenkt til å gå hjem heller, till the world ends.

Når jeg tenker tilbake er jeg rimelig sikker på at det så sånn ut på våre fester da vi var 18-20 år også, stemmer ikke det?


Klem fra Jenny
-i partyhumør en helt vanlig tirsdag

*

Om 28 stearinlys og sure epler

Lørdag 26. mars slukket vi lyset kl. 20:30, tente 28 stearinlys og koste oss resten av kvelden i bekmørket.

Men jeg skal ærlig innrømme at det for oss heller var en artig greie, foran tanken på klimaet. Ungene har snakket om dette på skolen, vi har lest om det i avisene og det har blitt snakket om det på TV. Så for de var dette noe "alle" skulle være med på.

Og det var stas også, helt til poden ble litt usikker når han måtte på do, hvor det kun sto to stearinlys. DET var i overkant skummelt.

Om det var redselen for hva slags monster som egentlig befinner seg på badet, eller om det var frykten for rett og slett å bomme, er ennå uvisst.

MEN; Det ble så koslig stemning i heimen at for oss ble Hour til Night. Snakker om avslappende kveld! Ingen tørketrommel som durte, ingen surkling fra oppvaskmaskinen. Stillheten var nesten øredøvende! Eller, ja... Bortsett fra når Norge scorte da.

Uten å skru på ETT eneste lys igjen, avsluttet jeg kvelden med Paranormal Activity 2 etter at alle hadde lagt seg. Og jeg har aldri vært glad for at min bedre halvdel snorker, men det var jeg etter denne.

Og for ordens skyld: Strømforbruket i byen vår sank med 7,78 prosent. Deltok du på Earth Hour?

Sånn ellers har jeg bitt i det sure eplet. For fjerde gang på ett år, er prolapsen tilbake. Den har vært der i 14 dager nå, og i dag dro jeg til fysioterapeuten. Nå handler det visstnok om å forhindre operasjon.

Og jeg, kjære venner, er IKKE lett å ha med å gjøre når kroppen ikke fungerer som den skal, og jeg dermed ikke får gjort det jeg må/skal/vil. Vi snakker lettere agressiv. (Og t.o.m "lettere" kan diskuteres)

En ting er å være hjemme fra jobb og ha dårlig samvittighet for at noen andre må gjøre jobben din. En annen er å være hjemme fra jobb og vite at jobben din OVERHODET ikke blir gjort. Sånn er det å være tre ansatte.

Så i dag er stua omgjort til hjemmekontor; Jeg kan sitte, stå, gå og ligge akkurat som jeg vil (i skrivende stund står jeg). I morgen er jeg tilbake på jobb, og på fredag venter Mr. Fysio på meg igjen. Livet er HÆRLI dere!


La oss ikke be om lett byrde, men en sterk rygg. Theodore Roosevelt.
Klem Jenny

*

About god damn time

Denne gangen prioriterte jeg MEG.

Nå venter middagsgjester, familie, venner, dessert, latter, lørdagsgodt, sofasliting og Nokas.

Ønsker dere en knall lørdagskveld!
Klem Jenny

*