Skeptisk

Det er tre typer mennesker jeg sånn generelt er skeptisk til:

1.  Menn med langt hår
Hva er greia? Du er gutt, det er samfunnsmessig akseptert at du kan ha (og kler) kort og lettstelt hår. Hvorfor i all verden vil du ha et hår som krever mer jobb, lettere ser uflidd ut, og som i mange tilfeller gjør at du ser mer feminin ut? Pistrete hestehale i kombinasjon med snaublåst isse er ikke pent, ei heller en samurai-knute på toppen.  Beklager om jeg støter noen, men jeg har til gode å se en mann som jeg faktisk synes kler langt hår.

2. Personer uten Facebook-profil
Det er helt i orden at man ikke ønsker kontakt med klassekamerater fra et tidligere liv eller ikke har behov for innsikt i bekjentes hverdag, men fb er jo så mye, mye mer enn det å dele skrytebilder fra treningssenteret eller kjøkkenbenken! Fb har blitt den viktigste og kjappeste kanalen for kommunikasjon innenfor lukkede grupper (f.eks. podens fotballlag), verdifull informasjon (f.eks. om løypeforholdene rundt hytta) og tilgang til spennende nyheter og artikler. Dessuten trenger man ofte en fb-profil for å benytte seg av andre sider og tjenester, som kommentarfelt i avisartikler. For meg er personer uten fb-profil personer som ikke ønsker å kommunisere med andre, personer som stenger resten av verden ute. Bemerkelsesverdig ofte er det de mest høylydte motstanderene av fb de samme som like høylydt klager over at de ikke har fått informasjon om det ene eller andre. Spissfindig kommunikasjon er det som skiller oss mennesker fra dyra. Hvilken art ønsker du å tilhøre?

3. Donald Trump-tilhengere
Skal man le eller grine? Nå er alt mulig her i verden. USA, verdens mektigste nasjon, har valgt en ostepopgul klovn med et spesielt kvinnesyn til president. Jeg antar intelligens og evne til å se lenger enn sin egen nese er avlegs. Jeg er redd verden beveger seg i feil retning - og har gjort det lenge. Bort fra dugnadsånd, likeverd og samhold til fremmedfrykt, misunnelse og klasseforskjeller. La moroa starte.

God helg.


Elisabeth 


Illustrasjon lånt fra politifact.com

Melding til sandalmafiaen: "Tær mot hav"-sesongen er over

Ja, da er vi inne i september, den første høstmåneden.
Høst kan være fint, det. Det er deilig å ikle seg myk ull, fyre i peisen og holde seg innendørs med god samvittighet.

Men det aller deiligste med høsten er nok at sandalmafiaen innser at de må dra på seg sokker og sko og slutte å bombardere folk rundt seg med "Tær mot hav"-bilder i alle tilgjengelig kanaler.

Du veit hva jeg snakker om. Alle disse bildene av nakne tær mot hav, tær mot basseng, tær i sand, tær ved bringebærbusk, tær mot rosebusk, tær mot båtripe, tær i gress, tær mot solnedgang, og ikke å glemme den nydeligste av dem alle: tær mot himmel.

Hvem er det som mener at å  legge seg ned, strekke beina mot himmelen og knipse er en helt normal aktivitet? Hva er det som får folk til å anstrenge seg slik for å få med tærne sine på pene motiver som det? 

Har alle disse i sandalmafiaen så eksepsjonelt pene tær? Nei, det kan vi vel fastslå ikke er tillefellet.

Jeg frastår å lime inn bildeeksempler fra Instragram og Facebook for å bevise denne konklusjonen, men som illustrasjon til dette innlegget kan jeg bruke et av bildene jeg sendte en venninne tidligere i sommer. Hun har nemlig tå-allergi, hun vemmes av å se nakne tær og har vært så opprørt i flere måneder at hun nesten ikke har våget å logge seg på Facebook, hvor disse ekle tærne stadig strutta mot henne.  Som den gode vennen jeg er, sørger jeg for å gi næring til denne aversjonen.

Tær mot kontainer

Én positiv ting har kommet ut av dette fenomenet, sånn rent personlig for meg, jeg har innsett at mine egne tær slettes ikke er så stygge som jeg har innbilt meg. Hurra for åpenheten, hurra for bortfall av tå-kompleks og hurra for at "tær mot hav"-sesongen er over.

God høst med sokker på.


Elisabeth, som selvfølgelig også selv har vært sandalmafiamedlem 

50 totalt uinteressante spørsmål - og dagens helter

Jeg kom nokså tilfeldig over et innlegg av en ikke helt ukjent sportsfrueblogger hvor hun svarer på 50 spørsmål. 50 totalt uinteressante spørsmål - og like uinteressante svar. Synes jeg.

Et raskt søk avslørte at flere store bloggere har gjort den samme øvelsen. Store i meninga mye lest, ikke nødvendigvis store av fysisk størrelse. Hu sportsfrua er for eksempel 170 cm høy. Det er nemlig spørsmål/svar nummer 3.

Spørsmål 21 er det mest vågale: Sover du med eller uten klær om natten?

Spennende.....

Ellers får man svar på hvor mange puter vedkommende har i senga, hvilken ringetone hun har på mobilen, når hun våkna i morges, hva hun drakk til frokost osv.

Unnskyld, men er dette verdt å vite? Er det underholdende og interessant?

Kommentarfeltet tyder på det. "Morsomt innlegg", "Gøy å lese", "Ha ha ha, dette må være det gøyeste innlegget på lenge". Over 90 kommentarer har det nevnte blogginnlegget fått.

Ut i fra disse bloggenes populæritet, så finnes det tusenvis av mennesker i dette landet som synes det er svært interessant å vite hva en totalt ukjent person sover i, eller om hun foretrekker sko framfor å gå barbeint.

Før (i gamle dager, virker det som) dyrka vi staute karer som gikk fem mil på treski, helt uten ernæringsfysiolog og personlig motivatorpsykolog. Nå dyrker vi de som tar seg godt ut. Og det blir automatisk interessant hva disse pene menneskene mener om ditt og datt. Jada, jada, det er noe godt i alle mennesker, men overfladisk er ordet som dukker opp i mitt hodet.

Jeg kjenner jeg blir litt uvel. Og irritert.

Gjermund Eggen inn til seier på femmila i VM 1966. Bildet er frekt lånt av Dagbladet.

Men ja, det er lettere å mene noe om den siste neglelakkfargen til O.P.I enn konflikten i Ukraina, og det finnes en tid og sted for alt, men likevel.......

Huff.

Takk for oppmerksomheten. Det var godt å få ut litt damp. Nei, jeg har ikke en større og dypere refleksjon over temaet, dette var alt. Jeg er også en enkel sjel. Eller lat.



Elisabeth, litt bekymra for framtida

Et annet syn

Jeg husker en periode da jeg var 12-13 år hvor jeg stadig vekk måtte hjelpe Modern med å træ i tråd i synåla, sjekke holdbarhetsstempelet på matvarer, lese vaskeanvisninger på klesplagg og proklamere innholdfortegnelser på kremtuber osv.

Jeg blei temmelig lei av det og mente dama burde skaffe seg briller.

Ohoi, man møter seg sjøl i døra sånn 30 år seinere.

Og jeg blir sur.

Ikke skamfull fordi jeg blei lei av at Modern måtte låne øynene mine, hu fikk seg briller etter hvert.

Men sur. Sur og irritert.

Går det ikke an å ta litt hensyn til oss litt eldre modne? Hvem i all verden er det som finner på å trykke sort tekst på blå bunn? Jada, når man har funnet opp sjampo og balsam for så mange ulike hårtyper, for fylde, mot flass og for slitt hår og for farget hår og for kort hår og langt hår og bla bla bla, og alle de ulike sortene skal ha ulik farge på flaskene, så må man vel bevege seg ned på fargeskalaen til mørk blå også.

Men det er klin umulig å lese det der, assa.

Det er det i alle fall nå. Mulig det ikke ville vært umulig for noen år sida, men det er umulig for meg nå. Jeg er 43. Jeg planlegger å bruke sjampo og balsam i mange år framover. Det er bare å innse at jeg framover ikke kommer til å vite eksakt hva jeg kliner på toppen av kroppen.

Skaffe briller? Jeg har kontaktlinser, for svarte! Likevel ser jeg ikke godt nok. Optikeren mener jeg må senke forventningene, at jeg er bortskjemt med å se godt, men at perioden med godt syn ved hjelp av hjelpemidler som linser eller briller nå er forbi. Framover vil jeg se dårligere og dårligere og kontaktlinser kan ikke utligne det totalt. -Det er sånn det er å bli eldre. Akkurat som hun optikeren som knapt nok er tørr bak øra, som kan se det hun vil, for eksempel sin egen slanke midje og spretne pupper, kan sette seg inn i den frustrerende situasjonen. Fnys.

Det er ikke først og fremst liten skrift som er problemet, det er kontrast og kontur som er utfordringen. Holdbarhetsdato stemplet inn i blanke lokk for eksempel. Det hjelper ikke lenger å stille seg under den skarpeste lampa heller. Det er like forbanna umulig å tyde skrifta. Men tar produsentene hensyn til det? Nei!

Heldigvis har jeg en elleveåring som kan hjelpe meg.

Jeg antar enkelte ting går i arv, enkelte tradisjoner overføres fra generasjon til generasjon. Sukk.


Elisabeth, sur og svaksynt

Don't drink and run

Når du har kjøpt deg en snerten og praktisk blender, en Drink'n Go fra Enklere Liv og tenker at livet skal bli enklere, at du skal bli sunnere, at du skal kunne ta med deg smoothien din og drikke frokosten din på bussen om morran.....

De hektiske morgenene når du kan dytte smoothie-flaska i veska, beinfly for å rekke bussen, når du ser den står på holdeplassen og må speede opp og du akkurat får hivd deg innpå.

Når du står der småvarm og pesende, balanserende i sjøbein, og putter hånda ned i veska for å fiske opp busskortet...

Da kan du få deg en ubehagelig overraskelse om du har glemt en vesentlig ting i det du ramla ut døra hjemme; å skru på korken på smoothie-flaska fra Enklere Liv.

Å bruke den første halvtimen på jobben med å øse en deilig jevning av yoghurt, banan, appelsin og havregryn ut av veska, er ikke et enklere liv.

Å vrenge veska så alt en dameveske kan inneholde flyter utover kjøkkengulvet på kontoret, til spott og spe for alle kollegaer, er ikke et enklere liv.

Å vaske alt innhold som tåler vask, og det som ikke tåler vask, og henge det til tørk i garderoben, er ikke et enklere liv.

Ikke fikk du frokost heller.....


Elisabeth, uten smoothie

Reply to all

Det durer i telefonen min, brrr, det er kommet informasjonsmail fra tiåringens cheerleading; Vi trenger kafévakter da og sånn og sånn og "hvem kan bake kake?"

Brrr sier telefonen min igjen etter ca. to minutter -Vi kan bake! Svarer en ivrig foreldre. Og like etterpå "Glutenfri selvfølgelig", fra samme avsender. Brrr.

Brrr. "Hvem kan stille på dugnad? Fint om noen har øks", melder skiklubben.
Brrr. "Vi kommer, kan ta med sag om det behøves", svarer en foreldre raskt.
Brrr. "Vi har øks, trengs det fortsatt eller holder det med sagen? Flere foreldre slenger seg på.

Brrr. "Det er vårt lag sin tur til å vaske hallen på søndag".
Brrr. "Vi kommer og tar med støvsuger".
Brrr. "Vi har dessverre ikke mulighet til å stille da vi er på reise", svarer noen andre.

Brrr. "Her kommer liste over de som er påmeldt........."
Brrr. "Vi har meldt på Tora, er ikke hun registrert?"

Og sånn kan det fortsette. Brrr. Brrr.

Ja, jeg kan skru av vibreringa som varsler nye e-poster på telefonen, men først og fremst mener jeg problemet er alle dere som mener det er lurt å trykke "reply to all" når dere skal svare på mailer fra barnas ulike fritidsaktiviteter. For jeg trenger slettes ikke vite hvem som har sag eller støvsuger, hvem som ikke kan stille eller hvem som skal bake kake - glutenfri sådan, fra tildels fremmede mennesker. Og det tror jeg ikke så mange andre har behov for heller. Dessuten fyller det noe sinnssykt opp i mailboxen min og den kneler allerede. Av informasjon jeg faktisk trenger.

Det er en forferdelig uting. Hører du? Ligg unna "reply to all"-knappen!!!!

Grrrrr.

Takk for oppmerksomheten.


Elisabeth

Langt fra meg......

Illustrasjon fra iStockphoto.

Fortsatt trivelig dag, my ass!

Hvorfor i all verden skal folk avslutte samtaler med mennesker de ikke kjenner med "Ha en fortsatt fin/flott/trivelig dag"?

Ok, om du ikke veit om noen ligger i skilsmisse, har mista jobben, opplevd dødsfall i familien eller lignende og faktisk ikke har en fin/flott/trivelig dag i utgangspunktet og dermed ikke kan fortsatt ha det. Ok, men fortsatt helt unødvendig.

Men når jeg ringer fordi vaskemaskina har stoppa nok en gang, den fjerde på snart fem år, mens skittentøyshaugen etter ferien står oppunder taket så jeg føler at det snart krabber noen nye husdyr ut derfra.....Når du opplyser meg at jeg må vente 10 - tiiiiiii dager før dere kan komme og se på skitproduktet deres, da.....da er det rimelig malplassert å ønske meg en fortsatt trivelig dag. For pokker! Det burde de lært bort på det smilevennlige kundeservicekurset.

Takk.

Elisabeth, sur kjerring med ubrukelig vaskemaskin

Når skifter et ord mening?

Tenk deg at det du kaller appelsin, det du alltid har kalt appelsin, plutselig blir kalt eple av andre.

Tenk deg hvor overraska du blir når du tror du takker nei til eple i skiløypa og så oppdager at de andre lystig skreller den tradisjonelle, oransje frukten. Blir du forvirra? Blir du usikker? Må du tilpasse deg og bytte om på hva du kaller fruktene fordi "alle andre" har gjort det?

Når skifter et ord mening? Når mange nok støtter den nye meningen med ordet?

Ta ordet forfordele, for eksempel. Kanskje ikke et ord som vi bruker så mye i dagligtalen, men om du i et arveoppgjør får beskjed av advokaten at du er forfordelt så tenker du sikkert at du har græbba til deg mer verdier enn de andre arvtakerne. Det har du ikke. Tvert i mot har du fått mindre enn de andre.

Problemet med ord som forfordele er at det høres positivt ut. I Bokmålsordboka forklares  forfordele med "gi en mindre enn det en har krav på; behandle noen dårligere enn" , men veldig ofte brukes ordet som noe positivt. Også i pressen hvor for eksempel den svake økonomiske situasjonen en bedrift er kommet i, forklares med at "ledelsen ble forfordelt med høyere bonus". Man tenker jo lett da at ledelsen har vært grådig, ikke gått ned i lønn for å beholde arbeidsplassene. Helt naturlig å trekke den konklusjonen. Men det er jo ikke riktig.

Om du foretar en rask spørrerunde på Karl Johan, tipper jeg at så mange som oppimot 90% vil støtte forklaringen nr. 2 av ordet. Så når skifter et ord mening? Når mange nok har en annen oppfatning enn den opprinnelige, riktige? 

Appelsin eller eple?

Et annet ord er bakdel. Bakdel for meg er rumpe, stuss, stjært, baken, rævva. Altså det nedenfor ryggen som du sitter på. Absolutt en nyttig sak, overhodet ikke en ulempe å ha en slik en. Men sakte, men sikkert har bakdel nå blitt ensbetydende med ulempe. Fordeler og bakdeler. Det heter da ikke det? Det heter vel fortsatt fordeler og ulemper? Jeg mistenker at noen begynte å si fordeler og bakdeler som en vittighet, sånn som jeg kan finne på å si kahytt og gevær i stedet for hytt og vær. Og så syntes flere og flere at fordeler og bakdeler var vittig og tok det i bruk og vips en generasjon senere tror folk at det faktisk heter fordeler og bakdeler.

Så da heter det altså det da, eller? Skal man resignere og begynne å kalle appelsin for eple også?

Jeg er redd man må det. Man vil jo bli forstått.

Men på veien dit skal jeg snurpe og protestere.....litt.


Elisabeth, språkpoliti

Bilde av eple appelsin lånt fra spar.no.

Dagens oppdagelse #53

Kommunens tekniske etat tror på det VG skriver.......

Kjerringbrodder på stygge kjerringstøvler

Men nei, våren er ikke her! Det er fortsatt nødvendig å strø på veier og fortau. Det trengs virkelig!

Jeg er ikke nitti år og dårlig til beins. Jeg er 42 og ok sprek, men selv for meg er det en utfordring å komme seg fram. Løsningen er å la forfengeligheten vike og iføre seg brodder. Jada, brodder har høy kjerringfaktor. Det får så være, da er jeg en kjerring. En kjerring uten beinbrudd.

På kvelden hasardiøse trimtur i nærområdet forfattet jeg et sint brev til de ansvarlige i kommunen i hodet. Men jeg trenger jo ikke skrive det brevet, jeg har jo en blogg å sutre i. Mye enklere.

#utpåturnestenikkesur

Takk for oppmerksomheten.

Elisabeth

Maktmisbruk på bussen

Det er mye tull og tøys på denne bloggen, men av og til slipper redaktøren til mer seriøse innlegg.


Misbruk av makt kan foregå på mange plan og ha mange former. Er det i menneskets natur å utøve makt der vi kan, der vi er sterke, der vi har kontrollen, der vi bestemmer og har siste ord i saken?

Vi har mange eksempler oppigjennom historien på storstilt maktmisbruk. Stormannsgale diktatorer som har mesket seg i gull og luksus mens folket har sulta og lidd. Men maktmisbruk foregår som sagt på flere arenaer.

For noen dager siden var jeg vitne til det jeg mener kan kalles maktmisbruk av en bussjåfør. Hva innebærer å være bussjåfør? Rent bortsett fra å kjøre bussen og ta imot betaling fra passasjerene? Bør man forvente litt høflighet, forståelse og service?

Høsten 2011 ble sonene i Oslo og Akershus omgjort, noe som skulle forenkle takstene og gjøre alt så mye bedre. Som daglig reisende kan jeg være enig i at det var det behov for. At mitt eget månedskort ble et par hundre kroner dyrere i omleggingen til færre soner har jeg måttet svelge, det er en annen historie. De grønne bussene, de som går fra Oslo og ut i provinsen i Akershus kunne nå også ta med seg passasjerer innenfor Oslo. Flottings, ikke noe er så irriterende som å stå i regnet og se buss etter buss passere uten å ville ta deg med bare fordi dens endelige destinasjon ligger utenfor Oslogrensa. Selv om bussen skulle kjøre akkurat samme trasé som du hadde planer om. Nei, du måtte pent vente på en rød buss, en buss som holdt seg innenfor hovedstaden. Men nå skulle alt være så meget bedre.

Og akkurat denne dagen med maktmisbrukhistorien som all denne bakgrunnsinformasjonen som du nå har lest deg gjennom skal lede deg til, regna det kraftig. Ikke at det er så viktig, men det gir en ekstra stemning. Grønn buss fra Oslo Bussterminal på vei oppover Schweigaardsgate. På Harald Hårdrådes plass kom det på tre unge menn, som raskt trykket på knappen og dermed signaliserte at de ville av på neste holdeplass, Galgeberg. Og bussen stoppa på Galgeberg. For å ta med en som venta der. Men dørene for avstigning åpna ikke. "Kan du åpne bak, vi skal av", ropte en av mennene fra Harald Hårdrådes plass. "Nei, det er ikke avstigning før Helsfyr", ropte bussjåføren tilbake.

Ser du det for deg? Bussen står stille på en holdeplass med framdøra åpen og med tre passasjerer som ønsker å gå av. Hvordan valgte sjåføren å håndtere situasjonen?  Han kunne ha valgt å lose de tre mennene ut av framdøra eller åpne bakdøra. I stedet valgte han å lukke døra og kjøre videre. Med tre frustrerte passasjerer (og minst én irritert).

Maktmisbruk i hverdagen. Ja, disse tre mennene hadde ikke fått med seg det som sto med liten skrift i rutetabellen. På ekspressbussene, som går i rushtida, står det på skiltet i fronten, for eksempel Stopper ikke før Furuset. På den aktuelle bussen sto det ikke, kun 411 Lillestrøm.

Bussen fortsatte fra Galgeberg til neste stopp, Etterstad. Og der sto det nok en passasjer som skulle på bussen. Så bussjåføren svingte inn, stoppa, åpna framdøra og slapp inn passasjeren. Og bak i bussen sto de tre frustrerte mennene, stadig lengre unna dit de skulle, stadig uten lov til å forlate bussen.

Nok en gang maktmisbruk fra bussjåførens side etter min mening. Ærlig talt, det er lov å være litt høflig, litt storsinna, litt serviceminda når du kjører grønn buss. Det er lov å vise litt forståelse for at passasjerer ikke har fått med seg denne lille detaljen Første avstigning Helsfyr.

Neste stopp var Helsfyr og bakdøra ble endelig åpna. Og tre menn fikk seg en lærepenge og måtte ta den lange veien tilbake til Galgeberg. Noe som ikke er en enkel rute om du prøver til fots. Lurer på om de våget å gå på en buss andre veien? Kanskje de endte opp på Oslo Bussterminal?

Jeg fikk lyst til å gaule "En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humøøøøøør". Dessverre gjorde jeg ikke det, feiga.

Synes du bussjåføren oppførte seg korrekt eller var jeg vitne til maktmisbruk på et lavt plan? Har du opplevd maktmisbruk i hverdagen?


Elisabeth, irritert passasjer


Illustrasjonen er lånt fra jenssenturbuss.no, helt uskyldig i denne saken.

Den der positive tenkinga er utfordrende

Det er grått, det regner og hele familien er uten fregner.....

Rund om på Instagram og Facebook serveres flotte solskinnsbilder fra både fjernt og nært. Bare få mil unna sitter folk på terrassen og koser seg, mens våre hagemøbler er i ferd med å ruste bort. "Alle andre" har reist til Portugal, Italia, Hellas, Spania, Tyrkia osv.

-Åååå, hvorfor kan ikke vi reise til et varmt sted, lurer Trollet. -Jammen, men vi skal til Verdal, vi. Det blir så flott atte! Vi voksne prøver å overbevise både åtteåringen og oss selv. Men vi er sykt misunnelige på sydenturistene og leter febrilsk på nettet etter billige billetter som kan føre oss til varmen,  og har helt glemt at vi lovet oss selv at vi skulle ha billig ferie i år.


Det holder hardt nå å skulle tenke positivt om været.

Vi trenger ikke vanne plena. Det er heller ikke nok oppholdsvær til å få klippet den...

Vi skal heldigvis ikke beise huset i år. Stakkars de som har sånne planer, ikke noe er så stressende som å vente på beise-vær mens feriedagene forsvinner.

Vi slipper å bruke en formue på solkrem.

Jeg har heldigvis ikke ferie denne uka. Men det har Mannen og lista med nyttige og nødvendige gjøremål jeg så elskverdig har utstyrt han med, er fortsatt like lang.


Men neste uke har jeg ferie og værmeldinga lover enda mer regn........

Elisabeth


Klatrehortensiaen blomstrer i det minste....

Ut på tur, aldri sur?

Vel, jeg innrømmer glatt at jeg er sur allerede før turen starter.

Vi skal ut i dette regnværet. Vi skal gå i en time...oppover...

Men jeg synes mest synd på førtiårsjubilantene som har invitert til storslagen fest på en hytte inni marka. Håper de skjønner at det må bli ekstra storslagent for å omvende alle våte, sure turgåere/festdeltakere.....

Og vær så snill, det hjelper ikke å kommentere det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Det hjelper overhodet ikke.

Dau farris og vassen vassgraut

Det var aldri min plan at det skulle dreie seg om mat og kropp nok en gang. Men mat og kropp har opptatt meg den siste uka. Helt ufrivillig og motvillig. Skal spare dere for detaljene, men kort fortalt har det som har kommet inn i kroppen, kommet raskt ut igjen. Rene sydenstemninga på do.

Etter fire ubehagelig dager, ringte jeg fastlegen. Til min store overraskelse fikk jeg en av akuttimene som er holdt av hver dag til de som er virkelig sjuke. Jeg tenkte dagens bloggnnlegg skulle handle om fastlegeordningen, at det er tre ukers ventetid på legetime og at man må være skikkelig sjuk for å få time på dagen. Og om du ikke er skikkelig sjuk, må du vente til du er det. Da kan du ringe igjen.

Jeg tenkte dagens innlegg skulle handle om hvordan man må legge på litt og gjøre seg svakere og stusseligere i stemmen for å virke som en  verdig kandidat for en akuttime. Eventuelt hvordan man må trygle og be eller til slutt brøle i telefonen: JEG MÅ HA ANTIBIOTIKA NÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!

Men siden jeg fikk time med en gang da jeg ringte legekontoret, så utgår det innlegget.

Inne hos legen, kun 25 minutter etter skjemaet, ville dr. Sunn vite hva jeg hadde spist disse siste dagene mens jeg hadde krøket meg i smerter og deretter tømt meg.

-Brød, makrell i tomat, skinke, salat, banan, fiskeboller....begynte jeg.

-Oi, oi, oi, det er ikke bra, mente dr. Sunn. -Du skal jo ikke spise når du har diaré, nærmest ropte hun. Det er jo første bud! Aldri, aldri spise, ikke spise NOENTING!

Pasienten bøyde hodet i skam og var glad for at hun ikke hadde nevnt sjokoladekaka, bløtkaka, vinen, kaffen og bamsebumsen fra venninnetreffet i går kveld.

-Ikke spise? Ikke spise i det hele tatt? Hvor lenge da? Dette var mye å svelge for pasienten....eller det var kanskje et upassende uttrykk i denne sammenheng...

-Du skal ikke spise grovbrød, nei nei nei, ikke drikke melk, huff og huff, ikke frukt, ikke kjøtt, ikke fett, ikke kullsyre, ikke sukker, ikke...

I hodet mitt svirra Rehab-melodien til nylig avdøde Amy Winehouse:

Jeg ville spise fredagspizza
Legen sa; Nei, nei nei

-Men hva KAN jeg spise da?

-Dau farris og eplejuice. Og etter noen dager kan du forsøke deg med litt kokt ris og se om du holder på det. Men da mener jeg LITT, sånn to spiseskjeer, svarte dr. Sunn med et smil. -Og byggmel. Kok opp en liter vann med to spiseskjeer byggmel. Det så ut som hun koste seg. -Det blir skikkelig klisssete og seigt, men det er fint. Byggmel er fint. Ta litt blåbærsaft til så blir det bra, vet du.



Stusseligste fredagshandlinga ever

Jeg ville ha en quick fix pille Jeg var villig til å oralt innta noe ekkelt skvip fra apoteket. Men nei, løsningen er, i følge dr. Sunn, å ikke spise. Ikke spise på flere dager...Akk.

Nevnte jeg at jeg HATER farris?
Nevnte jeg at vi er invitert på taco til gode venner i morra? 
Nevnte jeg at jeg er sulten og synes synd på meg selv? Ja, det gjorde jeg nok.

Elisabeth, sulten

.

Sannelig sa jeg sanntid

Ruter opererer med sanntid. På holdeplasser av en viss størrelse står store tavler som viser enten sanntid eller rutetabelltid for kollektivtransporten.

Om det står ca. 4 minutter på tavla, betyr det ikke nødvendigvis at bussen du venter på kommer om omtrent fire minutter. Nei, cirka betyr at det i følge rutetabellen er fire minutter til bussen skal være der.

Om det står at bussen kommer om 4 minutter, så er bussen beregnet fire minutter unna. Jeg antar bussen har en form for device som fanges opp av en annen device langs ruta, som sender informasjonen til den fine tavla der du står på holdeplassen og venter på akkurat den bussen. Kanskje er det kaldt og surt og du har heller ikke den dagen tatt på deg lue for det gjør sveisen ufiks. Og kanskje finner du stor trøst i at bussen kun er fire minutter unna, fire minutter kan du holde ut, selv uten lue.

Du følger med på sanntiden, teller ned ettersom devicene slår inn og og sender info til tavla. Og så - endelig står det nå på tavla. Hurra, bussen er her! Jeg overlevde - selv uten lue!

Og så snur du deg mot fortauskanten, har kortet klart som den drevne kollektivtransportreisende du er og....

What!? Where is the bus? Hvorfor man begynner å tenke på engelsk når man er overraska/frossen/lei av å vente/forundra/irritert - vites ikke.

Men det du veit, er at Ruter eller hvem det er som har betalt for de, jeg antar dyre, devicene og fancy tavlene bør få igjen penga sine. For særlig mye verdt er opplegget ikke!

Elisabeth, kollektivreisende

.

Bråk i heimen

Mannen synes forrige innlegg var unødvendig sutrete. Sånn var det jo ikke ment..... Her kommer mer sutring.


En liten stemningsrapport herfra.

Forrige uke hadde vi vann på avveie etter at en kobling på varmtvannsberederen sa opp jobben sin. Denne uka begynte rehaben. Og skadevurderingsfolket mente at det ville ikke være noe problem å bli boende her i snekringsperioden. Det var vi veldig glade for, frykta at vi måtte finne midlertidig bopel, kjeller'n til svigers for eksempel. Det var ikke spesielt fristende. Er det lov å si det uten å virke utakknemlig for tilbudet?

Parketten er strippa og i tre dager nå har to sånne store vifter vært i aksjon.

I tillegg til denne store saken her som henter luft utenfra og forvandler kjøkkenet til en sted med frisk bris. Lekseplanen på kjøleskapsdøra blafrer lystig.

"Nja, viftene bråker jo bittelitt, som en kjøkkenvifte", mente snekker'n. Vel, jeg lurer på hva slags kjøkkenvifte han har hjemme for det kan jeg si; DET BRÅKER NOE HELT FOR JÆVLIG!

Vi bruker "tekstet for hørselshemmde" flittig på tjukk-tv'n, nyheter og sport står på full styrke. Det suser og bråker og alle andre mer naturlige huslyder overdøves glatt. Trollet roper fra senga i andre etsasje, men mor og far i stua hører ikke - sånn helt sant på ordentlig, fysisk denne gangen, ingen selektiv hørsel, ignorering av tulleting.

Og hvor lenge skal vi leve med støyen? 3-4 uker! Å, gi meg styrke! Og hodepinetabletter.

Og nå har søren klype meg sisterna på dassen sagt opp jobben sin også......

GOD HELG!

Takk, det var godt å få det ut.
Elisabeth

.

Smart arbeidsgiver - og litt snurp

Vi har fått solbærtoddy på jobben, det lindrer og varmer en stakkars forkjøla ansatt. Men det må jammen være minst 40 spiseskjeer sukker i den der...For *pjong* så er jeg våken og effektiv, selv etter en dårlig natts søvn på grunn av tiltetta nese og hue. Veldig smart av arbeidsgiver, clever clever. Arbeidsgiver ønsker selvfølgelig våkne og effektive arbeidsmaur. Så ja, da er det bare å friste med sukkerposer.

Men den som flyr opp, faller raskt ned igjen, men da regner kanskje arbeidsgiver med at jeg har forlatt kontoret og åstedet for slappheten blir bussen hjemover i stedet. Ja, når jeg tenker meg om er det en ganske slapp gjeng på den bussen hver ettermiddag. Kanskje det er flere som har fått servet solbærtoddy av arbeidsgiver en gang mellom lunsj og arbeidsdagens ende?

Har du forresten sett min jobbkopp? Den har jeg hatt i minst ti år. Veldig stygg, men også veldig praktisk, alle veit hvem det er sin. Ja kanskje ikke så praktisk om jeg har vært ulydig og satt fra meg koppen utenfor oppvaskmaskina. Men jeg er jo alltid flink jente så no problemos.  

Og da kom jeg på at Mia i Myra hadde et innlegg for en stund siden om akkurat det å sette, eller ikke sette inn i oppvaskmaskina på arbeidsplassen. Så da linker jeg dit, til det herlige snurpeinnlegget hennes.

Ja, du veit vel hva snurping er? Bare tenk på munnen til gamle, skeptiske kjerringer som stort sett er negativt innstilt til alt.. Der har du en skikkelig snurp.

Ja, det var dagens rapport fra mitt spennende liv.

Nå er det vel snart Grey's?

Elisabeth

.

Vann på avveie

Vann gir næring, vann skaper liv, vann er nydelig...

...men ikke under parketten i stua. Der er det aldeles ikke nydelig å ha vann, nei det er veldig Unydelig spør du meg. Lekkasje fra varmtvannsberederen og piple piple så var det Mjøsa under stuegulvet, gitt. Oooops og faen. Ja, der skrev jeg et skikkelig banneord, jeg syntes det var på sin plass.

Det skvulper når vi går over stuegulvet og vannskaden er synlig. Parketten er ødelagt, du kan tro jeg gleder meg til å bytte - jepp, det var ironi. Nå drømmer jeg om en magiker som kan få alle møblene til å sveve mens arbeidet utføres.

Elisabeth i lokalavisa

Og lokalavisa kunne by på dette hånende bildet, mens vi funderte på hvor gode naboer vi har. Om de ville ta i mot tre mennesker i slåbrok og med badehåndkle kjekt slengt over skulderen, klare for dusjing i morgen tidlig.

Men heldigvis kunne røreleggervakta skifte den sviktende pakningen på vanntanken og vi fikk igjen vann....Men det var altså dette gulvet, da...


Elisabeth

PS. Selvfølgelig ikke et forsøk på å fiske etter sympatistemmer i Foreldremanualens kåring av "Årets morsomste mammablogg", men jeg synes jeg hadde fortjent en stemme så det var noen lysglimt i denne stusselige tilværelsen, syk som jeg er også. Snufs.
.

Å rote seg bort når man skal angi seg selv

Jeg synes det er morsomt med ord. Om man sier "justerte priser" høres dette mye mer gjennomtenkt ut enn "økte priser", ikke sant? Selv om sannheten kan være at de justerte prisene alle er økt de også.

Selvangivelse. Smak på ordet. Det lukter ikke fanfarer, jubel, ballonger og stas. Heller mer dyneløft, angiveri, sladder og mas. (oj, et lite rim igjen).

En gang i året skal vi altså angi oss selv. Vel, jeg har ikke så mye spennende på lager. Ingen skjulte konti i Sveits eller utflaggede luksusyachter. Jeg kan nok karakteriseres som helt alminnelig - æsj litt dølt egentlig.

Ellers i hverdagen er jeg nokså organisert og på forskudd. Jeg har bursdagspresanger klare i tide og koll på familiens gjøremål og nødvendig utstyr til disse. Men når det gjelder selvangivelsen.....

I år har jeg virkelig vært slapp. Jeg har utsatt og utsatt og utsatt igjen. Det har vel sammenheng med den lange fristen. Det er jo mange uker siden vi fikk papiret som viste ståa og da var det leeeenge til jeg måtte titte nærmere på det. Så har det dumpet inn noen årsmeldinger og andre papirer, som alt har blitt slengt oppå mikroen på kjøkkenet. Noen av dem er fortsatt i vinduskonvolutten sin.

Så nå er det kniven på strupen og dykk i papirhaugen. Hva skal man gjøre om man må gjøre endringer? Jo inn på skatteetaten.no og bruke MinID. Og hva må man ha for å bruke MinID? Jo, PIN.kode. "PIN-koder ble sendt deg fra Skatteetaten i desember 2008" !!! Men jeg øyner et håp for man kan få nye koder, det er bare å sende en sms eller bestille over nett, men koden vil bli sendt deg PER BREV! Hallo!? Så høye tanker har jeg ikke om Posten Norge, at de kommer med brevet i løpet av noen få timer en fredagskveld. Smekk på fingrene for å være seint ute, smekk, smekk, smekk. Jeg synes å huske at jeg makulerte et sånt brev, tenkte at man fikk nye koder hver år....Nei, man skal visst spare på et papir fra desember 2008 resten av livet. I alle fall til Staten finner på et nytt system for å angi seg selv, altså for oss å angi oss selv, ikke Staten.

Men noen ganger lønner det seg å ikke rydde så ofte. For hva fant jeg ellers oppå mikroen? Joda, brevet med PIN-koder - fra desember 2008. I tillegg til bildet fra tømmerbanen på Tusenfryd samme år. Litt latter mens man desperat leter etter noe viktig, er bra.

Jeg sjekker, leser, blar i veiledningsheftet - og så gir jeg glatt blaffen i det meste (ho, ho rim igjen). Finner ofte ingen snedige fratrekksposter å benytte meg av. Så jeg har sikkert betalt for mye til Staten. Men vet du hva? Staten har sikkert bruk for de kronene. Jeg har nok finansiert noen meter av den nye tunnelen under Operaen i Oslo eller noen hofteoperasjoner på Ullevål. Det var god anvendelse av pengene. Jeg hadde nok sløst bort de pengene på noe fjas likevel. Et par sko, en veske eller ti eller hauger med smågodt. På den annen side, jeg kunne donert de til Redd Barna, gitt en ung syerske i Thailand et mikrolån eller finansiert lærervikarer i grunnskolen. Men jeg har altså overlatt til Staten å forvalte midlene etter beste evme.

Staten samler penger, her representert ved en glad gris

Selvangivelsen har liksom blitt for lettvint. Jeg husker i gamle dager, da satt vi med fire siders foldet blekke i en stygg grønn, beige eller grønn farge og svettet. Min pedagogisk anlagte mor mente at det var sunt for en 16-åring å bruke en hel søndag på å bla i veiledningsheftet, klø seg i hodet og regne og regne og regne igjen. Ford da fantes det ikke noe forhåndprogrammert regneprogram, det fantes jo ikke pc'er og internett en gang! Ah, for et slit det var. Men man fikk en bedre oversikt, da og kanskje bedre forståelse av hvordan ting hang sammen. På den tida visste jeg fratrekksprosenten på BSU og hvor høy reiseveistønad man kunne få. Nå veit jeg ingen ting. Nå kan man i prinsipp foreta seg ingenting, nothing, nada. Man kan anta at Staten vet alt. Eller man kan kvinne/manne seg opp og sette i gang med kontrollen og angiveriet.

Innerst i veien viser det seg at det er endringer både på min og Mannens selvangivelse - og bare en av oss fant PIN-koden....

Smekk, smekk, smekk.

God fredagskveld - forhåpentligvis uten angiveri.

☺Elisabeth

Annerledes-Bergen

Jeg er strengt oppdratt med klare retningslinjer for oppførsel i rulletrapp. Dette er også noe jeg er opptatt av å føre videre til neste generasjon. Reglene er enkle, men overraskende mange klarer ikke å følge dem likevel.

Stå til høyre, gå til venstre!

Det finnes knapt noe mer irriterende enn folk som ikke etterfølger disse i praksis. Når du kommer løpende og det er ca. 30 sekunder til bussen går - hva hindrer deg i å rekke transporten? Jo, et menneske som sperrer rulletrappa eller rullebåndet, som ikke står pent til høyre slik at du effektivt kan passere på venstre side.

Nå har det plutselig gått opp for meg. Disse sperre-menneskene må være bergensere!

En utflukt til et kjøpesenter i Bergen gir forklaringen:

Jeg har hørt dette, at bergensere ønsker å være annerledes, at de ikke er norske, men bergensere osv. Men ærlig talt, rulletrappreglene kan man da ikke tulle slik med. Disse reglene er jo internasjonale. Det blir som disse landene som nekter å følge oss andre, men tviholder på venstrekjøringa si - særinger!

Det er ikke alltid at det er feil å være som "alle andre"!

Neste gang jeg møter på et sperre-menneske i rulletrappa, da skal jeg synge "Eg tok miiin nystemte sitar iii heeeende" og se om vedkommende drar kjensel på den. Enkel bergensertest.

Elisabeth

Dårlig kvalitet

I serien ting jeg irriterer meg over (ja, det er ikke er serie ennå, men kjenner det godt kan bli det) presenterer jeg dårlig kvalitet.

Dårlig kvalitet på glidelås.

Armen var ikke lang nok til at jeg fikk et bilde av hele kjolen

Denne kjolen kjøpte jeg rett før påske på Kappahl (!) utropstegn fordi jeg synes den er lite Kappahlaktig - og jeg har brukt den to ganger. Merket allerede i butikken at glidelåsen var vondt å dra igjen, spesielt på overgangen mellom skjørt og overdel.

Siden det var den siste i den strørrelsen fikk jeg krangla meg til ekstra rabatt. Den unge ekspeditrisen tilbød meg 10% rabatt. "–Men jeg har sånn kupong med 25% allerede." "–Å, ja, da blir det 35% rabatt."
Ja, prosentregning er no dritt. Men nå skulle det ikke handle om ungdoms dårlige mattekunnskaper, men heller om den semre glidelåsen.

Følgende oppdagelser overbeviste meg om at dette var en generell svakhet ved dette plagget:
1) En kollega har samme kjole (hun fikk ikke ekstra rabatt enda hun kjøpte den 10 minutter etter meg i den samme butikken…) Hun må også ha hjelp av mannen sin for å få dratt igjen glidelåsen. Kjoler man må være to for å lukke er sosialt, men upraktisk.
2) I en annen Kappahlbutikk fant jeg samme kjole med lapp ”50% pga. ødelagt glidelås”.

Torsdag morgen sto Mannen innerst i veien med søvn i øynene og brukte krefter og kløk for å kle på sin hustru for deretter å hjelpe sin datter med tannpussen. Vi er flinke sånn her i huset, hjelper hverandre.

Egentlig en sommerkjole med stropper, men fungerer  fint som vårkjole med en genser under.

Da jeg kom på jobben en time senere syntes jeg at kjolen satt litt løsere og tenkte det skyldtes den harde spinningtimen kvelden før. Det var det ikke. Grunnet dårlig kvalitet og sikkert litt mye påskegodt hadde den hersens glidelåsen delt seg i to og jeg hadde fått kjole med innsyn. Ikke krise for jeg hadde klær under og skulle heldigvis ikke på noe eksternt møte. Fant en hjelpende sikkerhetsnål gjorde jeg også.

Synes kjolen er ganske kul og den fortjener en ny sjanse. Derfor bør den få ny glidelås. Det fikser jo jeg i en sving, NOT! Det blir vel modern som blir løsningen. Dette kan være et risikoprosjekt for modern har ofte sine egne fikse ideer og løsninger. Som den gangen hun på oppfordring skulle sy skiftetøypose til den ferske førsteklassingen og jeg sa ”husk at det må være litt størrelse på den posen” og hun produserte en flott pose med applikasjon og brodert navn og greier - størrelse sovepose. Så stor var denne posen at vi fikk beskjed fra SFO om at ”så stor pose går det ikke an å ha, finn en annen”. Det var litt flaut for en fersk førsteklassemor.

Men tilbake til glidelåsen som må skiftes. Modern kaster ingen ting, verken mat, plastbokser, sengetøy eller klær. Om et plagg har blitt så fillete, etter å først ha fungert som arbeidstøy ved f.eks. vedhugging, at det ikke kan brukes mer, da sprettes gjerne glidelåsen ut og plagget blir degradert til pussefille. Derfor har modern en boks med gamle, brukte glidelåser i skuffen. Derfor er det risikosport å be henne om å skifte glidelås i kjolen min. "Neida, du trenger ikke kjøpe en ny, glidelåser er dyre. Jeg har sikkert en vi kan bruke." Og om jeg likevel kjøper en ny, sort, i riktig lengde: "Jeg brukte en jeg hadde i boksen, da kan du spare den nye du kjøpte til en annen gang". Uansett vil jeg altså ende opp med en brukt, gjerne rød, glidelås som enten er litt for kort eller litt for lang og en veldig fornøyd mor som tror hun har vært veldig hjelpsom. Og hun har jo egentlig det, men hun har også latt være å følge retningslinjene. Og jeg har i alle fall ikke hjerte til å si noe annet enn "tusen takk".

Nå er det ikke meningen å henge ut Kappahl i tillegg til min egen mor. Derfor skynder jeg meg å nevne at de fredag 9. april lanserer sin Vintage Stories kolleksjon. Ser ut som Kappahl er i ferd med å endre retning på skuta, artig.

Og da endte dette snurpe*-innlegget på en mer positiv måte enn man kanskje hadde forventa.

☺Elisabeth

*Verbet "å snurpe" kommer fra ansiktsuttrykket enkelte damer får når de er skeptiske til noe, sammentrekninger rundt munnen. Stor-snurpere er personer som gjerne er skeptiske til alt nytt og gjerne har gjort det til en livsstil å irritere seg over alt og alle.
Forklaring her fordi maksimalnivået for antall innskutte bisetninger i ett innlegg var overskredet.