Kommunikasjon, før og nå

I pappeska fra roteloftet fant jeg en stor bunke brev fra gamledager. Ja 1990 har visst blitt "gamle dager", det var jo ikke bare forrige århundre, men faktisk forrige årtTUSEN, gulp.

Og når jeg ser hvordan vi kommuniserte har det virkelig vært en utvikling, en enorm utvikling.

Jeg har kost og ledd meg gjennom mange brev. For vi skrev faktisk brev i gamledager. Håndskrevne brev til venner bosatt andre steder i landet. Håndskrevne brev med hjemmesnekra konvolutter, et A4 ark teipa sammen og påsatt et frimerke, lagt i en postkassa og shippa til en annen plass.

Det var så moro å gjenoppdage denne skatten, men samtidig litt vemodig for hva med dagens generasjon? Min datter vil aldri få oppleve dette og det synes jeg er synd. Dagens unge kommuniserer på en helt annen måte. Det er raske meldinger på mobil, twitter og facebook. Og hvordan bevarer man slik kommunikasjon for ettertida? Svaret er vel at det gjør man ikke. Dagens kommunikasjon forsvinner og kan ikke gjenoppdages via en eske på loftet.

For jaggu så mye man glemmer. Jeg satt sammen med tre venninner og leste noen av brevene fra dem. Flere forelskelser ble nevnt i brevene, men selv ikke den involverte huska helt historien. -Hans Petter? Hvem var det?. -Ja, tydeligvis en du var veldig forelska i.

Vi skrev lange brev, gjerne over flere dager. Om stort og smått, om siste fest, siste forelskelse og masse, masse pjatt. Jeg påstar ikke at innholdet gårsdagens kommunikasjon var noe dypere enn dagens, men vi brukte i alle fall flere ord. Ingen omg og lol der.


 

Og hvor lenge er et gavekort fra Vinmonopolet gyldig? Det står faktisk ikke noe datostempel eller frist på dette, som sikkert var en bursdagsgave en gang i tida.

Og se her. Som takk for et leserbrev i vg fikk jeg et maskinskrevet brev og lodd i pengelotteriet! Jeg tør ikke tenke på om dette var vinnerlodd for jeg har visst ikke tatt meg bryet med å ta de ut av konvolutten en gang...Pengelotteriet! Tenk, man kjøpte lodd og venta en evighet før man kunne lete seg fram i avisa om man hadde vunnet sånn tjue kroner eller noe. Så tålmodige vi var på den tida...
Og tenk at vi skrev brev, venta en uke eller to på svar og skrev tilbake....Tipper dagens fjortiser synes det er rimelig treigt, he he. Når fikk du et håndskrevet brev per post sist? Vi snakka om dette rundt lunsjbordet på jobben og en av mine kollegaer, født på 80-tallet, kunne ikke huske at hun noen gang hadde fått et sånt brev fra sine kompiser! Sørgelig.

Og dagens unge, trenger de terpe på løkkeskrift eller er det kun touch-metoden på pc som gjelder? Da jeg lærte touch-metoden var det på skrivemaskin, et valgfag i åttende klasse. Faktisk kjøpte jeg skrivemaskin så sent som i 1990, til skolearbeid.

Digitale framskritt gjør noe med holdningene våre. Nå trenger vi ikke være i tide til en avtale, vi kan jo bare sende en sms og gi beskjed om at vi blir forsinka. Ikke trenger vi avtale så mye på forhånd heller, det kan vi ta underveis. -Jeg tekster deg senere!

Da jeg gikk på videregående på slutten av åttitallet gjorde vi avtaler om kinobesøk om kvelden i løpet av dagen på skolen. Så ble vi enige om hvilken t-bane vi skulle ta og hvilken vogn vi skulle hoppe på siden vi kom med ulike t-banelinjer som møttes etterhvert.

Hvordan gjør de det i dag? -Vi tekstes senere!

Blir mobiltelefonen en sovepute? En mulighet for å slippe å komme tidsnok og også utsette planleggingen av møter?

Og hva med andre sosiale medier - on the run? Mennesker på bussen med nesa i mobilen. Blir de så opptatt av hva som skjer ellers i verden at de glemmer her og nå og de nærmeste folka? Hva med han som sitter ved siden av deg på bussen, kanskje han har en vel så interessant historie å fortelle? Blir vi helt offline med det fysiske rundt oss fordi vi er online?

Disse temaene kan diskuteres i det vide og brede. Alle har historier å fortelle. Om ungdom som har ingen planer kl. 19 om kvelden og en halv time etter er venneflokken tromma sammen per sms og planene klare.
Historier om personer med nesa i mobilen, så oppslukt at de ikke ser at den gamle dama kunne trenge plass på den samme benken. Historier om foreldre som ikke helt klarer å henge med, som ikke synes det er naturlig at all informasjon fra skolen blir formidlet per web i stedet for lapper i skolesekken.

Og historien om min kollega som skulle kjøpe ny mobiltelefon og som ba om en som kun kunne ringes med og sende teksmeldinger med. -Nei, det finnes ikke, var svaret fra selgeren.

Elisabeth ♦

PS. Om du leste hele teksten helt hit, da er du antagelig en voksen person. En ungdom hadde vel detti av for lengst, tror du ikke?

Moro fra gamle dager

Jeg turde ikke skrive "Gammel moro" i overskriften, det gir helt andre assosiasjoner...

Jeg fant fram denne esken fra roteloftet (ja, det er et viss system i rotet der, faktisk) og nå er jeg høy på nostalgi. For oppi esken lå det masse fjas fra vidergående og åra etter det.

Her er brev og artikler og ikke minst tre skoledagbøker. De er artig lesing. Ja, det er en naken rumpe på forsida av den ene der. Vi fant på mye moro den gangen. Blant annet skrev jeg og en klassevenninne dette høytidelige brevet til skolens rektor, med støtte fra fransklæreren. (Klikk på bildet for å forstørre, håper det er lesbart.)

Vi fikk avslag! Kjip rektor, uten sans for humor. Eller kanskje ikke rart han ikke ville bifalle sånt fjas fra to frekke, sarkastiske russ? Hva ville neste påfunn bli, liksom?

3FrB var altså franskklassen i tredje klasse. Vi var bare fem elever og en gang gjemte hele klassen seg inne i skapet og hoppa fram da vår kule, litt uhippe, men veldig kule lærer kom inn i klasserommet. Ho, ho, det var gøy. Og lærer'n syntes det var kult hun også. I hvertfall sånn jeg husker det.

Den samme nevnte venninne og jeg hang opp en plakat om "Insekten" også. En sekt som kunne ta vare på pengene dine. Mulig det var et nytt forsøk på å skaffe midler til Paristuren. Den plakaten var det visst noen som rappa og hang opp i sitt eget klasserom..Vårt utbytte var magert. Men Paristur blei det. Med mye moro...og Pierre - he he. Nok om det.

Grunnen til at jeg fant fram denne nostalgiesken var at jeg lette etter russekortet mitt. Det er faktisk 20 år sida vi var russ, uæææ, sikker på at det ikke kun er ti? Det blir gjenforeningsfest i september. Jeg rekker neppe å få vekk 20 kilo og smilerynkene før den tid...

Jeg fant forresten russekortet, men det var bare så plumt og vulgært og egner seg absolutt ikke på en seriøs blogg som dette - øh.

Esken rommet mer moro også, mer om det i et senere innlegg. Jeg kan ikke presse alt inn på en gang. Folk av i dag liker korte meldinger, ikke lange avhandlinger. Det er faktisk litt av temaet i det neste nevnte innlegg.

Elisabeth

Gullkorn igjen

Da synes jeg det er på tide med et klissete mimreinnlegg igjen og jeg har derfor funnet fram noen nedskrevne uttalelser fra seksåringen

Disse er fra 2,5-3 års alderen.

Hun suger på totten og mammaen spør: Hva smaker det av tommelen din?
Svaret kom raskt og konsis: Ost og skinke!

Vi hadde kanskje vært litt ofte på McDonalds i det siste, favoritten var ikke burger, men toast med nettopp ost og skinke.

Mamma prøver jo å lære poden å være høflig.

Mamma: Vil du ha eple?

H: Ja.
Mamma: Ja......
H: Ja, vi elsker?!

Dette var rett etter 17. mai som dere sikkert forstår. Siden har vi lykkes litt bedre med implementringen av ordet "takk".

Mamma: Hva tror du pappa ønsker seg til bursdagen sin?

H: Barnebarn!?

Jeg koser meg med denne notatboka og er så glad for at jeg har skrevet ned noen av gullkornene underveis.

Tidligere gullkorn finner du HER og DER.

Elisabeth

PS. Trollet vil helst holde blyanten som på bildet, i et grepa tak. Jeg prøver å lære bort riktig blyantgrep, men lykkes ikke. Hvor viktig er det med grepet? Her håper jeg noen lærere kan spre sin visdom og erfaring på feltet. ☺

Min første leilighet

I lunsjen på torsdag snakket vi om interiør og valg av farger. Jeg fortalte om min første leilighet hvor jeg bodde fra 1992 til 1998. Der malte jeg nemlig i gult på soverommet, knall blått på kjøkkenet og knall grønt i gangen. Ingen som hadde hørt om hvit minimalisme på den tida.

Etter lunsjen fikk jeg en innskytelse og søkte på Finn om det var noen leiligheter av samme sort som min gamle eller noen leiligheter i nærheten som var til salgs.

Hva fant jeg? Jo, akkurat min leilighet var til salgs! Må ha vært min sjette sans eller noe som fikk meg til å sjekke Finn angående dette akkurat nå.

Ikke mye farger igjen her, nei. Se for deg 16 flere møbler i denne stua, blomstrete gardiner, furuhyller samt ølflasker og fylte askebegre på det luta salongbordet og en gjeng unge mennesker i heftig EU-diskusjon.

Badet skjønner jeg godt det ble gjort noe med for det var semmert. Vi arva etter tidligere eier turkisgrønne fliser og en spraglete, mørk tapet med "gullflekker". Radiatoren hadde de prøvd å gjøre stilig med gullmaling! Gulvet hadde lysegrønne mosaikkfliser. Rundt sluket var noen løse og kunne avsløre hvite og svarte fliser under mosaikken. Tapeten fikk et par strøk hvitmaling av oss, men resten forble som det var. Med andre ord passe shabby og veldig lite chic. Ingen hadde hørt om shabby chic på den tida heller forresten.

Kjøkkenet gjorde vi litt mer med. Der rev vi ned fliser og murveggen fulgte med, gitt. Bygget var fra rett før krigen og de hadde vært rause med sanda da de murte. Da var det bare å mure opp vegg og prøve å få det bra nok til at nye fliser ville sitte. Våre hvite kjøkkenfliser ser ut til å være det eneste som er igjen fra vår tid i denne leiligheten.

Under oppussing i 1993, legg merke til den tapeten og de mørkebrune skapdørene. Den gule kaffekanna man kan skimte øverst til høyre hadde vel vært retro-hot igjen nå.

Ferdig oppusset kjøkken. Vi var veldig fornøyde. Legg merke til det matchende blå silkebåndet som er trædd inn i blondekappa i vinduet - hey, hey, vi snakker gjennomført.

Anno 2010, flisene er de samme.

Denne leiligheten betalte jeg 135.000 for i 92. Ja, du leste riktig, etthundreogtrettifemtusen norske kroner cash kontant. Seks år senere solgte vi for 465' eller noe. Nå er prisen nesten 1,5 mill + fellesgjeld.

Jeg mener ikke å ødelegge for selgeren, men det med optimal planløsning.....Joda, man skriver vel helst ikke "gjort det beste ut av det"? I følge annonsen er det "romslig soverom" og det kan hende det om man kun ønsker å ha en liten dukkeseng der. Vi kunne akkurat gå rundt vår seng på to sider. Leiligheten har lagt på seg også, den var 39 m2 da vi bodde der, nå 40. Det er sikkert riktig. Og jeg som har skrytt på meg å bo to voksne og en katt "på noen og tredve kvadrat".

Men for all del. Dette var en kjempefin leilighet da vi var unge og hadde færre regninger enn nå. Vi trivdes veldig godt, det var sentralt og praktisk med kolonial i første etasje. Etter hvert ønsket vi oss større plass og det var himmelsk å flytte til 65m2 og en hageflekk.

Å, dette vekket minner. Det var den herlige tida i begynnelsen av tjueåra, uten så mange forpliktelser og bekymringer. Vi hadde arvemøbler i alle slags farger og materialer. Vi levde på spagetti og traff venner hver dag og kunne sove så lenge vi ville hver lørdag og søndag.


Hmmmm. ☺

Hele annonsen kan du se her.

♠ Elisabeth

Bilder fra finn.no og egne fra før digitalkamerats tid.

Flere gullkorn

Positive tilbakemeldinger på forrige innlegg med gullkorn fra seksåringens forhistorie gjør at jeg slenger inn et til. Koselig å bla i notisboka fra den gangen.Her er flere gullkorn hentet fram fra glemselen. Disse er fra rundt 3,5 års alder.

Mamma: Hva skal vi gjøre på lørdag?

H: Leke og pusse nesa!

Antakelig var vi midt i en forkjølelsesperiode.

-Mamma, skal vi leke skole? Du kan være viskelær!

Ikke greit å holde orden på ord med like lyder, hun mente ikke viskeLÆR, men LÆRer.

I en opphetet situasjon (ja, mora var het i det minste):

Mamma: Hvorfor hører du ikke på meg?

H: Fordi du snakker så høyt!

Der fikk jeg den....i skammekroken og les pedagogikkboka, di.

/Elisabeth

Gullkorn

Dette innlegget burde muligens vært skrevet i rosa tekst og akkompagnert av en svulstig strykekvartett. Det kommer ren og skjær klissete barneskryt. Du er herved advart.


I en kommentar til et tidligere innlegg minnet Anne meg på hvor givende det er å skrive ned gullkorn barn kommer med. Da kom jeg på at jeg faktisk har vært ganske flink til akkurat det oppigjennom.

Disse notatene er alltid like morsomme å lese igjen. Vi tror vi skal huske, men det gjør vi nok ikke. Jeg er veldig glad for at jeg har husket å ihvertfall skrive ned noen av alle de kloke og vittige uttalelsene fra datteren vår, som nå har rukket å bli en stor førsteklassing, fortsatt klok og vittig.

Tenkte jeg fra tid til annen skal presentere noen av gullkornene og episodene her på bloggen. Kanskje vil andre finne dem fornøyelige, jeg kan mimre litt og i alle fall blir kornene forvaltet på en god måte, nå på blogg. Det kommer jo også fortsatt stadig nye gullkorn som bør tas vare på.

Den første historien fra rett før toårsdagen synes jeg er veldig betegnende for hennes personlighet, en liten løsningsorientert luring:

Vesla drakk med kun én hånd på plastkruset og mammaen syntes det så litt for veivete ut og ga beskjed: -To hender!

Hun fulgte ordren og drakk videre med to hender på koppen.

Litt senere sto hun og dunket det samme kruset i bordplaten og mamma var på henne igjen.

-Neeeei.. (strengt blikk). Hvorpå vesla tok to lubne hender rundt kruset, smilte lurt og dunket videre...



/Elisabeth

Bilde lånt fra rice.dk

Togtur

Onsdag skal jeg på togtur og jeg gleder meg! Det er lenge siden sist jeg reiste med toget.

Jeg skal kjøre NSB Komfort og selv om NSB sikkert gjør sitt, skal jeg selv også sørge for at det blir en komfortabel tur. Jeg har et helt nytt, ulest Kamille og boka jeg vant i Solrosas konkurranse. Jeg skal ha med drikke og mat og bare slappe av. Det beste er at togturen er akkurat passe lang til å roe ned, men ikke rekke å begynne å kjede seg.



Det skal bli så deilig å reise uten å måtte pakke alt flytende i en liten plastpose, dra beltet ut av buksa, finne fram pc'en og åpne den, fjerne halsskjedet og ta av sko for å labbe rundt i sokkelessen på skittent flyplassgulv.

Det skal bli så deilig å slippe å stå nederst ved båndet mens alle mine eiendeler ligger hulter til bulter i plastbakker sammen med andres eiendeler i andre plastbakker, bli stadig mer svett mens jeg ser køen hope seg opp bak meg, lukker pc'en og dytter den ned i veska si, samler sammen jakke og pikkpakk og beveger meg som en pingvin noen meter bortenfor for å ta på belte, kjede og sko og til slutt sjekke at jeg har fått med meg alt.

I stedet skal jeg ta min lille Samsonite inneholdene både pc, vannflaske og toalettmappa full av flytende gods og påkledd trippe på toget, finne plassen min og se fram til en behagelig reise hvor jeg til og med kan strekke på beina og spasere litt rundt om jeg vil. Deilig!

Da jeg var liten, en gang på 70-tallet, reiste jeg mye med tog. Mamma og jeg tok hver sommer nattoget fra Oslo til Trondheim og videre derfra for å besøke mormor og morfar.

Nattoget var spennende. Det var tre køyer over hverandre og jeg fikk ligge øverst, høyt, høyt oppe. I taket var det spent fast et nett hvor man kunne legge klærne sine. I hjørnet av kupeen var det en buet bordplate dekket av gråmellert respatex med en bred, grå gummilist rundt. Når man løftet opp denne plata åpenbarte en liten håndvask seg. Husker jeg var veldig fascinert og syntes det var en så smart løsning. Og på veggen hang en vannkaraffel i glass og små søte pappglass med et foldet system som man kunne brette ut og trykke flate når man hadde drukket seg utørst.

Jeg har ikke vært i en sovekupé siden den gang, men regner med at nattogene ser noe annerledes ut i dag.

Nå krysser jeg fingre for at NSB lever opp til mine forventninger og at det er sant at det alltid går et tog.


/Elisabeth


Bilder lånt fra Samsonite.com

Min helt, Luke!

En tankerekke ledet meg til Luke Macahan fra "I ville Vesten" på nrk på begynnelsen av 80-tallet en gang. Åh, Luke, som var så barsk og kjekk der han langhåret og brunbarket sloss mot urettferdighet og forsvarte sin familie.

Om du ønsker å mimre mer er det faktisk mulig å få kjøpt serien på dvd. Eller kanskje det er best å bare bevare sine barndomsminner akkurat som man husker dem...?

Gammel julekalender

Da er vår julekalender kommet fram igjen. Den lagde mamma av strie, stoff og filt en gang på midten av 60-tallet til storebroren min. Da jeg kom til verden måtte han dele den med meg. Husker det hang en Twist-sjokolade på hver dag og vi fikk en hver andre dag. Det var tider, det!

I mange år hang den tom, kun som en julepynt. Noen år ga mannen min og jeg små gaver til hverandre annenhver dag. Nå skal den fylles med små og store pakker til vårt lille troll fram til jul. Vi henger opp en ny pakke hver natt, kalenderen tåler neppe vekta av alle pakkene samtidig. Og den lille posen ment for skatten på selve julaften er jo alt for liten!

Noen av tallene har forsvunnet gjennom årene og flere av de små nissebarna blunker ufrivillig etter at et filtøye har ramlet av, men det er jo noe av sjarmen.