Dagens oppdagelse #86

 Det funker ikke å se på koreansk film og brette juletrær samtidig. 

Jeg får heller zappe over til Fem hvor de viser amerikansk, klissete julefilm på heavy rotation. Der forstår jeg i det minste språket og trenger ikke ha øynene på skjerm og tekst. 

Ha en fin juleinnspurt, med eller uten film eller bretting  

Elisabeth, i julekosmodus

Ps. Om du klarer å konsentrere deg om én ting om gangen og ønsker å brette trær, her er en beskrivelse: 

https://www.gatheringbeauty.com/blog/how-to-make-easy-origami-christmas-trees-tutorial

Brødbaking i koronatida

 Allerede i mars, da perioden med påtvunget hjemmekontor og sosial isolasjon starta, hadde jeg planer om å benytte all den fritida vi nå så ut til å ha framfor oss til brødbaking.

Nå skulle det bli herlig hjemmebakst og nydelig duft i huset, om ikke hver dag, så titt og ofte.

Jada. 

En god stund kunne jeg forsvare den manglende bakelysta med mangelen på gjær i butikkene. Hver gang vi var i butikken svingte jeg innom både kjøleskapet og bakehylla, men nei. Der var det stadig tomt for både fersk og tørr gjær. Gjær-jakta ble jo også påvirka av at vi oppsøkte butikker så sjelden så mulig, men mangelen på gjær i huset var en plausibel unnskylding forklaring på manglende velduft fra kjøkkenet.

Etter en måned eller to (mista tidsaspektet etter hvert) fant jeg denne nødvendige ingrediensen. 

Nå var ikke gjærmangel en hindring lenger. Men så kom lysere tider, litt mer sosialisering utendørs i vårsola, 17. mai og så videre. Vår og sommer gikk uten hjemmebakt brød. 

Det var jo ikke sånn at jeg glemte prosjektet helt, jeg brukte perioden til å lete etter gode brødoppskrifter jeg kunne lagre i det etter hvert så velfylte arkivet mitt, Pinterest.

Men denne uka var dagen her - sånn veldig plutselig egentlig. Søndag kveld skrolla jeg rundt på Pinterest og fant overskriften: Verdens beste kokker dro til Norge for å spise havets delikatesser, men det var et eltefritt brød som stjal all oppmerksomheten. Det sjal min oppmerksomhet også. Jeg måtte klikke meg inn for å sjekke ut dette fantastiske brødet som ikke bare tante Gunn eller bestemor Gerd likte, men som de aller beste kokkene i verden hadde lagt sin elsk på. 

Og dermed ble brødbakedrømmen min oppfylt. Eltefritt og nokså enkelt å få til, med få ingredienser. Den ferske gjæren fra vårens jakt fant jeg ikke igjen (sikkert gått ut på dato), men jeg hadde samtidig sikra meg en pakke tørrgjær. Litt oppvask ble det og jeg synes det er litt skummelt med den glovarme gryta ut og inn av ovnen, men resultatet kan karakteriseres som vellykka. 

Nå ble ikke mitt brød sånn at jeg tror verdens beste kokker - eller andre brødspisere - vil dåne av begeistring akkurat, men det smakte godt. Og ikke minst kunne jeg krysse av dette på lista og kæsje inn noen husmorpoeng for min egen del. 

Brødets opphav er Mari Røttingsnes Westlie med matbloggen Fru Timian, og oppskriften er altså så enkel at selv jeg fiksa det:

450 g hvetemel

1 ts salt

4 g fersk gjær eller 1 g tørrgjær

3,5 dl romptemperert vann

1 ss olivenolje

Litt rugmel til å drysse brødet med

Bland alt sammen og sleng i en bolle du har smurt med olivenolje til heving under plast og klede i 12-14 timer. 

Dryss et godt lag med hvetemel på bakebordet og hvelv deigen ut. Brett inn kantene mot midten. 

Dryss et tykt lag med rugmel på rent kjøkkenhåndkle og flytt deigen over dit med brettekantene ned. Dryss (mye dryss her....) et lag rugmel over brødet (jeg mangla det, brukte bygg, aner ikke om det hadde noe for seg). Legg et klede over for etterheving i to timer. 

Sett en jerngryte med lokk i ovnen og sett denne på 240 grader. 

Ta gryta ut av ovnen (obs, obs, veldig varmt. Tykke grytekluter påkrevd.) Skyv brødet fra kjøkkenhåndkleet over i gryta, sett på lokket og sett inn i ovnen (igjen, husk grytekluter). 

Stek i 30 minutter. Ta av lokket og stek i ytterligere 15-30 minutter. 

Med grytekluter på hendene, hvelv brødet ut på rist og avkjøl.

Spis!

Skal jeg nevne én negativ ting (i tillegg til to bakeboller og en jerngryte til oppvask), må det være at jeg fikk brukt så liten mengde av den der gjæren det var så mye styr å få tak i ...

Elisabeth, endelig korona-baker

Fem oppdagelser i Koronatida

I skrivende stund åpnes samfunnet mer og mer opp, og i mange tilfeller er vi nesten tilbake til det vi før kalte normalt.

For min egen del har uroen og stresset jeg følte i hele kroppen i midten av mars gitt seg. En ting skal den Koronaen ha, den tima det nokså godt med tanke på årstida her i Norge. Om nedstenginga hadde skjedd i for eksempel dystre november og vi hadde måttet avlyse jula, hadde det vært enda tyngre å bære, tror jeg.

Koronatida har vært tung på mange måter, men også lærerik. Underveis har jeg gjort meg følgende  refleksjoner, oppdagelser, lærdommer:

1. Vi er tilpasningsdyktige
Når vi tror sterkt på en sak og er nok motiverte, kan vi tilpasse oss og følge nye regler. Selv når vi mister mange privilegier og får en kjipere hverdag. Vi gjør det for fellesskapet.
Det er kanskje å trekke det litt langt å vise til denne tekstlinja fra nasjonalsangen, men disse ordene har surra rundt i mitt hode.

Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir, 
også vi når det blir krevet, 
for dets fred slår leir.

Også vi når det blir krevet, kan avstå fra både shopping, bursdagsfester og helsestudioer. Vi slo leir i eget hjem og bekjempet virset. Det har blitt veldig poppis å slå leir i en hengekøye i skauen også, men det er en annen side av saken.

2. Hjemmekontor 
Jeg er av de som har jobba fra kjøkkenbordet hele perioden. Min største lærdom er at jeg har bevist for meg selv (og forhåpentligvis sjefen også?) at jeg kan jobbe vel så effektivt hjemmefra. Tidligere har jeg trodd at jeg ville la meg distrahere av klesvask, oppvask, innholdet i kjøleskapet, rot osv. Nå vet jeg at det ikke stemmer. I tillegg har hjemmekontoret den fordelen at man sparer et par timer hver dag i reisevei. De første ukene førte dette til en times mer søvn om morgenen, men så sklei det visst ut og jeg la meg en time seinere bare....
Dessuten er det gull å ha lang ledning på headsettet slik at du kan vandre litt mens du lytter i et skype-møte. Jeg vaska til og med kjøkkenvinduet under et møte - snakk om effektiv, multitaskende husmor, a! Dessuten er det bedre kaffe på hjemmekontoret.

3. Mindre klesvask
Mens oppvasken økte mens alle hadde hjemmekontor og hjemmeskole, så ble behovet for klesvask tilsvarende mindre. Når du bare suller rundt din egen, lille krets er det ingen som bryr seg om at du har samme genser på deg både to og tre dager på rad. Når det er sagt, så måtte jeg slutte med kosebukser. Både fordi det var skummelt å ikke merke om du tillegna deg litt for mange Korona-kalorier på kroppen, men også fordi kosebuksa førte til både maskarafrie dager og til slutt dager hvor jeg knapt gadd gre håret. Så etter en liten dump skjerpa jeg meg og gjeninnførte tilnærma normal fiks-tilstand for å bevare den mentale styrken som trengtes for å komme gjennom den kjipe tida vi levde i. Man trenger ikke gå helt til grunne, liksom.

4. Tid
Ja, tid hadde vi mye av. Vi hadde tid til å se og høre på nyheter sånn cirka tolv timer i døgnet, men vi hadde også bedre tid til hverandre, spill og tv-serier for hele familien. Jeg var litt spent på harmoni-nivået her innerst i veien, men vi har klart oss overraskende bra. Litt gniss må man selvfølgelig regne med når man deler fengselscelle.  Ekstra deilig var det at vi ikke trengte forholde oss til klokka (bortsett fra klokka 16 og den daglige pressekonferansen), vi kunne lage middag når vi ville og var sultne, ikke akkurat NÅ fordi noen måtte rekke å spise før kjøring til trening.

5. Økonomisk støtte til trengende
Ok, trengende og trengende, men jeg har gjort mitt for å holde næringslivet i gang. Mange butikker har gjort en kjempejobb for å holde inntektene oppe, og jeg har vært en god borger og benytta disse tilbudene, kremt. I tillegg har jeg støtta lokal bedrift som starta opp levering av lunsjmat. Jeg har også støtta lokal butikk og kjøpt el-sykkel, selv om den langt i fra var på billigsalg, men å støtte lokalt næringsliv er jo bra, eller hva?

Nå skinner sola og livet ser bedre ut, men vi skal ikke slippe helt opp på smittetiltakene. Jeg håper det kommer minst én god ting ut av dette, at flere har sett nytten av god håndhygiene og at butikker og offentlige steder vil fortsette med noen av sine nye rengjøringstiltak også etter at pandemien er bekjempa. Jeg har nemlig en greie med betalingsterminaler, serru, veldig mange av dem er synlig besudla med smuss, fett og urin fra tusenvis av brukeres fingre. Ok, du kan ikke se urinen, men den er der!


Har du lært noe i Koronatida?


Elisabeth, dugnadsforkjemper

Dagens oppdagelse #85

Du skjønner du drar på åra når du febrilsk leter etter skohorn på hotellrommet ...

Elisabeth (48), uten skohorn

Nytt år, nye oppskrifter - krydderkake

Godt nytt år, folkens.

Et nytt år byr på nye muligheter bla bla bla.

Denne bloggen har blitt et smart sted for meg å lagre matoppskrifter, veiledninger for kreative krumspring og så videre. Så da er det kanskje ikke så rart at årets første innlegg handler om kake.

Denne krydderkaka fikk jeg servert like før jul, og den var bare helt fantastisk saftig og god på smak. Nå skal det sies at mitt første forsøk ikke ble fullt så fantastisk, men den var absolutt helt innafor. Det er noe med den måleenheten "kopper" som kan bli litt ymse, men forholdet mellom ingrediensene skal jo bli noenlunde likt, da... Så nå lagrer jeg oppskriften her, for meg selv og kanskje for andre som vil teste den ut.

Toves krydderkake

2 kopper rosiner
2 kopper vann
1,5 ss smør
1,5 kopp sukker

Kokes i fem minutter

1 pakke sukat (kan droppes, jeg hadde ikke det denne gangen)

1 ts kanel
1/3 ts revet muskat
1/2 ts nellik
1 ts natron
1,5 ts bakepulver
3 kopper hvetemel

Alt blandes (jeg brukte kun håndkraft) og puttes i en smurt brødform.
Stekes 45-60 minutter på 200 grader.

Elsker at det bare er å blande alt i én operasjon, ikke sånne visp i en bolle, bland i en annen, rør i en tredje osv.

Neste gang skal jeg bruke en litt mindre kopp og ha i litt mer krydder. Kanskje jeg slår til med sukat også, selv om det ikke blir så godt mottatt av resten av familien. Og er jeg skikkelig i siget og strutter av energi, så drar jeg fram elektrisk verktøy framfor å bruke håndkraft til røringa også.

Lunka krydderkake med et glass iskald melk - mmmm, himmelsk. Det burde du unne deg.



Elisabeth, krydderkakebaker

Rehab-julekule

De som følger meg på Instagram har antagelig fått med seg at jeg brakk håndleddet i oktober. Ja, jeg sutra over min enarma tilværelse i over fem uker. Å klare seg med kun én hånd er ganske utfordrende når du er vant til å ha to. De første ukene trengte jeg hjelp til å vaske håret og greier. Kontaktlinser orka jeg ikke knote med, det ble briller i stedet. Og jeg hadde sånn cirka to gensere som gikk over gipsen, det var to mer enn antall jakker som kunne brukes da gradestokken sneik seg mot null. Om ikke annet så fikk jeg en forsmak på en eventuell framtidig tilværelse som sykehjem-beboer, der jeg satt småkald på sengekanten og venta på at 16-åringen kunne hjelpe meg. Stakkars barn, hun fikk muligens en forsmak på framtida hu også, enebarnet med eneansvar.

Men jeg bør jo ikke klage, jeg ville jo bli kvitt gipsen og etter hvert ha to fungerende armer igjen. Tanken gikk til de som er permanent uten en eller to hender.

Gipsen er endelig fjerna, men hånden er selvfølgelig ikke helt restituert. Den er stiv og småvond og jeg skal jo da liksom trene med sånn myk ball, strekke og gjøre øvelser.

Sånt er jo ærlig talt veldig kjedelige greier.

Så jeg har utvikla mitt eget treningsprogram.

Å klippe, brette og lime sammen en julekule føles mye mer meningsfylt og produktivt enn å trille ball mens man stirrer tomt ut i lufta.

Så i medfølelse med de som ikke kun er midlertidig enarma, laga jeg en julekule av gratiskortene fra Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag. Det syntes jeg passa så bra. Ikke minst at de fine kunstverkene kan "skinne" i vinduet mitt når jeg ikke har behov for å bruke dem på tradisjonelt vis.

Tre julekort ble supplert med sort og blå papp. Det krevde massiv bruk av sterkt lim, så rehab-øvelsen førte til at jeg klistra meg selv fast til det meste og måtte til slutt bruke stålull for å bli kvitt limet på fingrene. Men det var verdt det.

Om du ble inspirert og har lyst til å prøve deg på samme øvelse (med eller uten rehab-behov), finner du fremgangsmåte via denne linken. Julekort av denne typen er ypperlige til formålet, eller litt tykkere papir/papp da det kreves at det er litt hold i det for å unngå en slapp og slunken kule - litt som denne rehab-armen min.

Slapp hånd, men struttende julekule i vinduet her.


Elisabeth, rehab-julekuleutøver

Tiårstanker

I disse dager er det ti år siden jeg fikk en nokså spontan idé om å opprette en blogg, og handla deretter.

Ti år!

Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle fylle denne bloggen med, ingen aning hva den ville føre med seg, at jeg i flere år ville få så mange gode stunder, ved å både skrive og lese, hvor sosialt det skulle bli og at jeg ville oppnå varige vennskap gjennom denne nye hobbyen.

Mye er skjedd på ti år. Trollet, som da akkurat hadde begynt på skolen, går nå på videregående. De typiske barne-innleggene og mammarolle-innleggene ble etter hvert færre. Kake-innleggene flere. Bloggen har vist seg å være et praktisk arkiv for oppskrifter, både innen mat og kreative krumspring.

Nylig fikk jeg en melding fra en venninne. Hun hadde googlet etter idéer til hjemmelaga kalendere i filt og havna på min blogg. Artig.

Jeg har skrevet om mye forskjellig, både morsomme betraktninger og mer alvorlige ting. Det hender jeg leser litt her og der - om mimrer. Flere innlegg kan jeg ikke en gang huske å ha skrevet. Jeg skylder på mengden (i perioder postet jeg gjennomsnittlig 1,5 innlegg per dag), ikke begynnende aldersdement. Jeg har også blitt ti år eldre underveis, men SÅ gammel er jeg ikke.

Ja, i mange år var blogginga en kjær hobby. Så kom Instagram, livet, senebetennelsen og manglende skrivelyst i veien. Men jeg har ikke fått meg til å legge ned min egen plattform for ytring, det kan jo hende jeg får noe viktig på hjertet en gang i framtida.

Je ne regrette rien. 

Jeg angrer i alle fall ikke at jeg har holdt meg (nesten helt) anonym her. Hadde ikke orka å føle (innbilte) blikk i ryggen i kassakøen på nærbutikken. "Der står hun som ikke kan legge på bokbind, hun som nekta dattera si å selge vafler, hun som snakker åpent om rumpehull".

Akkurat det der synes jeg har endra seg mye på ti år. Jeg har aldri fått en surmaga spyklatt i kommentarfeltet. De som ikke hadde noe positivt å si, holdt kjeft. Bloggene var en arena for oppmuntring og heiing. Vi var blant venner. Nå er mitt inntrykk at mange bloggere er offentige skyteskiver og netttrollene boltrer seg i kommentarfeltene deres.

Så jeg er vel blitt en veteran, en pensjonist, som ser tilbake på storhetstida og gamle dager da alt var så mye bedre. Eller "en tidlig influencer", som en medblogger kalte oss her for en stund sida da hun skulle gjøre rede for hvordan vi to kjente hverandre. Det var kanskje å ta i, men sannheten var at vi var med på starten av den bloggbølgen som ga rom for helt vanlige folk - sånn jeg ser det.

Ti år.

Jeg er blitt eldre, katten er skiftet ut, men ikke Mannen. Huset er det samme, det ligger fortsatt innerst i veien.

Og de oransje crocsa er de samme.

Gratulerer med 10-årsdagen, Bloggen.

Elisabeth, jubileumsblogger

- Her får du ikke bo!

Hva om du bodde på et sted hvor det var sure naboer, knotten irriterte vettet av deg eller det alltid var skygge på terrassen - rett og slett et litt kjipt sted?

Hva om du visste at på andre siden av sjøen var det helt andre forhold? Der levde folk i harmoni, sola skinte, gresset var grønnere.

Hadde du ikke hatt lyst til å flytte til det andre stedet?
Hadde du ikke hatt lyst til å skape en litt bedre tilværelse for deg og din familie?

Klart det - la oss bestille flyttebil!

Men så hadde du ikke LOV til å flytte dit. Dette området var forbeholdt de som hadde blitt født akkurat der, på den andre siden av sjøen. Og disse hadde bestemt at ingen andre skulle få varme seg under sola deres eller ligge i det grønne gresset deres.

Du hadde ikke lov til bo der. Selv om du lovte at du skulle oppføre deg, være grei mot naboene og klippe gresset. Du kunne ikke selv bestemme hvor du ville bo.

Hadde du blitt lei deg? Skuffa? Sint? Frustrert?

Det tror jeg at jeg ville blitt.

Verden, ass .....

Elisabeth, medmenneske

Dagens oppdagelse #84

H&M selger klær til folk med amputert overkropp........

Skjørt med HETTE!

Merkelig nok var det ingen bilder av et menneske ikledd skjørtet.


Elisabeth, som ikke klarer henge med i moteverdenen

Dagens oppdagelse #83

Om du lar være å klippe plena en stund, dukker det opp overraskelser i form av blå blomster. 

God sommer!

Elisabeth, lat gartner

Dagens oppdagelse #82

Sånn cirka tre uker inn i hete-perioden, oppdager jeg at jeg har glemt å bytte ut vinterdyna .....

Nå er den bytta til den lettere sommerdyna, så da tipper jeg været blir kjøligere nå, ja. Typisk.

God sommer!

Elisabeth, værprofet

Konfirmasjon - en mental påkjenning

Når du halvannet år før antatt konfirmasjonsdato undersøker potensielle selskapssteder og finner ut at det aller meste allerede er booket - da begynner du å kjenne på stresset.

Når du til slutt finner en mulighet på det stedet dere aller helst ønsker, men det er på en helt annen dato enn det som ellers passet kirkens konfirmasjonsopplegg - da kjenner du på frustrasjonen.

Når du finner et annet selskapslokale, men konfirmanten selv ikke er fornøyd med dette - da begynner du å føle på håpløsheten.

Når du ringer til kateketen i kirken og hun er uventet fortsåelsesfull og løsningsorientert i forhold til å tilpasse konfirmasjonsundervisning og -dato for ungdommen som må ta hensyn til trening og viktige konkurranser på elitenivå - da kjenner du en lettelse og jubler for en fleksibel kirke.

Når alt til slutt ordner seg med dato, lokale og kirkens opplegg - da føler du en indre ro og en glede over å kunne starte planleggingen for alvor.

Når den løsningsorienterte kateketen slutter og erstattes av en du må lage ny spesialavtale med - da føler du deg litt satt tilbake i planene.

Når konfirmanten til slutt bestemmer seg for hvilken bunad hun vil ha og du kontakter bunadsleverandør ni måneder før den store dagen og oppdager at de har venteliste på ett år - da kommer klumpen i magen.

Når du finner et menneske på Finn som er villig til å brodere, og en annen som vil montere - da begynner du å glede deg til å se din vakre ungdom i bunadstas.

Når du etter å ha diskutert med deg selv fram og tilbake  i over ti år, og til slutt gjør det store valget at du også skal ha samme bunad som konfirmanten på den store dagen - da føles det så deilig å endelig å ha tatt en beslutning.

Når bunaden, som skal være ferdig brodert i januar, i februar fortsatt ikke er påbegynt grunnet utsolgte materialpakker fra leverandør - da kjenner du på uroen og engstelsen over at du kanskje likevel ikke vil kunne stå stolt ved siden av konfirmanten og skinne i bunad.

Når den andre kateketen erstattes av en tredje, og du må ta en ny runde og forklare forholdene, da kjenner du at du er litt lei.

Når du ser igjennom tusenvis av bilder av konfirmanten, fra søtt barn til flott ungdom - da lurer du på hvor det ble av det lille trollet ditt med hull på kneet og is på haka, og må tørke en rørt tåre.

Når pc-en din med fotoboka du har jobbet med gjennom hele vinteren krasjer tre uker før konfirmasjonen, og backupen selvfølgelig kun inneholder en tidlig versjon av verket - da får du mest lyst til å legge deg ned i fosterstilling og hulke.

Når god venn forstår alvoret og redder både pc og fotobok - da gråter du av takknemlighet.

Når du ringer blomsterbutikk for å bestille blomster i riktige farger og de mener at det ikke er nødvendig, du kan bare komme og handle dagen før - da tenker du at "nei, det kan jeg ikke ta sjansen på".

Når annen blomsterbutikk tar i mot din bestilling - da er det tilfredsstillende å kunne krysse av et nytt punkt på gjørelista.

Når kollega tilbyr seg å bake en kake til festlighetene - da føler du deg som verdens heldigste omgitt av rause mennesker.

Når begge bunadene er ferdige to dager før konfirmasjonsdagen - da kjenner du en enorm lettelse og glede i hele kroppen.

Når  konfirmasjonsdagen kommer og værgudene ombestemmer seg i siste lita og viser seg fra sin beste side, opphold og ikke for varmt for de bunadskledde - da trekker du et lettelsens sukk.

Når du på dagen skal holde tale til "ditt livs lys" uten å bli svulstig og falle i gråt - da kjenner du stemmen dirre, men klarer å komme deg gjennom (den alt for lange for det er så mye du gjerne vil få sagt) talen.

Når den store konfirmasjonsdagen er gjennomført og ble en strålende og vellykka dag på alle vis - da kjenner du en enorm tilfredshet og lettelse, og ikke minst glede over at du slipper å gå igjennom den mentalt krevende prosessen en gang til. 


Elisabeth, fornøyd konfirmant-mor