Barnehagefotografering, barnehageavslutning og 6-åringers økonomiske sans

 Det var avslutningsfest i barnehagen til M.E. i går, og det var rart. Veldig rart. Og sært. Og rart!

Jeg syns ikke det er lenge siden hun ble født. Siden hun serverte sitt første smil. Siden hun satt, stod og tok sine første stabbende skritt...

Nå er hun 6 år, har løse tenner (som tydeligvis tar seg goooood tid før de faller ut), hopper tau som om hun aldri har gjort annet (ny rekord i dag: 32 hopp etterhverandre - baklengs!), sparer penger ved å hente posten, rydde av bordet etter seg når hun har spist, holder orden på sine egne leker - og hun spiser ikke lørdagsgodt. Hun vil heller spare penger. Helt greit for oss!

I en alder av 5 år og (nesten) 10 måneder ble hun den lykkelige eier av sin egen laptop - og har etterhvert fått en pen samling Josefine-spill (og et par andre) som hun har kjøpt selv eller fått til bursdag/jul.

I mai hadde hun spart nok penger til å kjøpe seg Nintendo DS Lite - av den rosa typen, selvfølgelig - og har nå 5 spill til den. 

Hvordan en så liten unge kan spare så mange penger? Jo... Som jeg sa, så spiser hun altså ikke godteri. Det hele begynte med at hun som 3-åring fant ut at hun hadde lyst på tegneserieblader. Da fikk hun det. Men hun leste dem jo ikke. Hun ville ha dilldallet som fulgte med bladet, nemlig. Men hun har spart bladene sine i en kasse, så de blir plukket fram med ujevne mellomrom og bladd i.

Så oppdaget hun Jungle in my Pocket-dyrene. De koster kr 25,-/pose. Hvertfall gjorde de det før. Så da fikk hun velge om hun ville ha sånn eller litt lørdagsgodt eller et blad på lørdagene. Hun valgte alltid dyr. Etterhvert utvidet 'in my Pocket'-produsentene utvalget, og M.E.s "myke dyr"-kasse inneholder nå en salig blanding av jungeldyr, ponnier, hester, valper, katter og snødyr. Og det siste som har kommet nå er sjødyr. De har hun ingen av (enda).

Men så kjøpte storebroren seg laptop, og da ville hun også ha det. Derfor begynte hun å spare. Da var hun blitt 4 år, og vi fant ut at det var på tide å gi henne "plikter" hjemme mot lommepenger. Jenta ville spare penger - vi ville lære henne at hun skulle holde tingene sine i orden. To fluer i en smekk og greier! Så hennes "plikter" er altså å ta inn posten (som regel alltid på vei hjem fra barnehagen, og da stopper vi bilen ved postkassa, og så tar hun posten inn i bilen og så kjører vi resten av veien), rydde av etter seg når hun har spist og hun skal holde lekene sine i orden. Utover det kan det også hende at hun får tjene seg litt ekstra penger hvis hun gjør litt ekstra - som å dekke på bordet, rydde av bordet, hjelpe til med å henge opp klesvask eller andre ting. Da spør hun alltid om det er noe hun kan gjøre for å tjene litt mer penger, og hun tar det svaret hun får som det gjeldende. Dersom det ikke er noe å gjøre, så blir hun ikke sur. Hun krever heller ikke pengebelønning dersom hun hjelper til med noe som vi spør henne om, men utifra tjenestens størrelse, blir hun belønnet - enten med ros, en krone eller fler, smilefjes på "Snill M.E."-plakaten sin eller en is ellerno.

Det hender også at hun har fått penger av familien. Særlig til jul og bursdag får jeg beskjed om beløpets størrelse, og får da velge om jeg skal kjøpe henne noe hun trenger for pengene eller at hun sparer dem til noe hun har lyst på. Som regel blir pengene spart.
Jeg syns hun er kjempeflink, og hun har også fått forståelse for at ting faktisk koster penger og at vi ikke kan kjøpe alt mulig som hun har lyst på til henne.



I går (altså på mandag) var det sommerfest i barnehagen, og M.E. har nå sin nest siste uke før barnehagen stenger for sommeren - og barnehageåret er slutt... Kjemperart.
Jeg husker at jeg skrev "M.E.'s aller siste barnehagedag" i boka mi for uminnelig lange tider siden... Nå er det halvannen uke igjen til den dagen er her...

Det har vært åtte førskolebarn i barnehagen i år, og vi gikk sammen om å kjøpe gave til barnehagen - i tillegg til gaven som er fra alle barna.
Barnehagen fikk en bildecollage av alle førskolebarna (det ble tatt bilder av alle barna på turen de hadde til Barnekunstmuseet i Oslo i mai) og så fikk de villmarks-vaffeljern til å bruke over bål. :-D
Jeg har tidligere skrevet om Den Fantastiske Plassen de har i skogen, og den brukes hyppig gjennom hele året - så et vaffeljern syntes vi var på sin plass!

Vi (altså både M.E. og vi foreldre) hadde lyst til å takke hver og en av de voksne på hennes avdeling personlig også, så jeg satte meg ned og latet som at jeg behersket papirscrappeteknikken. Og etter litt krongling og feilbretting, så kom jeg i land. 9 kort ble laget - ett til hver av de voksne + hun som har kommet til barnehagen eller på tilstelninger og hatt sangstunder med dem.

Det ble noen fuktige øyekroker da de satte seg ned og leste på kortene sine, for på baksiden hadde jeg limt på sitater som M.E. hadde sagt om hver enkelt. Hun hadde sagt en god del som var beskrivende, men også endel om opplevelser de har hatt sammen. Og så tegnet hun hver og en, som vi også klippet ut og limte på. Ja, også skrev hun navnene deres - og sitt eget - på kortene.
Heldigvis rakk bildene fra barnehagefotograferinga fram i tide før kortlaging, så alle fikk en kopi av portrettbildet hennes på kortets framside. 

Fra barnehagen fikk barna hver sin perm og hver sin klubbok. (Klubben = Førskolegruppa)
I permen var det samlet tegninger og noen sanger, og alle de andre barna i Klubben hadde tegnet hver sin tegning med omrisset av hendene sine og sagt en fin ting om henne som hadde blitt skrevet på.
Jeg mååå bare sitere litt her sånn at dere også får ta del i Den Fantastisk Skatten!
(Selvfølgelig står jo ikke navnene forkortet i permen hennes, da...)
 

"Vi har krangla litt også ble vi venner igjen. M.E. er snill" Hilsen JHR

"Det er gøy å ake med M.E." JL

"M.E. er snill og flink til å tegne" IHS

"M.E. er koselig" JMH

"M.E. er flink til å prate i telefonen" H

"M.E. er flink til å hoppe langt" MB

I Klubboka var det enda mer moro!
Her hadde Klubbarna sagt enda mer om M.E., og det er så utrolig morsomt å lese! Ja, for jeg klarer jo å høre hver enkelt unge si det. Jeg ser dem alle veldig tydelig for meg ;-)

IHS: "Hun er flink til å tegne, perle, drive med modelleire, danse, løpe - og hun har fine tenner!"

H: "Hun er flink til å danse ballett og til å være hest og hund. Hun har fine øyne, er flink til å smile, fine hestehaler og fine klær"

JMH: "Du er flink til å perle. Jeg liker å leke med deg. God til å få løse tenner, flink til å ikke grise og du har fin genser!"

JHR: "M.E. har fint hår - og øyne, tenner, genser, tannbørste og lue! Du er flink til å være med hjem. Du liker å være med meg hjem!"

JL: "M.E. er snill!"

Det var også skrevet ned ting M.E. har sagt og gjort på Klubben...!

H (den voksne): "Hva har dere gjort i juleferien?"

M.E.: "Jeg fikk ny barbiedukke. Den hadde spionmaske, sverd og kappe" (fasit: maskerademaske, septer og cêpe)

H: "Hva gjør en lærer?"

M.E.: "Sier hvilken bokstav det er og sånn!"

H: "Hva gjorde du i vinterferien?"

M.E.: "Jeg var syk, jeg bada i badekaret. Jeg fikk besøk av A og M. M og jeg lekte med barbie. Jeg lekte med A og små-Lego" (A&M er storesøskna)

H: "Hva synes du om OL i barnehagen?" (bhg arrangerte eget vinter-OL)

M.E.: "Jeg fikk medalje og diplom!"

H: "Hva tenker du om skolen?"

M.E.: "At vi må rekke opp hånda hvis vi skal si noe"

H: "Hva likte du best da vi var i Oslo?" (på tur til Barnekunstmuseet og Wigelandsparken)

M.E.: "At vi kjørte med trikken, og da stod jeg uten å holde meg - og falt bakover!"

Oooooog...:
"M.E. er en kløpper til å dikte. Se bare her:

Mel.: Haba-Haba
' Det var en geitebukk! (Det var en geitebukk!)
Som rørte ved en sokk! (Som rørte ved en sokk!)
Og den sa HabaHabaHaba osv...'


Til sirkuset diktet hun så mange at vi måtte nesten stoppe henne så de andre slapp til!

Mel.: Er de'kke rart

* Det var en katt som kjørte m'et ratt

* Det var ei ku som gikk på tur

* Det var ei løve som likte å røve

* Det var en fisk som lå på en disk

* Det var en hest som gikk med en vest

...men på sirkuset opptrådte hun med denne:

M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling

Alle: Er de'kke rart, er de'kke rart?
M.E.: Det var en enhjørning som kjørte firhjuling
Alle: Jeg tror de'kke før jeg får se det!"


Dette er en uvurderlig skatt av enorme dimensjoner! Tenk så morsomt det blir for M.E. å dra fram dette når hun blir stor... Kanskje når hennes egne barn skal slutte i barnehagen?
Mon tro om jeg må leie en bankboks til å oppbevare dem i...?


Her er forøvrig resultatene av årets barnehagefotografering!

Jeg var så frekk at jeg spurte om K.J. kunne bli med og at vi tok søskenbilde, for dette er eneste gangen vi har sjansen til det... Så nå har vi også søskenportrett av Hun-som-skal-slutte og Han-som-skal-begynne.
Mye av grunnen var også at det kun er fotografering annethvert år, så det blir ikke tatt bilde av K.J. før han er 3 år.

Jeg syns bildene ble veldig bra! Og det til tross for at K.J. faktisk var begynt å bli syk - igjen - og måtte på legevakta og på barneklinikken senere den dagen...!


God natt! :-)

Oppsummering

Oppsummeringens tid er kommet!

Jeg har ikke hatt tid til å skrive her på en god stund, så det må jeg få gjort noe med!

21. april var M.E. på Bli-kjent-dag på skolen hun skal begynne på til høsten. Det var en spent liten frøken som trasket opp gjennom skolegården, og jeg og K.J. var med. K.J. sov stort sett hele tiden, og det var helt greit, for da kunne jeg ha fokuset på Dagens Hovedperson. :-)

Da vi kom inn ble vi møtt av to koselige lærerinner, og da ble M.E. akutt sjenert. Men det tok ikke lang tid før hun tødde opp og syntes det var både hyggelig og gøy.

De blir en temmelig stor klasse med 30 (eller 31?) elever. Personlig syns jeg det er altfor mange, men de deler vel opp litt mer etterhvert, håper jeg...?

Dagen begynte med samlingsstund og alle barna ble ropt opp etter tur og fikk navnelapp på seg før de satte seg i en kjempestor ring foran tavla. Den ene gutten som M.E. skal gå i klasse med hadde bursdag, så han ble sunget for også, og det tror jeg var stor stas for ham. Han strålte hvertfall som en kjempesol, og virket veldig stolt.

Etter et par sanger, leste de litt sammen og de fant fram X-BOKSEN. Det er en blikkboks med lokk og oppi den er det 10 klosser - og de er Tier-venner. Når de da tok ut alle klossene og puttet tilbake noen sånn at det lå igjen 5, så måtte barna selv regne ut hvor mange som lå oppi boksen. Og sånn gjorde de noen ganger med forskjellig antall. Kjekt! En artig måte å lære seg matte på gjennom lek :-) Sånt liker jeg!

Etter samlingsstunden fikk alle barna utdelt hver sin skrivebok med blanke ark, og på forsiden skulle de tegne seg selv og skrive navnet sitt. Og når de var ferdige med det, så kunne de gå og leke. M.E. tegnet seg selv med regnbuekjole på - og fargene var i korrekt rekkefølge: Rød-oransje-gul-grønn-blå-lilla - og om igjen og om igjen helt til hele kjolen var full av farger. :-D

Etter en god stund med lek, var det tid for lunsj. Og så var det storefri! Og det var gøy, det! For da traff M.E. igjen flere av hennes tidligere barnehagevenner, og lekte kjempefint med dem ute i skolegården. Selv om det var gått nesten et år siden de lekte skikkelig sammen sist, så fant de hverandre med en gang, og det var nesten som om all tiden som var gått, var blitt visket vekk. Akkurat som om de hadde lekt sammen hver eneste dag. :-)

Og da det ringte inn igjen, hadde de en kort samlingsstund til, før det var på tide å dra derfra.

M.E. ble levert i barnehagen mens jeg og K.J. hadde møte med avdelingen han skal begynne på etter sommerferien. Han har jo noen små, spesielle behov, og jeg ville informere de ansatte om min diagnose (som K.J. med 50% sjanse har arvet, men som ikke kan utredes før om tidligst et par år) slik at de kunne bruke den tiden de trengte på å sette seg inn i hva dette var for noe, og de kan spørre meg om det er noe de lurer på når de ser meg. Ja, for jeg er jo daglig der borte så lenge M.E. fremdeles er barnehagebarn.

Avdelingsleder syntes det var veldig kjekt å høre mine ord på hva Ehlers-Danlos Syndrom egentlig er for noe, for å lese medisinske veiledere kan være tunggrodd, vanskelig, veldig teoretisk og kanskje litt skummelt også? Så hun syntes det var veldig bra at jeg kunne fortelle åssen jeg har det, og åssen jeg tror at K.J. eventuelt vil ha det, hvilke behov han har pr. i dag, osv... Og hun sa også at de garantert kom til å ringe meg ofte og spørre hvis det var noe de lurte på. Og det syns jeg er veldig bra.

Jeg gleder meg til han skal begynne i den barnehagen. Vi har vært strålende superfornøyde nå i de årene M.E: har gått der, og vi håpet inderlig at K.J. også skulle få plass der selv om han ikke fikk plass på søskenprioritering. Men det fikk han, og vi ble kjempeglade! :-D

Alt i alt var dette en superflott dag for både store og små! Litt skummelt, veldig spennende og utrolig morsomt!

23. april var det planleggingsdag i barnehagen, så da koste vi oss hjemme, M.E., K.J. og jeg. Egentlig var det mulig at jeg skulle til Sverige på årsmøtet i EDS-foreningen, men det ble ikke noe av. Egentlig like greit, for jeg hadde nok litt litt sliten av å først være hjemme hele dagen, og så bare løpe ut av døra når B.A. kom hjem, kjøre to timer, sitte på årsmøte og skrive (som sekretær) og så kjøre de samme to timene hjem igjen om natta.

26. april var B.A. på kontroll på Ahus, og da fikk han vite at han får Tysabri - den beste MS-medisinen som er på markedet nå. :-D Vi ble så ufattelig glade! I lange tider har han kjempet for å få en medisin som fungerer, men sykehuset han hadde før han byttet, nektet ham den, siden den koster 225.000 kr i året. Og det er sykehuset som må betale, og det hadde dem ikke lyst til, nei. Selv om politikerne har gått ut og sagt at alle pasienter skal ha det beste tilbudet om medisiner til enhver tid, så fungerer det ikke slik i praksis, nei...

Den 28. april var vi en tur på babysangen igjen. K.J. hadde ikke vært der siden før jul, fordi han har vært så mye syk i vinter. Men denne onsdagen klarte vi å komme oss dit, og det var så utrolig kjekt!

Etter babysangen gikk jeg og ei venninne og hennes lille tass en tur i regnet før K.J. hadde fysioterapitime. Ja, vi rakk innom malevenninna til min mormor også før vi skulle dit, for vi så at Oldemor sin bil stod parkert utenfor, så da gikk vi innom og hilste på.

Da vi hadde kommet oss på plass på helsestasjonen og ventet på fysioterapeuten, tror jeg nok kanskje at K.J. hadde blitt inspirert av de andre babyene på hans alder som han hadde møtt på babysangen, for da han lå på gulvet mens jeg tok av meg jakke og sko, så knakk han endelig koden på åssen man kommer seg framover! :-D Først visste jeg ikke helt om jeg skulle tro på at han hadde gjort det helt bevisst, men da jeg la Spennende Leker utenfor rekkevidde, og han stadig fulgte etter for å få tak i dem, så ble jeg så glad! Og det ble fysioterapeuten da hun kom ut også. Så vi ble der på venterommet en liten stund og se på K.J. som ålekrabbet seg framover gang på gang. :-D

Nå venter vi bare på at han skal skjønne åssen han setter seg fra krabbestillinga. Han er støtt og stadig oppe på en eller to føtter mens henda er godt planta i gulvet, men han går ikke videre derfra. Han legger seg bare ned igjen på magen. Så det er en tass med god tid, ja...

29. april hadde B.A. og jeg 4 års bryllupsdag! <3

Og K.J ble 11 mnd gammel. :-)

1. mai skulle B.A. og jeg i bursdag til en kamerat som hadde fylt 30. Og M.E. og K.J. skulle ha barnevakt over natta. Det var første gang K.J. skulle ha barnevakt over lengre tid (mer enn et par-tre timer) og at vi begge to skulle være så langt unna (drøye 6 mil). Min far og stemor skulle komme til oss og være barnevakt her hjemme, for de pusset opp stua si hjemme og det var både malingslukt og dårlig med møbler. Dessuten så er jo barna best kjent her hjemme, har alle leker og klær og stæsj her, og vi fant ut at det ville være veldig deilig å slippe å drasse av gårde både reiseseng, vogn, klær, bilseter, bleier, stellematte, flasker, babymat og greier, osv, osv, osv.. Det er utrolig hvor stor plass små barn trenger, ja. Særlig bagasjeplass! Jo mindre barn, jo større utstyr...! Ja, sånn er det vel egentlig med alt? Unntatt klær, kanskje... De blir større i størrelsen. Men de minste trenger ofte flere klær, for de søler jo mer enn de som er større...

Jeg satt faktisk og tenkte på det til jul, akkurat dette med jo mindre barn, jo større greier. Jeg så på gavene som var kommet til K.J., gavene som var kommet til M.E., gavene til størstesøster M og gavene til storebror A. De to eldste hadde da julaften hjemme hos sin mor, så det var bare gavene fra oss som lå her hos oss. Men det var ganske små pakker og konvolutter i treet som var til dem. Bøker, gavekort og sånt. Mens M.E. fikk bl.a. nytt bilsete, klær og noen leker (Barbie, My Little Pony - PonyVille, PC-spill, etc) og K.J. fikk STORE leker. Gåvogn, putteboks og andre babyleker som er store i størrelsen.

Men verdiene på gavene var jo like store, da. Selv om volumet var ganske drastisk forskjellig ;-)

Ja, det var en aldri så liten parantes, da...

Vi skulle altså i bursdag!

Dagen begynte med en potte tett K.J. som peip i pusten... Det var så typisk!!! Her skulle vi for første gang på eviglenge av gårde på noe begge to, og så var det på'n igjen med pustetrøbling. Jeg banna høyt og lenge inni meg, og ringte pappa og spurte om han ville at en av oss skulle bli hjemme, mens B.A. ga tassen ventoline.

"Neida, det fikser vi nok!" sa pappa, og jeg ble glad.

Så gikk det et par timer, K.J. var sutrete og ville ikke sove, og en halvtimes tid før pappa og B. skulle komme, så var feberen på plass... Nedsig!

Da pappa og B. kom, spurte vi dem om de følte seg usikre på å være barnevakt for K.J. når han ikke var helt i form, men vi var temmelig sikre på at det var pga de fire tennene som krangler om å få komme ut først... Både M.E. og K.J. har blitt "syke" hver gang det har vært nye tenner på gang, så jeg trodde ikke det var noe verre enn det denne gangen, men siden K.J. har sin historie med luftveisproblemer og slikt, ville jeg høre med dem først. Det hadde vært noe annet dersom vi skulle ha vært borti gata her eller noe, men vi skulle tross alt være 6 mil unna og bli over natta.

"Nei, bare dra dere! Dette fikser vi!". Men vi ble enige om at en av oss hvertfall skulle være edru tilfelle vi måtte komme hjem.

Vi dro hjemmefra i 16-tida, og i 20-tida fikk vi melding om at vi bare måtte feste og ha det gøy begge to. K.J. sov som en stein, han hadde vært fin i både pust og temperatur hele ettermiddagen og kvelden, spist godt og alt var strålende, så da senket vi skuldrene og storkoste oss - selv om B.A. lot alkohol være alkohol og koste seg med Cola og kaffe :-) Ja, mannen er jo så smågal fra før, så han trenger egentlig ikke alkohol for å "sleppe seg løs", nei ;-)

Men det som også var veldig, veldig hyggelig, var at vi fikk blomster da vi kom. I bryllupsdagspresang :-) Samboeren til bursdagsbarnet var min forlover, og hun har hvert år gikk en oppmerksomhet tradisjonen tro... F.eks. da vi hadde 2 års bryllupsdag (bomullsbryllup), fikk vi sengetøy. Og nå fikk vi en nydelig blomsteroppsats - fordi vi feiret, ja nettopp, blomsterbryllup. 4 år er blomster eller lin. Valget falt på blomster. Nyyydelige blomster! :-D

Bildene er tatt med macro, uten blits - og blomstene er kun opplyst av strålende solskinn :-)

Da vi våknet dagen etter var det melding på telefonen min om at pappa og B hadde planer om å ta med seg ungene på 4H og på besøk til min farfar, som nå bor på sykehjem. Vi kunne bare ta det helt med ro, og ringe før vi reiste derfra, og så skulle vi avtale hvor vi skulle treffes.

Oldefaren ble så utrolig glad for besøk, og han tok med seg oldebarna rundt på avdelingen og viste dem stolt fram. M.E. ble temmelig skeptisk til ei dame som spurte pappa og B hvor mye barna kosta, for hun ville gjerne kjøpe dem... Ja, ja... Moro på sykehjemmet, ja! :-P Heldigvis glemte hun fort hva hun egentlig hadde tenkt på, så da ble det ikke snakket mer om den saken, tror jeg. ;-)

Vi møtte gjengen på sykehjemmet, og fikk da samtidig hilst på farfar. Det var godt, selv om det var litt rart også. Han var seg selv samtidig som det var en annen mann, men han virket mer oppegående nå, og det så også ut som at han trives der hvor han er nå. Og det er jo veldig bra, da.

Mandag 3. mai var jeg og K.J. på trasketur i sentrum sammen med en annen barnehagemamma - som fikk en søt liten babygutt 23. mars i år. Det var strålende sol og temperaturen var deilig, og begge ungene sov godt og lenge i vogna mens vi mødrene gikk og skravla og koste oss med boller. :-)

Det var jaggu bra vi avtalte å gå på tur den dagen, for tirsdag 4. mai var det snøstorm ute! Da var jeg glad verken B.A. eller jeg hadde lagt om til sommerdekk enda, ja...! Det snødde digre kjerringer, og det var fram med ull- og vintertøy igjen... Ja, for barnehagen skulle på tur i skogen, så da var det ekstra viktig med gode, varme klær. :-)

Egentlig skulle K.J. og jeg ta oss en tur på småbarnstreff, men det orka jeg rett og slett ikke da været var så ekkelt. Men det kommer flere anledninger for det, så... :-)

5. mai var en noe spennende dag...!

B.A. skulle få første dose Tysabri! Han troppet opp på Ahus før klokka var blitt 10:00, og tok blodprøver og venta leeeenge på svar på dem før han fikk medisin. To timer med intravenøs + 20 minutter venting tilfelle bivirkninger. Heldigvis gikk alt bra, og han reiste på jobb og etterpå på kveldskurs.

Men det var en spennende dag for M.E. også, for barnehagen hadde invitert til sirkusoppvisning i Hundremeterskogen!

K.J. og jeg ankom akkurat tidsnok, og selv om det var veldig kronglete å få med seg vogna inn i skogen, så jeg ikke at jeg hadde noe annet valg. Han måtte være med, jeg orker ikke å bære ham så lenge av gangen, for han er jo en stor gutt, og han liker ikke å sitte for mye i beco'en heller. Så da var det bare å krangle med Moder Natur, og drasse med seg hele vogna over røtter, kratt og knaus. ;-)

Jeg tok ikke så mange bilder av selve sirkusoppvisningen, for den måtte jeg filme, men jeg fikk et finfint bilde av K.J. som følger spent med på alt som skjer rundt ham. :-)

Klubben (førskolebarna) hadde laget egne vers og rim på den sangen med "er d'ikke rart, er d'ikke rart - jeg tror de'kke før jeg får se det!" som refreng... Husker ikke hva den heter, jeg...

Men uansett... De hadde altså laget hvert sitt vers selv, og laget kostymer som passet til. M.E. var da "En enhjørning som kjørte firhjuling" (et veldig godkjent nødrim) med langt, rosa horn i panna! :-D Og de var så flinke alle sammen!

Alle de andre barna på stor-avdelingen var med på sirkusoppvisningen, men jeg velger å bare fortelle om hva M.E. gjorde, jeg.

Først var hun altså enhjørning og så ble hun en flott og elegant hest som galloperte rundt i manesjen (ja, for de hadde laget manesje og pynta med vimpelrekker og ballonger og stor stas!), og til slutt var hun Verdens Sterkeste Jente - og løfta en diiiiiger stubbe. På størrelse med en medium kløyvestubbe! Jeg tuller ikke. Den var ufattelig stor, og DEN løfta min lille jente! Alene! Jeg er jammen glad jeg fikk det på film, for ellers hadde jeg ikke trodd på meg selv senere :-P. Og ikke nok med det... Hun bar en stor stokk i armene mens hun balanserte bortover en stige som lå oppå steiner og stokker... Den jenta er ikke riktig navla, tror jeg! :-P Men hun ble så stolt og kry! Og det ble jeg også, ja...!

Ooooog ikke nok med det! K.J. fikk sin 7. tann. Endelig! Så nå venter vi bare på tann #8, #9 og #10 - som vi kan skimte rett under overflaten...

 Jeg håper virkelig han får alle disse tennene ut snart, for han har det ikke så bra når de er på vei gjennom, stakkar... Det er ikke morsomt i det hele tatt!

Og nå har M.E. fått enda en løs tann også, ved siden av den andre, men det virker som at det vil ta enda en god stund før de finner det for godt å dette ut. Men de rugges stadig og vises fram til hvem som måtte - eller ikke måtte - ønske å se på dem. Og som frøkna sa her..: "Det er flaks at jeg sover med åpen munn, for da kan Tannfeen kjenne at tanna mi har blitt løsere når hun kommer for å sjekke" :-D

Torsdag 6. mai ble K.J. dårligere igjen... Ja, han hadde vært litt dårlig på tirsdagskvelden og kastet opp kveldsgrøten sin, men vi trodde at det var fordi han var så tett og slimete i halsen - og hosta og hosta og hosta. Ja, at han rett og slett hosta opp igjen endel av grøten. Han var blid og fornøyd (selv om han var trøtt og hostete) og det var ingen feber eller noe slikt å snakke om. Men han var littegranne løs i magen, da... Det hadde han vært siden mandagen. Ikke veldig, men litt.

Så da han kasta opp melka si torsdag morgen og bare var sutrete og lei seg, så dro vi en tur til legen for sikkerhetsskyld. Joda.. Masse slim i halsen, hovne mandler (som allerede er bestemt at skal fjernes når han fyller 3 år), men ingen CRP-utslag. Men vi måtte bare komme tilbake eller kontakte legevakta dersom han ble dårligere.

Resten av dagen var han under middels interessert i mat. Han dytta i seg litt, men ikke på langt nær så mye som han pleier. Og det var jo ikke så rart når han var så tett i halsen, stakkar. Og han sovna raskt på kvelden - selv om magen var nesten helt tom...

Fredagen (7. mai) var lillemann veldig sliten. Han våknet flere ganger i løpet av natta, og fikk litt MME i 5-tida og igjen i halv 8-tida. Så kjørte vi M.E. i barnehagen, og på veien hjem sovnet han. Vi gikk inn, og jeg la ham i vogga - og han fortsatte å sove. Ganske lenge.

Da han våknet og hadde fått tørr bleie på seg, så la jeg ham på matta si, og da sovnet han igjen. Han har ALDRI i hele sitt liv klart å sovne noe annet sted enn i senga, vogga, vogna, bilen eller til nød på meg, B.A. eller størstesøster M. Men nå sovnet han altså midt på gulvet. Og han sov lenge der også...

Da han våknet, fikk han litt mer melk - og et par skjeer med grøt (så ville han ikke ha mer) - før han var trøtt igjen. Så da la jeg ham tilbake i vogga, og han sov helt til jeg måtte vekke ham for at vi skulle få hentet M.E. i barnehagen igjen. Vanligvis har han max halvannen time midt på dagen, men den dagen sov han hele tiden...Men da sov han ikke mer før det var kveld. Han ble lagt da han var trøtt, og sov vel mer eller mindre 14 timer, tror jeg... Og da våknet han og var i strålende humør lørdag morgen.

Magen var super. Matlysten var på plass (men vi tok det rolig, selvfølgelig). Humøret var på topp. Sola skinte og vi ble glade alle sammen! :D

Sååå... Lørdag 8. mai var altså K.J. i strålende form igjen, og B.A. fant energi han ikke hadde hatt på eviglenge. Han la om til sommerhjul på begge bilene, vi dro inn til sentrum og så på en forestilling med Stubbefolket - for Stubbegutt og Stubbejenta var nemlig på besøk i våre skoger den dagen, i forbindelse med Miljøuka - og skravlet med ei venninne, vi handlet mat, han lagde middag og han herja med M.E. Egentlig kalte de det "Å spille fotball", men M.E. spilte mer rugby, og B.A. stupte gjennom busker. Så jeg veit ikke helt hva annet enn herjing jeg vil kalle det ;-)

Men det var så godt å se han leke igjen!

Kanskje Tysabri'en har begynt å fungere allerede? Tør vi håpe på det? Ja, det tør vi!

I dag, søndag 9. mai (ja, jeg veit at det er 10. mai når jeg poster dette, men jeg har ikke gått og lagt meg enda, så det tells ikke), ryddet B.A. garasjen og fikk satt hagemøblene på plass ute på plenen. :-)

Etter middagen tok han med seg M.E. ut for å fly med sommerfugldragen hennes, og de fikk den så høyt opp i lufta at det ikke var mer line igjen på snella! Jeg veit ikke hvor lang den lina er, men det er en god del, ja... Maaaange meter! Så det var veldig gøy og spennende!

Det var noen trøtte barn som ramla i seng i kveld, ja... Både K.J., M.E. og B.A. ;-) Og nå er det vel på tide for a mor å finne senga også...?

Kanskje jeg får sånn her fjong sovesveis når jeg står opp i morra tidlig? Ja, for jeg måååå tidlig opp i morra, for M.E. skal være i barnehagen senest 8:30, for Klubben skal i gymsalen på skolen klokka 9:00-10:00 ;-)

Ny uke - igjen...!

Jeg syns altså tida raser av gårde og går så altfor, altfor fort...

I dag har pappa'n min bursdag, og i går var vi på middagsbesøk hos han i går. Det var utrolig deilig mat og en koselig ettermiddag/kveld. K.J. var veldig tålmodig og grei og satt pent ved bordet og så på at vi andre spiste, og M.E. spiste sånn passelig greit med mat. B.A. spiste så altfor, altfor mye (men det var jo bare kjekt, det) og det var nok noe som gikk hos alle gjestene... Det var flere som måtte åpne bukseknappen etterhvert, ja ;-) Og hva kaller man sånt? En kjempekompliment til kokken!

Vel... Gratulerer med dagen, pappa! Vi er kjempeglad i deg, alle sammen! :-D

* * *

I dag har jeg endelig fått skjema til barneforsikring for K.J.. Jeg bestilte det for en stund siden, men det kom ikke, og siden glemte jeg det. Men så kom jeg på det igjen da jeg hadde alt dette med bilen, så da fikk jeg bestilt det på nytt. Og i dag kom det. Jeg syns ikke det er noe artig å fylle ut, for det er jo JA på alle spørsmålene (evt sykdommer, behandlinger, sykehusinnleggelser, foreldres sykdommer, etc)... Jeg regner med at K.J. kommer til å få en tilsvarende forsikring som M.E. har - en som dekker alt annet enn evt astma, allergi, hørselsproblemer, MS og medfødt sykdom (Ehlers-Danlos syndrom (EDS)).

På fredag hadde K.J. sin 10-mnd-kontroll på helsestasjonen, og helsesøster sa med en gang at han er ganske overbevegelig i de store leddene, særlig hofter og knær. Jeg har jo sagt det siden før han ble født at han har arvet min sykdom, og jeg syns det er fryktelig kjipt. Ja, vi var klar over det allerede før vi satte M.E. til verden, at det var 50% risiko for at mine barn ville arve min sykdom, men vi valgte likevel å sette barn til verden. Jeg hadde flere samtaler med leger og psykologer, både min fastlege og leger/psykolog på kompetansesenteret for sjeldne sykdommer (TRS - Sunnaas sykehus), og vi kom da fram til at mitt liv ikke er så ille at det ikke er verdt å leve. Til tross for at jeg ikke kan gjøre alt det alle andre kan, så kan jeg gjøre så uendelig mye annet. Og hadde jeg fått tilrettelegging og oppfølging allerede fra barndommen, så ville kanskje ting vært annerledes i dag. Men jeg var 22 år da jeg fikk diagnosen, så hele det toget hadde kjørt. Jeg kan derimot bidra til at mine barn ikke vil få de samme utfordringene og problemene som jeg opplevde på skolen og i arbeidslivet, og jeg kan forstå dem når/hvis de har vondt, er slitne "uten grunn", sliter med å konsentrere seg osv... For jeg har vært der selv.

Selvfølgelig skulle jeg jo ønske at jeg bare fikk 100% friske og "velfungerende" unger, og jeg tror med ganske stor sikkerhet at M.E. har sluppet unna. Men det er en lumsk og vanskelig sykdom som vanskelig lar seg påvise tidlig. Det er ikke sånn at man bare kan gå til legen og kikke i halsen og få et svar med en gang. Eller en liten blodprøve. Vel... Faktisk så kan EDS påvises ved blodprøve/hudbiopsi (man fjerner en liten bit av huden og gentester den), men disse prøvene koster så mange penger (fordi den må sendes til USA for analysering) at det kun er de med mistenkt vaskulær type som blir testet. Vaskulær type EDS er veldig, veldig alvorlig. Der er bindevevet i hele kroppen - også indre organer - skadet, og den minste påkjenning kan være fatal. De fleste blir dessverre ikke over 50 år, og for kvinner med vaskulær EDS er det livsfarlig å få barn. For det første kan selve svangerskapet være altfor tungt for kroppen, og en fødsel enda verre. Man tenker gjerne "Ja, men de kan jo bare være sengeliggende i svangerskapet og så få keisersnitt?"... Joda... Men det er ikke så heldig for de vaskulære det heller. For de har så elendig sårtilheling, og blodåreveggene er ofte så svake at de kan briste helt uten videre.

Skumle, skumle greier! Men jeg har heldigvis ikke den typen! Og sjansen for at min type EDS (klassisk) skal videremuteres (underveis i svangerskapet) til vaskulær hos mine barn er så ørliten at den regnes som umulig. Heldigvis! Og jeg har heller ikke mistanke om vaskulær EDS eller klassisk EDS med vaskulære trekk hos mine. Men at K.J. har fått min klassiske med hypermobile ledd, det er jeg ikke i tvil om engang.

Siden han var 2 uker gammel har vi hatt kontakt med fysioterapeuten i kommunen, og hun har fulgt K.J. veldig godt opp. Vi er glad i Maren, vi! :-)

Min største utfordring i møte med andre mennesker er forståelse. Det å forstå hva EDS vil si, og at jeg er meg og ikke sykdommen min. Ja, ikke bare det... Når jeg møter helsepersonell, møter jeg også ofte uvitenhet, og har flere ganger hatt "opplæring" av leger på hva EDS er og hvordan det er for meg. Jeg har vært utrolig heldig med de to siste fastlegene mine. Han som jeg hadde i Bergen da jeg fikk diagnosen, og han jeg har her i Spydeberg nå. De har begge satt seg godt inn i sykdommen og (i det minste) forsøkt å forstå meg. Jeg krever ikke at noen skal forstå alt fullt og helt, for det tror jeg ikke er mulig uten å ha det selv. For EDS er en sammensatt tilstand og fungerer forskjellig for alle. Både jeg, min mor, bror, sannsynligvis morfar, hans ene bror, hans datter og muligens også hennes datter, har EDS - og vi har alle forskjellige sykdomsbilder. (Av alle de nevnte, er det kun min morfar, min morfars bror og min tremenning som ikke har fått påvist EDS.) Det vi derimot har felles er utmattelsesfølelsen. Den følelsen man gjerne opplever når man ligger med influensa og høy feber... Den har vi i tide og utide. Helt uten grunn. Plagsomme greier. Vi sliter også med søvnen. I perioder sover vi nesten ikke noe i det hele tatt, og i andre sover i "hele tida". Jeg har f.eks. ingen problemer med å sove både 12 og 15 timer når jeg har en dårlig periode... Og enda må jeg vekkes... Det er også det som gjør at jeg ikke jobber.

Hadde jeg visst om dette da jeg var ungdom og skulle velge meg et yrke, så kunne jeg kanskje fått meg en yrkesfaglig utdannelse innen et felt som jeg kunne fungert i. Jeg ville kanskje vært mer attraktiv i yrkeslivet og fått en jobb jeg kunne jobbet kanskje 50% i. Med fleksibel arbeidstid kanskje?

Vel... Sånn ble det ikke, og det er ingen vits for meg å sitte og tenke på hvordan ting kunne vært. Jeg blir bare frustrert og føler meg unyttig. Bortkasta energi...

Men nå har jeg hvertfall sjansen til å hjelpe mine barn til å få en mindre utfordrende fremtid. :-)

K.J. er grovmotorisk forsinket i utviklingen. Det var egentlig forventet. Han kan ikke så mye, men (som fysioterapeuten sier) kvaliteten på det han faktisk kan er veldig god! Og det er jo supert! :-)

Han kan sitte uten støtte (når han sitter i stolen sin og spiser, sitter på fanget eller i vogna). Han kan rotere rundt sin egen akse når han ligger på magen, han skyver seg bakover (og drar seg framover dersom han får tak i noe som sitter fast) og han går opp i krabbestilling og står der og gynger.

Finmotorisk er han veldig flink, syns vi. Han er veldig opptatt av småtterier som han tar tak i, vrir og vrenger på og utforsker med både fingertupper, synet og hørselen. Hørselen, sier jeg? Ja, hørselen... For alt må jo bankes i noe (gulvet, bordet, hva som helst) for man må jo finne ut åssen lyd sånt lager, må vite ;-)

Dersom han ikke har smokken i munnen, så har han ikke noe stort behov for å finne ut åssen det smaker, og det er jo greit. Selvfølgelig får han ikke tak i farlig små ting uten at vi er der med han og passer på at han ikke spiser det opp. Men alt må utforskes, og så lenge vi passer godt på, så lar vi han også utforske de aller minste tingene. :-)

I dag har det vært nydelig vær, så jeg dro med meg lekegrinda ut på terrassen og parkerte K.J. oppi. Det syntes han var kjekt, ja. Deilig å være litt ute også, men terrassen vår kan være litt flisete, så jeg syntes det var greit med lekegrinda. Dessuten trengte jeg da ikke å være redd for at han skulle dytte seg baklengs utfor kanten på den. :-)

Blid og fornøyd liten tass!

* * *

I dag begynte huseierne oppussinga av M.E. sitt rom! :-D Det har vært sånne deeeeilige rosa farger på veggene i mangfoldige år nå, og det var blitt så fryktelig slitt. Det så ikke noe bra ut i det hele tatt lenger - og da ser jeg bortifra at jeg selv ikke likte de rosa veggene. :-)

Nå blir det lyst og pent! I dag har de skrapa av all den gamle tapeten, pussa veggene og malt listene. Og i morra skal de male taket, gi listene enda et strøk maling og muligens begynne å tapetsere. Vi har satt av hele uka til oppussinga, men det kan meget godt hende at de blir ferdige i god tid før helga, og da kan M.E. og jeg sette på plass saker og ting igjen. Det blir bra!

Og så skal vi få kjørt en gammel speilkommode bort til mamma, og så fort den er ute, så skal jeg lage kjøkkenkrok oppi trappa. Det tror jeg blir artig!

Når M.E. har besøk av sin bestekamerat så pleier de ofte å leke rolleleker, med dukker og kjøkken og i det hele tatt. Med en helt egen kjøkkenkrok tror jeg rolleleken bare kan bli enda bedre :-D

Jeg må også få malt ferdig bordet og stolene til ungene sånn at de kan ha en spiseplass der oppe. :-) Nå som det er så deilig vær, så kan jeg jo kanskje få gjort det på dagtid mens B.A. er på jobb? Ja, jeg bestiller sånn her vær i morra også, så da maler jeg hvis jeg er i form til det! :-D

Nyåpning av bloggen

Ja, da var det på'n igjen... Så får vi se hvor lenge jeg klarer å følge opp denne bloggen - denne gangen ;-)
Jeg veit ikke helt hva den skal handle om. Tror ikke den kommer til å få noe tema. Kanskje den blir et brølerom for mine frustrasjoner, et rom hvor jeg kan dele mine store gleder, et sted hvor jeg kan skryte uhemmet av barna mine, rett og slett MIN verden... Min hverdag. Mitt liv...

Det er ikke alltid så lett å være kronisk syk. Men det er nesten verre å være pårørende! Og jeg tør ikke tenke på hvordan M.E. og K.J. har (og vil få) det med to kronisk syke foreldre. Jeg håper bare at vi klarer å la dem være barn mens de er barn og ikke pålegge dem for stort ansvar. Selvfølgelig skal de ha ansvar, men de skal ikke ha mer enn de trenger. For først og fremst er de barn. Og seg selv! Ikke små voksne som skal trenge å bekymre seg eller noe sånt.
Ja, de to eldste er jo også pårørende, men de er her så sjelden så de ser ikke alltid åssen ting egentlig er. Men jeg veit nok at hvertfall eldstejenta tenker mye på pappas sykdom...

Våre dager er både forutsigbare og uforutsigbare. Vi er som regel flinke til å energiøkonomisere og planlegge god tid i forveien, men vi er samtidig åpne for spontanitet og impulsivitet. Og vi er også flinke til å ikke-planlegge. Men, det skal være sagt... Vi er også veldig flinke til å ta oss vann over hodet fordi vi har så lyst til å gjøre mer enn vi egentlig orker og bør gjøre. Men ofte er det virkelig verdt det!

Samtidig som vi har hver våre sykdommer, er vi altså hverandres pårørende. Det er nok en god styrke i det, men også en stor svakhet. Rent økonomisk er det helt på trynet at vi i det hele tatt tenkte tanken på å bli sammen... Men hvem tenker på det når man faller for noen?
Men forståelsen oss imellom er ganske unik. Jeg vil selvfølgelig aldri skjønne fullt ut åssen det er å ha MS. Jeg skjønner ikke sykdommen. Jeg er ikke alltid forståelsesfull når B.A. sier at han ikke orker. For jeg har ikke kjent det på min egen kropp. Men jeg kan likevel sette meg inn i hvordan det er når kroppen motarbeider ønsker og planer.
Ja, jeg blir lei meg når jeg har gledet meg til noe - også går det i vasken fordi han ikke orker den dagen. Ja, jeg blir skuffa når han ikke har lyst til å gå en tur sammen med meg - når jeg orker å gå tur. Ja, jeg blir frustrert over at han blir så ufattelig sliten etter jobben - for jeg skulle så inderlig ønske at han ikke hadde vondt. Ikke ble sliten. Ikke hadde fatigue. Men jeg ser også at han blir lei seg og skuffa og frustrert selv... Og jeg skjuler ikke alltid at jeg blir lei meg og skuffa og frustrert heller. Og da blir han enda mer lei seg og skuffa og frustrert selv. Og det går selvfølgelig begge veier.

Det er nok mye derfor at M.E. stort sett aldri blir forberedt på aktiviteter før dagen før eller samme dagen. En sjelden gang forteller vi om planer lenger tid i forveien. Men da er det gjerne større ting som skal skje. At vi skal reise bort, at Andreas og Marte kommer og at vi da skal et eller annet den og den dagen, når hun skal i eller ha bursdagsselskap, osv... Det pleier hun å få vite om i god tid, sånn at hun kan glede seg til ting litt lenger enn bare et par timer :-P
Vi har bevisst valgt å ikke la henne få de største forventningene, for hun er et barn. Og når man da ikke kan gi barnet det som det ønsker og har gledet seg til, da blir skuffelsen så vanvittig mye større enn hos voksne.

Hvorfor er det egentlig sånn? At barn og unge har så mye sterkere følelser enn det voksne har? Er det noe som går over når vi runder 20?

Jeg tenkte på ungdomsforelskelser her om dagen. Det er virkelig stormende følelser, det! Alt er så mye større og sterkere! Mer svimlende og intenst!
Min stesønn er 15 år, og har nå vært sammen med ei jente i noen måneder. Og de er fremdeles veldig, veldig forelska i hverandre, sommerfuglene er fremdeles i magen når de treffer hverandre igjen etter at de har vært fra hverandre i kortere eller lengere tid, og de snakker sammen mange ganger i løpet av dagen på både msn, facebook og telefon. Det er så utrolig koselig! :-)
Men samtidig blir nederlaget så utrolig mye større også når man er i Den Rette Alderen! Jeg husker selv da jeg var stormforelska i en gutt som ikke visste at jeg eksisterte engang. Jeg kunne sveve eviglenge på at han hadde vært i samme rom som meg, og kanskje sendt meg et blikk i forbifarten, men når jeg innså at vi aldri kom til å bli kjærester, så ble jeg så ufattelig lei meg. Det føltes som om jeg skulle sprekke av sorg. At hjertet mitt ble knust i krystallsmå biter og at såret i sjela aldri ville gro. Helt til neste forelskelse en uke eller to senere... ;-)
På en måte savner jeg akkurat de overdimensjonerte gode følelsene jeg hadde da jeg var tenåring. Men jeg vil absolutt ikke bytte dem bort i den trygge, bunnsolide, gode følelsen jeg har nå med B.A.. Jeg mister ikke pusten lenger. Jeg har ikke like mange sommerfugler i magen lenger. Men jeg er trygg! Jeg har det veldig, veldig godt.

Men... Hvor er jeg om 5 år? Om 10 år?
Det har jo ikke blitt noe av meg. Selv om jeg har Verdens Viktigste Jobb, så har jeg ingen utdannelse. Ingen jobb. Ingen utsikter til jobb med det første heller forsåvidt. Men jeg er MAMMA! Jeg elsker å være mamma... Og det er ikke alltid lett. Faktisk er det ikke lett i det hele tatt. Men det er så ufattelig givende. Og godt! Jeg elsker de ungene, og ville ikke bytta bort livet mitt med noen! Ikke for alt i hele verden!
Selvfølgelig kunne jeg ønske at vi var friske, hadde solid økonomi, kunne gi barna våre hele verden om vi ville, kunne leve et skikkelig A4-liv. Eller... Jeg tror egentlig ikke jeg hadde passet i et A4-liv.

Jeg har det bra som jeg har det! :-D