Åhå kei hei hei

Nei, nå må du slutte å sutre, sa søskenbarnet mitt, da jeg syk hadde sendt snap fra kontoret der jeg både sto og blødde fra fingeren og vannlekksjen bredde seg utover gulvet. Og så lo hun høyt. 

Hehe. 

I dag er jeg friskere enn i går, ikke helt frisk, men så lenge vi kan ta bilen så går det greit. Hvis jeg skal gå en halvtime gjennom snøstormen først så er energien kastet bort på annet før jeg en gang kommer i gang. I morrest knakk bare plutselig en av vindusviskerne, og det ER snøstorm, så det ble nesten gåing. Ærlig talt. Vel har vi gammel og dårlig bil, men vindusviskerne er jaggumeg nye. Ærlig talt.  

Men jeg tror kanskje jeg har løst utstillingsproblemet, det Store, Overskyggende. Jeg tror jeg vet hvordan jeg vil gjøre det, jeg kom på det i går kveld da jeg hadde lagt meg. Jeg skal jo følge en sånn søvnhygieneplan, men den virker ikke, så jeg gjør det ikke lengre, det var jo det der at jeg skal ikke ligge i sengen i mer enn ett kvarter før jeg står opp igjen, om jeg ikke får sove. Men jeg får tenkt så mye i sengen om jeg bare ligger der. Når ellers ligger man helt i ro uten input? Det er vanskelig bare det å bli stående ved et prosjekt som ikke vil seg, da går jeg videre til neste. Jeg har ingen konsentrasjon! (hva inspirerer deg, spør folk, alt, alt inspirerer meg, problemet er konsentrasjon. Hva konsentrerer meg? Å ligge og skulle sove.) Og det er jo ikke det at jeg vil være vrang og si at nei, dette funker ikke for meg, for jeg er helt spesiell og mange ytre faktorer gjør det vanskelig og i tillegg er det viktig at jeg må få tenke på jobb om kvelden, men det er ofte fruktbart- Å tenke på jobb om kvelden. Og da tenker jeg ofter på det jeg faktisk har gjort på atelieret. det kommer ikke bare fra hodet, det kommer fra dagens arbeid, men det må sette seg. Det må være stille. Så kommer det en løsning.

Og SÅ begynner jeg selvsagt å tenke på hva som ville skjedd om jeg klarte å redde Diana og Dodi Fayed, kanskje jeg ville fått et kort som gjorde at jeg fikk hva jeg ville gratis på Harrods og bo på Ritz så mye jeg ville resten av livet, hva skulle jeg kjøpt da, når ville jeg skjemtes? Og hva med tolla om jeg skulle tatt det med hjem til Kirkenes, kanskje faren til Dodi ville tatt seg av det også, og det kan jeg fint ligge og forsøke å løse frem til klokken ett, og det er mindre fruktbart i livet mitt. 

Mye mindre. 

Og så går det ikke an å si sånn nå er jeg ferdig med å tenke på kalképapir, så nå skal jeg ikke tenke på prinsesse Diana heller, god natt! 

Hadde det gått an så hadde jeg ikke hatt søvnproblemer. 

Men hvis noen vil gi meg et sånt kort der jeg bare kan hente ut hva jeg vil på Harrods resten av livet, så tror jeg at jeg har løst de fleste problemer som kan oppstå i den forbindelse. Og så tror jeg også at jeg vet hvordan jeg skal løse utstillingen og bruke de pengene som kom, på en fornuftig måte.

menneh åeh

jeg hadde sånn panikk at jeg dro på jobb. her er det vannlekkasje på atelieret. 

bra jeg oppdaga det da. i det minste

AAaaaaarh!

Nei nå får jeg helt panikk. Om to uker er det jul og ingenting er gjort, helst skal det jo jules litt i dette hjem, og på samme to uker skal et kunstverk som har vært på plan B -stadiet oppgraderes til A+, ved hjelp av penger staten har spyttet i prosjektet, og jeg bor i gokk, ting må bestilles og arbeid tinges, men man kan ikke få se det man bestiller, man vet ikke hvem som utfører arbeidet, på hvilket papir, med hvilken kompetanse og hvilken dedikasjon, alt er via fjernkontroll, jeg er Apollo 26, og jeg er fortsatt syk, jeg har ikke konsentrasjon og tilstedeværelse til å fatte beslutninger og være kunstner i prosjektet. 

Blæh blæh blæh.

Teite pila

Ja den peker kanskje oppover uten at jeg får det med meg, men her er vi altså kommet til dag ti, og da må man slutte med nesespray. Det er lettere å jobbe når man kan puste med nesen og lukket munn og heller ikke føler det som at hodet fylles med ekspanderende byggskum. Jeg får ingenting gjort. Og det jeg gjør må gjøres på nytt, i dag måtte jeg sende ut en mail til en masse mennesker jeg ikke kjenner og som jeg skal gjennomføre et prosjekt med, om at jeg ikke hadde konsentrert meg tilstrekkelig i forrige mail og det som sto der var feil. 

Jeg håper det jeg skrev i dag var rett. Får sjekke senere.  

 

Jeg har litt panikk. Teite knehaben også som tar så mye tid rett før en utstiling. 

 

 

Teite forkjølelsen! teite nesespray! teite arbeidsmengde! Herregud! 

Kanskje mer bortoverpekende pil

Jeg kom meg ikke på jobb, men var ganske optimistisk med tanke på å jobbe hjemme, helt til jeg pakket opp prøvetrykk og satte i gang. Ikke at det var noe galt med prøvetrykkene, -sånn rent teknisk bortsett fra at det var noe galt med prøvetrykkene, det var feil versjon som var printet, men det spiller ingen rolle når man egentlig mest vil se selve trykk-kvaliteten- men når man blir slapp og varm og kald og har lavtrykk i hodet er det ikke så lett og stå og tenke aaaaah og hmmmm og hvaaaa hviiiiis og ta nødvendige og kreative og også kritiske avgjørelser. Ingen avgjørelser har blitt tatt. Om et par uker er det jul og så drar jeg på rehab og når skal et menneske jobbe.

Oppoverpekende pil

Nå begynner jeg endelig å bli bedre, om ikke akkurat bra, og det finnes en mulighet for at morgendagen blir en arbeidsdag. Muligheten avhenger av formen på den andre voksenpersonlighet, som vet hvordan man kjører bil. Hvis jeg må slepe mitt marodre legeme gjennom den evige vinternatten for å komme meg på jobb og derefter sitte timesvis i et delvis nedkjølt lokale, fordi radiatorene i akkurat mi fløy er ødelagt, og derefter slepe meg syk og sliten hjem gjennom kulden, så blir det ikke. 

Litt kan jeg riktignok få gjort hjemmefra, men ikke alt. 

Nuvel, bedre er bedre, og man tar det man får!

Und so weiter

Jeg er fortsatt ikke pigg og nå begynner det å merkes på jobben, ettersom jeg siden ca midten av oktober har vært syk 3-14-17...23 dager. (And counting) OG dro på ferie til Berlin! I dag skulle jeg møtt en persom som kommer fra Oslo med et prøvetrykk til meg (ikke ens ærend heldigvis) og sendt en annen person (institusjon) bilder av noen bilder hun vil kjøpe, og jeg burde også kontaktet pasientreiser om knehaben. Og sendt en bio og bilder av verk til noen andre.

Og og og. Det er mange og. Alle krever tenking og innsats og ingen blir gjort.

I går kom jeg meg opp på tv-rommet og så litt på tv mens jeg var syk, noe jeg vanligvis ikke får til så hurra for det, og i tillegg sovna jeg mens jeg så på tv, og jeg er jo en person med litt over middels søvnproblemer så jeg får jo vanligvis ikke sove heller, så hurra på det og. Jeg så en veldig forvirrende dokumentar om holodomor og amerikanske skuespillere som ikke var kommunister men ikke ville si det, og...en atombombe? mange atombomber? som sikkert er mer sammenhengende for den som er våken gjennom hele dokumentaren. Jeg lærte ingenting. Men kanskje sove trumfer allmennbilding. Etterpå så jeg en sykt dårlig film om svarte kvinner som utgjorde et regiment i den amerikanske hæren under andre verdenskrig, den sovnet jeg dessverre ikke ifra, så etter tredve veldig forutsigbare minutter med dårlig skuespill og uoppfinnsom bruk av stereotypier samt snarveier og usansynligheter, skrudde jeg av. 

Problemet med å se tv mens jeg er syk er ikke bare det å samle seg nok til å følge med, det verste er jo å velge noe å se, når man egentlig ikke vil noe. I dag tror jeg at jeg prøver meg på NRKs arkiver, om gulrotdyrking i kjøkkenhagen. 

I natt har haren vært oppe på verandaen og spist på klematisen, man kan se sporene og også når den har lagt forlabbene oppe i blomsterkassa for å stå og tygge. Heldigvis er visst ikke klematis godt. Krysser fingrene for at det blir med prøvesmakingen. 

Nå: Gulrotdyrking, 1972.

Jobb/ikkejobb jobb jobb

Det er ikke så mye å skrive om når man er syk. Det skjer jo ikke så mye mener jeg. Man ligger på sofaen. Det kommer ut snørr. Sånn er det. I går hadde jeg planer om å gå opp på tv-rommet og se litt tv men det ble med planene. 

Likevel måtte jeg jobbe litt, tilogmed snakke med folk i telefonen og gi klare og gjennomtenkte (HA!) svar, for sånn er livet som enkeltpersonforetak. Man har jo ikke vikar. Man har ikke kolleger som dekker inn. Man har andre fordeler som står litt uklart for meg hva er, akkurat, nå.

Jeg fikk også en mail om at jeg har fått penger til et prosjekt jeg ikke har penger til, og det svaret har kommet så sent at jeg har rullet videre til plan B i det prosjektet og satt igang hjulene der for lenge siden. Hele hodet er bare innstilt på plan B så hva i all verden skal jeg gjøre med 70.000? Litt av problemet er at januar går bort i knehab, prosjektet skal stå ferdig i slutten av februar, og de er litt strenge på at man overhodet ikke skal jobbe, man skal ut av situasjonen sin, men det er jo lett for dem og si, fast ansatte alle sammen. Jeg må nok jobbe litt. Det er det som er livet som freelancer og prosjektarbedier og enkeltpersonforetak, du er situasjonen din. 

One down

Men NÅ er jeg syk. Sukk. Når skal et menneske jobbe?

Ikke en søndag hvertfall uansett, det kan jo være det går fort over.  

 

I går hang vi opp julelysene ute, jeg hadde hengt opp alle husets milliarder av julestjerner inne (to fikk ikke plass og gikk i kjelleren igjen) (da jeg var barn hadde man bare én stjerne, for det var jo bare en stjerne, Betlehemsstjernen, ikke meteorsvermen over Betlehem, så hvorfor skulle man da ha en i hvert vindu?) og jeg hadde klok av en viss skade sjekket alle lenkene, sjekket om kabeltrommelen virket, og forholdsvis glade og fornøyde gikk vi to voksne til arbeid og det er ikke alltid man klarer å kryste like mye arbeidsglede utav den som ikke ser poenget med å pynte til jul, og vi kom på en ny greie der vi mer surret lenkene rundt trærne heller enn å la dem slynge seg mellom, tok mye lengre tid da, men ble fint, og da vi skulle sette i kontakten brakk ledningen. Jeg hadde kjøpt ny slynge i fjor, byttet ut en der bare halve virket, og det er sikkert tredje slyngen siden vi flyttet inn her for ni år siden. Lysslynger, man kjøper bare elsøppel. 

Vi dro ned på europris, vi hadde jo liksom gang i det, og kjøpte en ny, den dyreste, fem års garanti, mindre elsøppel takk, men man vet jo aldri, den viste seg å være en del kortere enn den forrige, men nå er den nå hengt opp da, og det ser bare så...så totalt uimponerende ut. Haha. Det gjør det hvert år. Jeg får finne på noe mer mer, mer, noe annerledes. Jeg vet ikke helt hva det skal være, trærne står nå liksom der de står. Kanskje jeg skal lyssette trehytta. Jaja. Nå er det lysere utfor. The Stig sier også at de har byttet ut gatelysene siden vi flyttet inn, så det er mye lysere rundt, og det gjør at utebelysningen ikke har helt samme slående funksjon. 

 

I dag har jeg mest sovet. Jo, jeg har også hengt opp kalenderen til the Twig. Han pleier vanligvis å få et legosett fordelt over 24 pakker, så kan han bygge på julaften, men han er for stor til lego, hva gjør man, så i år kom jeg på at jeg kan kjøpe et puslespill med julemotiv og fordele utover. Jeg kjøpte et puslespill med tusen brikker på julemarked i Berlin. Derefter innså jeg at da må jeg jo rekke å pusle sammen dette puslespillet, sånn at de brikkene han får hver dag henger sammen. Jeg innså at det tok litt lengre tid enn jeg hadde tenkt at det skulle. Å pusle. Tusen brikker. Jeg advarte the Stig om at dette kom jeg til å måtte få hjelp til, men da jeg gikk for å hente puslespillet, og åpnet det, innå jeg at det jeg hadde kjøpt på julemarkedet i Berlin var en PUSLESPILLKALENDER. Alt var allerede fordelt i 24 små pene esker. Med motiv på hver. Herregud. For en flaks. Så da the Twig var ute hos en kompis pakket jeg og the Stig inn alle de 24 små pene pakkene og hang på pandurokalenderen Julenissens Landhandel som min mor har produsert i min barndom. 

Og så gikk det litt i stå for meg i Tyskland der, så det virket så logisk å også kjøpe en sjokoladekalender. Som han jo ikke trenger. Nå mangler det bare at farmor også dukker opp med kalender her, så har han tre. Jaja. Det er vanskelig å ikke skjemme bort sine barn. Han har lovt å tildels dele kalender med sin far.  

 

Nå er det middag, juhu, tacosøndag. I morgen håper jeg at jeg er mye bedre og at arbeidsuken ikke starter noe senere enn tirsdag.  

øh nøh phøn on fire

Jeg trenger ikke egentlig hjelp altså. Dette er ikke et rop om hjelp. Jeg bare syntes det var et litt artig bilde på SAS-folderen da jeg dro hjem. Hadde litt lyst å ha det som profilbilde på FB men da må jeg nok svare på tusen, eller hvertfall minst tre kommentarer om det er et rop om hjelp. 

Jeg er på kontoret, det var tungt i morrest, men en trombone måtte kjøres med bil og da fikk menneskene også være med og det ble jo en mer behagelig start på dagen. Jeg har en PDF som må gjøres ferdig, container layers som må funke, fargeprofil som må stemme, men nå er den sendt, så i morgen er det mindre stress at jeg skal starte dagen på politikammerset for å få nytt pass og identitetskort. Så skal jeg hjem og henge opp julestjernene. For jeg vet at Jendor blir så glad når han kommer hjem og de plutselig er oppe, og jeg vet også, selv om den varianten ikke er testet, at det er mindre kos å være med meg når jeg balanserer på gardintrapper og krakker og ikke finner kontakter og må tilpasse skjøteledninger og lyspærer og i det hele tatt. Null kos. 

Det er fjorten grader inne på verkstedet, det er for kaldt, men nå er det egentlig der jeg skal jobbe, vi får se til uka om jeg får opp temperaturen, jeg kan ikke flikke så mye mer på disse plakatene, jeg må vente på tilbakemeldinger uansett, jeg må inn på verkstedet. På mandag. Ikke fredag. da er det politi, julestjerner, møte på skjerm med designstudenter. Det kommer kanskje ikke til å føles som verdens mest fortjente fredag. 

Fjorten grader, og i kantina lekker det fra taket, ikke vann, det er et avløpsrør, så litt ekstremt i matsammenheng, det blir ikke forferdelig å være hjemme, men nå må jeg jobbe fram til jul og ikke stulle så mye. Skjerpings, Figenschou.

ich bin da

 Jeg er hjemme! Jeg er fortsatt frisk! Nå er jeg trøtt! Og veldig mett.