Hønsehauken

Lørdag var jeg så heldig å få låne skjulet til fotokompis Bjørn Aksel i Østfolds dype skoger. Hønsehauk var målet for turen og spenningen var stor da jeg sammen med Duy gikk inn i "fotoboksen" kl 07.00,  i god tid før det ble lyst. Så var det bare å rigge seg til å vente på lyset og forhåpentligvis hovedpersonen selv hønsehauken. Det skulle drøye noen timer før det ble noe action, men egentlig var det like greit. Lørdagen var så mørk og dyster som dagene kan være nå på senhøsten, lavt skydekke, tåke og lett regn ga ikke akkurat mye lys til fotografer med telelinser. Men ved 10 tiden begynte lyset endelig å komme og som på bestilling landet dagens første hauk i furuskogen på andre siden av fôringsplassen.

Vi hadde gleden av å ha besøk av denne hauken noen minutter før den like stille som den kom ble borte mellom trærne igjen. For meg var dette første møte med hønsehauken på nært hold, en fantastisk opplevelse. Jeg ferdes mye i skogen gjennom året og selv og hønsehauken er en typisk skogsjeger har jeg aldri sett mer enn glimt av denne fantastiske jegeren.

Det å sitte i et skjul å observere en jeger av hønsehaukens kaliber er utrolig fascinerende. Hvordan den lydløst og arrogant ankommer fôringsplassen, men også hvor vaktsom og forsiktig den er. For ikke å snakke om det vanvittige blikket, når jeg kikket på den gjennom telelinsa følte jeg at den så tvers gjennom meg.

I løpet av dagen hadde vi 3 haukebesøk, men mellom disse møtene ble det venting. Men nøtteskrikene gjorde sitt for å lage litt underholdning og korte ned ventetiden mellom slagene. Her en nøtteskrike som tar seg en rast i spisingen og har satt opp sin flotteste sveis for anledningen:-)

 

Råskinnet elvekallen

Elvekall er en av mange dialektvariasjoner av Fossekall som blir brukt vest-og nordpå. I Mo i Telemark kalles den Fosseskadde, mens den flere steder i Sør-Norge går under navnet Kvernkall. Det kanskje artigste kallenavnet etter min mening er Elveprest som henspiller direkte på utseendet med hvit krage og ellers svart (svart-brun) kropp. Alle kallenavnene tyder helt klart på nasjonalfuglen vår fascinerer folk der den holder stand gjennom vinteren så sant den finner åpent vann. Ser du fossekallen en kald vinterdag så ta deg tid til å beundre denne hardhausen der den dykker gang på gang i det iskalde vannet på sin jakt etter mat. Bildene under er tatt i Rondane i slutten av januar i -20 grader, uten at det så til å sjenere denne hardhausen..

Fiskeørn

Fiskeørna har fascinert meg fra jeg begynte å ferdes i Østmarka som tenåring. Det er forholdsvis sjelden å se rovfugler i vårt område, men fiskeørna så jeg stadig svevende på stive vinger over marka. Innimellom så jeg også at ørna hadde fisk i klørne, men jeg så aldri at de fisket i markavannene. En gang fant jeg en stor brasme langt inni skogen med tydelige merker etter fiskeørnas skarpe klør, men hvor i all verden hadde ørna fanget denne fisken? Jeg viste ikke om noen vann i marka med bestand av Brasmer. Nå vet jeg bedre, det hekker flere par med fiskeørn i Østmarka, men de tar i all hovedsak turen til Øyeren for å fiske. På mine mange turer i Nordre Øyeren Naturreservat har jeg hatt anledning til å se hvordan fiskeørna jakter. Hvordan de svever over de grunne vikene, hvordan de stopper opp og "stiller" med vingene når de har spottet en fiske fra kanskje 40 meters høyde. Snakk om å ha godt syn! Så folder de vingene sammen og stuper mot overflaten. Når den nærmer seg overflaten strekkes klørne fremover og vingene bakover så den skal kunne gripe fisken den har siktet seg inn på. Selv om man tror at farta kan komme opp i nærmere 80 km/t i stupets siste fase så blir allikevel motstanden så stor når den treffer at den ikke kan ta fisk som går dypere enn 40 til 60 cm. Dermed blir det mange bomstup på fiskeørna i løpet av en fiskedag, men den gir seg aldri før den lykkes. 

Fiskeørna er  lett gjenkjennelig med sine forholdsvis lange og smale vinger.

Legg merke til klørne som er skapt for å gripe og holde fast en sleip og sprellende fisk

Et litt annerledes fiskeørnbilde. Her har ørna akkurat fanget en fisk og jeg har panorert gjennom løvverk og var så heldig å få et skarpt bilde på denne serien.

Endelig Fasan

På årets ferietur til Danmark fikk jeg endelig festet fasanen til minnebrikka. Under en middag i hagen til min onkel i Brovst kom det et fasanpar trippene inn på tunet. Det viste seg at de nærmest var faste gjester og kom innom så godt som hver dag for å forsyne seg av frø under fuglebrettet. Så etter middagen var jeg rask med å finne frem telelinsa, men da var fuglene forsvunnet for lenge siden. Men jevnlig hørte jeg fasanhanens rop, og den var ikke langt unna. Dermed ble det smyging og åling i kulturlandskapet til jeg hadde peilet dem inn. Men enkle å ha med å gjøre er ikke fasaner. Sky og skeptiske lurte de meg mange ganger, men jeg ga meg ikke og klarte og overliste hanen til slutt.

Fluesnapper 2

Fluesnapper hannen var verre enn hunnen å få på fotohold. Men til slutt satt hannen seg i ønsket tre i fin positur med en marihøne som sikkert var tiltenk fugleungene i kassa i nebbet. Legger merke til at fluesnapperen er langt mer allsidig i kostholdet enn blåmeisen som foretrekker larver. Fluesnapperen derimot tar det meste fra larver og edderkopper til marihøner og nattsvermere.

Fluesnapper 1

Tiden strekker ikke helt til for noen store fotoprosjekter om dagen, men prøver å få min daglige dose med fotografering i nærmiljøet. Ved påsketider hang jeg opp noen fuglekasser rundt huset, og nå er det full aktivitet i alle kassene. Skogen vokser tett opp til huset der jeg bor så jeg sitter faktisk på terrassen med 500mm å følger aktiviteten. Spesielt selve matsøket til fuglene er spennende, men det er ikke alltid like lett å følge fuglene i søkeren. På bildet under en svarthvit fluesnapper hunn som er en av de vanligste til å ta i bruk fuglekasser. Fluesnapperen er også en av de lettere av småfuglene våre å fotografere da de ikke er så rastløse som feks. meisene.

Orreleik

I helgen var jeg på orreleik og for første gang var min datter Silje med. Og ligge på leik er alltid like spennende og facinerende, og det var ikke noe mindre spennende med en forventningsfull 9 åring. Hadde valgt en leik som var lett tilgjenngelig i nærområdet denne gangen, og jeg var litt spent på om det var andre som var ute i samme ærend når vi gikk innover på fredagskvelden. Heldigvis var det ingen andre ved myra. Ikke det at jeg har noe imot at andre skal få ta del i denne naturopplevelsen, men ikke alle er like stille og hensynsfulle, og naturopplevelsen blir større uten andre til stede. Men da kunne vi konsentrere oss om å plassere teltet på egnet sted og innrede oss så komfortabelt som mulig. Natte ville utvilsomt bli kald så vi hadde på oss både ull og fleece inne posen. Viktig at ungene får en positiv opplevelse på turer som dette og ikke huske turen fordi det var kaldt. Natta forløp smertefritt og kl 04.00 våknet jeg til at det var full fart på myra, jeg ventet til det ble litt lysere før jeg vekket Silje. Vi hadde 9 orrhaner på myra og de holdt det gående mer eller mindre i et til kl 08.15. Silje synes det var utrolig morsomt og holdt oversikten med og telle fugler, men hun synes også det var deilig når de endelig ga seg for dagen så vi kunne komme ut av teltet og få tisse og nyte varmen fra sola. Så hadde vi en herlig formiddag, med frokost i teltveggen med sola varmene i fjeset og oppdagelsesferd på myra på jakt etter fjær og fuglemøkk. Silje fikk også ha sitt eget kamera for anledningen for å fange inntrykkene på minnebrikka. Og både detaljer og landskap i bredde og høydeformat ble behørig fotografert etter alle kunstens regler:-)

Herlig lys idet de første solstrålene treffer myra.

Kamp med tilskuer.

Det kan gå hardt for seg.

Med gode soveposer og varmt tøy hadde vi det komfortabelt i teltet selv om det var mange minusgrader på natta.

Silje fotogreferte ivrig alt fra detaljer i myra til landskapet rundt oss.

Her et av bildene til Silje 9 år:-)

Jo lavere, jo bedre

Under helgens sjøørretfiske på den Svenske Vestkysten ble det også tid til litt fuglefotografering. Ærfugl er en typisk kystfugl som trives best på øyer og holmer i skjærgården og i den Svenske skjærgården opptrer den i enorme mengder. Siden dette var en fisketur hadde jeg med meg litt "light" utstyr i form av en 300mm/f4 som jeg brukte med en 1,4 konverter. Som tittelen i innlegget sier; jo lavere, jo bedre. Det henspeiler her til bildevinkelen. Det øverste bildet er tatt stående, det blir fort et kjedelig og forutsigbart bilde. På bilde nummer to har jeg satt meg på en stein i strandkanten, dermed har jeg kommet meg ca en meter lavere og motivet fremstår som langt mer spennende. Til slutt la jeg meg ned i strandkanten og så til tider bare hodet på fuglene over bølgene. Så det å endre perspektiv, og da gjerne til en lav vinkel vil i svært mange tilfeller gi deg mer spennede og dynamiske bilder!

Fuglekasser

Da var tiden inne for fuglekasser. Det elendige været på Østlandet i påsken gjorde at jeg fikk anledning til å snekre sammen en håndfull kasser. Jeg snekret og Silje på 9 år beiset kassene etter alle kunstens regler. Denne helgen er de blitt hengt ut i skogen rundt huset vårt. Et par av kassene ser vi fra terrassen så nå blir det spennende og se om og hvem som flytter inn i ukene som kommer.

Svaner

Sommerstid er sangsvanene skye fugler som hekker i øde områder i våre nordligste fylker. Noen få hekker også lengre syd i landet, med sangsvanene er et sjelden syn i sommerhalvåret. Men på høsten trekker sangsvanene sydover i Skandinavia og samles på faste steder som f.eks i Nordre Øyeren. Men i kalde vintre som den vi opplever i år reduseres plassene med åpent vann betraktelig og det blir få plasser sangsvanene kan oppholde seg og finne mat.

Skjestork

Blant de mange fugleartene i Vejlerne Naturreservat er nok Skjestorken en av de mest eksotiske. Etter nærmere 30 års fravær ble de første skjestorker igjen obeservert i Danmark i 1996. Og gledelig har den Danske bestanden vokst sakte men sikkert. De fleste skjestorkene hekker på øyer i Limfjorden, og så fort ungene er flygedygtige trekker de til Vejlerne på matsøk. Bestanden av skjestorker på Nord Jylland er verdens Nordligste.

Skjestorken er karakteristisk og lett gjenkjennelig med sin helhvite fjærdrakt og skjeformede lange svarte nebb med gul spiss. Av størrelse er den en tanke mindre enn gråhegra og opptrer gjerne i flokk.

Vejlerne Naturreservat

På Nord Jylland i Danmark mellom byene Fjerritslev og Thisted finner man Vejlerne Naturreservat, et av Nord Europas viktigste områder for yngleden vadefugler.Det er registrert mer enn 300 fuglearter i Vejlerne og omkring 130 arter er konstantert ynglende i området! Åge V. Jensen Narurfond har tilrettelagt området på en fantastisk måte med en rekke utsiktstårn og skjul rundt store deler av reservatet. Her finner du informasjon om hvilken fuglarter du kan se, foldere med informasjon om området og i de fleste er det i tillegg kikkerter. Offentlig adgang utenom de merkede stiene ut til fugletårnene er ikke tillatt. Så er du på ferie i dette området i Danmark og badeværet lar vente på seg som jeg opplevde, ja så er Vejlerne absolutt verdt et besøk. Og jeg tror selv ikke fugleinteresserte vil synes dette er et spennede opplevelse!

Han Vejle Skjulet ligger fantastisk plassert langt ut i takrørskogen.

Veien ut til Han Vejle Skjulet er en opplevelse i seg selv. Foto:Silje 8år

Ved hovedveien ligger natursenteret og det største fugleskjulet. Her er det nesten alltid folk og er utvilsomt det sikretste stedet for spennende observasjoner av blant annet skjestorken.

Kveldsstemning fra Vejlerne med gråhegre i silhuett.

Det er ca 700 meter å gå til kraptårnet, dermed vil du ofte kunne være alene på denne plassen. En av de sikreste plassene for å se rovfugler og traner.

Norges mest tallrike?

Jeg er langt fra noe fugleekspert, men de vanligste artene kan jeg. Så som meiser, gjess, ender og hakkespetter. Men det som beskrives som Norges mest tallrik fugl i min gamle fuglebok fra 1983 hadde jeg litt større problemer med. Den er liten og uanselig der den lydløst smetter gjennom bladverket. Egentlig var det rådyr jeg skulle fotografere der jeg sto skogkanten i kveld, men ingen dyr dukket opp. Men løvsangeren derimot holdt meg med selskap, og tillitsfulle ble de etterhvert. Ofte var de innenfor nærgrensa på 4,5meter. Et sjarmerende nytt bekjentskap ble det:-)

Småfugl i nærmiljøet 2

T: Canon 50D, 500mm, f7, 1/1000sek, Iso 1000.

Ved et skogsvann 10 minutters gange bak huset der jeg bor ser jeg ofte at linerla jakter på insekter over sivkantene. Har tidligere prøvd å fotografere småfugler i flukt litt på måfå uten å være i nærheten å treffe, så jeg hadde ikke spesielt tro på prosjektet. Men da jeg fikk et par timer tilgjengelig i helgen ville jeg nå gjøre et forsøk. Stilte meg opp ved sivkanten med stativ og 500mm montert på en Benro Sidekick stativhode som er ypperlig til bevegelige motiver. Det varte ikke lenge før den første linerla kom på patrulje, men selv om den sto stille i lufta et sekund i ny og ne var det umulig å finne den i søkeren tids nok. Men med bare minutters mellomrom var den tilbake og etter kanskje 20 forsøk traff jeg og fikk et skarpt bilde. Synes det ble et artig motiv og insektet foran fuglen gjør på mange måte mye av motivet etter min mening.

Småfugl i nærmiljøet

T: Canon 50D, 500mm f7, 1/1600sek, Iso 800 og stativ.

Forsommeren er utvilsomt den delen av året hvor det er flest muligheter for en naturfotograf. Når skjer alt på en gang! Jeg elsker denne perioden samtidig som den gjør meg utrolig rastløs. Man bør jo bare nyte denne tiden, men jeg har lyst til å rekke over alt. Det er så mange motiver som bare ligger der og venter. Men det er umulig å få med seg alt, må bare velge seg ut noen motiver/arter å prioritere disse. Så en av mine prioriteringer denne forsommeren er nærmiljøet mitt. Ved å prioritere motiver jeg finner rundt huset der jeg bor, så får jeg mer tid på å bli kjent med motivene som gir bedre grunnlag for gode bilder. Motivene er der og trenger ikke være kjedelige selv om de er nære. I kveld var det blåmeisen som var i fokus, og selv om den er blant våre mest tallrike småfugler er det ikke noe mindreverdig motiv av den grunn. Og ikke er det enkelt heller, blåmeisen er rastløs og sitter sjelden stille mer enn noen få sekunder.

T: Canon 50D, 500mm + 1,4 konverter, f5,6, 1/1600sek, Iso 800 og stativ

Prøvde meg også på noen fluktbilder, og for de som ikke har prøvd er det en skikkelig utfordring. Ble mange bomskudd og noen få treff. Bildet under ble det beste, men er dessverre ikke helt så skarpt som ønsket. Men dette ga mersmak så det blir nok flere forsøk på fluktbilder av småfugler denne forsommeren.

T:Canon 50D, 500mm f6,3, 1/3200sek og blits, Iso 1000 og stativ.