Det var en gang en bønnebue

Bønnebuen min. Den som aldri fikk oppleve en eneste bønneorgie, men som måtte nøye seg med sukkererter, blomstererter, squash og gresskar.
Bønnebuen som måtte tåle at nykommerne av armeringsnett fylte seg opp med bønner i både gult, grønt og lilla. Bønnebuen som akkurat hadde fått ny benk og gulv av betongheller, og som skulle nyte alderdommen med panoramautsikt over resten av kjøkkenhagen.

Det var piletrærne og syrinen sin skyld... for ikke å snakke om gartnerens. 
Gartneren som ikke gjorde grundig nok forarbeid med kjøkkenhagekassene. Gartneren som ikke skjønte at trærne kom til å stikke røttene sine opp i saker de ikke hadde noe med. 
Naivt!

Og bønnebuen måtte ta støyten selvfølgelig. Fullkomment urettferdig!

Jeg tror forresten ikke at bønnebuer har følelser som kan bli såret. De er altfor praktisk anlagt. 

I den grad de er bevisste, ser de sikkert på sin siste hvile i bunnen av den nyrensede kjøkkenhagekassen som helt optimal. Der blir de (for nå har bønnebuen blitt delt i mange, mange biter) satt pris på av utallige individer og livsformer, mange flere enn de som holdt dem med selskap oppe i dagslyset. Og i bønnebuens glansdager var det mange som både søkte ly og hvile, skjul og utsiktsplass i buen. Ja, og gartneren da. Gartneren som aldri kunne la være å plukke på kvistene, rette på blomstene, titte mellom greinene og stadig tilføre ungjyplinger av noen myke, sevjegrønne ungtrær for å stabilisere. Som om det var behov for slikt!

Og så kom altså disse nabobuene av jern. Noen fikk riktignok en innramming av trestammer, men selv om de stilte bønnebuen i skyggen så kunne de ikke varte opp på langt nær like mange insekter og sopper på kvistene sine. Bønnebuen godtet seg nok litt over det. Men det ble roligere tider i buen.

Planen for buen var som navnet sier, at den skulle være klatrestativ for bønner. Drømmen var å kunne gå inn under buen og høste bønner i kaskader fra taket. 

Men bønnene likte ikke buen - eller kanskje det var omvendt, men de ble i hvertfall aldri venner.
Bønnene klagde over av greinene var for tykke, og buen ble snurt. 

Først når noen omfangsrike gresskar og squashplanter kilte buen oppover beina ble det søt musikk. Squash og gresskar fikk slynge seg rundt og legge seg over greiner. De strøk over buen som strammet musklene og holdt seg  høy og staselig til tross for vekten av bladverk og av de runde, små og akkurat passe fyldige gresskarene. Tromboncino squashene vokste seg meterlange før de ble oppdaget inne i alt bladverket. De trodde nok de hadde blitt født inn i en jungel, men så var det bare 2018 som blåste tropevarme over både innland og utland.

Kanskje tenker noen at det bare skulle mangle om ikke buen kunne bære børen av squash og gresskar. Og det kan man jo sagtens spørre seg.. Men bare om man ikke opplevde vinteren i 2018! 

Da var det så mye snø at buen på et tidspunkt ble helt borte. Delvis fordi snødekket selv var rekorddypt, og delvis fordi snøen fra inngangspartiet måtte måkes ut i hagen. Buen ble trykket sammen, og jeg trodde den var ferdig, men i takt med at snøen smeltet (i slutten av april) så reiste buen seg opp igjen. Den var seig, den bønnebuen!

Og nå ligger den altså i bunnen av den ene kassen. Jeg sa det var fordi jeg måtte grave ut all jorden fra kassen og da ville grunnen under hele buens venstre side forsvinne. Og det var jo sant... men kanskje ikke hele sannheten. Etter å ha satt opp flere buer av armeringsjern, og sett hvor lett det er for planter å slynge seg rundt det tynne jernet, fikk jeg lyst på mer jern. Men det kunne jeg jo ikke si! Heller ikke at bønnebuen kastet mer skygge enn armeringsbuene...

Det bønnebuer ikke vet, det har de ikke vondt av. Og nå har kjøkkenhagekassen fått tømt seg for røtter og markduk er lagt i bunnen. All ståltråd ble møysommelig surret av bønnebuen og kvistene delt opp og lagt i bunnen. Deretter ble det påfyll av kvist og kvast, grønt og brunt, halvferdig hagekompost og løv. Jorden som først ble spadd ut ble spadd tilbake og bokashikompost tilført. Og så ble det frost.


Hvil i biter og mat jorden, kjære bønnebue. Kanskje det blir du som gjør at bønnene en gang får lyst til å vokse i kassen likevel. Men da får det bli lave bønner, eller hva sier du?

Hageprosjekter 2019 - Klatrebuer i kjøkkenhagen

Noen prosjekter er enklere å gjennomføre enn andre. Nye klatrebuer i kjøkkenhagen er et eksempel på et relativt raskt prosjekt som gjør mye ut av seg - og er til både pryd og nytte. Det eneste jeg trengte for å lage buene var armeringsnett, vinkelsliper, noen kramper, litt ståltråd og 4 ungtrær til kanting og stabilisering.

Buene ble satt opp mellom to og to kasser i kjøkkenhagen, så kassene i seg selv ble også viktige for å ha noe å feste buene i.

Idéen til disse buene kom til fordi jeg ble så fornøyd med bønnetunnelen jeg laget i fjor. Den eneste forskjellen på buene og tunnelen er at buene er laget fra kortside til kortside på kassene, mens tunnelen går i kassenes hele lengde.

Fra innsiden av bønnetunnelen

Bønnetunnelen er like høy som buene, men mye smalere.

Årsaken til at jeg falt helt for tunnelen var at vi kunne plukke bønner fra taket. Det ga en helt fantastisk følelse av frodighet!

Det vanskeligste med de nye buene var egentlig å overbevise faren min om at det ikke er noe problem å frakte to armeringsnett á 5 ganger 2 meter i en vanlig bilhenger. Hans bilhenger..
Heldigvis var selgeren hos byggevarehandelen enig med meg, og ved hjelp av jekkestropper rullet vi nettene sammen og løftet hele rullen opp i hengeren.

Jeg delte armeringsnettene på langs med vinkelsliper og skjøtet sammen en hel lengde på 5 meter, med en del av den andre lengden slik at jeg fikk tilpasset høyden på buen til den allerede eksisterende buen som danner inngang til kjøkkenhagen.

Nettene slo jeg fast til kjøkkenhagekassene med kramper. Skjøten ble sikret med ståltråd. Enkelt og greit. Jeg laget to slike buer. For å stabilisere dem sagde jeg ned 8 ungtrær og bøyde dem slik at de passet til ytterkantene av buene. Disse ble også festet med ståltråd til nettet, samt en skrue nederst.

Nå står det tre buer på rad som en slags åpen klatretunnel inn i kjøkkenhagen.
Ingen av buene er helt like og symmetriske, men så er de heller ikke fabrikkproduserte. Det er akkurat det jeg liker så godt med å lage slikt selv.

Juni ble brukt til å bytte ut gresset mellom kassene med heller. Hele kjøkkenhagen har med det endret preg og jeg slipper å manøvrere gressklipperen rundt alle kassene.

Innvendig er buene flankert av krukker med klatreplanter. Disse får klatre i buene sammen med bønner som er plantet i kortenden av hver kasse.

Armeringsnettet er ganske usynlig på avstand. Det er først når plantene dekker buene at de blir ordentlig synlige. Det synes jeg er bra, for det er i overkant mye som er klemt inn i kjøkkenhagen og urtehagen. Men slik må det bli. Jeg ønsker å dyrke mest mulig på den plassen jeg har, samtidig som jeg vil bevege meg fritt og føle at jeg omsluttes av hagen. Da er det fint å dyrke i høyden. Og plassen mellom kassene er jo ledig - hvis bare plantene beveger seg et par meter opp i luften før de hilser på plantene i nabokassen.
Jeg har altså plantet bønner og blomster sammen i år. Det har jeg ingen erfaring med fra før. Det blir spennende å se om de klarer å sameksistere.

Den ene buen skal dekkes av klokkeranker og bønner. Den andre buen av praktvindel og bønner.
Foreløpig ser klokkerankene ut til å lede, med vindelen som en noe blek og frossen nabo på buen ved siden av. Men nede fra bakken begynner bønnene å skyte fart. De ser hverken bleke eller frosne ut. Niks, de har blikket rettet oppover er neppe innstilt på å la seg hindre på ferden til topps i armeringsbuene.

Den smale buen er nesten usynlig på bildet, men etterhvert vil den også dekkes av blomster

Den smale buen som sto der fra, før har en William Baffin rose på hver side - i tillegg til en krukke med blodbeger som skal få overta i høyden. Godeste William har ikke vist tegn til å bli særlig høy, men slik er det når man bor i en litt tøff herdighetssone. Da kan blodbeger være fint å ty til.

Vel, i kjøkkenhagen skjer det altså mye. Her dyrkes det tredimensjonalt og det er alltid plass til litt til. Jeg behøver ikke bøye meg for å kunne gå innunder plantene, men ønsker jeg å sette meg nedpå litt, står det både en benk og to stoler klare.  Det er alltid spennende å ta en runde i kjøkkenhagen. Jeg prøvesmaker og småspiser. Jeg plukker inn til middag og jeg måler hvor langt opp i klatrestativene blomster og bønner har kommet siden forrige inspeksjon. Her vokser det ikke bare grønnsaker, men også glede og ikke minst; forventninger!


Jeg linker til TrädgårdFägring. En samlingsplass for alle Nordiske hagebloggere.