Mett og fornøyd

Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.

Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.

Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.

Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.

I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.

Fagertun - 1000 åpne hager

På søndag skal Fagertun være med på 1000 åpne hager. Fra klokken 12 står hageporten åpen :)

Det er ingen ferdig hage jeg åpner for besøk, men den kan kanskje spre litt hageglede og inspirere til blomsterglede.

Hagen er foreløpig en miks av prosjekter i alle stadier. Drømmen om en rekke med praktiske kompostbinger er fortsatt en påtrengende brenneslehaug. Et eldorado for diverse insekter, om ikke akkurat noe å vise fram. Skråningen ned mot dammen lever sitt eget liv. Der kappes kveke, geitrams og brennesle om de fineste plassene. Planen er et bakholdsangrep en tidlig vår. Ut med lange ugressrøtter og inn med en eller annen type 'tam' beplantning som vet å oppføre seg.
Dessverre synes ikke drømmer og planer i en åpen hage, så de som stikker innom må nok nøye seg med virkeligheten...

Hagens beplantning er på det eldste 5 år gammel. Hvert år siden da har det kommet til noe nytt. I fjor satte jeg opp pergolaen og gravde meg et langt flammebed. I år ble kjøkkenhagen utvidet. Kanskje klarer jeg å lempe vekk brenneslehaugen og erstatte den med binger til neste år. Eller året etter...

Det jeg helt sikkert ikke klarer å gjøre ferdig før søndag, er innsiden av pergolaen. Der er jeg i gang med å grave meg ned i bakken. Jeg ønsker nemlig et forholdsvis jevnt underlag, med samme høyde opp til dragerne i 'taket' hele veien.
Det graveprosjektet har stått mye på stedet hvil denne varme, deilige sommeren. Ferien har blitt benyttet til bading og kos - hvert tilløp til graving har rent bort i svette og et desperat behov for avkjøling. Heldigvis har vi en badeplass i umiddelbar nærhet.

En presentasjon av Fagertunhagen

Oldemorhagen

Dette er den hageflekken jeg gjorde i stand aller først. Her fjernet jeg all plen, laget meg en sti og plantet til. Oldemorhagen endrer preg utover i sesongen. Den er nok på sitt fineste i juli når geranium og pioner står i fullt flor. Nå på sensommeren er mye avblomstret, men enkelte georginer, endel sommerblomster og blodtopp holder liv i hagen - til sedum og høstormedrue finner det for godt å blomstre en gang i september/oktober.  Om ikke nattefrosten kommer dem i forkjøpet... Det skjer dessverre oftere enn motsatt.

Den store stauderabatten og Kvisthulen

Det er selvfølgelig bare jug å kalle dette en stauderabatt... Men et navn må jo bedet ha! Her vokser en salig blanding av stauder, busker, roser, sommerblomster og hemningsløse, toårige selvsåere. Stiene er delvis tildekket av entusiastiske bunndekkere, og det som ikke får plass i bredden tar seg opp i høyden. Dette er ikke et bed for de med utpreget ordenssans, men heller for romantiske blomsterelskere, fugler og insekter av alle slag. Her er det plass til alt og alle. Fuglene sår solsikker og kattene ruller i kattemynten.

Kvisthulen er i ferd med å bli favoritten min i hagen. Den mangler et eksemplar av polsjärnen langs den ene siden, og så vil den bli helt dekket av roser og grønt etterhvert. Takhøyden er stor, men samtidig føles plassen på benken der inne skjermet, enten jeg sitter der med selskap eller alene med tekoppen. 

Haugen og Mellomrommet

Haugen ble til ettersom siste del av stauderabatten ble gravd ut. All gresstorven ble stablet i en haug, dekket med aviser, jord og gressklipp - og siden tilplantet. Her er det i hovedsak bladplanter som vokser. Forglem-meg-ei-søster under skyer av små, blå blomster om våren, senker pulsen i hagen nå. Lungeurt, bispelue og geranium skaper tepper av variasjon over temaet grønt. At fuglene også her har sørget for solsikker, passer ikke direkte inn, men tas med et smil. Hagen min er levende og jeg tar ikke kontroll over alt. Noen overraskelser er det alltid rom for.

Mellomrommet er en smal tarm som forbinder Stauderabatten, Haugen og Oldemorhagen.
Dette er ganske enkelt en kviststi med lav beplantning på hver side. Foreløpig er det glissent i bedene, men planen er at hasselurten skal spre seg og danne et tykt, grønt teppe med tuer av hosta i.
Sølvarven skal også få spre sine kjølige grå blader utover og dekke bakken under kjellervinduene. Tre alperips skal med tiden leke buksbom og klippes til kuler over et bunndekke av Jonsokkoll og Tvetann.
Skal, skal, skal... med tiden...
Foreløpig er bare moderplantene i bakken og familieforøkelsen såvidt i gang.

Pergolaen og Flammebedet

Dette er et ganske nytt og ikke avsluttet prosjekt, som nevnt i innledningen.. Pergolaen er ca 18 meter lang og gjenreist her på Fagertun etter mange år i min forrige hage. Den skal med tiden bli en tunnel med benk i enden. Bak benken skal jeg ha armeringsjern med klatreplanter i og et stort speil. Dette vil skjerme for utsikten til klesvasken min, og samtidig skape en illusjon av mer rom. Tanken er at speilet skal få pergolaen til å virke enda lenger. Faren er at fuglene kan finne på å fly i speilet. 

Flammebedet mitt er såpass nytt at ingen stauder har rukket å vokse seg til enda. Med tiden skal alle planter bli større og inntrykket litt roligere. Fargene går i gult, orange, rødt og purpur. Dette er farger jeg tidligere har hatt litt vanskelig for å finne plass til. Nå koser jeg meg med skarpe farger og store kontraster. Jo sterkere jo bedre. Haging skal være morsomt :)

Kjøkkenhagen

Kjøkkenhagen består av opphøyde bed i kasser. Tre gamle og seks nye. Her dyrker jeg salat, erter, bønner, gulrøtter, jordskokk, poteter, mangold, rødbeter og endel krydder m.m. 

De nyeste kassene ble fylt med hestemøkk og halm i våres, men selv om jeg var redd det ikke hadde rukket å brenne ut, så ser grønnsakene ut til å klare seg aldeles fint. 

Urtehagen

Urtehagen er vel ikke så mye til pryd som til nytte. I år har jeg ikke spandert plass på så mange blomstrende planter her. Til tross for dette, er det denne hagen jeg besøker mest. Her henter jeg meg te hver eneste dag -og nesten like ofte krydder til maten. Jeg steker aldri fisk uten sitrontimian og hva skulle jeg gjort uten kamille og peppermynte..?

Selv om ingenting er helt ferdig i hagen, så er det en hage jeg blir glad av å oppholde meg i. Jeg håper at noen får lyst til å komme en tur og kjenne på hagegleden bak hageporten min på søndag.

Her finner du hagen:

Fagertun ligger på Reinsvoll (Bruflat i Vestre Toten)

Det er avkjøring fra Rv 4 ca tre km sør for Reinsvoll - rett før gjennomsnitts-fartsmålingen begynner (evt etter, om du kommer fra Eina). Det er skiltet mot Fall og også mot et Hest- og Friluftssenter.

Adressen er Vestbakkveien 12.
Det er første avkjøring opp til høyre etter at man har kommet inn på Vestbakkveien (grusvei). Deretter er det over en liten bakketopp og rundt en sving, så hilser blomstene velkommen :)

Ønsker du å kontakte meg, treffes jeg på nr: 415 36 840.

Gratis entré.
Det vil være mulig å kjøpe seg kaffe, saft og sveler om det er oppholdsvær.


Flere hager å besøke på søndag, finner du på sidene til Det Norske Hageselskap. Der kan du søke blant fylker og hagetyper.

Hjertelig velkommen!

Et halvår tilbake

For et halvt år siden, den 18. april, så det slik ut i hagen. Det var fortsatt mer snø enn bart. Urtehagen begynte å dukke fram og jeg gikk fra flekk til flekk og beundret framgangen. Bittelitt mindre snø og is for hver runde. Noen flere kjærkomne, grønne livstegn. Men huff så mye snø som skulle vært smeltet bort!

Den 18. april var våren på vei. Hagen lå møkkete, rotete og klissete midt mellom årstider og naturkrefter. Jeg klødde etter å stikke spaden i jorden, men den var fortsatt frossen. 

Et halvt år etterpå har urtehagen fått pallegjerdet sitt, og noen flere plantekasser. 

Dette bildet er ikke tatt i dag, men for noen uker siden. Nå har snøen allerede vist seg, og i dag var det 4 kuldegrader og speilglatt ute.

Et halvt år går på et blunk. Snart legger snøen seg på plass igjen. 

Her er at annet bilde fra samme dag. Snøen hadde overtaket fortsatt. 

Inne vokste småplantene under lys i kjelleren. Og der ble de en god stund også. Våren var sen i år. Ingen tvil om annet. I hvertfall her på Fagertun. 

Vil du se flere bidrag på temaet 'För ett halvår senn' så kikk inn på Blommig fredag.

Et nytt hagerom

På østsiden av huset har jeg bare en smal stripe med tomt. Halvparten gjorde jeg om til hage den første sommeren jeg bodde her, mens resten har bare vært kjedelig moseplen. 

Da jeg laget Haugen min i fjor (Se her), ble dette enda mer irriterende. Jeg har måttet dra gressklipperen forbi en liten passasje ved Haugen bare for å komme til denne tørre, smale stripen hvor ingenting skjer. Kjedelig, kjedelig..!

Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle gjøre denne gravejobben til neste år. Sommeren i år har stort sett blitt brukt på Pergolaen med tilhørende bed, og delvis også urtehagen. Men med det fine høstværet kom visst gravelysten over meg allikevel, og den siste uken har jeg boret rundt i plenen som en annen muldvarp. 

Da jeg hadde fjernet all gresstorven, oppdaget jeg at tomten hellet litt ned mot husveggen. Merkelig, men det har jeg aldri tenkt over tidligere...

Jeg fikk lyst til å rette opp dette litt og spadde jorden over på én side til jeg hadde to nivåer. Det vil egentlig si: Jeg hakket og bendet opp jord og stein så svetten silte... Her var det ikke mulig å stikke ned spaden noe sted. Stein, grus og beinhard, tørr jord. Grrr...

Som bildet over viser så er det slett ikke plant nå heller, men den høyre delen føles som ett nivå, mens det er betydelig høyere til venstre mot gjerdet.

Foreløpig har jeg ikke rukket å plante ferdig, men her har jeg tenkt meg lave bunndekkere med tre kuler av alperips som eneste høyde. 

Stien på midten kommer til å bli brun. Nå er det litt grønt i den fordi alt er nykuttet. På denne årstiden har som regel kvist, kvast og greiner løv på seg... Dette er en ulempe i forhold til at det blir mer masse i kvistkuttet som lettere omdannes til jord, men slik må det bli når jeg ikke tar meg tid til å vente på våren.

Jeg har plantet litt Sølvarve (Cerastium tomentosum) innerst ved vinduene. Jeg tok plantene hit fra hagen ellers og selv om det ikke er nok enda, så regner med at de klarer å fylle resten av plassen ganske fort. Jeg tenker å flytte både  rød Jonsokkoll (Ajuga reptans 'Atropurpurea') og Flekktvetann (Lamium maculatum) hit også. Begge er fine for vanskelige forhold. 

Her er det sterk morgensol som litt utpå formiddagen går over i tørr skygge. Utfordrende, men forhåpentligvis ikke for disse tøffingene.

Etter å ha gravd ferdig det innerste området på bildet over, så måtte jeg jo lage en overgang til stien rundt Haugen. I og med at jeg ikke ønsket/trengte å flytte på jorden her, så lot jeg gresstorven ligge der stien skulle være. Jeg gravde altså bare frem bedene på hver side av stien. 

Våte aviser ble lagt i tykke lag på gresset, dekket med duk og oppkuttet kvist. Akkurat nå er stien litt høyere enn bedene, men med planter i så vil dette utlignes. Jeg har delvis dekket jorden med gressklipp i påvente av planter. (Men det blir mindre og mindre gressklipp i hagen her nå - pussig...)

 Steinene jeg kantet stien med er en miks av alt jeg klarte å finne rundt omkring i hagen. De største lå halvveis under bakken bak uthuset, og ble bendet opp med spett og henholdsvis veltet rundt i sikksakk over plenen og dratt på en sekketralle (med små, tynne hjul - huff...)
Akkurat nå ser det lettere kaotisk ut, men jeg regner med at plantene spiller på lag med meg etterhvert og lar utløperne sine dekke pent over det meste.
Under Søtmispelen ved hushjørnet, vokser det litt Brudespirea. Den har jeg klippet i tilnærmet kulefasong og kommer til å prøve å holde den slik. Alternativet er mer dramatisk, så det ser vi an.

Jeg gleder meg til dette hagerommet vokser seg til. Det vil bli helt annerledes enn noe jeg har fra før. En helt egen stemning tror jeg.

 Nå har jeg endelig klart å binde hagen sammen hele veien langs gjerdet. Over ser vi stien som fortsetter bak  Haugen. Betonghellene som ligger der skal vekk, og når det vokser seg til tror jeg det blir riktig bra.

Endelig skal den unge Skjørpilen få slippe at gressklipperen dundrer borti stammen. Jeg er veldig glad for hvert eneste tre jeg klarer å innlemme i et blomsterbed framfor plenen.
På Haugen har forresten fuglene pyntet opp med to glade solsikker. Slike bonusplanter må få stå.
Jeg kommer til å gjøre litt mer ut av kantene på stien, men ellers er det bare planting og løklegging som gjenstår nå.
Og det er ikke jobb - det er bare kos :)

Frodig rikdom

Om sommeren er jeg så rik! 

Da eier jeg en liten bit av paradis, og jeg vet at det er plass til mye i lite. 

Det er ikke størrelsen det kommer an på, men innholdet. -Og jeg kan skalte og valte, prøve og feile, så mye jeg vil på denne biten min av paradis. 

Alt kan gjøres om på. Jorden vil at det skal vokse, jeg vil at det skal vokse og plantene de vil i hvert fall vokse. -Og vokser det for mye så kan jeg klippe, grave og flytte alt jeg ønsker. 

Her er det ingen som dømmer, setter karakterer eller stemmer ut. 

Bak hagegjerdet mitt så regjerer naturen og jeg. Insektene, ugresset, været, jorden, vannet, plantene, kattene, fuglene, ungene og jeg. 

Er det noe rart at haging gjør meg lykkelig?! 

Jeg kan flomme over av kreativitet eller la være. Jeg kan reise bort og komme igjen. 

Hagen lever og utvikler seg enten jeg gjør noe eller ikke. Når jeg en gang ikke er mer, er plassen her fortsatt, men den vil aldri se lik ut. Ikke to dager den samme. Ikke nå og ikke i fremtiden. Er det ikke vidunderlig? 

Bildet over ble tatt i juli. Noen minutter etterpå var lupinene klippet ned og inntrykket et helt annet. Jeg elsker denne frodigheten. Det er en luksus når plantene blir så store at de fyller hagen og innimellom må klippes litt tilbake. Snart vil Skjørpilen vokse seg høy og danne et tak over plantene. Det vil igjen endre preget. Spennende!

Her er et bilde fra stien bak haugen. Alt foran rosene i bakgrunnen var plen i fjor. Etterhvert vil pilestiklingene langs høyrekanten av stien vokse opp til tak her også. Da blir dette kanskje mer en tunnel..? Men så vil trekubbene råtne, og hva skjer med haugen da? Hvem vet? 

Se på baksiden av uthuset! Er det ikke originalt malt? Haha :) Slik har det vært siden jeg flyttet hit, men først nå som jeg har gravd bed helt bort til det, så ser jeg denne siden. Det spørs om ikke uthuset kommer til å endre preg etterhvert også. (Og stien min får vel forhåpentligvis kanter snart...)

Men egentlig så synes jeg jo at uthuset er ganske sjarmerende i sin tofargethet.

Her er livets syklus snart fullført for valmuene.Plutselig er det andre farger som dominerer og jeg kan fundere på hva jeg vil prøve til neste år. Noe blir værende og noe var bare på besøk. Kanskje noe spirer opp igjen til våren som jeg slett ikke forventer? Den som venter får se :)

Ved innkjørselen min har en bølge av ville prestekrager skylt innover bedet. De er så vakre at de skal få duve i fred. Blir de et problem senere, så tar jeg hånd om dem da. Nå bare nyter jeg.

Prosjekt haugen

Jeg startet et lite prosjekt i fjor. Ut av et villniss rundt en søtmispelbusk begynte jeg å lage en haug. Jeg trengte nemlig et sted å legge all gresstorven jeg fjernet fra det store staudebedet.

Det sto en brudespirea på hver side av Søtmispelen. De har hatt veldig dårlig blomstring. Det er mest morgensol og sen ettermiddagssol der. Huset stenger mot sør. Jeg fjernet den ene spireaen og klippet ned den andre. Hvis den ikke tar seg opp med litt ekstra stell, så må nok den også få flytte over til solsiden. Gresstorven la jeg opp ned i en bue rundt Søtmispelen. Jeg startet litt utenfor så det ikke skulle bli jord oppover stammene. Deretter lot jeg torvhaugen bli gradvis høyere jo lenger ut den kom fra midten.

Det er ikke så lett å få en haug til å se naturlig ut på en helt flat tomt, så jeg blir nok nødt til å bruke planter til å myke opp unaturlige kanter. Men inne fra hagen vil kanskje den gradvise stigningen virke naturlig etterhvert. Det fine med en haug er at de lave plantene kommer nærmere øyenhøyde, og hellingen gjør at flere av dem får glede av ettermiddagssolen som såvidt titter innom.

Jeg avsluttet med et tykt lag våte aviser med litt billig kjøpejord på toppen. Etterhvert som jeg klippet plenen fylte jeg på med gressklipp for å gjøre fargen mer diskré, holde på fuktigheten og samtidig tilføre haugen litt godsaker.

I og med at dette er et litt skyggefullt parti har jeg tenkt å plante mest bladvekster i forskjellige mønster og nyanser. Hosta, bregner, gravmyrt, klaseskumblomst, forglemmegei-søster, lungeurt med mer. Jeg rakk å plante noen få i høst, men det meste må ned til våren. Jeg er spent på hvor effektivt dekket har vært mot røttene som befant seg i gresstorven. Det var ikke bare plenrøtter for å si det sånn. Det var det vel egentlig minst av...

Foran haugen skal jeg myke opp kanten. Den skal ikke være rett slik som på bildet over. Skrekk og gru! Nei, plenen skal møte en buktende kant. En glidende overgang til staudebedet på den ene siden og bedet langs husveggen på den andre siden.

Jeg gravde vekk plenen langs gjerdet i samme slengen og satte hosta og hasselurt der. I tillegg plantet jeg stiklinger av Skjørpil som jeg hentet fra moren min. De hadde stått i en vanndunk og laget seg flere små røtter. Tanken er at Skjørpilen skal få vokse seg høy - med glatte stammer nedentil og  et tak av greiner over stien bak haugen.



Til kant brukte jeg gamle trekubber som Pappa hadde liggende. De var så tørre og lette at de sikkert ikke vil holde lenge, men etterhvert som de råtner bort så kan det jo hende at plantene klarer å holde haugen på plass. Alternativt så får jeg bytte dem ut med noe annet.
Jeg er spent på hvor mye haugen vil synke sammen i løpet av vinteren. Kanskje blir jeg nødt til å bygge på mer!

Klissvåt, kald høst...

Stien bak haugen skal få fortsette videre langs huset og forbindes med det bedet jeg allerede har på østsiden. Jeg rakk ikke å gjøre den ferdig før høsten og frosten kom - altfor tidlig, som vanlig!
Selve stien er enkel. Våte aviser på plenen med barkduk og kvistkutt oppå. Det bygger litt opp, så akkurat inntil bedene fjerner jeg plenen først. Det er lurt for å forhindre den i å krype fram fra duken også.

Jeg stappet ned noen løker her og der før frosten sa et endelig stopp i høst. Det skal bli spennende med litt ny blomstring til våren.

Nå er snøen under Søtmispelen pepret av fuglefrørester som fuglene har sluppet fra seg. De bruker busken som spiseplass når de henter mat på fuglebrettene ved vinduet. Kanskje får jeg en havreåker eller en solsikkeskog på haugen i stedet for alle de lave bunndekkerne jeg hadde tenkt meg... Aldri godt å vite.