Dyrelivet i hagen

Fra pergolaen i gamlehagen min.

Stemningen i hagen består ikke kun av blomster. De er bare en del av helheten. Vind, sol, insekter og fugler skaper bevegelser, skygger og lyder. Tilsammen blir hagen levende. Den blir interessant og givende å oppholde seg i.

En nyttig, men litt ekkel meitemark på vandring...

Når det gjelder andre skapninger, er det likevel enkelte som er mer velkomne enn andre. Slik vil det vel alltid være. Noen gjør liksom mer nytte for seg enn andre. I hverfall sett med hageeierøyne...

Jeg fryder meg over marihøner, bier, sommerfugler og humler.
Jeg rynker på nesen av snegler, edderkopper, maur, saksedyr, biller, tusenbein, lus og veps.



Noen ganger kan jeg nok foreta en aldri så liten snegle- eller lusemassakre, men ellers lever jeg fint med de fleste. Jeg bare overser dem. Det er så mange andre hyggeligere insekter å hvile øynene på om jeg absolutt må studere insektslivet... Ikke for det, det er jo i grunnen ganske fascinerende å betrakte disse skumlingene. Selv om de stikker, biter, slimer eller tygger på plantene mine. Og de gjør faktisk nytte for seg - alle som én!

Når det gjelder de fjærkledte, så fòrer jeg småfuglene og synes at skjærene er frekke når de lander på balkongen og hakker hull i fuglefrøsekkene. (Livet er urettferdig for skjærene.)
Jeg koser meg med Flaggspetten når den dingler i en meisebolle utenfor stuevinduet. Når den sitter i toppen av stømstolpen utenfor soverommet mitt, og hakker i metallhetten....  Da blir hakkespetten gruppert med naboens varmepumpe og gneldrebikkje. Jeg drar dynen godt over hodet og tenker at jeg ikke skal la meg irritere... Tralla-la...

Kommer det en frosk på besøk iler jeg til med fotoapparatet, men når grevlingen får gravd nok hull om høsten, ønsker jeg den langt og enda lengre vekk fra hagen min!

Jeg skulle gjerne hatt flere frosker. Det er bare en og annen som stikker innom her. Kanskje må jeg lage meg en dam i hagen. Det er så bratt ned til dammen utenfor gjerdet at den hjelper ikke som froskedam for meg.





Mine egne katter og naboens, er selvfølgelige gledesspredere i hagen. De leker og koser seg. De jakter og klatrer i trærne. Jeg koser meg når jeg sitter på kne i et bed med lukejernet, og får en myk purring til hei. Det er hyggelig når kattene stryker forbi eller stopper opp og vil ha litt kos. Fremmede hannkatter derimot, som kommer og tisser på grilltrekket og bordduken, får jeg lyst til å jage over alle hauger. Og det gjør jeg...

Noen ganger får jeg hunder på besøk. Det er noen i nabolaget som rømmer litt dann og vann. De store utgavene av hundeslekten er jeg skeptisk til. De raser ubehøvlet rundt i bedene og jager kattene i vilden sky. En liten tass som kom på besøk var derimot helt ufarlig for hagen og kattene. Den sto vel mest i fare selv for å rote seg helt bort, så liten som den var.

Her er Bonni. Hun er ingen rømt løshund, men en sivilisert gjest og venn med katten. Selv når katten leker med musa.

Verre enn løshunder i hagen, er sauer i hagen. De første somrene jeg bodde her, fikk jeg stadig besøk av sultne ulldotter med umettelig appetitt på alt som sto i bed og krukker. Det hjelper ikke med et unnskyldende bæææ når alt er spist opp! Heldigvis har jeg en port jeg kan trekke for. Den er ikke hengslet, og egner seg mest for nødsfall. Som når nabobrukets ponnyflokk er på rømmen. Hvilket de stadig er. (Lurer på om jeg skulle ha stukket ned dit og gitt noen velmenende tips om inngjerding...) Heldigvis har de fire ponniene holdt seg på utsiden av gjerdet mitt hittil og slik håper jeg det fortsetter også. De er morsomst å betrakte i sin yre frihet fra avstand.

I vinter hadde jeg svanebesøk i hagen. Det var uvanlig, bekymringsfullt og ganske artig. En stakkars svane buklandet i snøen. Kanskje den hadde blåst ut av kurs, for den skulle sikkert landet i dammen nedenfor gjerdet mitt. Etter mye strev og hjelp kom den store hissigproppen seg på vingene igjen. Heldigvis!

Om sommeren har jeg innimellom besøk av et ekorn. Den klatrer gjerne opp på balkongen min og spiser fuglefrø. Ved hjelp av en busk bak huset, så hender det den klatrer helt oppe på taket. Jeg vet ikke helt hvorfor den piler rundt oppå der, men den har faktisk hoppet ned fra taket et par ganger. Hjelp! Det ser ut til at den har full kontroll for den bykser bare videre. Hopp og sprett og tjo og hei!

I gamlehagen hadde jeg høner. Det var veldig koselig. Det var alltid en hane i flokken og selv om han var plagsomt morgenfrisk, så gjorde han en god jobb med å passe høneflokken sin. De hadde en luftegård ute, men vi slapp dem gjerne løs. De gjorde lite ugagn, men likte jo å rote rundt i jorda. Hønsehjerner var de alle sammen, men det var dem tilgitt da de både spiste ugress og la egg. Ikke det at de holdt seg eksemplarisk til ugress, men vassarv sto definitivt høyt oppe på menyen. Når de fikk lyst til å oppholde seg et sted jeg ikke var enig i, bar det rett inn igjen i luftegården. Til høylydt kakling og misnøye. De rømte aldri, bortsett fra topphønene som innimellom gikk seg vill og rotet seg ned på veien. De var så små og lette at de faktisk klarte å flakse seg et stykke av gårde også. Dusken på hodet gjorde det vanskelig for dem å se noe annet enn rett ned i bakken.

I gamlehagen hadde vi (selvfølgelig) også besøk av rev. Den fikk aldri fatt i hønene og hagen var den lite interessert i. Elgene var skumlere. De likte eplene.
Den mest uønskede hagegjesten i gamlehagen var en delvis vill kanin. Den hadde startet sin karriere som selskap til en hest, men rømte ut i det fri og klarte seg helt fint på egenhånd. Den snauspiste alt den kom over helt til jeg fikk nok og naboen fikk en kaninstek i fryseren.

Selv om det er både velkomne og mindre velkomne skapninger som bor i, eller stikker innom hagen, så er alle med på å skape liv og røre. Hagen tåler forbausende mye tramping og gnag. Det er vel helst jeg som bekymrer meg helt unødvendig for ødeleggelser der og da. På sikt reparerer hagen seg fint selv. Om vinteren er det bare fuglene og kattene igjen. Da er det stille. Det er så stille at jeg nesten ikke kan forestille meg en solfylt sommerdag. Det første fluesurret om våren er en herlig lyd, selv om jeg ikke vil ha fluer hverken i maten eller inne. De hører hjemme ute i hagen sammen med alle de andre som sammen gjør Fagertun til en deilig oase av travel matsanking, rede- og tuebygging, avslapning og lek. Det skjer noe hele tiden og overalt. Det er bare om å gjøre og høre etter og kikke seg rundt litt. Man kan vel trygt si at man aldri er alene i hagen:)
Enda har jeg tilgode å få besøk av pinnsvin. Men kanskje en dag... Det hadde vært koselig:)

En fargerik flokk i bedet.

Riktig god helg!

Når plantene selv får velge

Hagen hadde nok sett litt annerledes ut om plantene selv fikk velge. Da tror jeg for det første at alle med 'høst' i navnet hadde rykket opp røttene og trasket sørover. De hadde nok vært skjønt enige om at oppholdet på Fagertun ikke hadde blitt slik de håpet. 'Jeg kom aldri til min rett der', ville nok Høstormedruen si til Høstastersen. 'Nei, jeg trodde virkelig at jeg skulle få blomstre i all min prakt og avslutte sesongen på mitt aller beste', ville astersen svare. 'I stedet har jeg knapt fått åpnet en eneste knopp, bortsett fra de som ble klippet av til vaser. Jeg har blitt degradert til en grønn hekk rundt staudebedet. Det er en skam!'
Sannsynligvis ville oktoberhjelmen ha slått følge med dem også. Det er nok ikke greit å slå ut knoppene i oktobermåned på Fagertun.

Hjelm i begynnende oktoberblomstring

Hadde plantene selv fått velge i min hage så hadde nok utvalget endret seg så smått. Da ville de sterkeste overleve og mange bli fortrengt.
Jeg var innom gamlehagen min en tur på forsommeren. Det var en rar og vemodig opplevelse. Jeg forlot et woodland og en rosehage for fem år siden. Den gang var det stier og opphøyde bed med torvkanter i woodlandet. Det var epletrær, pil, eik og furutrær. Under disse vokste det hosta, bregner, lungeurt, forglemmegeisøster, duftklasefjør og skumblomst - og mye, mye mer.

Jeg hadde en 'bekk' av småstein rennende gjennom skogen min. Det var det jeg kalte woodland-området.

I rosehagen hadde rosene følge av kattemynte, stjerneskjerm, veronica, liljer og revebjeller. Rosene vokste i bed og de vokste opp i trærne.

Da jeg fikk mulighet til å kikke innom hagen den dagen i juni, hadde den klart seg selv alle disse årene. Man kan vel trygt si at plantene selv hadde fått velge...

Det var rart. Min ene spanske kjørvel var blitt til en skog som hadde spredd seg ikke bare rundt i hagen, men langs veien utenfor gården. De gamle trærne hadde fått en underskog av rogn, selje og lønnetrær. Trærne jeg forlot som ungtrær hadde vokst seg inn i himmelen på fem år, og det meste av underplantingen var fortrengt av den tidligere nevnte kjørvel.
Det var ikke mulig å skille stier fra bed lenger. Det vokste noe overalt. Jeg så lite prydplanter bortsett fra noen dverg-rhododendron som lyste opp i farger langt inne i urskogen. Rosehagen så jeg bare fra avstand, men det var ikke lenger en rosehage. Det var trist.
Nå er alt borte har jeg hørt. Det er blitt tatt vekk og gjort om til luftebinge(r) for hester. Kanskje like greit. En hage er nok en hage bare så lenge den har en gartner. Etterpå velger plantene naturen.

Fra rosehagen 2008

Når plantene får velge hos meg på Fagertun, så er det under vennlig overvåkning. Om en av de røde og hvite valmuene forlanger å blafre med en sort kjole så smiler jeg. Når Fagerfredløsen (som ble luket vekk og slengt bak garasjen) våkner til live igjen der bak garasjen, skjelver jeg litt, men bevarer roen. Den ser ut til å bevege seg i retning av hagen, men jeg håper den velger å bli der den er en stund til.
Revebjellene og akeleiene velger selv hele tiden. Det samme gjør gjerne valmuer og solsikker. Det vil si, solsikkene er det vel strengt tatt fuglene som velger hvor skal vokse...
Jeg prøver å la alle slippe fram der de tar seg best ut... og så får alle velge selv en gang i blant...
Det er vel ganske rettferdig?

Hadde det vært opp til geraniumen hadde den tatt hele bedet uten å blunke...

Rosa nitida 'Defender' Dukkerose tar all plass hun kan få og mer til.

'När växter själv får välja' er dagens tema på Blommig fredag. Klikk deg inn her og se flere innlegg på temaet.

Riktig god helg:)

Prosjekt Pergola - del 1

I dag fikk jeg med meg sønnen min og dro på Pergolademontering.

Ikke akkurat hva en tenåring (som har sittet oppe halve natten med dataspill) ønsker å bruke en søndag til... 

Jeg forsøkte meg med en vekking klokken elleve, men det tok enda halvannen time før jeg fikk ham ut av senga. Etter litt overtalelse (jeg har jo bursdag i morgen og dette er det jeg ønsker meg aller mest...) kom han endelig på gli. 

Han fikk penger til bensin og durte av sted på mopeden. (Frihet er viktig!) 

Jeg stappet bilen full av klatreutstyr, verktøy, kjeks (smøring), plaster, ekstra batteri til drillen, fotoapparat og freste etter guttungen. Best å ikke miste han av syne.

Det første som måtte gjøres var å ta ned armeringsnettet langs den ene siden. Det var festet med en million gjenstridige ståldingser, som jeg ikke vet hva heter. Jeg ga sønnen min en skrutrekker og mente han kunne bende dem ut, men det eneste som bøyde seg var skrutrekkeren. 

Heldigvis så trener sønnen min seks dager i uken, og lysten til å vise muskler er alltid tilstede. 

Han kastet seg over en tang og gikk til kamp mot alle dingsene. Tilslutt kunne nettet flyttes unna. 

Det vil si, det kunne ha blitt flyttet unna, om ikke fem år med oppspart humle og viltvoksende epletrær hadde klamret seg til det. 

Men hagesakser og sager av alle slag fant jeg i bilen, og  lillesøster som hadde tatt seg av all merkingen, tok på seg rensing av nett også.

En liten nødmelding til min svoger...

Armert med hver vår drill og etterhvert riktige bits, satte guttungen og jeg igang med demontering. 

Jeg overhørte alle spørsmål om hvor lenge vi skulle drive  på, og siktet meg inn på alle synlige og usynlige skruer. For hver andre skrue jeg fikk ut så surret bare bits'en rundt i neste. NEI!!! Knurring hjalp lite, og tyngden bak drillen var det så som så med jo høyere skruene satt. Det er tungt å både holde seg fast, klemme i mot og sikte riktig på en gang. Særlig når gardintrappa vingler og skruene er søkk borte inni treverket, fulle av beis og tremasse. 

Jeg angret så smått på at jeg hadde vært så nøye da Pergolaen ble satt opp. Jeg hadde jo ikke i tankene den gangen, at den skulle kunne tas fra hverandre. Den hadde sikkert stått imot både orkan og jordskjelv med bare en tredel av alle de skruene vi klemte inn. (På min ordre, så klart. Ikke verdt at den skulle kunne ramle fra hverandre, nei!)

Sakte, men sikkert, havnet flere og flere deler på bakken. Og selv om tenåringen måtte ruse litt med mopeden innimellom, sparke litt fotball med lillesøster og foreta en anseelig mengde kropphevinger i tverrbjelkene, så ble pergolaen luftigere og luftigere for hver time.

Da nødmeldingen gikk igjennom til min kjære svoger, ble det enda mer fart i sakene. Han dukket opp med mye kraftigere verktøy enn jeg hadde og det ble ny futt i demonteringen. Han dundret løs på mine oppgitte skruer med superkrefter eller baufil, alt ettersom. Jeg lukket ørene for splintrelyder og tenkte hardt på at alt kan fikses bare jeg får det hjem.

Ved hjelp av spett og en stein til å bende mot, fikk vi opp de fleste stolpene. 

De satt dønn fast i hvert sitt jordspyd og måtte tas opp sammen. De mest gjenstridige er fortsatt frosset fast i bakken og trenger enda noen dager med varmt vårvær før de kan bendes opp.

Ikke så mye pergola igjen her... 

Tilslutt sto det igjen bare 6 av 18 stolper. Alt annet lå pent stablet på bakken. 

De siste seks blir bare barnemat når det tiner i bakken. I alle fall til sammenligning med alt vi klarte å få gjort i dag. 

Jeg har tenkt til å ta resten på tirsdag. Da kan jeg nemlig få hjelp av en god venninne med traktor og henger. Det må til litt størrelse på hengeren for å få med armeringsnettet og de lengste bitene av pergolaen. En bilhenger blir nok for liten. 

Det er godt å ha gode venner, snille, flinke unger og hjelpsom familie!  :) 

Det skal bli veldig spennende å få reist pergolaen i hagen hjemme. Det kommer det nok mer om i et senere blogginnlegg. I mellomtiden skal jeg vaske vekk grønske og beise på harde livet. Gjenstridige gjenværende skruer må ut og den nye plassen må forberedes. 

Jeg lurer på om jeg kanskje må til å grave hull til spydene nå, siden de sitter sammen med stolpene. Vi får se...

Uansett er nok den verste jobben gjort i dag! - Og det kjennes vidunderlig deilig ut :D 

Krokus i kveldssol

Det snør aske!

I ettermiddag fikk jeg hjelp av min egen lille Askepott til å speede opp snøsmeltingen i hagen. 

Nå har riktignok Askepott sin egen mamma (meg!) og ikke en ond stemor, men hun fikset fint å grave asken ut av ovnen og strø den omhyggelig rundt på snøen. 

Hun hadde faktisk stekt pannekaker til jeg kom hjem fra jobb også, og etter askestrøingen så kastet hun seg rundt og bakte muffins. En ekte liten Askepott med andre ord...
(Jeg må nyte de årene jeg har henne hjemme før det kommer en prins ridende og henter henne.)

Her er den skinnende hvite snøen som skal få bryne seg i solen - lett pudret.

Og hvorfor har jeg plutselig fått det så travelt med å bli kvitt snøen?

Joda, selvfølgelig venter jeg med utålmodighet på at våren skal komme.

Jeg er faktisk VELDIG utålmodig når det gjelder våren.

Jeg tenker knapt på annet og sjekker værmeldingen panisk hver morgen når jeg oppdager at det enda en natt har krøpet under ti minus. Jeg  iler ned i kjelleren og slår på plantelysene til småplantene. Snakker litt beroligende med dem og forsikrer meg om at alle er fornøyde.

Jeg kikker ut på påskeliljene i pottene på verandaen. Det ser ut som de bøyer seg dobbelt. Det er grusomt! Hvor mange tøy og bøy tåler egentlig narcissene før de gir opp? Men bare kom dere igjen én gang til, sier jeg. vær så snill! Det blir varmt i dag - og sikkert ikke så kaldt til natten. Våren kommer nok snart!

Jeg trøster meg selv med at hver dag er en dag nærmere sommeren. (Enn så lenge, det snur før jeg får sukk for meg..)

Men akkurat nå er det en helt spesiell grunn til at jeg går løs på snøen...

Et stort ønske skal nemlig gå i oppfyllelse snart!

Jeg har fått lov til å komme og demontere den gamle pergolaen min i gamlehagen!   JIPPI!!!

Den skal til min store glede gjenreises her på Fagertun.  (Jeg hører jubelbrus og fanfarer!)

Her står den inntullet i Humle og Epletregreiner. Jeg håper den vil like seg i nye omgivelser også.

Mamma og Pappa har lovet å hjelpe meg.  (Jeg er den lykkelige datteren til verdens snilleste og flinkeste mamma og pappa!)

Det blir et stort øyeblikk når pergolaen er på plass! En skikkelig Askepottdrøm i oppfyllelse.

Jeg var så glad i akkurat den pergolaen. Jeg hadde ventet på den i årevis og tegnet den om og om igjen før den endelig ble til virkelighet i gamlehagen min.

Nå skal den flytte til en mye mindre hage. Det blir spennende. Jeg har en ganske flat, rektangulær og kjedelig plenflate på vestsiden av huset. 

Den ene langsiden grenser til huset mitt, den andre til en hekk på toppen av en bratt skråning ned mot dammen. Jeg vil sette pergolaen opp langs hekken. Langs med øversiden av skråningen. Det er kun derfra at dammen er synlig. Det er de færreste som er innom her som i det hele tatt har sett dammen. Det er liksom ingen grunn til å krysse plenen.

Det skal det bli nå! (eller om en stund, da!)

Men først må altså snøen bort fra Fagertun...

Jeg må jo ned på bakkenivå når pergolaen skal på plass.

Helt ned til langt under torven faktisk, den skal jo stå stødig. Jeg håper at jeg klarer å dra opp jordspydene den står på nå. Det blir sikkert ikke direkte lett..

Her sprer Askepott tryllestøvet sitt utover... og Simsalabim...

Støvet treffer snøen og ...

...nå må vi bare vente på solen og se hva som skjer.

Jeg har aldri prøvd askeknepet før, men for å være på den sikre siden så kastet jeg ut litt restjord fra pottingen av vinterlagrede georginer også.

Det ble ikke direkte vakkert, men nå er det massevis av mørke flekker på snøen som kan suge til seg varme og smelte små hull. Små hull som skal bli større og flere for hver dag!

Og mens solen får ta seg av den oppgaven, så får jeg ta meg av verandablomstringen. 

Jeg ønsker dere alle en varm og vårlig uke.

Jeg gleder meg uhemmet til mine egne spirer skal stikke opp av snøen, og imens så koser jeg meg med alle vårtegn jeg finner hos dere som bor i litt mildere klimasoner :)

Sommerminner

Mens jeg venter på våren

Når kuldegradene nekter å slippe taket, og den etterlengtede våren fortsatt føles langt unna, er det godt å ha noen gamle bilder å drømme seg bort i.

Jeg har lyst til å dele noen sommerminner fra gamlehagen min. 

Barna, to katter og jeg flyttet derfra senhøsten 2008. Plantene mine ble stort sett igjen alle sammen. Snøen kom og begravde alt før jeg fikk delt fra noe. Georginene frøs i bakken. 

Slik kan det gå.. 

Men livet gikk videre og vi fikk en ny og tom hage. Blanke ark.

Hagen vi dro ifra var lidenskapen min og lekeplassen til ungene. Den var sammen med resten av gården, den beste plassen ungene kunne vokse opp. De var heldige som fikk sine barndomsår der.  -Uten behov for barnehager og SFO, men med foreldre hjemme og det store miljøet det er på en aktiv gård. Mange dyr, mange mennesker og nærhet til naturen. 

Til å begynne med sparte jeg fotballplen til barna, men oppdaget at de likte stier, trestammer, stubber og store steiner minst like godt som husker, sklier og rene plenflater. De hadde klatretrær, hemmelige steder og hoppet fra sten til stubbe gjennom bed og hager som noen små ekorn. Om å gjøre ikke å tråkke på bakken...

Jeg hadde store staudebed med steinstier gjennom. Ingen steder som ikke lettvint kunne nås. Jeg har alltid likt å betrakte bedene innenfra. Når noen kom for å kikke på hagen, ville jeg helst ha dem inn på stiene. Jeg ville at de skulle kjenne blomstene stryke mot leggene og kanskje måtte skyve en rosegren tilside for å komme forbi. 

Det var alltid litt skuffende når noen stilte seg opp midt på plenen, kikket fra venstre til høyre...ferdig...og sa: "Skjønner ikke at du orker å dra på deg så mye arbeid". 

Heldigvis var det flere som lot seg begeistre! Spesielt den ene søsteren min som jeg smittet meg hagedilla. Vi kunne og kan fortsatt bruke timesvis i hverandres hager mens vi studerer hver minste detalj og hver lille plante. 

Hagelykke:)

Her er en rosa akeleie som jeg kjøpte som 'Nora Barlow', men som jeg tror må være en annen. 

Den har selskap av en lyseblå geranium 'Johnson Blue' i den lave kveldssolen.

Jeg liker frodige, romantiske hager og koser meg med bøker om engelske Cottage Gardens.

Jeg hadde en lang pergola kantet med bed på den ene siden, og med armeringsnett med klatreplanter på den andre siden. Bakenfor lå "Skogen". Det var Woodland-prosjektet mitt. Opprinnelig var det en eplehage. 

Jeg gravde vekk gresstorven der jeg ville ha stier, og la den opp ned der jeg ville ha opphøyde bed. Deretter dekket jeg baksiden av torven med våte aviser og la perforert duk/plast over. Dette kunne jeg (med litt godvilje og luking) plante i året etter. 

Jeg plantet inn flere trær og busker som jeg stammet opp, og fylte på med bunndekkere og løkplanter. 

Det ble etterhvert en fin atmosfære der. 

Det ble plass til et eget Rhododendronbed i skogen som jeg gravde dypt ned, bygde opp med torvblokker og møysommelig fylte med barnåler, fraflyttede maurtuer og naturtorv. Der hadde jeg lave varianter av Rhododendron som jeg kjøpte hos Ringstads Planteskole på Gjøvik.

Jeg gravde også ut en veldig dyp grop som jeg kledde med plast og fylte igjen. Jeg hadde selvfølgelig sprekker til drenering, men sørget for at gropen skulle holde godt på fuktigheten.

Diverse Hosta og Bergenia

Der plantet jeg Darmera Peltata, bronseblad, bregner og spansk kjørvel. Det ble en frodig oase. 

Jeg fant mye stein mens jeg gravde. De store fikk oppgave som kanter til stien og de små ble til en bekk av steiner gjennom skogen. Det ble både dekorativt og praktisk.

I og med at jeg bygget opp bedene, så måtte jeg beskytte epletre-stammene. Det gjorde jeg ved å legge steiner nederst så de ikke skulle få jord høyere opp enn de var vant til.

Pergolaen var jeg veldig glad i. Jeg ønsker meg en slik i den nye hagen min også, selv om jeg ikke har så mye plass her. 

Det er noe spesielt med en levende grønn tunnel. Den hadde en benk i enden hvor det var deilig å sette seg og bare kjenne. På duftene, på brisen, på varmen. Der kunne jeg kikke inn i skogen eller oppover langs den lange stauderabatten. Jeg hadde roser og kaprifol ved benken. Et deilig sted å være.

De aldrene epletrærne og et surkirsebærtre dannet et tak over pergolaen. Om våren var taket overstrødd av hvite blomster og tusenvis av summende bier. 

Pergolaen var skikkelig solid og tålte at ungene klatret i den. 

Jeg plantet en Polstjärnen-rose i epletreet til høyre på bildet og den bredde seg ut over Pergolaen også. Det er litt sørgelig at den ikke dufter, men blomstringen er fantastisk mens den varer. 

Polstjärnen

Jeg var også godt i gang med en rosehage da vi flyttet. Hagen ligger i sone H5 til H6, så utvalget er noe begrenset, men helt klart tilstede.

Jeg hadde til og med noen Austinroser som klarte seg. Men det jeg var mest fascinert av var de historiske buskrosene...

Jeg hadde Kystkvitrose, Rosa Alba 'Maxima', Hurdalsrose, Finlands hvite rose, Rosa Mundi, Apotekerrosen og mange flere. 

Rosa Helenae 'Petersens'

Her er Rosa Helenae 'Petersens' på vei opp i et tre. Den frøs endel om vinteren, men desto mer satte jeg pris på blomstringen når den fikk det til. 

Flammentanz

Flammentanz kan ikke bare danse oppover husvegger...

Den har såvidt tatt tak i kavaleren sin her.

Håper de fortsatt danser tett...

Noen ganger så tenker jeg på hvordan hagen må se ut i dag. Den er ikke stelt på snart fem år. Bare litt brenning av brask i bedene om våren. Kanskje det er like greit å ikke vite. 

Men hva med Martagonliljene? Formerer de seg, eller kveles de?  Den kritthvite Trilliumen som jeg brukte flere år på å få fram et eksemplar av, er den borte? Vokser det fortsatt roser i epletrærne mon tro?

Kanskje er det blitt en hemmelig hage av den nå - som bare venter på at noen skal oppdage den. Det vil jeg tenke. Ja, slik er det nok...

Revebjeller og Stjerneskjerm

Klatretrær

Nå i mars/april er det tid for å beskjære epletrærne.
Det må gjøres etter at den verste kulden er over, men mens de fortsatt befinner seg i vinterdvalen.
Et alternativ er å beskjære i jas-månedene. Jas står for juli, august og september. Det kan være lurt om man er mer opptatt av å forme treet enn å stimulere til vekst. Da slipper man så mange vannskudd som det må ryddes opp i.

Selv har jeg bare tre små epletrær i den nye hagen min. Det ene er endatil kløyvet av snøen og utenfor redning. Sukk..

Her er beskjæringen ferdig på to minutter og jeg savner desperat de store epletrærne jeg hadde i gamlehagen.

Egentlig er det vel ikke bare selve klippingen jeg savner, men også det å klatre i trærne.
De gamle epletrærne var pensjonister som levde sine glade dager som prydtrær og som tak over pergolaen. Når de fikk litt stell på vårvinteren, kvitterte de gladelig med noen epler på høsten. Det var mer enn bra nok. Jeg elsket de gamle trærne med sine varme stammer som sto der så trygge og gode.

Og jeg elsket å klatre i dem!

Nå følte jeg jo at jeg trengte et påskudd for å klatre, men med beskjæring, kattunger som måtte reddes, unger som skulle vise fram noe der oppe, pluss, pluss, så fikk jeg min rikelige anledning til å studere hagen fra trostens perspektiv.

Naturlig form

Jeg liker epletrær best når de får vokse naturlig og forme store trekroner.
Produksjonstrær er nok ikke noe for meg. Da klatrer jeg heller opp etter frukten, eller høster de nederste og lar fuglene ta seg av de øverste. Eventuelt så samler jeg isammen nedfallsfrukten og triller den vekk.

Jeg har aldri følt noen trang til å kaste hatter gjennom trærne og beskjæring har dreiet seg mest om å fjerne døde greiner, gnissende greiner og tynne for å få fram solen. (Ikke hatter - solstråler er mye smalere enn hatter.)

Dette er ikke naboens tre, vi hadde hage på begge sider av gjerdet.

Det blir nok mange år til jeg kan klatre i egne epletrær igjen. Enn så lenge får jeg drømme meg tilbake.

Jeg gleder meg til mine unge trær blir såpass store at de hever seg skikkelig over snøen. Da slipper jeg å engste meg for at snøen skal rive dem i filler. Noe greinbrekk går greit. Det er verre med stammekløyving.

Nå skal jeg nyte den første helgen i mars. Det kvitrer ute og solen stråler. Kanskje får jeg noen frø i jorden? Kanskje noen kvister inn til driving?

Det er deilig å kjenne at lyset er på vei tilbake for fullt og at våren er i anmarsj!

Ønsker dere alle en riktig god helg:)