Nå er det like før vi i
Vottelauget setter i gang årets adventssamstrikk. Det er Tori som har designet årets votter. Jeg vet hvordan de ser ut og anbefaler alle (som ikke er alt for opptatt til å strikke litt i
førjulstiden) å delta - fordi dette blir finfine votter.
Med julevotter og
samstrikk i tankene kom jeg på at jeg hadde et par halvferdige votter fra
fjorårets adventsamstrikk. Og husket jeg riktig var det grønt i vottene, noe
jeg "trenger" nå for å matche en grønn lue og hals jeg strikket
tidligere i år. Vottene ble overraskende fort ferdige og du kan se dem til
høyre i strikkekurven.
Glad og fornøyd
var jeg der jeg satt i godstolen, jeg følte meg svært tilfreds siden jeg hadde
fullført et "gammel og glemt" strikketøy. Enda bedre ble det når jeg
tenkte på genseren jeg hadde strikket ferdig i uken som var; Den var også et "gammelt
og glemt" strikketøy. Det hadde ligget i en pose i gangen (!) siden i
våres …. den ble fin den også. Så innmari flink jeg var :) Men så plutselig! Shhh - hva var det? Jeg
syntes jeg hørte noe!?
"Ehm,
ehmmm, halloooo - unnskyld, hva med oss, da!?"
Jeg lokaliserte
lyden fra bunnen av strikkekurven og begynte å grave. Jeg gravde helt ned til
bunnen og hva fante jeg der? Jo, en nydelig rød vott og en nesten helt lik,
bare det at den var halv.
JEG
Neimen se
der ja, der var dere jo - fjonge, fine og røde. Men hvorfor ligger dere her?
VOTTENE
Åh,
endelig fant du oss! Om du bare visste hva vi har ventet! Vi har ropt, prøvd å få deg til å høre, men du har ikke hørt oss. Du skjønner….
Så begynte de å
fortelle: De hadde plutselig gått surr i alle eventyr. De visste jo egentlig at
de heter "Snøhvit" og at de er et par Snøhvitvotter fra
Eventyrvotteboken - ikke helt ferdige ennå, men dog… De fortsatte å fortelle:
Det hadde vært så innmari mye i det siste at de hadde bestemt seg for å
"slappe litt" og surre litt rundt i strikkekurven. (Merk: Kurven på bildet er en annen en den vottene befant seg i.) Plutselig hadde de
begynt å tenke at kurven, som er i flettet pil, var tornehekken til Tornerose.
Men de var jo Snøhvit og ikke Tornerose, eller hvordan var det nå igjen? Nå
visste de ikke hva som var frem eller bak lenger, de følte seg mer som
Tornerose enn Snøhvit, og la seg rett og slett til å sove, for er det ikke
det man synger i sangen: "… Tornerose sov i hundre år, hundre år …".
Så, plutselig en dag hadde de våknet med et rykk. Det var da jeg romsterte i
kurven og gravde frem det andre halvferdige votteparet. Etter å ha summet seg
litt, skjønte de at de hadde surret, og det noe helt grasalt. Det var da de begynte
å rope, rope etter å bli sett og hørt.
Vi
så på TV sammen noen timer i går, de og jeg, og nå er de snart ferdige. Gjett
om vi er glade, alle tre - jeg og begge vottene Snøhvit ❤
x