Tivoliradio-tips og hverdagsoppdatering

Så var vi over på den andre siden av påsken. Den fryktinngytende siden for min del... For vips så er det vår -og med vår kommer -tradisjonen tro- konfirmasjon. Men det må jeg nesten skrive om i et eget innlegg! Påsken har vært avslappende, og Emmeline har storkost seg på hytten. Når du kommer drassende med et lyshus fra Walters i ganske utradisjonell størrelse ( *kanskje litt voldsomt for en liten tallerkenhylle) kan jeg love at påskestemningen var til å ta og føle på en liten stund...

Men vi kom oss heldigvis velberget frem -og er i skrivende stund tilbake igjen hjemme. Ergo er det som vanlig litt bilder fra her og litt fra der i dagens oppdatering!

Denne påsken fikk vi omsider innviet et ekstra og svært etterlengtet soverom på hytten. Møblene mangler selvfølgelig, og strøm og litt maling og sånn, men likevel var det deilig å kunne slenge madrassene inn der -og plassere to tenåringer litt lengre vekk fra de andre to tenåringene! Lyseblå PIP tapet er ikke så veldig revolusjonerende, men passer fint til resten av hytten.


På hytten tilbringer vi mye av dagene ute, og spesielt Emmelinemannen liker å drasse med seg Tivoliradioen sånn at han til enhver tid er oppdatert på hvem som nå har fått offside, og om Thor Hushovd sin sykkel fungerer som forventet på brostein. Ja, som du skjønner, generelt veldig viktige ting! Men så var det altså sånn at Tivoliradioen plutselig sluttet å virke i fjor vår. Akkurat da fotballsesongen skulle starte. På mange måter et beleilig tidspunkt om jeg skal være ærlig;)

Radioen hadde avgått med døden uten grunn. Den bare sluttet helt å virke- både med strømledning og uten. Kjedelig med tanke på at den bare var tre år gammel, og ikke akkurat var gratis. Så kom jeg over denne nettartikkelen på Klikk.no der de skrev om at Tivoli Radioene som regel ikke varte lengre enn to år på grunn av dårlig batterikapasitet. Et nytt batteri koster 400 kroner pluss frakt fra Komplett.no. Derfor bestemte jeg meg for å prøve den samme løsningen som i artikkelen.

Jeg bestilte et nytt HQRP batteri på Ebay for 140 norske kroner inklusive frakt - for jeg visste ikke om det egentlig var batteriet som var ødelagt. Batteriet kom i posten i løpet av fire dager, og så ble batteriet høytidelig fraktet fra Bergen til Lindesnes for testing. Jammen viste det seg å være et knallgodt tips, for på et blunk gjennoppsto Tivoliradioen  fra de døde i ekte påskemorgen-ånd, med nytt knallgrønt billigbatteri fra Junaiten!

Vel hjemme igjen har jeg lest til øyet blir stort og vått om EKTE HJEM kontra hvite sterile bloggehjem, bedre kjent som "Vi som bor i en møbelkatalog og ikke lar barna-rote-hjem" i Bergens Tidende (*hehehehe) Jeg ser at Fru Fly har skrevet et fint tilsvar i bloggen sin. Emmelinebloggen skulle så gjerne ha vært et flaggskip når det kom til rene og pene hjem, men her ser man ikke skogen for bare trær, så da dropper jeg å skrive noe som helst om det! For de fleste vet jo hvordan soverommet mitt ser ut...

-og alle vet at en ekte interiørblogger aldri ville hatt det SÅNN på soverommet en helt vanlig tirsdag!

Neitakk og huttetu -og takke meg til den hvitmalte møbelkataloglykken! Dermed er påsken offisielt over for denne gang. Det betyr jo at julestrømpe og julepynt øyeblikkelig får ny eier! Følg med, følg med!

Det året da julen varte helt til kvinnedagen!

Så var det mars gitt, og julenissene sitter pent i pappeskene på loftet uvitende om at det var KONGLENISSEN som gikk av med seieren i fjorårets nisseidol. For sånn er det med Emmeline; det som ikke blir gjort med en gang, blir veldig sjelden gjort i det hele tatt. Litt verre er det jo at bloggen dermed har blitt plassert i julepynteskene på loftet den også!

Daglig har Emmeline logget seg på nett, og sett med skrekk og gru på at jeg skal trekke en vinner av nisser og julepynt og veske og julesokk og ditten og datten. Det betyr at jeg må opp på loftet og finne igjen den store esken med alt som skal sendes. Så har jeg sukket tungt for meg selv og tenkt at det får jeg gjøre i morgen/til helgen/ i vinterferien/ i påskeferien/ når jeg blir seksogseksti.

Men i dag er det jo KVINNEDAGEN, og det betyr at kvinner skal fri seg fra alle slags selvpålagte oppgaver. Dette betyr at man kan gå uten bh/ slutte å bruke dokost på vegne av andre/ ikke gidde å gå på loftet for å finne den esken som en eller annen unge har plassert et eller annet sted. Dermed trekker jeg ikke noen vinnere akkurat i dag. Jeg bare gjør det jeg syns er aller gøyest -og det er å blogge uten forpliktelser. Trekningen kan jeg jo ta når hverdagen innhenter meg, og julen varer jo helt til påske- gjør den ikke?

Siden sist blogginnlegg har det i grunnen skjedd mye fint i Emmeline sitt liv. Det har også skjedd noen ikke så veldig fine ting! Den 21. februar, for eksempel, oppdaget Emmeline at Emmelinemannen kom drassende med en svær skinnstol opp trappene. I løpet av et sekund skjønte Emmeline at hun nå var på randen av skilsmisse – og skilsmisse er som kjent trasige saker.

Derfor la Emmeline seg med hele sin store kropp foran inngangsdøren, og nektet å åpne opp for katastrofestolen og dens tilhørende eier! Emmeline lå bokstavelig talt fastlåst innenfor døren mens hun ropte; du kan få komme inn-men den TINGEN skal ALDRI over min dørstokk.

I etterkant av denne opplevelsen har Emmelines eldste datter hatt mareritt om at Emmelinemannen kommer drassende hjem med flotte nye koner mens Emmeline lenker seg fast til veggene, og Emmelinebarna sloss så blodet flyter for å kvitte seg med alle de nye damene!

Som dere kanskje skjønner har det vært noen traumatiske uker hjemme hos oss. Skinnstolen står til spott og spe midt i stuen, og alle familiens kvinner nekter å sette seg i den. Emmelinemannens svigermor har vært på besøk og hun har lirt av seg noen solide gloser for å markere sin avsky mot den mest hatede stolen i manns minne. Emmelinemannen har vært på Facebook og hentet mental støtte fra sine tilhengere, slik at han liksom har ekstra ryggdekning i tillegg til den skinnbelagte han allerede har skaffet seg.

Det har rett og slett vært en prøvelse for både ekteskap så vel som den generelle estetikk i hjemmet -og til syvende og sist ligger Emmelinemannen stort sett i sofaen når han skal se tv. Dermed står stolen ubrukt til ergrelse for alle som har et naturlig talent for å ergre seg over slike ting!

Men Emmeline har selvfølgelig lagt en plan. I stillhet. Som hun ikke skal røpe for mye av. Stolfacistiske bakholdsangrep lønner seg sjelden i lengden. Spesielt for menn som snart skal til Liverpool for å se på løvekanalen live -og det skal jammen få være dagens visdomsord på kvinnedagen!!  Bilder er hentet fra både jul og vinterferie på hytten (*Det er tross alt mote med bærekraftig utvikling og da bruker man det som ligger på minnekortet!) GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN!! SEE U:)

På vingene

Den siste uken har jeg vært på reisefot til Oslo. Det var for så vidt en ganske hyggelig tur, bortsett fra at jeg ble syk. Dermed satt jeg der og hostet på alle mine kollegaer fra nord og sør. I etterkant trodde man at Emmeline hadde hostet ekstraordinært farlige basiller, men for å gjøre en lang historie kort har Emmeline nå kommet hjem igjen, og hoster videre i fred og ro for seg selv.

Jeg har reist noen turer med fly de siste månedene, og jeg slutter aldri å forundre meg over hvilke valg folk tar før en flytur. Ta snobbet forretningsmann med frakk og dressjakke og trillekoffert og Burberrysjal og pc-veske og designerbelte og designerklokke og designerbriller for eksempel.

Jeg regner med at menn av denne kategorien reiser ganske mye. Derfor lurer jeg på hvorfor de likevel velger å ta med seg alt dette dillet. Det kan jo ikke komme som en overraskelse at de skal igjennom sikkerhetskontrollen? Der fyller de opp den lille grå baljen etter den andre. Først er det frakken, så er det dressjakken, så er det pinadø de spisse stygge slangeskinn-aktige skoene. I balje nummer fire må de legge fra seg Macen, i balje nummer fem er det designerbeltet og Burberrysjalet og klokken og vesken som skal gjennomlyses.  Fremdeles har de flere remedier som fyller balje nummer seks og syv –og dette er guttene som er så busy at de ikke ha tid til å sjekke inn bagasjen. Derfor har med seg ALT som håndbagasje, siden de liksom reiser light! 

Når de omsider kommer inn i kabinen, fyller de en hel bagasjehylle alene, og så irriterer de seg over de andre forretningsmennene som har like mye som dem selv. De irriterer seg også over husmødre med Mummitrollfasong, som febrilsk forsøker å gjøre seg så tynne som mulig for å ta minst mulig plass. Tilslutt breier de seg utover alt med Dagens Næringsliv; Avisen som bare unntaksvis trykker bilder av damer -og som eventuelt bare har bilder av damer som ikke sjekker inn bagasjen sin, men som i stedet presser den inn i bagasjehyllene, sammen med Burberrysjalet sitt.

Når flyet endelig lander, og flyvertinnen sier at alle må bli sittende til FEST SETEBELTET-lampen har slukket, reiser alle businessmennene seg. Trolig fordi de er døve og blinde, og derfor ikke ser at fest setebeltet-lampen fremdeles lyser. De hører heller ikke hva flyvertinnen sier, siden designerhøreapparatet ligger i bagasjehyllen. Dermed presser de seg ut i midtgangen og kjemper seg frem til bagasjehyllelokket, der de haler og drar i kofferter og pc-vesker.

Når de endelig har fått på seg dressjakker og frakker og sjal, stiller de seg opp for å vente på å komme aller først ut. De må mer eller mindre løpe ut faktisk, og presse seg forbi alle andre som venter tålmodig i benkeradene lenger fremme. 

Det er nemlig sånn at alle de som ikke sjekker inn bagasjen sin, og reiser light -med ti kolli designerstæsj, vet at jorden vil gå under om de ikke kommer ut av flyet aller aller først. Det kan samtidig virke som om alle som er litt important (*eller eventuelt bare tror de er important) bruker sine flyturer for å manifestere hvor innigranskogen tett i pappen det er mulig å bli!  

Det er på disse dagene Emmeline tenker at det er på tide med en slankekur, med påfølgende omskolering. Hadde Emmeline bare vært FLYVERTINNE så skulle nok noen fått klar melding om å sette seg på ræven og vente pent på tur. En flyvertinne i god kommunistisk diktator-ånd. I stedet blir det nok bare med tanken, og et ørlite blogginnlegg. Det kan jo hjelpe litt det også;) God flytur dere!! 

PS: Må ikke glemme at lånebildene i dag er julebilder fra GreenGate,. Tradisjonen tro har de ingenting med teksten å gjøre. DS!

I befippelsen

I dag er dagen da Emmeline har prestert å miste busskortet sitt. Dette skjedde i befippelsen, som min mor så greit pleier å oppsummere. Min mor pleier nemlig stadig å miste nøkler eller minibankkort eller lommebok -eller eventuelt bare hele vesken med alle tingene oppi. Dette skjer alltid i befippelsen. For å være litt mer presis, er befippelse og forfjamselse noe i samme gaten, og i den gaten har jeg hatt meg en tur i dag.

Kort fortalt ble Emmeline regelrett overfalt på bybanen. Jeg hadde akkurat satt meg ned i fred og ro, da en voksen herremann satt seg ned ved siden av meg og slang armen om skulderen min.
Hva heter du, spurte mannen
Jeg heter Cecilie, sa Emmeline, siden Emmeline heter Cecilie i det vanlige liv.
Jeg heter Andersen, repliserte mannen. Vil du ha telefonnummeret mitt?
I løpet av denne ganske korte samtalen hadde jeg skjønt følgende;
A: Dette kan ikke være en helt vanlig mann.
B: Det er trolig lurt å takke ja og være blid, da denne mannen virker å være av tvilsom karakter!

Dermed takket jeg vennlig ja til telefonnummeret, som mannen deklamerte høyt for alle som ville høre. Etterpå lurte han på om jeg ville være med hjem til han? Nei, det kunne ikke Emmeline være, da hun tross alt var på jobb og på vei til et møte. Dette syns mannen var veldig leit, men heldigvis sto tilbudet ved lag, sånn at Emmeline til enhver tid kunne ringe til denne fremmede mannen hvis hun skulle komme til å føle seg ensom. Men husket hun telefonnummeret? Det gjorde hun selvfølgelig ikke, dermed repeterte vi det. Telefonnummeret altså.

På dette tidspunktet i samtalen hadde vi kommet til Nonneseter. Vi snakker EN stasjon av ELLEVE og Emmeline kjente at dette kunne komme til å bli en veldig lang reise. Så snakket vi litt om mannen sin jobb, før vi endelig var på Florida og mannen ville snakke om likbrenning.

Visste Emmeline (*eller rettere sagt Cecilie) at man ikke lenger brenner lik sånn uten videre? Nei, det visste jeg selvfølgelig ikke. Men sånn var det altså. Det var faktisk sånn at hvis man ikke skriver under på en lapp, så ringer begravelsesagentene på døren og leverer lik hjem til folk som straff for manglende underskrift Så må man ha liket liggende på sofaen hjemme istedet. Å gubbevaremegvel, sa Emmeline, det var dramatisk syns jeg. Ja, sa mannen alvorlig. Du skal ikke tulle med folk i den bransjen.

Så snakket Emmeline litt om at det hørtes ut som om det var lurt å skrive navnet sitt på en lapp, for hvem av oss vil vel egentlig komme på kant med folk i begravelsesbransjen? Så snakket mannen ganske mye om å ha et lik på sofaen: Liket var selvfølgelig kastet ut av kisten grunnet manglende navnetrekk på en eller annen lapp. Samtidig kjente Emmeline at det var ganske spesielt at mannen holdt henne i et kjærlig, men fast grep rundt skulderen.

Videre snakket vi litt om hvor mannen bodde. Så spurte mannen om Emmeline ville være med på svømming, noe Emmeline ikke kunne, da Emmeline tross alt fremdeles var på vei til et møte, og ikke kunne gå på svømming, dessverre!

Så snakket Emmeline FEBRILSK om svømming og jobben til mannen og at mannen var veldig heldig som fikk kjøre på Bybanen til og fra jobben sin. Emmeline snakket rett og slett som en gal helt til vi kom til Brann Stadion. Her skulle mannen gå av, og han ville ha Emmeline med seg hjem. Dermed begynte mannen å hale og dra i Emmeline sin arm for at hun skulle bli med. Men Emmeline skulle jo på møte, og var mentalt limt fast til bybanesetet med superlim, og måtte derfor love at hun skulle ringe til mannen når hun ble ensom istedet. I tillegg måtte Emmeline ramse opp nummeret ti ganger for å bevise at hun husket det til de ensomme stunde!!

Nå må det jo sies at Emmeline ringte et helt annet nummer i samme øyeblikk som hun ble ensom. Hun ringte rett til mannen sin jobb og sa ; HALLOEN FOLKENS! Dere kjenner ikke meg, men jeg har akkurat blitt underholdt av Lik-på-sofa-mannen i over tyve minutter. Han trenger en viss oppstramming / medisinering / oppfølging! Kanskje noen bør ta han med på svømming, mens noen andre sjekker om han har startet sitt eget begravelsesbyrå i smug på sofaen hjemme hos seg selv!!

Da Emmeline omsider kom hjem, oppdaget hun at hun hadde mistet busskortet i løpet av turen på Bybanen. I befippelsen altså....Skal Emmeline være ærlig så var det en ganske solid befippelse, i forhold til de ynkelige befippelsene som Emmelines mamma stadig skylder på! Nå lurer du kanskje på hva moralen i denne historien er? Moralen er: Skriv alltid navnet ditt på en liten lapp når du møter en begravelsesperson. For sikkerhets skyld altså.....You never know!

Dagens lekre bilder er hentet fra Hubsch sin kolleksjon. Dette er jo en interiørblogg må vite;)

Forefallende ferie

Det å ha hytte er en hyggelig ting. Samtidig er det mye arbeid som skal gjøres når ferien setter inn. Male for eksempel. I år er vi godt i gang med å male dører, og etterpå står stakittgjerdene for tur. Etter det skal utvalgte vegger få et strøk, før terrassen skal beises. Inne skal tre av rommene få frisket opp sine hvite gulv- og kjøkkentaket skal få sitt andre strøk. Det er mye hverdagslig arbeid, som strengt tatt ikke er så veldig spennende å blogge om, med andre ord blir dette et helt hverdagslig og kjedelig innlegg!

Denne sommeren skal vi også rive den ene delen av hytten, for å gi plass til et nytt og etterlengtet soverom. Vi har endelig fått byggetillatelse, og ikke minst har vi omsider klart å få tak i snekker;) JIPPI!

Som kjent trenger vi  også en ny ytterdør her på hytten, og kampen har stått mellom billig bod-dør og dyrere dør i autentisk utførelse. Emmeline har personlig tatt ansvar for å fikse dør-situasjonen, og har sendt eposter til nær og fjern for å bestille en fin dør. Merkelig nok er det ikke en eneste annonsør på FINN.NO som har svart på henvendelsene. Dermed har Emmeline begynt å kjøre rundt i nabolaget for å sjekke opp hvilke dører folk har valgt, for kanskje å få en AHA-opplevelse.

Her er det mange fine hus som ligger langs veien, og det finnes mange fine dører. Nå skal det jo også sies at billig-bod-dør-løsning er et meget utbredt fenomen. For noen  av naboene er det vel også sånn at døren er det minste problemet de har, og det skal nok mer til enn en runde med malerkosten før man har fått orden på sakene der i gården;)

Jeg tipper at hytten vår har hatt en dør av denne typen, da huset var nytt i 1850.

Jeg er også veldig svak for denne løsningen, men med en takhøyde på 1,90 er det ikke plass til glassvindu med overlys hos oss.

Mens jakten på den perfekte døren fortsetter, har jeg planer om å renovere et skap som min bedre halvdel plutselig har lagt for hat, og derfor nekter å skru sammen. Dette skjer parallelt med at han har hengt opp noen sinnsyke skilsmissehøyttalere i taket på vår 15 m2 store stue. Siden stuen er så SINNSYKT stor og vi derfor ikke klarer oss uten noen GIGANTISKE høyttalere liksom. Med andre ord er alt som det pleier,  så i morgen skal jeg svinge skrumaskinen på egenhånd-og da bør noen skjelve i buksene! SEE U LATER ALIGATOR:)