Traveltid

Livet løper litt ifra meg for tiden, og siden jeg har bestemt meg for ikke å stresse med jul og juleforberedelser (blir ikke kos av det!), må endel "luksuriøse utskeielser" vike. Så som bloggen. Jeg kommer igjen. En dag det snør en halv meter rundt huset mitt og alle dører er nødvendighets-stengt. Mens jeg drikker te og venter på våren og koser meg. Yr påstår at i morgen skal bli en sånn dag?

Epla-butikken min har fått storpåfyll, ta en titt om du er interessert i noen gaver sånn på tampen! iPad-cover, strikketøyposer, smekker. Alt jeg lager kan sendes som brev, så det rekker fortsatt fram til jul i noen dager til...

Kos dere med juleforberedelsene, dere! Ro ned, vi sees plutselig!

Mari

Luksus

Familien har ei splitter ny hytte på fjellet. Nyvinnende design, lette materialer.

Komforten er på topp, innlagt vann så klart, badekar og spa-avdeling.

En lysdesigner har gitt oss glimrende råd angående punktbelysning, og investering i designklassikere av kvalitet er et bevisst valg.

På kjøkkenet råder en stilren kombinasjon av Eva Solo, Gaggenau og Smeg. En lokal blomsterdekoratør leverer jevnlig nye oppsatser.

Møblene er en blanding av nyindustriell og funkis.

Vi brukes selvfølgelig de nyeste og mest banebrytende vedlikeholdsproduktene, selv om en så ny hytte nesten er vedlikeholdsfri.

Innsjekking og logføring foregår selvsagt elektronisk.

Takterrassen er ideell for sene timer med strikketøy og utsmaking av årets nye bestillingsviner.

Sannheten? Gammel steinbu på Hardangervidda som min tippoldefar bygde for nesten 120 år siden. Oppgraderingene siden den gang består hovedsaklig i et lite solcellepanel til leselampene over køyene, at hyllene på kjøkkenet benyttes til matoppbevaring og ikke senger for tjenestepikene og at det ikke lenger er jordgulv. "Hele kroppen min sier at dette er verdens beste sted", ifølge 7-åringen.

Det er LUKSUS, det.

Hva er din beste ferieplass?

I god tid?

Planen var å være tidlig ute i år. Å ha strøket alle skjortene, flidd alle jakker, strømper, vester, fjerna avblomstra løkplanter og å ha erstatta dem med friske og virile sommerblomster. Planen, altså. Og selv om jeg innser at jeg har gjennomført alle opplista aktiviteter, mange av dem til og med i går (jeg sa i god tid!), siger det inn jeg at jeg neppe skal sitte med beina høyt hevet og gjøre hva man nå gjør på kvelden 16. mai om man ikke stryker bunadskjorter. Bortsett fra å feste, et alternativ som har gått ut på dato for meg, aner jeg ikke hva annet man gjør denne kvelden...  Finnes det en 17. mais variant av Grevinnen og Hovmesteren? Eller en Statsministerens styrkende tale om mot og vett i ben og armer? Eller stål, alt ettersom? Jeg aner ikke.

Og jeg trenger neppe å bekymre meg for lediggang (som jo allment kjent er roten til alt ondt!) denne kvelden heller. Årets oppdateringer på bunadfronten er nemlig strømper til storebror (var det sånn i sangen?) og vest til den samme spinkle storebror. Tove Fevangs bok Festdrakter for barn har ikke tatt høyde for spinkle gutter. Eller muligens blingsa jeg litt da jeg skummet gjennom det der med inklusiv eller eksklusiv sømningsmonn. Siden jeg gjorde mine endringer av mønsteret tilpasset Vestfoldbunad, klippet stoff og sydde i vei en dag gutten ikke var hjemme, hadde jeg bare en nagende misstanke om at han da umulig kunne være så tykk som vesten tilsa fram til han prøvde vesten på i går. Kveld. Nemlig. Den er jo aaaltfor vid! Stønn og alskens onomatopoetikon fra Donald. Så nå har jeg valget. Skal jeg hvile på laurbærne og nyte kvelden, eller skal jeg gyve over arbeidet med å sy inn maksimalt i sidene? Eller sy i en liten stropp for innstramming midt i ryggen? Eller la gutten spise ubegrensa med pølser og is i morgen og håpe på at han vokser med oppgaven?

3 vestfoldinger i ymse størrelser helger klare. Sammen med en Ringeriking. Og 4 nystrøkne skjorter. Så litt laurbærhvile kan jeg vel alltids unne meg. Mens jeg innser at det antagelig ender med de samme siste lita kvalene til jul. Lillebrors bunadsgeneralprøve i går avslørte nemlig korte ermer på strikkajakka og alt annet enn romslig vest. Jaja. Jeg kan jo ha ambisjoner om å være klar i god tid! Dream on!

Om du ikke flir bunad nå i siste lita, kan du jo ta en titt på disse superfine maiblomsthårnålene Sysleglad har laget! Kjempesøte! Har lyst til å lage en hel skokk av dem! Til denne 17. mai. Eller neste. Hm.

HIPP HIPP HURRA!

Stopp - in the name of love?

Vedlikehold og stopping av vinterens slitasje er hyggelig vårhåndarbeid. Det er noe med kjærligheten til plaggene, til eierne, til materialene og teknikken, men først og fremst en slags respekt for den som engang har laget det. Som med like stor glede som meg har valgt ut farger og mønster, og som med tanke på mottageren har tilbrakt mange timer med strikkepinner og garn før et ferdig resultat. En følelse av kontinuitet kanskje?

Disse vottene tilhører Mannen, med motiv fra ski-VM i Trondheim 1997. Jeg aner ikke hvem som har strikka dem, det var lenge før min tid. Ikke som strikker selvsagt, men som påtroppende kone. Kan hende er de masseprodusert i Langtvekkistan av små underbetalte nensomme hender? Desto større grunn til respekt og reinkarnasjon!

Teknikken veit jeg ikke helt om håndarbeidslæreren min ville godkjent, den er som det meste av mitt håndarbeid etter innfalsmetoden. Med en kombinasjon av stoppenål, strikkepinner og garn blir det i alle fall tett og slitesterkt en god stund til! Kanskje jeg burde skaffe meg en stoppesopp og lære be mormor lære meg den egentlige måten å gjøre dette på?

Om ikke alle mine hensikter for reparasjon er like edle, må jeg vel innrømme at jeg utsetter prosjekt nye votter til Mannen med å prøve å få disse gamle til å holde en sesong til. Jeg er liksom ikke i vottemodus, det er vår, og jeg har florlette lace-garn på handlelista... Om bare kroppen vil lystre litt. Den trenger litt vedlikehold selv, og er ikke helt med på mine forslag. Det beste med sofatid er i alle fall at det er strikketid! Så får garnhandling og bloggen få sin oppmerksomhet etterhvert.

God vår, dere! (o: