Hjelpere

Jeg har flere hjelpere, men mine hjelpere er ikke sånne svevende, allestedsnærværende, og som man kan lære om på kurs hos prinsesse Märtha Louise. Selv om det er dyrt å få kunnskap om dem og om hvordan de arbeider, skal de visst nok være aldeles gratis i drift. Problemet er bare, at jeg ikke klarer å finne ut av hvilken kommunikasjonsform de benytter seg av. Jeg har googlet. Jeg har søkt på Gulesider.no, på 180.no og på Facebook, men det gir ingen treff. Jeg klarer over hodet ikke å få kontakt med dem. Det var på Alternativmessen i Bergen for 2 år siden, at jeg fikk vite om min usynlige, alltid til stede førerhund. Jeg merker ikke noe til den. For meg virker det som den er totalt fraværende. Den kommer ikke på innkalling og den adlyder ikke andre kommandoer som ”Sitt” eller ”Ligg”. Da hjelper det lite at jeg slipper å søke NAV og å gå på kurs for å få den innvilget. Det eneste jeg er sikker på, er at det kostet flesk å få høre om den. Derfor velger jeg å ignorere dens eksistens og egenskaper. I steden setter jeg min lit til mine hjelpere av kjøtt og blod. Til tross for at jeg er nødt til å forholde meg til faste klokkeslett og å overholde avtaler, er de mer fleksible, enn førstnevnte, firbeinte overnaturlige vesen. Lett som en plett baker de en kake, koker kakao og steiker lungemos. De leser høyt for meg fra aviser og blader, går tur og de kjører meg rundt i bilene sine når jeg har ærender å gjøre et stykke unna bostedet mitt. Til tross for at jeg klarer mye på egen hånd, er det mye jeg trenger bistand til. Når jeg skal i en gebursdag, kan det være greit med en person som sjekker antrekket jeg skal ha på meg. Eventuelt hjelper meg med å supplere det med et par matchende sko eller en bluse, eller å kjøpe nytt. Dere hadde ikke lest denne bloggen, om det ikke hade vært for dem. En av mine tidligere hjelpere, har laget en papirkule til meg i mange farger. Dermed er det jo på sin plass at en av mine nåværende hjelpere tar bilde av den med iPad-en og setter det inn her i innlegget. Da slipper dere jo å nøye dere med min mangelfulle beskrivelse ut fra mitt taktile inntrykk, men får se den selv med det blotte øye.

Jeg har både betalte og ubetalte hjelpere. I tillegg til støttekontakt, har jeg også hushjelp. Formelt kalles det hjemmehjelp, fordi ordningen blir betalt av kommunen, men jeg syns den betegnelsen er litt nedverdigende. Helserådet hadde blitt tilkalt og jeg måtte bodd på en institusjon, om det ikke hadde vært for hjelperne. En god nabo oppdaterer Java på PC-en, sånn at jeg får kontrollere saldo og betale regninger i nettbanken. Min mor trår også til inn imellom og løser praktiske oppgaver som er uløselige for meg.

Tror dere på hjelpere?

Den første gaven er den største.

Jeg er 42 år. Altså har jeg hatt min mor i like mange år. Det har blitt tilnærmet like mange morsdager i årenes løp, men ikke likt antall morsdagspresanger. De første årene var det skrint. Ofte er det sånn at hjernen husker det som har hendt for lenge siden, men ikke det som har skjedd i nær fortid. Den aller første morsdagsgaven jeg kjøpte, alene, og for mine egne sparepenger, for en god del år siden, erindrer jeg som om det var i går. Høyst usunn var den, og rimelig, også sett ut fra et par 1980-talls øyne. Jeg minnes både gavens innhold og summen den kostet. Allikevel er det planleggingsfasen, spenningen og gleden ved å kunne gi bort noe, som er best lagret i min bevissthet. Posen med konfekt ble den første i en lang rekke av morsdagspresanger, og mitt håp er at den skal kompletteres i enda flere år. Problemet er bare, at jo lenger den blir, jo vanskeligere er det å komme på nye ideer. I år kjøpte jeg for eksempel et skjærebrett, men det er da grenser for hvor mange brød og andre matvarer man skal skjære opp og hvor mange fjøler man trenger, i likhet med parfyme og kremer. Nå er det bare å bløtlegge hjernecellene og pønske ut noe til den andre søndagen i februar i 2016.

God morsdag til alle mødre!

Jul og grisesnakk

Dette er en høyst selvopplevd historie fra virkeligheten. Den starter i fjor. Datoen er den 24. desember i 2014. Jeg har på meg den oransje kjolen, altså ikke julerød. Ryggsekken pluss en bærepose står ferdig pakket. I det klokken nærmer seg 15.30, tidspunktet da den forhåndsbestilte drosjen skal ankomme, trykker jeg den høyre pekefingeren min mot Entertasten, og publiserer det hjemmeskrevede blogginnlegget, som skal være julekveldens overraskelsesmoment, i tillegg til de sedvanlige, ferdiginnkjøpte julepresangene, selvfølgelig.

Jeg befinner meg i en annen bydel, i en annen stue. Fra nå av og den påfølgende uken, er jeg en ordentlig stuegris. Det store matgildet begynner. Vi starter med snop og brus. Der etter går det slag i slag. Riktig nok ikke med sju slag kaker, men det mangler ikke noe allikevel. Alt går i grisen. Jeg er nesten altetende, jeg også. Pinnekjøtt er svindyrt i forhold til svineribbe, som de serverer på Østlandet. Nå kan de bare sitte der nede med den simple søndagsmiddagen sin, tenker jeg, mens jeg gafler i meg den ene munnfullen etter den andre og må be om påfyll. Ifølge gammel skikk er det øl og dram som hører til, men i vår familie blir alkohol ansett som noe stort svineri. Derfor kommer det ikke noe som er sterkere enn eplesaft i glassene hos oss. Vår luksuriøse middag blir fulgt opp med iskake og kaffe. Rundt midnatt er alle de fem tilstedeværende fornøyde med det de har fått. Jeg føler meg bestandig så svinheldig etter hver julaften jeg ikke har fått noe som skal byttes, og det er også tilfelle i år. Nei, jeg mener i fjor, også. Jeg ser det ikke selv, men stuegulvet ser antagelig ut som en svinesti av bånd og gavepapir når vi er ferdige.

Etter noen timers søvn hjemme i min egen binge, er jeg klar for ny frisk førstedag jul. Nå skal det inntas frokost og det lenge og vel.

Til tross for en to timers lang spasertur med ny tilførsel av surstoff til hjernen, er jeg visst likevel litt surrete i topplokket. Vi sitter i hver vår stol og spiser hver vår marsipangris. Ja, vi er noen skikkelige heldiggriser. På TV viser de den franske filmen ”De urørlige”. Inni mitt hode er det i hvert fall noen rare tanker som rører på seg, som følge av at jeg selv muligens har vært i for lite bevegelse. Forflytning har da også foregått med bil og bybane, i stedet for til fots, som jeg egentlig foretrekker. Etter en stund utbryter jeg: ”Kan muslimer spise marsipangris”? Spørsmålet mitt blir hengende litt i luften, før noen griper tak i det, og svarer at de fleste muslimer nok kan spise marsipangris, men kanskje ikke dem som er mest troende.

Andredag jul våkner jeg frisk og opplagt. Jeg har et nødvendig ærend å besørge på Joker. Det første jeg konstaterer da jeg er kommet ut, er at det er kommet en ubuden og høyst uønsket julegjest i løpet av natten. Han har det nemlig med bare å plutselig dukke opp. Han venter ikke på invitasjon og tar ingen hensyn. Når han er her, brer han seg utover og legger beslag på hele byen. Jeg syns det er så gresselig dårlig gjort av ham. Det er blant annet på grunn av ham, at jeg setter til side planen om å dra til byen fjerdedag jul, for å overvære overføringen av noen mannfolk der borte i England som slåss om en svineblære. Jeg er ikke et fnugg interessert. Derfor har jeg null peiling på hvilke lag som skal spille mot hverandre. Det er antagelig ingen som har fortalt Kalle snømann om tre dagers regelen. Det skal bli sjettedag jul før både han, den svinepelsen, og alle pakkenellikene hans er borte. Heldigvis er han så pass fornuftig, at han legger nyttårsfeiringen til et annet sted enn Bergen, puster jeg lettet ut. Det er kjekt med besøk, men enda kjekkere når det har dratt sin kos. Vel, når det gjelder Kalle, er det best om han ikke viser seg i det hele tatt. Når Kalle okkuperer både gatene og fortauene som jeg skal gå på, slik at jeg ikke finner verken ledelinjer eller andre holdepunkter, er jeg en sofagris. Da blir det mange lydbøker og mye nettsurfing, for å si det sånn.

Julen forløper stille og rolig. Syvendedag jul er det plutselig handling. Da hører jeg uling og smell, uansett hvor i leiligheten jeg er. Det er for øvrig den eneste måten jeg merker at vi går inn i et nytt år på, for ellers er jo alt akkurat som før.

Fortsatt står all julepynten min fremme. Det er da vitterlig jul helt til tyvendedag jul, den 13. januar.

Jeg ønsker alle et riktig godt nytt år og håper på en svinaktig god fortsettelse på 2015!

Det beste i livet er gratis.

Det er fredag ettermiddag før den tredje søndagen i advent. Jeg møter henne som skal være min følgesvenn ved Byparken i Bergen. Derfra bærer det oppover, om enn ikke til St. Peter, så i hvert fall opp til Nygårdshøyden. I Bibelen står det at Gud tar imot alle som tror på ham, men ved hans jorderiske hus i Johanneskirken på denne dag, er det tydeligvis andre regler. Her er det først til kirketrappen som gjelder. Vi har bare å stille oss bakerst i køen av skaren av bergensere i julemodus. Klokken er sånn cirka halv fem, men ennå er det en time igjen til konserten starter halv seks. Mange har allerede ventet her i flere timer for å sikre seg gode plasser. De vil ha et pustehull i juleforberedelsene; fra alle innkjøp som skal gjøres, kaker og annen mat som skal tilberedes og kriker og kroker som skal rengjøres. Fra mitt økonomiske ståsted der ute i regnet, trøster jeg meg med at magasinene nå blir fylt opp med vann og at det er gunstig for strømprisene. Det er ikke til å unngå at desember måned fører med seg heftig bruk av elektriske julelys, både inne og ute, og ellers andre apparater. Jeg har sågar en elektrisk syvarmet lysestake stående i vinduskarmen, og den fungerer godt som fingervarmer. I hvert fall når jeg tar meg tid og råd til å sette støpslet inn i stikkontakten. Det kommer så vel med at BKK arrangerer gratiskonsert. I en årrekke har min lokale strømleverandør, og som jeg har hatt et langt og trofast kundeforhold til, hvert år før jul avholdt julekonsert for byens innbyggere, til inntekt for trengende. Dem som ønsker det, kan allikevel gi en slant penger etterpå. I år går overskuddet til Kirkens Bymisjon. Underveis til kirkedøren som er målet, må jeg gi avkall på den hvite stokken for en stakket stund. Den tar min ledsagerske hånd om, for her gjelder det å ha begge hendene frie. Jeg får stukket et plastkrus med varm gløgg i min høyre hånd og to pepperkaker i min venstre hånd. Når jeg får tilbud om enda en pepperkake, takker jeg nei til den. Det er da tross alt bunn i fattigfolk også. Jeg hiver i meg den hete drikken. Inni meg roper jeg bonski og rekker frem det tomme kruset. Ingen får jo uansett ha med seg drikkevarer inn i kirken, så da spiller det liten rolle at jeg kan tenke meg påfyll. Dem av oss som har noe igjen, må tømme det ut før de trår over dørterskelen.

Inne i kirkerommet blir det trangere og trangere om saligheten etter hvert som klokken nærmer seg 17.30, og vi klumper oss sammen som best vi kan langs benkeradene. Mitt bekjentskap og jeg sitter ganske langt bak. En dame fra BKK, men som i denne sammenheng er så lite betydningsfull for meg, at jeg ikke husker navnet hennes, ønsker oss velkommen, før hun overlater ordet til høyere makter. Kåre Conradi er kveldens konferansier. Han har vært forlover for Ari Behn, mannen som er gift med prinsessen som driver engleskole i landet vårt. Märtha Louise har deltatt før, men ei denne gang. Artister som Tina Taule, Aurora Aksnes og Oslo Gospel Choir opptrer. De er både kjente og ukjente for meg. Det blir mye sang om engler. Etter min bedømning, er det de engelske tekstene som trekker ned. Norsk jul skal kun inneholde norske julesanger. Basta. Til slutt er det publikum sin tur til å gi sitt bidrag, hver med sitt nebb. Vi synger ”Deilig er jorden”.

Nå kan det diskuteres om jorden er deilig. Deilig er det i alle fall at det har sluttet å regne når vi kommer ut. Værmannen på lokalradioens morgensending, får rett i sin spådom om oppholdsvær ut på ettermiddagen, kan man si. Dem som har bedt til vår Herre om tørrere klima, har blitt bønnhørt.

God jul!

Flygende fremtidsdrømmer

Drømmene jeg drømmer om natten er veldig rotete og svært så difuse. Ofte husker jeg lite eller ingen ting av dem når jeg våkner om morgenen. Drømmene jeg drømmer om dagen der imot, er strukturerte og konkrete. Det vil si, det er for alle andre enn meg de er drømmer. For meg er de høyst virkelige og konkrete.

Jeg elsker å fly. Nå har jeg ventet i mange år på flybilene. Jeg tror det var rundt 2007 at jeg leste om dem for aller første gang. En flybil er en bil som kan fly i luften som et fly i tillegg til at den også kan kjøre på landeveien som en vanlig bil. Vingene er foldet sammen når den ruller på bakken og den får plass i en vanlig garasje. Foreløpig er det bare produsert biler med plass til 2 personer. Tenk hvor mye enklere det blir å ta seg frem og hvor mye tid vi vil spare når vi kan ta oss frem i egne frlybiler. Man kan bo i Bergen og jobbe i Oslo og kjøre/fly frem og tilbake hver dag. Jeg skal ta flybiltaxi, men jeg kan nok ikke regne med å kunne bruke TT-kortet mitt. Kun iført kåpe og med min hvite stokk står jeg utenfor blokken her jeg bor og venter, som om det bare er et lite ettermiddagsbesøk jeg skal til. Drosjen kommer og henter meg. Vi kjører til Flesland for å ta av. Etter en stund i luften lander vi på Gardermoen. Det er ingen venting og ingen sikkerhetskontroller. Kanskje jeg skal på et forfattermøte hos Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek eller på et annet kulturelt arrangement. Det eneste jeg lurer på, er om jeg skal kjøre/fly til og fra i samme farkost, eller om jeg må bestille ny fra en sentral i hovedstaden til hjemturen. Slik jeg ser det, er den største fordelen for meg, at det blir mye mindre planlegging og organisering. Nå må jeg bestille transport fra 3 ulike aktører når jeg skal ut og farte, men med flybilenes inntog, kan jeg dra av gårde med kun ett selskap.

For to innlegg siden skrev jeg om positivitet. Jeg får liten positiv respons når jeg snakker om flygende biler, hva det enn kommer av. Dette blogginnlegget kan jeg like gjerne gi tittelen ”Flybilisme og negativitet”. Veinettet er ikke tilpasset for flybiler. Det vil bli kaos hvis de skal ta av og lande hvor som helst. De kommer til å forårsake mange ulykker. Alle tullingene skal nå altså begynne å gjøre alt det gale i luften, som de allerede gjør på veien; fly i alkoholpåvirket tilstand og gå tomme for drivstoff. Hva vil skje når alle flyr i ulike høyder? Flybilene kommer aldri til å bli tillatt i Norge, og om de gjør det, blir de priset så høyt at det bare blir rikinger som får råd til å skaffe seg dem.

Verden går heldigvis fremover. I desember 2015 blir flybilene mest sannsynlig godkjent for bruk i Norge. De kommer til å koste rundt 1,6 millioner norske kroner før lokale skatter og avgifter. Det vil bli 2 typer på markedet. Den ene er avhengig av rullebane for å ta av og lande, mens den andre kan lette og lande hvor som helst som et helikopter. I Norge vil trolig førstnevnte være mest aktuell. Den vil man få opplæring i å navigere. 30 flytimer er alt som trengs. Helikoptertypen skal også kunne benyttes i Norge, men opplæringen må skje ved fabrikken i USA.

En liten ulempe ved flybilene er selv jeg i stand til å skimte, men det er altså bare så vidt. I motsetning til nå, når jeg mottar mange sanseinntrykk mens jeg sitter og venter og kjeder meg på en flyplass, blir det færre impulser når jeg er alene i luftrommet med en flybilfører.

Seriøst, nå er jeg skikkelig lei av å vente. Egentlig vil jeg bare gå og legge meg og falle i dyp søvn. Når jeg våkner opp igjen, hører jeg kjente trafikklyder utenfor vinduene mine, iblandet en dur som jeg ikke greier å identifisere.

http://www.tu.no/samferdsel/2014/05/31/flybilen-kan-bli-godkjent-i-norge

Nå er jeg klar for å motta motargumenter fra dere. Kjør på!

Bursdag. Og uteblogging.

Jeg har vært litt misunnelig på dem som har gebursdag i sommerhavåret. De kan ta feiringen utendørs. Det er i hvert fall en jeg vet om som har fødselsdag i dag. 1. juli for nøyaktig 3 år siden så denne bloggen sitt lys. På den første dagen av en av de lyseste månedene i året. Da påbliserte jeg mitt første blogginnlegg. Derfor sitter jeg her ute nå og skal liksom skrive noen linjer i sakens anledning. Ja, for jeg tror ikke det blir snakk om stort mer. Jeg sitter her kun iført shorths og en kortermet topp, utstyrt med iPad og leselist. For all del, jeg har ørepropper i ørene, så ikke naboene uønsket må ta del i denne markeringen. Jeg har feiret med skillingsboller og iskaffe i hagen og vurderer sterkt og følge opp med en iskrem. Forresten tror jeg ikke at jeg skal vente så lenge med den sjefsavgjørelsen, for en treåring har som vi vet ikke så mye utholdenhet.


Jeg vil lene meg ut over rekkverket på altanen og rope det ut med skikkelig utestemme: Gratulerer med dagen, kjære bloggen min!

Tall, positivisme og positivitet.

Vann når frysepunktet ved 0 grader og det koker ved 100 grader Celsius. Dette er 2 eksempler på empiriske sansedata som inngår i den filosofiske retningen positivisme. Vel, jeg foretrekker å oppholde meg i temperaturer som ligger rundt tjue varmegrader. Hittil har jeg erfart at juni i år har vært en varm måned.

Facebook er et nettsamfunn som mange av oss besøker flittig. Nå for tiden verserer det en kjedesak der. Den går ut på at man skal skrive ned 3 positive ting i 3 dager, for så å sende utfordringen videre til noen av våre venner om å gjøre det samme. Jeg har mange utfordringer i livet og i hverdagen, men det er altså ingen som har bedt meg om å notere 3 positive ting i 3 dager. Det syns jeg er litt negativt, som en kontrast til alt det positive. Uoppfordret gjør jeg det derfor selv her på bloggen i stedet. Jeg skal ta et skikkelig skippertak og servere dere 9 positive ting på et brett.

1. Lune og solfylte dager som jeg kan nyte utendørs.
2. Lange spaserturer (Fløien er ikke å forakte).
3. En grei turkamerat.
4. Gode venner som jeg kan stole på.
5. Samvær med familien.
6. En tjukk bok som setter spor i sjel og sinn lenge etter at den er lest.
7. Sunn og god mat (gjerne retter med innslag av fisk og skalldyr).
8. Nye vinduer og altandører som gir mindre støy og fører til lavere varmetap.
9. Det siste punktet må bli å skrive et nytt blogginnlegg.

http://snl.no/positivisme/vitenskapsfilosofi

God helg!