Salme 121

Salme 121

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:

Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid

Håp

Salme 62:6-9 :

Vær stille for Gud, min sjel!

Fra ham kommer mitt håp.
Bare han er mitt fjell og min frelse;
han er min borg, jeg skal ikke rokkes.
Min frelse og min ære
har sin grunn i Gud.
Han er mitt faste fjell,
jeg søker tilflukt hos ham.
Folk, stol alltid på Gud,
øs ut for ham det som fyller hjertet!
Gud er vår tilflukt.

Vente - waiting

Min sjel tørster - my soul thirsts

Dette er en salem skrevet av David, Israels andre konge. Da David skrev denne salmen var han på flukt i den judeiske ørken.

Vi kjenner til to ganger som David måtte flykte ut i ødemarken. Den første gangen var da Saul, kongen i Israel, stod David etter livet på grunn av misunnelse og redsel for at David skulle ta kongemakten fra ham.
Den andre gangen vi leser om David på flukt er mange år etter at han er blitt konge. Hans egen sønn Absalom, står ham etter livet. Absalom forsøkte å forræde sin egen far for å overta kongemakten selv. Det lyktes ham ikke.
For oss som leser denne salmen idag, blir det et sterkt eksempel på hvordan man gjennom de vanskeligste og mest fryktfulle tider i livet kan ta sin tilflukt til Gud og søke Ham av hele sitt hjerte.
David vitner om at han til tross for den håpløse situasjonen han er kommet i, ser han Guds miskunnhet, makt og herlighet.
David har kommet langt som menneske. Han klarer å sette seg selv og sine egne behov i andre rekke for å søke Gud og Hans nærhet. Dette oppmuntrer meg idag.
Gud vil komme nær til oss når vi søker Ham.

Sitat fra kong David

Forventning

For noen år siden ble vi kjent med noen som hele tiden - hver dag - forventet Guds velsignelse på en personlig og spesiell måte. De elsket Gud og gjennom det de hadde lest i Bibelen forstod de det slik at Guds ønske er å velsigne oss mennesker.

Gud er personlig interessert i deg og meg, Han vil kjenne hver enkelt av oss og Han ønsker å velsigne oss hver dag.

Dette er også blitt min erfaring, så de siste årene har jeg levd i forventning om at Gud skal oppfylle mine ønsker hver dag.

Kong David levde også slik, han skriver i Salme 145:19

"De gudfryktiges ønsker oppfyller Han"

og i Salme 33:18 skriver David:

"Se, Herrens øye ser til dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn"

(å frykte Herren betyr ikke at man er redd for ham på en negativ måte, men at man anerkjenner Hans storhet/guddommelighet og velger å leve etter Guds regler og bud)

Advent er forventningens tid - min forventning er til Gud. Han hører på mine sukk og vet om min smerte, Han gleder seg når jeg ler og har det godt - fordi Han elsker meg (og alle andre mennesker) så høyt at Han også vil møte mine/våre daglige behov.

Hver ny dag kan jeg forvente Hans velsignelser, det gjør livet spennende.

Hva forventer du i denne adventstiden?