De siste dagene har jeg tenkt på en sak, i tillegg til (eller en side av) dette med at
livet er en stor balansekunst. Jeg fant ut at jeg kunne kalle det "livsaksept", sånn for meg selv. Men det kan like gjerne være selvaksept, situasjonsaksept eller grenseaksept. Spriket mellom "evne og higen" som Ibsen skrev om. Eller kanskje noe helt annet? Uansett skribler jeg ned et halvtygd innlegg om dette (litt rare og personlige) nå:
Vi har vel alle utfordringer med dette i blant. At "magen blir mett før øyet". Et eller annet i livet er ikke slik vi skulle ønske. Noe inni oss higer og lengter etter
mer. Å oppleve mer, smile mer, orke mer, spise mer, nyte mer, bidra mer, gjøre "alt det alle andre gjør", være mer. Eller "gjøre mindre og hvile mer", men ikke skjønne hvordan det skal gå til.
Rett og slett leve ut alle drømmene, ønskene, behovene, evnene, ambisjonene, målene og inspirasjonene våre.
Det kan jo f.eks. være frustrerende at vi ikke kan spise alt vi har lyst på hele tiden, uten at det påvirker helsen. Eller at de andre bloggerne har så mye mer "tid og energi enn oss" - tilsynelatende da. Vi vet jo at alle bare har 24 timers døgn.
Eller: generelt akseptere at vi ikke får til noe som er viktig for oss.
Utbrenthet. Noe som er ullent, og varierer fra person til person.
Men her står det om faser og kjennetegn som ofte er felles for de som opplever dette. F.eks. :
"
Bruker du mer krefter enn det du har til rådighet, vil kreftene du har reduseres. Varer dette over tilstrekkelig lang nok tid, uten at du henter deg inn igjen, vil tilgjengelige krefter reduseres så mye at du blir utbrent."
For 1,5 år siden gikk jeg jo selv på "en smell". Heldigvis har det gått oppover siden, men det er ingen rett linje. Og to av de største utfordringene (synes jeg) er å akseptere situasjonen mens man er redusert, og å ikke gå inn i de samme mønstrene som man var i, og som skapte slitasjen, når man blir bedre.
Når det endelig begynner å gå bedre, man føler seg som seg selv igjen og inspirasjonen har kommet tilbake på de fleste områder, da er det fristende å gape over for mye, "ta igjen det tapte" etc. Iveren blir stor og det er så godt å bidra, skape og oppleve igjen. Og kanskje igjen glemme å tenke på hvor mye ressurser man egentlig har til rådighet.
Jeg må innrømme at det er vanskelig å akseptere det jeg "ikke kan" eller "ikke orker/ rekker", eller å være "den som er annerledes", slik jeg vil tro det også er ved andre livssituasjoner og helsetilstander. (Samtidig som man ikke skal bli sykeliggjort, eller sykeliggjøre seg selv.) Eller slik det jo bare er å være menneske. Vi har alle gode og dårlige dager.
I et samfunn hvor vi lett tenker at livets og menneskets verdi er det som skapes, eies, oppleves, gjøres, rekkes, applauderes, smiles av, så er det vanskelig å f.eks. være den som stadig går i pysj halve dagene. Når jeg da endelig har kunnet ta på meg noe annet igjen, og være "vanlig" igjen, delta i arbeidslivet og sosiale situasjoner igjen, så glemmer jeg meg så lett.
Jeg har vært heldig. Dette er en midlertidig "sykdom". Og jeg har hatt stor bedring. Jeg har hatt livskvalitet og gode opplevelser underveis. Jeg har kloke og gode mennesker rundt meg, som oppmuntrer og gir meg "pauser fra det reduserte". Og jeg har en jobb jeg trives med, som det er gøy å være tilbake i. Men likevel snubler jeg plutselig altså.
I dag var jeg forresten flink til å sette grenser og akseptere. De ringte fra magasinet "Alt om håndarbeide", som jeg hadde for mange år siden, og ville sende meg nytt abonnement. Jeg: "takk, men jeg er ikke interessert". Han: "jaha, strikker och hekler du då inte för tiden? (ca. svensk)". Jeg: "Nei, det har jeg ikke kapasitet til nå". Han: "aha, ja, förstår, men du får ha en god dag videre!"
Jeg skriver bare dette for å lufte egne tanker, ha det som en påminnelse til meg selv, og ikke minst for å uttrykke min største respekt og støtte til alle som strever med dette, kanskje i større grad og over lengre tid enn meg. Og til alle dere hverdagshelter der ute, som med eller uten sykdom, smerter eller tap hver dag gjør så godt dere kan, og til og med sender smil og raushet til andre samtidig. (Selvfølgelig gjelder dette også du som er frisk, og har en "normal" livssituasjon, men som strever med å få døgnene til å gå opp, og gjøremålene til å nå opp. Og er menneske.)
Har hørt et dikt som berører dette temaet. Om å "elske grensene", slik som jeg prøver å lære meg:
" Mer er vi ikke, ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere.
Vi er ikke mer enn dette, dette lille. Disse grensene.
De er vår virkelighet, med dem skal vi lære å elske. De er elsket.
Hele tiden prøver vi å sprenge dem.
Vi strever for å orke det vi ikke orker.
Hvem elsker sin tretthet?
Vi prøver å kunne det vi ikke kan. Hvem elsker sin avmakt?
Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det vi ikke kan?
Dette er vel velsignelsen, at vi fyller hverandre ut.
En er øye, en rygg og en annen fot.
Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er."
Her er hele diktet, av Wera Sæther.
(Forresten: på en måte tenker jeg vi noen ganger ER mer, også. F.eks har vi på én måte mer potensiale, det bor mer i oss en det vi får uttrykt på en vanlig uke…. ? Men, nå handlet det jo om aksept for begrensinger da…. )
Med fare for å komme med (flere) klisjéer: DU er verdifull som den DU ER, og ikke bare for det du
gjør. Jeg heier på deg i din livssituasjon, akkurat slik den er. Om du er i en god eller dårlig periode. Jeg tror du gjør så godt du kan, og beundrer deg for det. Jeg har kjent på hvor frustrerende det kan være. Vi er de vi er. Med BÅDE styrker og svakheter/ begrensninger. Ta vare på deg selv.
Nå skal jeg selv "skynde meg langsomt" videre, og kanskje snart klare å huske å porsjonere kreftene og ta meg tid til
hvile innimellom alle gjøremål og gleder. Kanskje jeg må
kjøpe meg de ordene fra det øverste bildet? Eller LAGE det? Eller oooops, det var det da. Hihi.
Si gjerne i fra hvis du har noen gode råd, kloke tanker eller andre innspill rundt dette! ;)
-puh!