some Ted Talks to watch

Stuart Brown - play is more than just fun

Susan Chain - the power of introverts

Dan Gilbert - the surprising science of happiness

Joachim de Posada - Don't eat the marshmallow

Brené Brown - Listening to shame & / or the power of vulnerability

Sherwin Nuland - the extraordinary power of ordinary people

Elizabeth Gilbert - your elusive creative genius

Julian Baggini - is there a real you

Thandie Newton - embracing otherness, embracing myself

William Kamkwamba - how I harnessed the wind

Chip Conley - measuring what makes life worthwhile

Mot

1

Å skape endringer

1 /  2

Et nytt "Note to self":

Jeg må jo si at jeg ofte kan synes det er krevende å skape endringer. Å endre seg til å spise sjokolade hver dag er superlett, men andre endringer krever mer.

Mannen min har tydeligvis knekt noen koder der, for han bestemmer seg for noe og så utfører han det daglig, så lenge som han har til hensikt.

Jeg er relativt flink til å finne gode råd, tips, øvelser etc. men mindre flink til å implementere det som vaner og HOLDE på dem. Eks. trening: Jeg kan komme i gang, finne et trivselsnivå, kjenne at det gjør godt for helsa, holde hjulene i gang, litt…. For SÅ, når det begynner å gå av seg selv, og formen føles fin, smertene (en av motivasjonene) i skulder/nakke forsvinner, da slutter jeg å prioritere det og gjennomføre det. Jeg detter ut. Selv etter at jeg har avslørt dette mønsteret, så gjentar jeg "suksessen".

Jeg er flink til å lage skjemaer for hva som skal utføres når: avspenningsteknikker, matlaging (litt spesielle hensyn jfr. matintoleransen min), huske å drikke nok vann gjennom dagen, ta vitaminer, strukturere dager, arbeidsvaner etc. Men å følge disse skjemaene OVER TID, nope.

Jeg har også prøvd å føre skjema motsatt vei, med en blank "ukeplan" og markert hvilke av tingene jeg har fått gjort i l.a. dagen. Det kan være hyggelig å se hvor mye "riktig" man da tross alt har gjort den dagen eller uken.

Mange av disse metodene mine kan nok fungere. Men jeg har ennå ikke fått til så mye, som sagt, over (tilfredsstillende lang) tid.

Nå har jeg kommet over en artikkel som kanskje kan hjelpe meg videre.
Her står det bla. hvor lang tid det gjennomsnittlig tar for én vane å etablere seg:

1) Tidsaspekt
 "New studies show for a habit to be automatic it may actually take much longer than 30 days. A study led by Phillippa Lally, PhD, a psychologist at University College London, found that it actually took people 66 days (9.5 weeks) for a behavior to become automatic."
Og det er ikke så lurt å innføre for mange nye vaner om gangen.


2) Fokuser på og LIK prosessen. Målet er ikke alfa og omega.
(Eks. har du hatt mange fine skiturer om vinteren, og gjort det fordi du liker å gå på ski, så er det kanskje litt mindre skuffende om "målet, Birken" avlyses.) Så det hjelper jo å velge det man liker å utføre. Finne den treningsaktiviteten man trives best med, utføre det på de tidspunktene som fungerer best for meg, og gjøre det mest mulig lystbetont og lett å lykkes. Og sørge for nok mestring underveis. Eks. fungerer takknemlighetsloggen min godt fordi det er noe jeg synes er hyggelig å gjøre, og det passer fint å gjøre det før jeg skal sove.

Husk dessuten "70%-regelen". Fra pedagogikken har jeg nemlig lært at om eleven og jeg lykkes 70% i samspillet, atferdsendringen etc, så skal vi være 100% fornøyd. ( I PMTO sier man at barnet skal få belønning ved 70% mestring. Og hvis barnet samarbeider 70% av tiden skal vi være 100% fornøyd. ) Det samme kan vel gjelde oss!?


3) "Cues" : sette frem påminnere, legge ting klart, "senke terskelen". Eks. legge ut yogamatten eller foamroallen kvelden før slik at det er lettere å huske og utføre øvelsene når man våkner.

Husk alle 3 ledd i  The "Habit loop": cue, routine, reward!


Resten tror jeg artikkelforfatteren får si selv, her.

Og noe av det viktigste: være snill mot seg selv, ikke stresse med alt, finne stunder med ro og hvile også. "Go slow to go fast".

Lykke til, meg selv! Og til deg som evt. leser dette!

Mindre sur

photos: my iPhone

Note to self...

Ja, i dag er jeg mindre sur. Puh.
Faktisk så mye mindre sur at jeg klarte å snu tankegangen rundt de kjipe tingene.

Etter endt arbeidsdag gikk jeg "runden min" i skogen på nytt. Og i dag var formen/ humøret/ energien så mye bedre at jeg klarte å ha en god opplevelse. Jeg klarte også å nyte sanseinntrykkene som varmende sol mot ansiktet, lukten av nyhugget tømmer, fuglesangen. Og jeg oppdaget to nye hjerter, i tillegg til ett jeg fant forrige uke.

Tror det at jeg var konkret på ting jeg var sur for i går gjorde at jeg ikke dro det med meg inn i denne dagen i samme grad, og det var lettere å se de med nye øyne nå. At det var konkret gjorde det mer ryddig og håndterbart liksom. Og så er vi vel bare sånn, vi mennekser, at det svinger litt.

I dag var det i hvert fall godt å klare nyte turen mer, kjenne på det som er godt og heller tenke:

• Så heldig jeg er som har dette nydelige turområdet i umiddelbar nærhet. Med rikt og variert landskap, vegetasjon og fugle-/ dyreliv. Så, og hørte, masse flaggspett i dag. Og enda fler hvitveis i blomstring.
• Så fint å oppdage at det er mye "kjærlighet"  rundt meg, t.o.m sånn som jeg ikke har lagt merke til før nå, men som har vært der hele tiden.
• Så heldig jeg er som har en jobb jeg trives med, og klarte å utføre 100% i dag.
• Så heldig jeg er som tross alt får noe støtte, økonomisk, fra fellesskapet mens jeg bygger meg opp mot full arbeidsførhet igjen.
• Så heldig jeg er som faktisk klarer å gå tur, t.o.m uten smerter i f.eks. ben og armer.
• Så heldig jeg er som har så stor overflod av mat at tørrvarene flommer over.
• Så heldig jeg er som har en mann. En som utfyller meg og stiller opp der jeg "svikter" (han synes t.o.m ikke jeg skal si sånt om meg selv). Han får det til å gå rundt både praktisk, økonomisk og ernæringsmessig. Selv om det er kaos i noen hyller, og jeg ikke alltid orker å lage mat, eller å spise mat, så får han i meg masse næring. Finner på gode retter og fyller shake og brød med mye næring til meg. (I dag er det 7 år siden han fridde, og jeg sa ja da. Smarteste, heldigste valget/sjansen EVER.)
• Så heldig jeg er som kjenner at det tross alt går fremover.
• Så heldig jeg er som opplever støtte, forståelse og "hei-ing" fra de rundt meg ♥.
• Så heldig jeg er som tross alt orker en del både praktisk og sosialt, og selv i de dårligste periodene har hatt en viss lisvkvalitet og gode opplevelser.
• Så heldig jeg er for så mye. Mer enn dette også.

Ja. Det var jo godt å få sagt det også.

Men nå er det nok "selvhjelpsting" for en stund. Nå trenger jeg noe "trivielt" og estetisk her igjen.
Men kom gjerne med innspill hvis det er noe "jeg ikke har skjønt" eller hva som helst! 

balanse, balanse, balanse

1

….. ja, det kommer jeg stadig tilbake til. ALT i livet handler liksom om balanse.

Akkurat nå tenker jeg på følelseslivet og det å fokusere positivt vs. sinne og slikt. Sånne følelser som man egentlig ikke vil ha. Og som man i hvert fall ikke har lyst til at skal identifisere den man er. "Hun som så ofte er sur, sint og negativ" liksom.

Jeg merker jo at det er veldig bra å fokusere på gledene i livet, og gjøre takknemlighet til en vane. Men det er ikke dermed sagt at man skal ignorere de ubehagelige følelsene som dukker opp. - Som jo er en del av livet og det å være menneske.

I dag var jeg plustelig skikkelig, skikkelig suuuur. Og sint. Bet tennene sammen og nærmest knurret inni meg. Da er det liksom ikke tidspunktet for å svelge det i seg og fokusere på noe hyggelig.

Nei, da er det vel like greit å få det ut på et vis. Noe jeg ikke er så kjempegod på eller komfortabel med. Jeg vil f.eks helst ikke la det gå ut over den gode, gode mannen min som noen timer tidligere ga meg bolle og kaffe på sengen og som i skrivende stund rydder og organiserer.

Men hvis jeg svelger det og dytter det innover i kroppen så blir det liksom bare betent og innestengt der. Og som Brené Brown sier: "man kan ikke bare "numme" halvparten av følelseslivet, selektivt. Hvis man nummer det negative, så nummer man også evnen til å kjenne ekte glede". Dessverre.

Mens jeg var så sur kom jeg over en morsom, kort og befriende artikkel av Koht ("Ut på tur, åpent sur"). Hun skriver bla. at hun har en positiv mor. Det har jeg også. Men så er min mor dessuten klok, og jeg kom på noe hun lærte meg. I tenårene var det vel ekstra lett for at det gikk en kule varmt, eller at jeg var sur. Da anbefalte hun meg å "ta et gjørmebad" sånn som grisene gjør. Rulle seg litt i søla. Og tilslutt så blir det ofte faktisk bare komisk og man kan le av det hele. "Å rulle seg i gjørma" kan bety å ramse opp alt det teite, som gjør en så sur. Og forhåpenligvis bli litt mer ferdig med det. Eller kanskje det sprekker i sola, som trollene.

Det er ikke alt jeg er sur for i øyeblikket som egner seg her, (og, nei, det er IKKE den tiden i mnd.) men jeg er bla. skikkelig lei av og sur for at…..

- jeg fortsatt er så redusert formmessig (den siste uken føler jeg at kapasiteten min har vært på 20-30% av mitt potensiale ca.)
- jeg bruker sååå lang tid på å bli helt bra etter "utbrentheten"
- jeg er 110% lei av at ikke helsa mi er der (jeg synes) den burde være
- det er så himla "dyrt" å jobbe redusert etter maksdato for sykmelding (men forstår hvorfor det er slik)
- jeg fortsatt kan bli helt gåen av å f.eks pusse tenner eller vaske opp (de dårligste dagene)
- jeg ikke får gjort relativt enkle ting som jeg har behov for og lyst til som å rydde i tørrvarer i kjøkkenskap (det er ikke veldig gøy å gjøre det, men det er ikke veldig gøy at det ikke blir gjort heller. Nå er det bare kaos, skredfare og umulig å vite hva som finnes. Det ligger helt sikkert en pakke av noe der, som jeg kjøpte på butikken i går fordi jeg ikke visste. Og sikkert en del som har gått ut på dato.)
- jeg er sur for at formen er så dårlig at jeg ikke kan ta så lange løpeturer jeg har lyst til, eller så ofte som jeg vil (og kondisen er "borte")
- jeg ble sur da jeg i stedet måtte gå runden min i skogen i stad
- og jeg var bare generelt sur og lei hele turen selv om både fuglene og menneskene kvitret, solen strålte og varmet, hvitveisen spiret og alt liksom var så nydelig, perfekt. Blæææææ


Der. Så er det sagt. Move on.

Seasons of love

Five hundred twenty five thousand six hundred minutes
Five hundred twenty five thousand moments so dear
Five hundred twenty five thousand six hundred minutes
How do you measure, measure a year?

In daylights, in sunsets, in midnights, in cups of coffee
In inches, in miles, in laughter, in strife
In five hundred twenty five thousand six hundred minutes
How do you measure a year in a life?

How about, love?
How about, love?
How about, love?
Measure in love
Seasons of love
Seasons of love

Five hundred twenty five thousand six hundred minutes
Five hundred twenty five thousand journeys to plan
Five hundred twenty five thousand six hundred minutes
How do you measure a life of a woman or a man?

In truths that she learned
Or in times that he cried
In bridges he burned
Or the way that she died

It's time now, to sing out
Though the story never ends
Let's celebrate, remember a year in a life, of friends

In diapers, report cards
In spoke wheels, in speeding tickets
In contracts, dollars
In funerals, in births

Five hundred twenty-five thousand six hundred minutes
How do you figure a last year on earth?

(Seasons of love)

Takknemlighet

For leeenge siden, i dettte innlegget, skrev jeg om takknemlighetsprosjekt for nytt år. Det ble ikke en krukke, det ble denne prikkete lille boken. Og en tavle på siden av kjøleskapet.

Tenkte jeg skulle skrive noen stikkord om sånt jeg var glad for, mens jeg var utbrent og livet liksom så mindre lyst ut. Det ble til at jeg skrev oftere enn jeg hadde trodd, i perioder hver dag, og ikke minst "alltid" flere linjer enn antatt.

Det er fint å kikke litt tilbake på 2013 gjennom denne lille "takknemlightesloggen". (Selv om det i akkurat dag er litt utenkelig å være glad for snø.) Det har jo dessuten en veldig god effekt å si sånt høyt, eller fortelle noen hvorfor man er takknemlig for dem. Jeg merker at et slikt fokus gjør noe med meg. Og, som forskerne sier (f.eks i denne gode, lille videoen , tekst fra foredraget her, webside her), man endrer bla. på sikt hjernen til å automatisk finne det positive i stedet for det negative. Dette skjer t.o.m. etter kun å ha skrevet 3 nye "takknemligheter" hver dag i 21 dager.
Snart skal elevene mine få prøve seg. *gni seg i hendene med lurt smil*


Er godt i gang med ny bok, for 2014. Det har blitt min fine måte å avlsutte dagene på.

Livsaksept

1  /  2 

De siste dagene har jeg tenkt på en sak, i tillegg til (eller en side av) dette med at livet er en stor balansekunst. Jeg fant ut at jeg kunne kalle det "livsaksept", sånn for meg selv. Men det kan like gjerne være selvaksept, situasjonsaksept eller grenseaksept. Spriket mellom "evne og higen" som Ibsen skrev om. Eller kanskje noe helt annet? Uansett skribler jeg ned et halvtygd innlegg om dette (litt rare og personlige) nå:

Vi har vel alle utfordringer med dette i blant. At "magen blir mett før øyet". Et eller annet i livet er ikke slik vi skulle ønske. Noe inni oss higer og lengter etter mer. Å oppleve mer, smile mer, orke mer, spise mer, nyte mer, bidra mer, gjøre "alt det alle andre gjør", være mer. Eller "gjøre mindre og hvile mer", men ikke skjønne hvordan det skal gå til.

Rett og slett leve ut alle drømmene, ønskene, behovene, evnene, ambisjonene, målene og inspirasjonene våre.

Det kan jo f.eks. være frustrerende at vi ikke kan spise alt vi har lyst på hele tiden, uten at det påvirker helsen. Eller at de andre bloggerne har så mye mer "tid og energi enn oss" - tilsynelatende da. Vi vet jo at alle bare har 24 timers døgn.

Eller: generelt akseptere at vi ikke får til noe som er viktig for oss.

Utbrenthet. Noe som er ullent, og varierer fra person til person. Men her står det om faser og kjennetegn som ofte er felles for de som opplever dette. F.eks. :

"Bruker du mer krefter enn det du har til rådighet, vil kreftene du har reduseres. Varer dette over tilstrekkelig lang nok tid, uten at du henter deg inn igjen, vil tilgjengelige krefter reduseres så mye at du blir utbrent."


For 1,5 år siden gikk jeg jo selv på "en smell". Heldigvis har det gått oppover siden, men det er ingen rett linje. Og to av de største utfordringene (synes jeg) er å akseptere situasjonen mens man er redusert, og å ikke gå inn i de samme mønstrene som man var i, og som skapte slitasjen, når man blir bedre.

Når det endelig begynner å gå bedre, man føler seg som seg selv igjen og inspirasjonen har kommet tilbake på de fleste områder, da er det fristende å gape over for mye, "ta igjen det tapte" etc. Iveren blir stor og det er så godt å bidra, skape og oppleve igjen. Og kanskje igjen glemme å tenke på hvor mye ressurser man egentlig har til rådighet.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å akseptere det jeg "ikke kan" eller "ikke orker/ rekker", eller å være "den som er annerledes", slik jeg vil tro det også er ved andre livssituasjoner og helsetilstander. (Samtidig som man ikke skal bli sykeliggjort, eller sykeliggjøre seg selv.) Eller slik det jo bare er å være menneske. Vi har alle gode og dårlige dager.

I et samfunn hvor vi lett tenker at livets og menneskets verdi er det som skapes, eies, oppleves, gjøres, rekkes, applauderes, smiles av, så er det vanskelig å f.eks. være den som stadig går i pysj halve dagene. Når jeg da endelig har kunnet ta på meg noe annet igjen, og være "vanlig" igjen, delta i arbeidslivet og sosiale situasjoner igjen, så glemmer jeg meg så lett.

Jeg har vært heldig. Dette er en midlertidig "sykdom". Og jeg har hatt stor bedring. Jeg har hatt livskvalitet og gode opplevelser underveis. Jeg har kloke og gode mennesker rundt meg, som oppmuntrer og gir meg "pauser fra det reduserte". Og jeg har en jobb jeg trives med, som det er gøy å være tilbake i. Men likevel snubler jeg plutselig altså.

I dag var jeg forresten flink til å sette grenser og akseptere. De ringte fra magasinet "Alt om håndarbeide", som jeg hadde for mange år siden, og ville sende meg nytt abonnement. Jeg: "takk, men jeg er ikke interessert". Han: "jaha, strikker och hekler du då inte för tiden? (ca. svensk)". Jeg: "Nei, det har jeg ikke kapasitet til nå". Han: "aha, ja, förstår, men du får ha en god dag videre!"

Jeg skriver bare dette for å lufte egne tanker, ha det som en påminnelse til meg selv, og ikke minst for å uttrykke min største respekt og støtte til alle som strever med dette, kanskje i større grad og over lengre tid enn meg. Og til alle dere hverdagshelter der ute, som med eller uten sykdom, smerter eller tap hver dag gjør så godt dere kan, og til og med sender smil og raushet til andre samtidig. (Selvfølgelig gjelder dette også du som er frisk, og har en "normal" livssituasjon, men som strever med å få døgnene til å gå opp, og gjøremålene til å nå opp. Og er menneske.)

Har hørt et dikt som berører dette temaet. Om å "elske grensene", slik som jeg prøver å lære meg:

" Mer er vi ikke, ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere. 

Vi er ikke mer enn dette, dette lille. Disse grensene.

De er vår virkelighet, med dem skal vi lære å elske. De er elsket.

Hele tiden prøver vi å sprenge dem. 
Vi strever for å orke det vi ikke orker.

Hvem elsker sin tretthet?

Vi prøver å kunne det vi ikke kan. Hvem elsker sin avmakt?

Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det vi ikke kan?

Dette er vel velsignelsen, at vi fyller hverandre ut.

En er øye, en rygg og en annen fot.

Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er."

Her er hele diktet, av Wera Sæther.

(Forresten: på en måte tenker jeg vi noen ganger ER mer, også. F.eks har vi på én måte mer potensiale, det bor mer i oss en det vi får uttrykt på en vanlig uke…. ? Men, nå handlet det jo om aksept for begrensinger da…. )


Med fare for å komme med (flere) klisjéer: DU er verdifull som den DU ER, og ikke bare for det du gjør. Jeg heier på deg i din livssituasjon, akkurat slik den er. Om du er i en god eller dårlig periode. Jeg tror du gjør så godt du kan, og beundrer deg for det. Jeg har kjent på hvor frustrerende det kan være. Vi er de vi er. Med BÅDE styrker og svakheter/ begrensninger. Ta vare på deg selv.


Nå skal jeg selv "skynde meg langsomt" videre, og kanskje snart klare å huske å porsjonere kreftene og ta meg tid til hvile innimellom alle gjøremål og gleder. Kanskje jeg må kjøpe meg de ordene fra det øverste bildet? Eller LAGE det? Eller oooops, det var det da. Hihi.


Si gjerne i fra hvis du har noen gode råd, kloke tanker eller andre innspill rundt dette! ;)
-puh!

Balansekunst

1 / 2 / 3

Livet handler liksom så ofte om balanse. 

Jeg har jo funnet ut hva som skjer med kroppen når man vil for mye over for lang tid.

Øver meg på å prioritere og finne balanse og ro innimellom inspirasjon, ambisjon og prestasjon.

Og bare være også.

"Human being", not "human doing".

Alt til sin tid da.

Each unique and important.

How to love yourself

 1  /  2  /  3

You

1  /  2  /  3

I mitt enkle sinn tenker jeg at det er viktig å si fine ting til seg selv og andre, så ofte som mulig. I dag er jeg i tillegg inspirert av denne sjarmerende gutten (eh, presidenten).

Så dette er min hilsen til deg i dag.
"You are something beautiful"!

januarfølelse...

Skal innrømme at det føltes litt som dette å komme igang med "Hverdagen 2014":

"Du vet at du må, du må videre nå
Stå opp til en ny dag

En mørk, men hvit dag
Ta et valg
å, å 

Ikke vent et sekund
Ikke sov en time
Ikke tvil bare gjør
Og jeg sa; hodet hjertet eller magen
Hodet hjertet eller magen
Hvor får jeg beskjed, hvor får jeg beskjed?
Hodet, hjertet eller magen

Men, fortsett, bare fortsett, bare gjør det du skal gjøre
Ikke la deg distrahere, det er store ting på spill
Du tenker alt for mye og du lytter alt for nøye
Du har glemt hva du skal lytte til
I går var du sikker, du hadde lagt en plan
En plan om et arbeid en by og en mann
Om natten er alt lett, men denne hvite morgenen er den
Mørkeste du har sett"

Men dagene blir lysere og lysere!!
Og jeg er godt i gang med å gjøre ting jeg har lyst til (har fått "krysset av" noen punkter på listen litt lenger ned i kolonnen til høyre), og nyte livets gode sider! 
F.eks helg og fine mennesker i livet mitt, og utsikter til frokost på sengen igjen i morgen.

Lag en god helg du også, da!

Dagens inspo.

1  /  2  /  3

Dagens inspirasjon for lærerhverdagen og livskvaliteten.

TLC, "Tender Loving Care" eller "Therapeutic Lifestyle Changes". Dr. Roger Walsh har forsket og funnet 8 "nøkler" som er viktige for menneskers livskvalitet:

"TLC - lifstyle"

Time in nature

Relaxation and stress management

Service to others

Relationships (2)

Recreation

Nutrition and diet

Exercise

Spiritual or religious involvement


Så kanskje jeg skal være lur og utføre "time in nature" sammen med "exercise" i skogen i dag, selv om tåken ligger tykt her (foreløpig?)….. Og så kan jeg ringe noen jeg er glad i etterpå (relationships), og drikke grønn te (nutrition og recreation) til fin musikk og levende lys. Kanskje det kan være så enkelt som det å "bruke nøklene"? Sånt pleier jo i hvertfall å øke min livskvalitet og gjøre godt.  Og jeg er heldig som har en lærerhverdag med rom for å gjøre slike ting sammen med elevene,  ta utgangspunkt i deres interesser og styrker, dra på tur hver uke, lage mat sammen og lære dem om alle disse tingene. Privilegium.


Update: Og hvis du har tid (13 min. til)  kan jeg anbefale et annet, sterkt foredrag fra TedX. Enda en beundringsverdig, ung person! "How do you define yourself"? Wow, for en tankegang!

Treet drysser….

…. og alt er på hell. Det har liksom mistet sin glans.
(-og blir enda mattere når det dokumenteres med kornete iPhonebilder i begrenset dagslys.)

Ute er det skikkelig grått, i kroppen er det influensaverk, hverdagen er i gang og det føles som tidenes blåmandag.

Men her har det luktet svibler, kongerøkelse, julemiddag, kaffe og glede i nesten 2 uker. Jeg har fått hjemmebakt brød til frokost på sengen hver dag. Vi har sett fine familier, venner og filmer. Så heldige. Varme mennesker i varme hus, med overflod av gaver og mat. Det VAR en god jul.

Kanskje naturlig og sunt at dette ikke varer i enda flere uker.

Disse grå dagene er en del av livsveven. Noen grå, gustne og matte innslag som gir kontrast til gulltrådene. Som gjør det hele interessant og hjelper oss å oppfatte gullet, skilne det fra resten og sette pris på det.

Jeg tenker slik i mitt hobbyfilosofiske sinn, og prøver å huske det når jeg må benytte sms-bank i kassekøen på Rema for å kjøpe en pose gulrøtter, juice og Zalo. Faktisk er jeg mettet på søtsaker.

Ønsker deg en god hverdag! 

This night

1  /  2  /  3  /  4  /  5  /  

Vil bare ønske deg en herlig kveld, og alt mulig godt for 2014! 

Tilhørighet, fellesskap, ro, muligheter, glede og håp.

Takk for alt vi har delt i året som har gått!

★  

DU fortjener ros!

1

….for at DU er akkurat slik du er! Denne bloggen veksler visst mye mellom løst og fast, men det er vel slik livet er også!? Og jeg kan ikke unnlate å dele når jeg kommer over slike ting som jeg synes er viktige og oppløftende! Det kan vi vel aldri få for mye av!? Følgelig siterer og linker jeg til denne fine artikkelen.

Om jeg kjenner deg eller ikke synes jeg DU fortjener ros! For at du hver dag står opp, går ut og er DEG! Og at du bidrar med alle dine ressurser, erfaringer og menneskelighet! -og med svakhetene dine! De er faktisk også viktige, jfr. både artikkelen og dette foredraget!

Nyt helgen! DU, hjemmet ditt og "julen din" er og blir mer enn god(t) nok slik det er!

" (….) Vi befinner oss helt i slutten av 2013. I et av verdens rikeste og vakreste land. Ja, i et av verdens beste land å leve i. Forutsetningene er virkelig til stede for å møte hverdagen med trygghet, motivasjon og glede.

Likevel går et foruroligende stort antall mennesker rundt i den norske hverdagen og kjenner på indre og ytre press og stress. Man er redd for ikke å strekke til, være god nok, eller klare å leve opp til egne og andres forventninger og krav.

Som terapeut møter jeg mange mennesker som lever med en sterk uro og frykt for ikke å være gode nok som mennesker, skoleelever eller yrkesutøvere. Og jeg som er så heldig å få møte dem, undrer meg mer og mer. For de er alle flotte mennesker, etter min opplevelse og vurdering. De er bare veldig preget av en langvarig og kontinuerlig slitasje etter å stadig skulle bevise at de er gode nok. Innerst inne vet de at de strekker til, men de trenger bekreftelser - jevnlig. Fra seg selv og omgivelsene. Ikke bare bekreftelser på det de gjør og får til. De trenger enda flere bekreftelser på den de er som menneske og medmenneske.

På de fleste områder utvikler samfunnet vårt seg i riktig retning. Jeg betegner dette som «grovmotoriske» områder. Men når det gjelder finmotorikken, stagnerer vi. Hvor mye ros, anerkjennelse og personlige bekreftelser har du gitt deg selv og dine nærmeste den siste uken? Personlig anerkjennelse for personlige egenskaper? Anerkjennelse for en væremåte og holdninger du setter pris på?

Min erfaring er at når vi gir ros og anerkjennelse, er det oftest for handlinger og prestasjoner. I mye mindre grad for den man er. Og i en travel hverdag, der de færreste tar seg tid til å kjenne på følelser, tenke over og kjenne etter hvordan selvbildet vårt har det, så har det gradvis og nesten umerkelig utviklet seg en sterk kobling mellom våre prestasjoner i hverdagen - og selvbildet.

På engelsk brukes et uttrykk som «empty suit». En tom dress. Aldri har det ytre vært mer velstelt. Men folk sliter med en indre tomhet og usikkerhet.

Denne koblingen skaper et voldsomt stress. Og når den først er etablert, så «må» du levere, prestere eller ta deg godt ut for å føle deg vel. Dårlige prestasjoner, få «likes» på Facebook, eller et lite heldig valg av antrekk eller frisyre går på egenverdien løs. Når vi lykkes, går egenverdien opp. Når vi presterer dårlig, smuldrer egenverdien vår bort.

Slik fortjener vi ikke å ha det. 


 Til syvende og sist er det vi selv som bestemmer hvor mye vi er verdt. Kanskje det første vi bør bestemme oss for før julen ringes inn, er å fjerne denne sterke forbindelsen mellom vår egenverdi og våre prestasjoner.

Kanskje vi rett og slett skal gjeninnføre den ubetingede kjærligheten til oss selv og hverandre, slik at vi kan oppleve en juletid preget av gode følelser. Der egenverdien er sterk og stabil - uavhengig av ytre forhold, prestasjoner og hendelser. (…) "

 Av Trond Haukedal for Bergens Tidende

The power of empathy

Mindful, forts.

1 / 2 / 3

(Innledningen og bakgrunnstankene mine til dette finner du i forrige innlegg, her.)
For å bli mer tilstedeværende har følgende vært nyttig for meg, rent praktisk:

Forslag. / Note to self:

Klokketid vs. Væretid. 
Lag en avtale/ plan for deg selv om hva som skal være klokke-/ væretid. Klokketid er når vi f.eks utfører gjøremål, planlegger noe, gjennomfører en viktig samtale eller tenker ut løsninger på noe. Væretid sier seg litt selv. Det er når vi har fri, eller ER fri. Gjør akkurat det vi vil, slapper av, nyter noe eller bare sitter i sofaen. Bare ER.

Det er lurt å ha en lapp ved siden av seg i "væretiden" i tilfelle man kommer på noe man føler man "MÅ" huske eller gjøre. Hvis du skal ha en pause om ettermiddagen kan du ha f.eks 1,5 t. klokketid etterpå for å få gjort det du evt. skrev på lappen og sånt som du vil få gjort før du legger deg. Min erfaring er at jeg blir mer effektiv i det jeg gjør når jeg gjør det i "klokketid", etter væretid og gjør det da med en annen ro og styrke. (Lappe-trikset er også fint å bruke når man skal sove om kvelden.)

Tidligere prøvde jeg nok mer å gjøre noe fornuftig "hele tiden", og hvis jeg satte meg ned var det bare for å samle meg akkurat nok til å fortsette. Og mens jeg satt tenkte jeg f.eks. på hva jeg skulle gjort, hva som kunne vært gjort bedre, hvor mye som skulle gjøres på kort tid etc. Jeg koblet ikke nødvendigvis av.

Har lest om mindfullness ulike steder og skjønt at dette er nyttig, men synes ikke det har vært så lett å få tak på eller implementere det i egen hverdag. Heldigvis er noe av poenget at det ikke finnes noen riktige eller gale måter. Poenget er å bare vende fokuset på nuet, på en eller annen måte. Og registrere det som ER. Ikke vurdere det som bra eller dårlig, eller forandre noe. Ikke tenke på om man f.eks. puster riktig eller galt, bare registrere hvordan det er. La det være slik. Og se om det evt. er annerledes senere. Kanskje det endrer seg av seg selv.

En annen viktig side ved dette er å øve seg på å kjenne impulser og å følge dem eller ikke følge dem. Mye av mitt stress har kommet av at jeg har blitt revet med i en karusell og fulgt FOR mange impulser. Ofte er dette impulser som ikke var nødvendig. Hvis jeg hadde tenkt meg om kunne jeg f.eks. sett at dette ikke nødvendigvis var mine egne tanker, verdier, ønsker eller forventninger. Å lære seg å registrere impulsene letter prosessen med alle de små valgene vi tar i hverdagen. Hva vi ønsker å bruke tid og energi på. Det er også nyttig i forhold til å lytte til kroppen, og se når det føles godt å følge en impuls eller om man bare tvinger seg og "kjører på" fordi man må. Eller tror man må.


Eks. Mindfull-øvelse med en kopp te eller kaffe

Registrer pusten. Hvordan er den nå? Rask, rolig, overfladisk, dyp? Hvor sitter den?

Løfte koppen, registrere vekt, fasong, føle overflaten og temperatur. Endrer temperaturen seg mens du holder? Hvordan kjennes hendene i møte med koppen. Kommer det damp opp fra drikken? Hvordan ser den ut og hvordan beveger den seg?

Får du en impuls til å ta en slurk?

Hvordan føles koppen, varmen og teen mot leppene? Hvordan kjennes smaken og varmen i munnen? Forestill deg at dette er noe du aldri hadde sett eller smakt før. Endrer smaken el. varmen seg underveis? Påvirken drikken kroppen? Hvordan er pusten nå? Endret?

Får du impuls til å sette koppen fra deg, ta en ny slurk, eller en annen impuls? Og så videre…..




Håper dette kunne være interessant, og at du uansett får nyte noen gode, fredfulle stunder i dag!

Smil til deg fra meg!